Search

Additional file 1.

Additional file 2. Interview guide.

Merk: Følgende artikkel ble utgitt før tidsskriftet gikk over til åpen digital publisering. Vedlagte PDF er hentet fra trykt utgave, se egen informasjon om opphavsrett på artikkelen. Bakgrunn: Grunnet økende fedme i befolkningen, vil en større andel av pasienter i generell anestesi være pasienter med fedme. Generell anestesi og mekanisk ventilering fører til at omtrent 90 % utvikler atelektaser. Pasienter med fedme får atelektaser tidligere og i større grad enn den normalvektige, dette kan vise seg som redusert gassutveksling og hypoksi peroperativt. Dette øker risikoen for postoperative lungekomplikasjoner. Nyere forskningslitteratur anbefaler bruk av ventileringsstrategiene høyt positivt endeekspiratorisk trykk (PEEP) og lungerekruttering (LR) for å begrense utviklingen av atelektaser hos denne pasientgruppen. Vi vet imidlertid lite om hvordan bruken av disse ventileringsstrategiene er blant anestesisykepleiere i Norge. Hensikt: Å undersøke hvilke aspekter som påvirker anestesisykepleierens bruk av høy PEEP og LR peroperativt til pasienter med fedme i generell anestesi. Metode: Studien har et kvalitativt design. Det ble gjennomført individuelle, semistrukturerte intervju med 15 anestesisykepleiere fra to sykehus. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av Graneheim og Lundmans kvalitative innholdsanalyse. Resultat: Studien viser at opplevelse av egen trygghet i yrkesutøvelsen samt kulturelle og organisatoriske forhold påvirker anestesisykepleierens bruk av høy PEEP og LR. Anestesisykepleierne har varierende mengdetrening i bruk av høy PEEP og LR. Andre og mer kjente strategier prioriteres ofte først hos de med lite mengdetrening. Samarbeidet med legene synes å være bra og i liten grad en hemmende faktor. Alle informantene mener bruk av høy PEEP og LR er en oppgave for anestesisykepleier hos pasienter klassifisert i ASA 1 eller ASA 2, men peker på at det mangler fagprosedyre/retningslinje knyttet til anvendelse av høy PEEP og LR. Konklusjon: Studien viser at både individuelle, kulturelle og organisatoriske aspekter påvirker anestesisykepleiernes bruk av høy PEEP og LR hos pasienter med fedme i generell anestesi. Alt tatt i betraktning kan det å sette ventileringsstrategiene på dagsorden føre til en økt bevissthet om bruken som igjen kan føre til utvidet bruk av ventileringsstrategiene.

Å få demenssykdom før fylte 65 år innebærer en ekstra belastning for den som rammes ved at man må tre ut av arbeidsliv og ved at mange fortsatt har omsorg for hjemmeboende barn. Å være pårørende til en partner eller forelder med demenssykdom innebærer en ny omsorgsrolle som kan være tøff å stå i. Frem til i dag har det vært få eller ingen egne dagtilbud til denne brukergruppen. Trondheim kommune etablerte i 2013 et todelt tilbud for å møte dette behovet; 1) et dagaktivitetstilbud til yngre personer med demenssykdom og 2) et mestrings- og læringstilbud til pårørende. Aktivitetssenteret holder til på Lavollen gård i Bymarka i Trondheim kommune, kalt «Lavollen aktivitetssenter for yngre personer med demenssykdom». Målgruppen er brukere med lette til moderate demenssymptomer i en tidlig/moderat fase og deres pårørende. Sentrale tiltak i tilbudet er å aktivisere og stimulere, gi gode opplevelser og meningsfulle hverdager. Optimal mestring og livskvalitet er verdier som tilbudet bygges på. I forbindelse med avslutningen av prosjektperioden ved utgangen av 2015 ble det iverksatt en evaluering av aktivitetssenteret ved Lavollen i regi av Utviklingssenter for sykehjem i Sør-Trøndelag (USH). Evalueringen ble utført gjennom bruk av tre fokusgruppeintervju av brukere, et fokusgruppeintervju og et individuelt intervju av pårørende som alle er ektefeller eller samboere og et fokusgruppeintervju av ansatte ved Lavollen aktivitetssenter. Både brukere og pårørende beskriver belastningen med å få en demensdiagnose i relativt ung alder; brukerne er preget av hukommelsesproblemer, manglende ord og orienteringsevne, initiativløshet, sorg, fortvilelse og tap av selvtillit. Pårørende er opptatt av de endrede rollene i parforholdet, den økte omsorgsbelastningen og de praktiske utfordringene som dette medfører. Lavollen aktivitetssenter er for brukerne et sted å møte ens like og hvor de opplever støtte og mestring gjennom sosialt fellesskap, fysisk aktivitet og andre aktiviteter. De fleste pårørende opplever at brukerne er tilfredse med å være på Lavollen aktivitetssenter og at de er «friskere» og mer fornøyde etter at de begynte der. En av de pårørende beskriver imidlertid en ektefelle som helst ønsker å slippe å dra til Lavollen, men som kun drar dit for at mannen skal få litt «fritid». Avlastningsfunksjonen er av stor betydning for de pårørende og beskrives som nødvendig for å kunne stå i jobb og for å kunne ha partneren med demens boende hjemme lengst mulig. Samtidig gjør den korte åpningstiden at tilbudet ikke oppleves som helt tilstrekkelig. Gruppesamtalene og veiledningen for pårørende oppleves også som viktig; her henter de emosjonell og praktisk støtte, informasjon og beslutningsstøtte. Både pasienter og pårørende opplever i stor grad at tilbudet er preget av individuell tilpasning, medvirkning og respekt. Betydningen av å oppholde seg på et sted som er fysisk adskilt fra en helseinstitusjon fremheves av alle informantgruppene som viktig. Lavollen gård ligger idyllisk plassert i Bymarka, men for noen oppleves lokalene som for trange og upraktiske. Personalet beskriver hvordan det ligger gjennomtenkte strategier bak de ulike valgene knyttet til driften og pårørende forteller at de opplever svært profesjonelle og engasjerte ansatte ved Lavollen aktivitetssenter. Pårørende og personale ved Lavollen understreker betydningen av å videreføre et slikt unikt tilbud som eksisterer ved Lavollen og ønsker for fremtiden at tilbudet får en noe utvidet åpningstid og også mulighet for at det er åpent på enkelte kvelder. De foreslår i tillegg at det i fremtiden bør etableres mer sømløse tilbud for denne brukergruppen hvor man har et tilbud for brukere som har blitt for dårlige til å motta dagens tilbud, men som fortsatt er for friske til å komme på sykehjem. Her er det i dag et «hull» i det offentlige tilbudet til unge personer med demenssykdom.

