Search

Roos, R. E., Evju, M., Nowell, M., Endrestøl, A., Hanssen, O. Hansen, J., Jansson, U., Olsen, S. L. & Stabbetorp, O. E. 2023. Effektovervåking av trua arter og naturtyper: Forslag til videreutvikling for dragehode, honningblom, elvesandjeger og klippeblåvinge. NINA Rapport 2263. Norsk institutt for naturforskning Forvaltningen trenger kunnskap om effekter av tiltak for trua arter og naturtyper. Her beskriver vi forslag til videreutvikling av overvåking av effekter av tiltak for fire prioriterte arter: dragehode (Dracocephalum ruyschiana), honningblom (Herminium monorchis), elvesandjeger (Cicindela maritima) og klippeblåvinge (Scolitantides orion). For dragehode ble det utarbeidet kriterier for egnede lokaliteter for skjøtselseksperimenter, med fokus på sen slått annethvert år. Det ble identifisert et sett med lokaliteter som kan være aktuelle, og en tidsplan for gjennomføring er foreslått. For honningblom har vi sammenstilt litteratur om oppformering og utsetting av orkideer generelt og honningblom spesielt og utarbeidet et kunnskapsgrunnlag for eventuell bevaringsutsetting av arten. Kunnskap om artens økologi og livshistorie er grunnleggende for vellykket bevaringsutsetting. Vi foreslår derfor et sett pilotprosjekter som bør gjennomføres før bevaringsutsetting implementeres: 1) videreføring og utvidelse av dagens overvåking, slik at populasjonsdynamikk, vegetasjon og mikroklimatiske forhold dokumenteres, 2) forsøk rettet å identifisere mykobionten(e) til honningblom, 3) innsamling av frø til spiringsforsøk, 4) identifisering og tilrettelegging (skjøtsel) av egnede utsettingslokaliteter, 5) utarbeiding av protokoll for og ex situ oppformering av arten, samt 6) utsetting og overvåking. For elvesandjeger ble det gjennomført forsøk for å teste om drone kan brukes i forvaltningen av arten. Resultatene viser at dronen ikke er i stand til å produsere det samme resultatet som en feltarbeider i form av kartlegging av tilstedeværelse av elvesandjeger. Dronen var likevel i stand til å gi andre data om lokalitetene som ikke ville vært mulig å kartlegge i felt. Med hjelp av dronebilder kan man lage høyoppløselige arealdekkekart som kan bli brukt til å systematisk overvåke vegetasjonen over tid. Dronebilder kan også brukes til å produsere digitale høydemodeller, som kan bidra til å innsikt i habitatpreferanser hos elvesandjeger, og modellene kan benyttes til å kartlegge tilgjengeligheten av og strukturelle endringer i egnet habitat over tid. For klippeblåvinge har flere bevaringstiltak inkludert bevaringsutsetting blitt satt i gang på en av forekomstlokalitetene, noe som gjør det vanskelig å overvåke effekten av de individuelle bevaringstiltakene. Vi diskuterer kunnskapsgrunnlaget og foreslår konkrete bevaringstiltak rettet mot de eksisterende populasjonene for klippeblåvinge (Halden), samt bevaringsutsetting av arten på, eller i nærheten av, historiske lokaliteter for arten i Agder. Roos, R. E., Evju, M., Nowell, M., Endrestøl, A., Hanssen, O. Hansen, J., Jansson, U., Olsen, S. L.& Stabbetorp, O. E. 2023. Monitoring of effects of management actions on threatened speciesand nature types: proposals for further development for Dracocephalum ruyschiana, Herminiummonorchis, Cicindela maritima, and Scolitantides orion. NINA Report 2263. Norwegian Institutefor Nature Research. Environmental managers require a sound knowledge base on the effectiveness of conservation activities in order to make well-informed decisions on the management of threatened species. In this report, we propose to further develop the monitoring of management actions on four threatened priority species in Norway: Dracocephalum ruyschiana (northern dragonhead), Herminium monorchis (musk orchid), Cicindela maritima (dune tiger beetle), and Scolitantides orion (checkered blue butterfly). For D. ruyschiana, we established a set of criteria to assess the suitability of a range of localities in Norway to studies on the effectiveness of management actions for D. ruyschiana populations. Here, we focus on mowing in late summer every second year. We present a shortlist of potentially suitable localities and a time plan for implementation. For H. monorchis, we performed a literature review on the cultivation and reintroduction of wild orchids in general and provide a knowledge base for the possible reintroduction of H. monorchis in Norway. A thorough understanding of the species’ ecology, habitat requirements, and life history is crucial to successful reintroduction. We therefore propose a set of pilot studies that pave the way towards reintroduction: 1) an extension of the current monitoring program to include population dynamics, composition of plant communities, and microclimatic conditions, 2) studies aimed towards identifying the mycobionts of H. monorchis, 3) the collection of seed from wild individuals to attempt germination ex situ, 4) guidelines to select suitable reintroduction sites, 5) development of a protocol to cultivate H. monorchis ex situ, and 6) recommendations for reintroduction and monitoring. For C. maritima, we performed a study aimed to explore the effectiveness of drones as tools in effective management of the species. Our results show that drones are unable to reproduce the efforts of skilled field workers when it comes to detecting the larval holes of C. maritima. However, with drone-derived images it was possible to quantify habitat characteristics that otherwise would be hard to collect in the field. As such, the drone produces high-resolution land cover maps that can be used to monitor vegetation over time. In addition, we produced a digital elevation model that gives insight in the habitat preferences of C. maritima. These models can be used to map habitat availability and integrity over time. Reintroduction of captive bred S. orion has already been implemented at one of the Norwegian populations. Because reintroduction is implemented in synchrony with other management actions at the site, disentangling which of the management actions is responsible for any future changes in population size is challenging. We summarize and discuss what is known about re-introduction of S. orion and propose concrete management actions aimed both towards the conservation of existing populations, and the reintroduction of captive bred individuals at sites where S.orion has gone extinct. Miljødirektoratet: M-2506|2023

Evju, M., Grainger, M., Olsen, S.L., Roos, R.E., Skarpaas, O. & Stabbetorp, O.E. 2023. Overvåking av dragehode Dracocephalum ruyschiana i 2022. Resultater og forslag til veien videre. NINA Rapport 2257. Norsk institutt for naturforskning. Dragehode, Dracocephalum ruyschiana, er en prioritert art iht. naturmangfoldloven. Dragehode er en tørketålende, lyselskende og noe kalkrevende planteart som i Norge er begrenset til Østlandet. I 2016 utarbeidet NINA et overvåkingsopplegg med formål å få oversikt over status og utvikling over tid for dragehodepopulasjoner i Norge. Overvåking ble startet