Bakgrunn Hyperaktiv bekkenbunn er en lite studert tilstand med kompleks etiologi og sykdomsbilde. Pasienter har gjerne en kombinasjon av urologiske, gastrointestinale, gynekologiske, muskel- og skjelett-, og psykologiske symptomer og tilstander. På grunn av det heterogene sykdomsbildet kan det være vanskelig å identifisere pasienter. Det er ingen diagnose i ICD-10 for hyperaktiv bekkenbunn, og prevalensen i den norske befolkningen er ukjent. Et nederlandsk forskerteam har utviklet et selvrapporteringsskjema, kalt Amsterdam Hyperactive Pelvic Floor Scale (AHPFS), rettet mot kvinner og foreslått en klinisk cut-off verdi for hyperaktiv bekkenbunn basert på skåringen på dette spørreskjemaet. Mål Hovedmålet i denne studien var å utforske alvorlighetsgraden av symptomer ved hyperaktiv bekkenbunn hos pasienter og friske frivillige. Forskningsspørsmålene var: 1) Er det noen forskjeller i skåringen på AHPFS blant forskjellige grupper av kvinner?, og 2) Er det noen sammenheng mellom skåringen på AHPFS og forskjellige bakgrunns- og kliniske forhold? Materiale og metode Dette er en deskriptiv tverrsnittstudie med data fra spørreskjemaer fra tre forskjellige grupper av kvinner: 1) pasienter henvist til gynekologisk poliklinikk (generell gynekologi, urogynekologi, eller vulvateam) eller til bekkenbunnfysioterapeut på St. Olavs hospital; 2) medlemmer av Vulvodyni- eller Endometrioseforeningen; og 3) friske frivillige. Deltakerne ble invitert til å fylle ut en nettbasert utgave av den norske versjonen av AHPFS, i tillegg til validerte spørreskjemaer om symptomer relatert til hyperaktiv bekkenbunn og noen bakgrunnspørsmål. Dataene ble samlet inn våren 2022. Pearsons khikvadrattest og Fishers eksakte test ble brukt i sammenligningene. Resultater Totalt 397 kvinner ble inkludert i studien. Gjennomsnittpoengsum på AHPFS blant alle kvinnene var 12.4 (SD 3.9) (range 6-30). Det var signifikante forskjeller i skåringene mellom de ulike gruppene av kvinner. Medlemmer fra pasientforeninger skåret høyest (gjennomsnitt 15.5, SD 3.8), deretter pasienter fra St. Olavs hospital (gjennomsnitt 12.7, SD 4.0), og lavest skåret friske frivillige (gjennomsnitt 10.7, SD 2.8). Vi fant større sykdomsbyrde og flere tilstander relatert til hyperaktiv bekkenbunn hos pasienter henvist til St. Olavs hospital og medlemmer av pasientforeninger, og bedre mental helse og seksualfunksjon blant friske frivillige. Vi fant høyere skåring på AHPFS blant kvinner som ikke var i arbeid, kvinner med kroniske bekkensmerter og vulvodyni samt kvinner som oppga at de hadde opplevd seksuelt overgrep. Konklusjon Vår studie viser at hyperaktiv bekkenbunn var en hyppig forekommende tilstand blant pasienter henvist for bekkenbunnslidelser og kvinner med vulvodyni og endometriose, men også blant friske kontroller. Kunnskap om symptombilde og tilknyttede risikofaktorer ved hyperaktiv bekkenbunn hos kvinner kan være nyttig for bedre å identifisere de kvinnene som er rammet. Background Hyperactive pelvic floor is a sparsely investigated condition with a complex aetiology and symptom presentation. Patients often present with a combination of urological, gastrointestinal, gynaecological, musculoskeletal, and psychological symptoms and conditions. Due to its heterogenous symptom presentation, it can be difficult to identify the patients. There is no definite diagnosis in ICD-10 for hyperactive pelvic floor, and the prevalence in the Norwegian population is unknown. A Dutch researcher team has developed a self-report questionnaire called Amsterdam Hyperactive Pelvic Floor Scale (AHPFS) for women and proposed a clinical cut-off value for hyperactive pelvic floor based on scores from this questionnaire. Objectives The primary aim of this study was to explore the symptom severity of hyperactive pelvic floor among patients and healthy volunteers. The research questions were: 1) Are there any differences in the scores of the AHPFS between different groups of participants?, and 2) Are there any associations between scores of the AHPFS and different background and clinical characteristics? Methods This is a descriptive cross-sectional study with questionnaire data from three different samples of women: 1) patients referred to the gynaecological outpatient clinic (general gynaecology, urogynaecology, or vulvar team), or to a pelvic floor physiotherapist at St. Olavs hospital; 2) members of the Vulvodynia or the Endometriosis Patient Associations; and 3) healthy volunteers. The participants were invited to fill out a web-based version of the Norwegian AHPFS, in addition to validated questionnaires addressing symptoms related to hyperactive pelvic floor, and sociodemographic background data. The data were collected in the spring of 2022. Pearson’s chi square test and Fisher’s exact test were used for the comparisons. Results A total of 397 women were included in the study. For all participants, we found a mean score of 12.4 (SD 3.9) on the AHPFS (range 6-30). There were significant differences in the scores between the different groups of participants. Members of the patient associations scored highest (mean 15.5, SD 3.8), then patients from St. Olavs hospital (mean 12.7, SD 4.0), and lowest scores were found among healthy volunteers (mean 10.7, SD 2.8). We also discovered a greater symptom burden and more related conditions to hyperactive pelvic floor in patients referred to St. Olavs hospital and members of the patient associations, and better mental health and sexual functioning among the healthy volunteers. The AHPFS scores were higher among unemployed women, women with chronic pelvic pain and vulvodynia, and women who had experienced sexual assault. Conclusion We found that hyperactive pelvic floor is prevalent in patients referred for pelvic floor disorders and in women with vulvodynia and endometrioses, but also among healthy controls. Knowledge about symptom severity and associated risk factors of hyperactive pelvic floor in women can be useful to better identify affected women.