opp i 2017 og er gradvis utvidet til i 2020 å omfatte 25 populasjoner i Oslofjordområdet, Ringerike og Hadeland, i de to naturtypene åpen grunnlendt kalkmark og semi-naturlig eng. På hver lokalitet registreres antallet individer av dragehode fordelt på fertile individer, vegetative individer og småplanter, i et sett permanente overvåkingsruter på 1 m2. Andre overvåkingsindikatorer omfatter vegetasjonshøyde, dekning av ulike vegetasjonssjikt, dekning av rødlistearter, fremmede arter og vedplanter. I tillegg registreres forekomst/fravær av dragehode i et sett ruter lagt ut systematisk langs transekter innenfor lokaliteten (forekomstruter). Populasjonsstørrelse og -struktur ble estimert for hver populasjon hvert år, ved å bruke tettheten av individer i overvåkingsrutene, samt arealet dragehode forekommer på (registrert i forekomstruter langs transekter) innenfor lokaliteten. Populasjonsvekstraten for hver populasjon hvert år ble beregnet som forholdet mellom populasjonsstørrelsen (antall individer totalt) i år t over antall individer i forrige år t ‒ 1. Et gjennomsnitt ble beregnet for hver lokalitet og år, over alle overvåkingsruter på lokaliteten. I tillegg beregnet vi vektede gjennomsnitt av populasjonsvekstraten for hver region, hver naturtype og for alle populasjoner samlet. Vi vektet populasjonsvekstratene per lokalitet med den overordnede populasjonsstørrelsen (i den gitte lokaliteten i det gitte året), og et vektet gjennomsnitt ble deretter beregnet totalt (over alle populasjoner), per region og per naturtype. Denne tilnærmingen gjør at endringer i store populasjoner har mer betydning, mens endringer i små populasjoner har mindre effekt på overordnede vekstrater. Populasjonsvekstratene gir dermed et representativt estimat på endringer i dragehodepopulasjonen innenfor regionen/naturtypen. De 25 populasjonene som inngår i overvåkingen, varierer enormt i størrelse, med estimater på fra ca. 40 individer på den minste til 30 000‒50 000 på den største lokaliteten. Det er store mellomårsvariasjoner i populasjonsstørrelse innad i populasjonene, som gjenspeiles i fluktuasjoner i lokale populasjonsvekstrater. Når man ser alle de 25 populasjonene som inngår i over-våkingen, under ett, er gjennomsnittlig populasjonsvekstrate rundt 0 i alle overvåkingsårene. Det tyder på at på tross av opp- og nedganger lokalt, er dragehodepopulasjonen på et overordnet nivå stabil. Også i de tre regionene er dragehodepopulasjon i hovedsak stabil når man ser alle populasjoner i regionen under ett, med log-vekstrater svært nære 0 i alle overvåkingsårene. Det er ingen forskjeller i populasjonsvekstrater mellom populasjoner på semi-naturlig eng og de på åpen grunnlendt kalkmark. De store mellomårsvariasjonene gjør at bare årlig overvåking over flere år kan avdekke langsiktige trender i populasjonsutviklingen, og gi oss et bedre grunnlag til å forstå årsaken til mellom-årsvariasjonene. Et langsiktig perspektiv på nytten av overvåkingen er derfor viktig. Vi anbefaler at det utarbeides en langsiktig plan for økt finansiering og en gradvis utvidelse av overvåkingen. En slik utvidelse bør sikre at regioner og genetiske hovedgrupper blir omfattet av overvåking og at antallet populasjoner per region blir stort nok til å avdekke regionale variasjoner i trender. Dette vil gi et forbedret kunnskapsgrunnlag for langsiktig forvaltning av dragehode, som en basis for å nå forvaltningsmål for arten og ivareta det genetiske mangfoldet i populasjonens naturlige utbredelsesområder.