Denne masterstudien la vekt på de ulike erfaringene sykepleierstudenter hadde under Covid-19 pandemien, knyttet til egen mental helse. Sykepleierstudentene var spesielt utsatte og sårbare med tanke på at de gjennom praksisstudiene skulle møte Covid-19 smitte på nært hold. Hensikten med studien var å finne hvilke erfaringer sykepleierstudenter har, og hvordan deres mentale helse har vært under Covid-19 pandemien. Det foreligger noe forskning på hvordan den mentale helsen blant studenter har vært under pandemien, men lite om hvordan den har vært for sykepleierstudenter spesifikt. Ny forskning var derfor nødvendig for å kunne tilegne seg mer kunnskap om feltet. Problemstillingen var følgende: «Hvilke erfaringer har sykepleierstudenter knyttet til egen mental helse under Covid-19 pandemien?». Studiens teoretiske tilnærming var resiliens og empowerment. Kvalitativ metode med en fenomenologisk tilnærming ble benyttet, for å kunne hente de erfaringer og opplevelser sykepleierstudentene hadde knyttet til egen mental helse under Covid-19 pandemien. Sykepleierstudentene ble rekruttert ved et universitet i Norge. Det ble gjennomført ti individuelle semistrukturerte intervjuer, disse ble også transkribert og analysert. Det ble også hentet foreliggende litteratur gjennom litteratursøk i ulike databaser. Denne studiens hovedfunn viste at sykepleierstudentene hadde kjent på et spekter av varierte følelser gjennom Covid-19 pandemien. De tok også ansvar for sårbare og syke pasienter, og tok dette på alvor. Ansvaret de tok med tanke på studiet de går, resulterte i at det gikk utover dem selv og skapte store sosiale begrensninger i livet deres. Blant annet forelå det også en stor frykt for Covid-19 smitte, da de blant annet fryktet å smitte andre sårbare grupper gjennom praksisstudiene. Denne frykten var også en bidragsfaktor til de store sosiale begrensningene de la på seg selv, hvor disse begrensninger var større enn det som var nødvendig. Den mentale helsen endret seg gjennom Covid-19 pandemien, hvor følelsene de kjente på varierte etter hvilke smitteverntiltak som forelå i samfunnet. Blant annet kjente de på nedstemthet, ensomhet, angstfølelse og stress. Sosial distansering førte til en følelse av ensomhet for de fleste av sykepleierstudentene i denne studien. Flere av sykepleierstudentene kjente på manglende motivasjon og konsentrasjon som følge av at det ble benyttet digital undervisning. Dette førte til for mange dårlige rutiner, og en følelse av å få gjort mindre studiearbeid enn hva som var forventet av dem. Noen følte også på manglende tilrettelegging fra studiestedet sitt. Sykepleierstudentene tok i bruk en rekke verktøy gjennom pandemien for å myndiggjøre seg selv, og gjøre seg motstandsdyktige mot de utfordringer pandemien medførte. Majoriteten av sykepleierstudentene tok kontakt med enten venner og familie, mens en var i kontakt med helsevesenet og en annen tok i bruk hjelpetelefonen Mental Helse. Andre tiltak de også gjorde var å trene og lage rutiner i hverdagen. This Master´s Thesis emphasizes the different experiences nursing students had during the Covid-19 pandemic, related to their mental health. Nursing students were particularly exposed and vulnerable considering that trough their practical studies they would encounter Covid-19 infecting at a close range. The aim of this study was to explore the experiences nursing students had, and how their mental health has been during the Covid-19 pandemic. There is some research on how mental health has been for students during the pandemic, but little on how it has been for nursing students specific. New research was therefore important in order to acquire more knowledge on the subject. The objective of the study is the following: “What experiences do nursing students have in relation to their own mental health during the Covid-19 pandemic?”. The study’s theoretical approach was resilience and empowerment. A qualitative method with a phenomenological approach was used in order to gather the experiences the study participants had related to their mental health during the Covid-19 pandemic. The nursing students were recruited from a university in Norway. Ten individual semi-structured interviews were conducted, these were also transcribed and analysed. Available literature was obtained through literature searches in various databases. The conclusion of this study showed that the nursing students have experienced a range of various emotions throughout the Covid-19 pandemic. They also took responsibility for vulnerable and sick patients, and took this seriously. The responsibility they took regarding the course they are attending to, resulted in it going beyond themselves and creating major social limitations in their lives. Among other things, there was a great fear of contracting the Covid-19 infection, as they among other things feared infecting other vulnerable groups through practical studies. This fear was also a contributing factor to the great social restrictions they placed on themselves, where these restrictions were greater than what was necessary. Their mental health changed through the Covid-19 pandemic, where their feelings varied according to the infection control measures implemented in society. Among other things, they experienced feelings of low moods, loneliness, anxiety and stress. Social distancing led to a feeling of loneliness for most of the nursing students in this study. Several of the nursing students felt a lack of motivation and concentration as a result of the use of digital teaching. This led to for many, bad routines and a feeling lethargy and getting less study work done than expected of them. Some also felt a lack of facilitation from their place of study. The nursing students used several tools throughout the pandemic to empower themselves and make themselves resilient to the challenges the pandemic brought. The majority of nursing students made contact with either friends or family, while one nursing student contacted the healthcare system, and another made contact with the helpline Mental Health. Other preventative measures were also exercising and creating routines in their everyday life.

Sammendrag Bakgrunn og hensikt Håndtering av perifere venekatetre (PVK) er en del av sykepleierens ansvarsområde. I en travel hverdag med krav til effektivisering av helsetjenesten er standardiserte prosedyrer for utførelse av sykepleieroppgaver viktige verktøy for å sikre forsvarlig sykepleieutøvelse. Likevel viser studier at etterlevelsen av PVK-prosedyrer er mangelfull i Norge. Hensikten med denne studien er derfor å se på hvordan sykepleiere ved en ortopedisk avdeling på et norsk universitetssykehus etterlever Prosedyre for innlegging og håndtering av PVK og drøfte mulige barrierer og fremmere for etterlevelse av prosedyren. Metode Studien er basert på kvantitativ metode med bruk av et observasjonsskjema. Observasjonene er gjennomført på en ortopedisk avdeling ved et universitetssykehus i Norge i løpet av seks enkeltdager over en periode på seks uker. Resultat Resultatene viser at etterlevelsen av Prosedyre for innlegging og håndtering av PVK på avdelingen ikke er tilstrekkelig. Av 106 observerte PVK-er hadde 84,9 % av PVK-ene ett eller flere brudd på prosedyren knyttet til PVK-ens bandasje og utstyr. I tillegg hadde 21 % av PVK-ene ukjent indikasjon, 30 % var lagt inn i nærheten til et ledd, 12 % var ikke dokumentert i journalen, og 6 % av PVK-ene var lagt inn prehospitalt. Dette samsvarer ikke med anbefalingene i prosedyren, og medfører økt risiko for komplikasjoner. Konklusjon Studien viser at avdelingen har mulighet til å forbedre etterlevelsen av Prosedyre for innlegging og håndtering av PVK. Å følge prosedyrer er viktig for å sikre god kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten. Denne studien belyser ikke barrierene mot etterlevelse av prosedyren på avdelingen. Andre studier viser likevel at tid, mangel på ny og forskningsbasert kunnskap, og uhensiktsmessige eller upresise prosedyrer er barrierer mot etterlevelse av prosedyrer. Noen kjente fremmere for etterlevelse er undervisning om temaet, motivasjon og konkretisering av prosedyren. Nøkkelord Sykepleie, perifert venekateter, etterlevelse, barrierer, kvalitet, pasientsikkerhet Abstract Introduction Handling of peripheral intravenous catheters (PIVC) is part of the nurse's area of responsibility. In a busy everyday life with demands for efficiency in the health service, standardized procedures for carrying out nursing tasks are important tools to ensure proper nursing practice. Nevertheless, studies show that compliance with PIVC-procedures in Norway is deficient. The purpose of this study is hence to look at how nurses in an orthopedic department comply with the Procedure for inserting and handling PIVC and discuss possible barrierers and facilitators for complying with the procedure. Method The study is based on a quantitative method using an observation form. The observations were carried out in an orthopedic department at a university hospital in Norway during six single days over a period of six weeks. Results The results show that compliance with the Procedure for admitting and handling PIVC on the ward is not sufficient. Of 106 observed PIVCs, 84.9 % of the PIVCs had one or more breaches of the procedure related to the PIVCs bandages and equipment. In addition, 21 % of the PIVCs had an unknown indication, 30 % were inserted near a joint, 12 % were not documented in the journal and 6 % were inserted prehospitally. This does not comply with the recommendations in the procedure and entails an increased risk of complications. Conclusion This study shows that the department has room to improve compliance with the Procedure for admitting and handling PIVC. Compliance with procedures is important to ensure good quality and patient safety in the health service. This study does not illuminate the barriers to the department's compliance with the procedure. Other studies nevertheless show that time, new and research-based knowledge, and inexpedient or imprecise procedures are known barrierers against compliance. Known facilitators for compliance with the procedure are instructions about the topic, motivation and specifying the procedure. Keywords Nursing, peripheral intravenous catheter, compliance, barriers, quality, patient safety

Etter Covid-19 sitter sykepleiere igjen med en unik erfaring og kunnskap om det å jobbe under en pandemi. Denne masteroppgaven utforsker utfordringer og løsninger ved en pandemipreget arbeidshverdag, samt hvilken lærdom en slik arbeidshverdag bragte med seg. Hensikten med denne studien er å tilføre kunnskap om hvordan sykepleiere på sengepost erfarte å jobbe under en global folkehelsekrise som covid-19 pandemien. Studien skiller seg fra annen forskning ved å sette søkelys på hvordan sykepleiere, som ikke jobber i førstelinjen, opplevde å jobbe under en pandemi. Mye av foreliggende forskning er gjort underveis i pandemien. Derfor ønsker denne retrospektive studien å rette søkelyset på hva sykepleiere sitter igjen med av erfaringer etter endt pandemi. Problemstillingen er følgende: Hvordan opplevde sykepleiere på sengepost å jobbe under en pandemi? De teoretiske perspektivene som er benyttet i denne studien innebærer Dahlgren og Whiteheads modell av påvirkningsfaktorer for god helse, Antonovskys salutogenese (Opplevelse av Sammenheng) og teori om arbeid og helse. Studien er basert på ti individuelle semistrukturerte intervjuer med sykepleiere som har jobbet på sengepost under pandemien. Fortolkende fenomenologisk analyse av Kvale og Brinkmann er brukt som metode og analyseverktøy. Studiens hovedfunn viser at sykepleierne møtte mange utfordringer ved å jobbe under en pandemi. De opplevde at endringer, mangel på kontroll og stor arbeidsbelastning førte til en uforutsigbarhet i arbeidshverdagen. Frykt for smitte og mangel på utstyr bidro til usikkerhet og sosiale begrensninger. Sykepleierne oppgir at de opplevde en overraskende omstillingsevne under pandemien, og sammen med sosial støtte og samarbeid i arbeidsmiljøet bidro dette til at de i stor grad opplevde å håndtere arbeidshverdagen. Mange opplevde å ha en meningsfull jobb i en krevende tid. Pandemien bragte med seg en lærdom for sykepleiere som innebar både personlig lærdom om smittevern og egen omstillingsevne, men også en felles lærdom om arbeidsmiljøets betydning. As a result of the Covid-19 nurses were left with unique knowledge and experience regarding how it was to work during a pandemic. This thesis explores the challenges and solutions of everyday life impacted by the pandemic. It also focuses on the knowledge a typical day of work has brought to the nurses. The aim of this study is to acquire knowledge about how nurses at hospital wards has experienced to work during a Global health crisis, such as the COVID-19. This study marks itself from other studies by focusing on the experience of the nurses that did not work in the front line during the pandemic. A major part of the existing studies is done during the pandemic, and this retrospective study wishes to highlight which experience the nurses were left with after the pandemic ended. The objective of the study is to investigate the following: How did nurses at hospital ward experience to work under a pandemic? The theoretical perspective which is applied in this study includes Dahlgren and Whitehead´s model of the main determinants of population health, Salutogenesis (Sense of Coherence) and theory about work and health. This study is based on ten individual semi-structured interviews with nurses that have worked at a hospital ward during the pandemic. Interpretive phenomenology by Kvale and Brinkmann is used as method of analysis. The main findings of the study showed that nurses encountered multiple challenges by working under the pandemic. They experienced changes, loss of control and major workload that led to an unpredictable workday. Fear of getting infected and lack of equipment were factors that attributed to insecurity and social restriction. Nurses experienced a surprisingly will of adjustment under the pandemic and together with social support and cooperation as important factor of the work environment, it resulted in an ability to manage the workday in enhanced degree. Many experienced that they had a meaningful job in times of demand. The pandemic brought high level of knowledge for nurses on a personal level as well as on a professional level. This includes knowledge about infection prevention, ability to adjust and a common lesson about the impact and importance of work environment.