Evju, M., Stabbetorp, O.E., Olsen, S.L., Bratli, H., Often, A. & Bakkestuen, V. 2020. Åpen grunnlendt kalkmark i Oslofjordområdet. Uttesting av overvåkingsmetodikk og resultater fra 2020. NINA Rapport 1910. Norsk institutt for naturforskning. Åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone er en naturlig åpen naturtype med urte- og gressrik vegetasjon, sammensatt av de to grunntypene åpen sterkt kalkrik grunnlendt lyngmark (T2-7) og åpen sterkt kalkrik grunnlendt lavmark (T2-8) fra Natur i Norge 2.1. Åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone er vurdert å være en sterkt truet naturtype (EN) og har høy forekomst av rødlistede karplanter, sopp og invertebrater. I 2014 ble det foreslått et opplegg for overvåking av naturtypen, og i denne rapporten presenteres en uttesting av overvåkingsopplegget samt innsamling av data for første år i første omløp av overvåking. Prosjektet har som formål å teste og justere metodikk og feltprotokoller for overvåking, gjennomføre datainnsamling i utvalgte overvåkingslokaliteter, og lage foreløpige estimat for antall forekomster, areal og status for tilstand av åpen grunnlendt kalkmark i Oslofjordområdet. Definisjonsområdet omfatter marine avsetningsbergarter mindre enn 500 meter fra kystlinja og lavere enn maksimal høyde for landhevingen siden siste istid. Det består av tre delområder: indre, midtre og ytre Oslofjord. Overvåkingslokalitetene er definert med bruk av SSBs rutenett på 500 × 500 m, og 400 lokaliteter er tilfeldig trukket for undersøkelse i et femårig omløp. I 2020 har de første 80 lokalitetene inngått. Overvåkingslokalitetene ble undersøkt først i GIS med flyfoto, vektorlag over eksisterende polygoner (Naturbase m.m.), observasjoner av habitatspesifikke karplanter lastet ned fra GBIF og flyfoto. I alt 43 lokaliteter ble oppsøkt i felt, der naturtype-forekomster med kartleggingsenhetene T2-C-7 og/eller T2-C-8 ble avgrenset som polygoner, med minsteareal for utfigurering 250 m2. Data ble samlet inn i permanente vegetasjonsruter (0,5 × 0,5 m), en sirkel rundt hver rute (5 m radius) og ved systematiske søk (etter fremmede og rødlistede karplanter). I alt 34 polygoner i 18 lokaliteter ble avgrenset og 220 vegetasjonsruter analysert. Elleve lokaliteter ble ikke feltundersøkt pga. tidsbegrensninger. Bare om lag halvparten av eksisterende Naturbase-forekomster ble avgrenset i overvåkingen, resten tilfredsstilte ikke kriteriene for avgren-sing. I tillegg avgrenset vi fem nye polygoner, to nært kjente forekomster og tre i ruter uten kjente forekomster. Beregninger basert på årets data tilsier at det finnes ca. 470 polygoner av naturtypen innenfor definisjonsområdet, som til sammen dekker et areal på ca. 1 km2 (95 % konfidens-intervall hhv. 292‒666 og 0,52‒1,65 km2). I alt 256 karplanter ble registrert, hvorav 25 rødlistede og 36 fremmede arter med stor økologisk risiko. Omtrent halvparten av de rødlistede og fremmede artene ble bare registrert med systematiske søk gjennom polygonene. Artsrikdom i vegetasjonsrutene var signifikant lavere der dekningen av fremmede arter var høy. Vegetasjonssammensetningen varierte noe mellom indre, midtre og ytre Oslofjord. Et sett med indikatorer for å vurdere økologisk tilstand i naturtypen ble foreslått. En prediksjonsmodell for å predikere sannsynlighet for fremmede karplantearter ble utviklet, med feltinnsamlede data som valideringsdata. Valideringen viste at prediksjonsmodellens sannsynlighetsberegninger korrelerte godt med feltinnsamlede data på antall og mengde fremmede arter. Sannsynligheten for fremmede arter ble beregnet for hele overvåkingens definisjonsområde. Vi anbefaler at overvåkingen fortsetter med samme protokoll, men med tilleggsregistrering av dekning av problemarter. Planlegging av feltarbeid bør starte senest i april 2021, slik at apper for datainnsamling kan tilrettelegges og feltarbeid kan gjennomføres på en mest mulig effektiv måte. Evju, M., Stabbetorp, O.E., Olsen, S.L., Bratli, H., Often, A. & Bakkestuen, V. 2020. Dry calcareous grasslands in the Oslofjord region. A test of monitoring protocols and results for 2020. NINA Report 1910. Norwegian Institute for Nature Research. Dry calcareous grassland is a naturally open, meadow-like nature type with herbaceous vegetation. It occurs on shallow, calcareous soils and is considered an endangered (EN) nature type in Norway. It has high occurrence of red listed vascular plants, fungi and invertebrates. In 2014 a monitoring program was suggested, and in this report a