Introduksjon: Denne studien er basert på et samarbeid med ortopedisk avdeling ved et universitetssykehus i Norge om ivaretagelse av oral helse til pasienter med hoftebrudd. Helse- og omsorgsdepartementet viser at sykehuset har lite fokus på oral helse og samtidig at kunnskap og kompetanse omkring dette er utilstrekkelig. Denne studien ønsker derfor å utforske hvordan sykepleiere på ortopedisk avdeling opplever egen kunnskap og kompetanse i forbindelse med ivaretakelse av oral helse til pasienter med hoftebrudd. Metode: Studien brukte en kvalitativ metode der data ble innhentet gjennom semi-strukturerte intervju av fire sykepleiere som har ulikt kjønn og ulik ansiennitet. Analysearbeidet ble gjennomført og inspirert av hermeneutisk og fenomenologisk tilnærming. Resultat: Gjennom analyse ble det funnet fire hovedtema som belyste hvilke erfaringer, opplevelser og meninger sykepleiere ved ortopedisk avdeling har med tanke på ivaretakelse av oral helse. De fire hovedtemaene omfatter: betydning av oral helse, kartlegging, sykepleietiltak og sykepleieres vurdering av egen kunnskap og kompetanse omkring oral helse. Konklusjon: Sykepleiere på ortopedisk avdeling viser behov for økt kunnskap og kompetanse innen oral helse. De uttrykte behov for et systematisk og enkelt verktøy som kan være nyttig for kartlegging og vurdering. Studien også har funnet at sykepleiere i avdeling har behov for støtte fra ledelsen i dannelse av tydelige rutiner og retningslinjer på avdeling som kan øke fokus og oppmerksomhet på oral helse. De har positive holdninger til et godt samarbeid mellom sykehuset og tannhelsetjenesten for bedre praksis og pasientsikkerhet. Nøkkelord: oral helse, oral hygiene, sykepleier, kunnskap og kompetanse Introduction: This study is based on a collaboration with the orthopedic department at a university hospital in Norway regarding on the care of oral health for patients with hip fractures. The Ministry of Health and Care Services shows that hospital has little focus on oral health as well as knowledge and competence about this is insufficient. This study therefore wants to explore how nurses in the orthopedic department experience their own knowledge and competence in connection with the care of oral health for patients with hip fractures. Method: The study used a qualitative method where data were obtained through semi-structured interviews of four nurses with different genders and working experiences. The analysis work was carried out and inspired by a hermeneutic and phenomenological approach. Result: Through analysis there were four main themes found that shed light on the nurses’ experiences, meanings, and opinions with a view to oral health care. Four main topics were included: the importance of oral health, mapping, nursing measures and nurses' assessment of their own knowledge and competence about oral health. Conclusion: Nurses in the orthopedic department show a need for increased knowledge and competence in oral health. They expressed the need for a systematic and simple tool that can be useful for mapping and assessing oral health. The study also found that the nurses need for support from management for clear routines and guidelines in the department that can increase focus and awareness in oral health. The nurses show positive attitudes about good cooperation between the hospital and the dental health service for better practice and patient safety. Keywords: oral health, oral hygiene, nurse, knowledge and competence

Bakgrunn: Bekkenbunnslidelser som urin-, analinkontinens og bekkenorganprolaps er vanlige og ofte forbundet med redusert livskvalitet og nedsatt seksuell funksjon. Pelvic Organ Prolapse Incontinence Sexual Questionnaire, IUGA-Revised (PISQ-IR) har blitt validert for å måle seksuell funksjon hos kvinner med bekkenbunnslidelser. Målet med studien: Det overordnede målet med denne studien er å beskrive hvordan en populasjon av norske kvinner med bekkenbunnslidelser oppfatter sin seksuelle funksjon. Mer spesifikt ønsker vi å beskrive 1) hvilke faktorer som er assosiert med å ikke være seksuelt aktiv og 2) hvilke faktorer som er negativt assosiert med seksuell funksjon hos seksuelt aktive kvinner med bekkenbunnslidelser. Metode: Dette er en sekundær deskriptiv analyse av data samlet inn under valideringen av den norske oversettelsen av PISQ-IR. Ikke-gravide kvinner med symptomer på bekkenbunnslidelser som ble henvist til gynekologisk/kirurgisk poliklinikk ved St. Olavs Hospital, Trondheim Universitetssykehus ble invitert til å delta i studien. Deltakerne ble kategorisert som seksuelt aktive eller ikke seksuelt aktive basert på selvrapportering, og fullførte PISQ-IR, i tillegg symptomspesifikke scoringsverktøy på bekkenbunnslidelser (ICIQ-UI-SF, St. Marks og PFDI-20). Resultat: Av 132 pasienter rapporterte 94 (71%) kvinner å være seksuelt aktive (med eller uten partner), og 38 (29%) rapporterte å ikke være seksuelt aktive. Ikke seksuelt aktive kvinner var eldre (p

Bakgrunn: Uønskede hendelser i helsetjenesten er et stort problem som skaper personlig lidelser for pasienten og store økonomiske utgifter for sykehusene. Til tross for økt fokus på pasientsikkerhet viser forskning at melding om uønskede hendelser underrapporteres. Hverdagen til intensivsykepleiere er preget av høy intensitet, samt krav om stor grad av årvåkenhet, presisjon og evne til å prioritere. Arbeidsplassen til intensivsykepleiere er en risikosone hvor uønskede hendelser kan og vil skje. Erfaringene med hva som påvirker disse hendelsene er av den grunn av stor faglig interesse. Hensikt: Studiens hensikt var å få innsikt i intensivsykepleieres erfaringer med uønskede hendelser, og rapporteringen av disse. Metode: Kvalitative data ble samlet inn gjennom tre fokusgruppeintervju med totalt seksten studiedeltakere fra et stort statlig universitetssykehus i Norge. Det ble benyttet fenomenologisk tilnærming som analysemetode. Resultat: Informantene i studien uttrykte en felles oppfatning av at meldekulturen på deres avdeling burde vært bedre. Det oppleves utydelige grenser på hva som er en uønsket hendelse, og alvorlighetsgraden på den uønskede hendelsen. I tillegg er det flere organisatoriske forhold og forhold i arbeidsmiljøet som påvirker hvorvidt intensivsykepleiere skriver eller ikke skriver melding om uønskede hendelser. Analysen resulterte i tre hovedkategorier og ni subkategorier. Konklusjon: Denne studien har gitt oss nye kunnskaper om hva som påvirker praksisen for melding av uønskede hendelser blant sykepleiere på intensivavdelingene. Økt bevisstgjøring og åpenhet om uønskede hendelser kan bidra til å fjerne faktorer som hindrer intensivsykepleiere i å rapportere. Videre vil en forbedret meldekultur blant intensivsykepleiere kunne bidra til økt pasientsikkerhet i intensivavdelingen. (Intensivsykepleie, uønskede hendelser, pasientsikkerhet, kvalitetsforbedring, kvalitativ metode) Introduction: Adverse events in health care services is a problem causing individual suffering and economical expenses. Research shows that despite patient safety being a high priority, adverse events are underreported. Intensive care nurses work in a demanding environment that requires them to be on constant high alert, and exhibit precision while correctly prioritizing tasks. Adverse events can, and will, happen in an environment like the ICU. Considering this, the routines regarding the reporting of these events merits our attention. Aim: The purpose of this study is to gain insight into intensive care nurses’ experiences with adverse events, and the reporting thereof. Method: This is a qualitative study. Data was collected from three focus group interviews. Sixteen nurses participated, all employed at a larger university hospital in Norway. A phenomenological approach was used as method of analysis. Results: There was a consensus among the participants that the wards culture regarding reporting of adverse events should be improved. They also described a lack of knowledge as to what constitutes an adverse event, and also how to evaluate the events level of severity. Additionally, there are several organisational factors, including factors related to work environment, that influence whether or not ICU nurses decide to report something as an adverse event or not. The analysis resulted in three key categories of information as well as nine subcategories. Conclusion: This study gives new insight into what promotes, and what inhibits the reporting of adverse events amongst nurses in the ICU. The results show that awareness and transparency can reduce impeding factors that prevents intensive care nurses from reporting adverse events. Furthermore, a cultural change of attitude towards, and knowledge of, adverse events among intensive care nurses can contribute to increased patient safety outcomes in the ICU. (Intensive care nursing, adverse events, patient safety, quality improvement, qualitative method)

Introduksjon: 11. mars 2020 erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) at covid-19 var en pandemi. I den første fasen av pandemien opplevde sykehusene mangel på smittevernutstyr, driftsutfordringer grunnet sykefravær og knapphet på personell med riktig kompetanse. Mye forskning peker på at sykepleiere generelt og operasjonssykepleiere spesielt har opplevd usikkerhet, forvirring, stress, angst, utrygghet og frykt som følge av økt arbeidsmengde, stadig nye smittevernrutiner og retningslinjer, omplassering og eksponering for smitte. Det er generelt vist høy forekomst av psykiske problemer blant helsepersonell under pandemier. Denne studien undersøker operasjonssykepleiere ved en akutt operasjonsavdeling sine opplevelser av endringer og omstillinger i covid-19-pandemiens første fase. Metode: Dette er en kvalitativ studie gjennomført ved bruk av semistrukturerte individualintervjuer. Studien har fire deltakere, som alle er operasjonssykepleiere ved akutt operasjonsavdeling på et stort sykehus i Norge. Dataanalysen er inspirert av Kvale og Brinkmanns meningsfortetning og Malteruds systematiske tekstkondensering. Resultat: Jeg identifiserte to sentrale temaer som beskriver operasjonssykepleiernes opplevelser: belastninger og ressurser. Informantene fortalte at stadig endring av smittevernrutiner og retningslinjer, mangel på utstyr og at situasjonen var ny og ukjent førte til usikkerhet. I tillegg opplevdes retningslinjene til tider uklare og ulogiske. Informantene fortalte også om frykt for å bli smittet. Det kom frem at operasjonssykepleierne har relevant erfaring ettersom de er vant til å håndtere smitte og smittevernutstyr. Deltakerne beskrev et godt arbeidsmiljø hvor de opplevde stor grad av kollegial støtte. Konklusjon: Til tross for hendelser og opplevelser som kan ha påført stress, oppgir ingen informanter å ha opplevd pandemiens første fase som en særlig stor belastning. Årsaken kan være at operasjonssykepleierne hadde ressurser de vurderte til å overgå kravene omgivelsene stilte. Nøkkelord: operasjonssykepleiere, covid-19, pandemi, stress, mestring, belastning, ressurser, arbeidsmiljø, erfaring Introduction: 11 of March 2020 the World Health Organization declared covid-19 as a pandemic. During its' first phase, the hospitals experienced shortage of material, operational challenges caused by sickness absence, and lack of qualified personnel. Several studies indicate that nurses in general, and operating room (OR) nurses in particular, have experienced uncertainty, confusion, stress, anxiety, insecurity, and fear as a result of increased workload, constantly changing infection control routines and guidelines, relocation, and exposure to infection. Studies report a wide range of mental health problems among health care professionals during pandemics. This study explores OR nurses' experience of changes and conversions during the first phase of the covid-19 pandemic at an acute operating room department. Method: This is a qualitative study using semi-structured individual interviews. It includes four participants, all OR nurses working at an acute operating room department at a large Norwegian hospital. The analysis is inspired by the theories of Kvale and Brinkmann, and Malterud. Results: Two main themes describing the OR nurses' experiences were identified: burdens and resources. The participants described that shortage of material, a new and unknown situation and constantly changing infection control routines and guidelines led to uncertainty. In addition, the guidelines were sometimes perceived as unclear and illogical. The participants also described fear of contracting covid-19. It was found that the OR nurses were accustomed to personal protective equipment, and therefore had sufficient experience to handle the situations at hand. The participants described a good work environment with a high degree of collegial support. Conclusion: Despite events and experiences causing stress, none of the participants state that they experienced the first phase of the pandemic as a great burden. The reason may be that the OR nurses have resources which are appraised as exceeding the requirements set by the environment. Keywords: operating room nurses, covid-19, pandemic, stress, coping, burden, resources, work environment, experience