test of this monitoring and the first year of data collection is presented. The objective of the project is to test and adjust monitoring protocols, carry out data collection in selected localities, prepare preliminary estimates of number of occurrences and area and ecological condition of dry calcareous grassland in the Oslofjord region. The area of monitoring is defined as marine sedimentary bedrock in coastal areas directly dependent on the uplift after the last glaciation. A grid of 500 × 500 m was used to sample monitoring localities, and a total of 400 localities were drawn randomly, of which 80 were included in the 2020 monitoring. The localities were first investigated in GIS with vector layers of existing polygons, habitat specific species and orthophotos. A total of 43 localities were field invented and all polygons satisfying the criteria for the nature type were delineated. Data were recorded in permanent plots (0,5 × 0,5 m), a circle around each plot (5 m radius) and through systematic walking through the polygons (red listed and invasive alien vascular plants). A total of 34 polygons in 18 localities were delineated and 220 vegetation plots analyzed. Eleven localities were not field invented due to time constraints. Only about half the existing polygons were delineated in the field, the remaining did not fulfil the criteria. In addition we recorded five new polygons, two in close proximity to existing polygons and three in localities with no existing polygons. Based on 2020 data we estimate approximately 470 polygons of dry calcareous grassland within the area of monitoring, covering a total of 1 km2 (95% confidence intervals 292‒666 and 0.52‒1.65 km2, respectively). A total of 256 vascular plants were recorded, of which 24 were red listed and 36 invasive alien species. About half of the red listed and invasive species were only recorded through systematic searches. Species richness in the vegetation plots was significantly negatively related to cover of invasive alien species. Species composition varied somewhat between inner, middle and outer Oslofjord regions. A set of indicators for assessing eco-logical condition is suggested. A prediction model to predict the probability of invasive alien species was developed, and field recorded data were used to validate the model. The validation showed that model predictions correlated well with field recorded data, and the probability of occurrence of invasive alien spe-cies was predicted for the whole area of monitoring. We recommend a continuation of the monitoring with the implemented monitoring protocol, but with additional recording of “problematic” species. Planning of 2021 work should start no later than April to facilitate apps for data collection and efficient implementation of field work.

NINA Temahefte 65. Når artenes leveområder splittes opp - eksempler fra øyene i indre Oslofjord. Sluttrapport fra strategisk instituttsatsing (SIS) 2011-2015. Dette temaheftet oppsummerer en del av resultatene i prosjektet «Management of biodiversity and ecosystem services in spatially structured landscapes», en Strategisk instituttsatsning finansiert av Norges forskningsråd (NFR-prosjekt 208434/F40). I prosjektets ene arbeidspakke, «Spatial dynamics of threatened species and their critical habitat resources», har vi jobbet med sjeldne og truede arter i sjeldne naturtyper. Gjennom flere år har NINA, i samarbeid med Naturhistorisk museum ved UiO, Norsk institutt for bioøkonomi og Institutt for naturforvaltning ved NMBU, kartlagt artsmangfoldet i en rekke hotspot-habitater gjennom ARKO-prosjektet (http://www.nina.no/Miljøovervåking/Rødlistearter-ARKO). I dette prosjektet har vi jobbet videre med tre av hotspot-habitatene, åpen grunnlendt kalkmark, hule eiker og kalklindeskog. Vi har supplert eksisterende data med ny datainnsamling og nye analyser og undersøkt betydningen av habitatets fordeling i landskapet for artsmangfoldet. Dette temaheftet fokuserer på åpen grunnlendt kalkmark. Vi har sett på den historiske utviklingen av arealer av åpen grunnlendt kalkmark på en del av øyene i indre Oslofjord, hvilke endringsprosesser som er viktige, og på hvordan artsmangfoldet av karplanter og insektgruppa sikader varierer når lokalitetene blir mindre eller mer isolerte. Vi har lagt vekt på en enkel og illustrert framstilling av resultatene fra prosjektet og henviser de som er interesserte i detaljer til litteraturlista bakerst i heftet. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.