Introduksjon Covid-19-pandemien har sidan våren 2020 påverka arbeidskvardagen til sjukepleiarar, også i dei spesialiserte sjukehusavdelingane. Skiftande retningslinjer frå myndigheitene la føringar for arbeidet og stilte høgare krav. Høge krav møtt med høg opplevd eigenkontroll og støtte, gjev mestring og dempar negative helseeffektar. Forsking under pandemien viser at operasjonssjukepleiarar som opplevde lite støtte sat igjen med psykisk skadelege erfaringar. Denne studia undersøker operasjonssjukepleiarars opplevingar av kollegial støtte si betyding under covid-19-pandemien, med fokus på den første fasen. Metode Det vart nytta ein kvalitativ metode med semistrukturerte forskingsintervju. Fire operasjonssjukepleiarar ved akutt operasjonsavdeling vart rekruttert og intervjua individuelt ved bruk av intervjuguide. Analysen er forenkla metodar inspirert av meiningskondensering og stegvis-deduktiv-induktiv metode. Resultat Funna viser ei oversikt over krav, kontroll og støtte som belyser kollegial støtte sin funksjon og betyding. Bemanning var ei utfordring, spesielt ved sjukefråvær. Tid til fagleg oppdatering var det lite av i starten av pandemien. Kontrollen informantane opplevde over deira arbeid avhenga av tillit til eigen kompetanse. Usikkerheit for pandemiens utvikling og mogleg omplassering til sengepost prega informantane. Støtta dei opplevde på jobb kom frå deira næraste leiing og kollegaar. Resultata viser at det er ein kultur for å aktivt bruke kvarandre fagleg og personleg. Til næraste leiing var det tillit og ein god tilbakemeldingskultur. Forventningane vart justert etter situasjonen og dei hadde ein lojalitet til sine næraste leiarar. Konklusjon Trass høge krav og til tider låg grad av opplevd kontroll, har støtta informantane opplevde påverka arbeidskvardagen positivt under covid-19-pandemien. Både støtte frå leiing og kollegaar har dekka behov for informasjon og personleg støtte. Dei opplevde eit godt arbeidsmiljø, med mestring og utvikling i fellesskap. Støtte frå nære kollegaar og høg tillit til eigen kompetanse kan vere årsak til det. Nøkkelord Covid-19, pandemi, operasjonsavdeling, krav, kontroll, støtte, operasjonssjukepleiarar, arbeidsmiljø, leiing Introduction Since the spring of 2020, the Covid-19 pandemic has been part of the working day of nurses, also in the specialized hospital wards. Worldwide, the infection number has exceeded half a billion. Changing regulations from authorities have laid down guidelines for the work and set higher demands. High demands, met with high perceived control and support, enable coping, and prevent negative health effects. Research during the pandemic shows that surgical nurses who experienced little support had psychologically harmful experiences. This study examines surgical nurses' experiences of the importance of collegial support during the covid-19 pandemic, focusing on the first phase. Method A qualitative method of semi-structured research interviews was used. Four surgical nurses at the ward were recruited and interviewed individually using an interview guide. The analysis is simplified methods inspired by meaning condensation and step-by-step-deductive-inductive method. Results The results show an overview of demands, control and support that provides insight into the function and significance of collegial support. Staffing was a challenge, especially in the event of sickness absence. Time to stay professionally up to date, was scarce at the start of the pandemic. The control they experienced over their work depended on trust in their own competence and being allowed to use it. Uncertainty about the pandemic's development and possible relocation affected the informants. The support they experienced at work came from their closest managers and colleagues. The results showed that there is a culture of actively utilising each other professionally and personally. To immediate management, there was trust and a good feedback culture. Expectations were adjusted to the situation, and they were loyal to their immediate managers. Conclusion Despite high demands, and at times low control, surgical nurses received support that positively affected their work environment during the covid-19 pandemic. Both support from management and colleagues have met needs for information and personal support. They experienced a good working environment, with mastery and development together. Support from colleagues contributes to this, along with a high level of trust in one's own competence. Keywords Covid-19, pandemic, operating ward, demands, control, support, surgical nurse, OR nurse, work environment, management

Bakgrunn: Sepsis er unektelig en alvorlig helsetrussel globalt. Det er avgjørende at sykepleier identifiserer tegn til sepsis i et tidlig stadium, slik at tilstanden ikke utvikler seg til alvorlig sepsis og septisk sjokk. Forskjellige kartleggingsverktøy er utviklet for å tidlig identifisere tegn/symptomer og økt kunnskap om sepsis er essensielt for observasjoner og oppdagelse av sepsis i akuttmottak. Hensikt: Hensikten med denne litteraturstudien er å belyse viktigheten av å identifisere tidlige tegn på sepsis i akuttmottak slik at tilstanden ikke utvikler seg til alvorlig sepsis, septisk sjokk eller i verste fall død. Problemstilling: Hvordan kan sykepleier bidra til tidlig identifisering av sepsis hos pasienter i akuttmottak? Metode: Oppgaven har litteraturstudie som metode som innebærer å utarbeide en problemstilling, systematisk søke etter forskning, kritisk vurdere og analysere forskningen og deretter diskutere resultatet. Resultater: Funnene fra forskningsartiklene viser til at bruken av screeningverktøy sammen med undervisning bidrar til tidligere oppdagelse av sepsis i akuttmottak. Resultatene viser også til flere barrierer for tidlig oppdagelse av sepsis. Konklusjon: Gode kliniske observasjoner, økt kunnskap om patofysiologien og bruk av kartleggingsverktøy kan bidra til å oppdage sepsis på et tidlig stadium hos pasienter på akuttmottak. Nøkkelord: Sykepleie, sepsis, kunnskap, barrierer, tidlig identifikasjon og kartleggingsverktøy. Background: Sepsis is undeniably a serious health threat globally. It is crucial that the nurse identifies signs of sepsis at an early stage so that the condition does not develop into severe sepsis and septic shock. Various screening tools have been developed to identify signs/symptoms at an early stage and increased knowledge of sepsis is essential for observations and detection of sepsis in the emergency department. Purpose: The purpose of this literature study is to shed light on the importance of identifying early signs of sepsis in the emergency department so that the condition does not develop into severe sepsis, septic shock or, in the worst case, death. Problem: How can a nurse contribute to early identification of sepsis in patients in the emergency department? Method: The thesis has a literature study as a method that involves preparing a problem statement, systematically searching for research, critically evaluating and analyzing the research and then discussing the result. Results: The findings from the research articles indicate that the use of screening tools together with instruction contributes to earlier detection of sepsis in the emergency department. The results also point to several barriers of early detection of sepsis. Conclusion: Good clinical observations, increased knowledge of the pathophysiology and use of screening tools can help to detect sepsis at an early stage in patients in the emergency department. Keywords: Nursing, sepsis, knowledge, barriers, early identification and screening tools.

Bakgrunn: Perifert venekateter (PVK) er den mest brukte intravaskulære enheten ved sykehus, og kan i sjeldne tilfeller gi alvorlige komplikasjoner som blodstrømsinfeksjon og sepsis. Etterlevelse av PVK-prosedyren er av stor betydning for å redusere risikoen for disse komplikasjonene. Sykepleiere skal sikre forsvarlig yrkesutøvelse, og dermed beskytte pasienten mot slike risikoforhold. Hensikt: Å identifisere hvilke faktorer som påvirker sykepleieres etterlevelse av PVK-prosedyren, slik at man på et senere tidspunkt kan iverksette spesifikke tiltak som kan bidra til å øke etterlevelsen. Metode: Studien har et kvantitativt design, og data ble samlet inn med en spørreundersøkelse. Utvalget besto av autoriserte sykepleiere på en ortopedisk avdeling ved et sykehus i Norge. Spørreundersøkelsen hadde 57 respondenter. Resultater: Resultatene viste at etterlevelsen av PVK-prosedyren var varierende. Sykepleiere med høyere ansiennitet etterlevde prosedyren i mindre grad. Flere av respondentene oppga at opplæringen ikke var tilstrekkelig (24,5 %), men de fleste respondentene oppga å ha god kunnskap om PVK og PVK-prosedyren (96,5 %). Flertallet (87 %) mente at kulturen på arbeidsplassen påvirket etterlevelsen positivt. Omtrent halvparten (46 %) opplevde at mangel på tid var et hinder for etterlevelsen av prosedyren. Mangel på tid var et større hinder for sykepleiere med lav ansiennitet. Konklusjon: Studien viste at faktorer som mangel på opplæring, kunnskap, kultur på arbeidsplassen, tid og ansiennitet kan være fremmende og/eller hemmende for etterlevelsen av PVK-prosedyren. Kunnskap og ansiennitet kan virke både fremmende og hemmende. Kultur på arbeidsplassen var en fremmende faktor for etterlevelsen, mens mangel på opplæring og tid viste seg som barrierer for etterlevelsen. Ansvaret for at PVK-prosedyren følges er både individuelt for den enkelte sykepleier, og systemisk, med ledelsens ansvar for å tilrettelegge forhold i arbeidssituasjonen. Background: Peripheral intravenous catheter (PIVC) is the most used intravascular unit in hospitals, and can in rare cases lead to serious complications such as bloodstream infection and sepsis. Compliance with the PIVC-procedure is of great importance in reducing the risk of these complications. Nurses must ensure proper professional practice, and thus protect the patient from these risk factors. The aim: To identify what factors that affect nurses’ compliance with the PIVC-procedure, so that at a later stage specific measures can be implemented to increase the compliance. Method: The study has a quantitative design, and the data was collected through a survey. The selection consisted of authorized nurses in an orthopedic department at a hospital in Norway. The survey had 57 respondents. Results: The results showed that compliance with the PIVC-procedure varied. More experienced nurses had a lower compliance. Several respondents stated that the training was insufficient (24,5 %), but most of the respondents stated to have good knowledge about PIVC and the PIVC-procedure (96,5 %). The majority (87 %) meant that the workplace culture had a positive effect on the compliance. About half (46 %) experienced that lack of time was a barrier to the compliance. Lack of time was a greater barrier for nurses with less working experience. Conclusion: The study shows that factors such as lack of training, knowledge, workplace culture, time and working experience can be promoting and/or inhibiting to the compliance with the PIVC-procedure. Knowledge and working experience can be both promoting and inhibiting. Workplace culture was a promoting factor to the compliance, while lack of training and time proved to be barriers to the compliance. The responsibility of the compliance with the PIVC-procedure is both individual, for the single nurse, and systemic, with the management’s responsibility to regulate conditions in the work situation.

Bakgrunn: Behandlingen for cancer vulva har fysiske og psykologiske innvirkninger på pasientens seksualitet. Seksualitet er et av kroppens grunnleggende behov. Sykdommen rammer flest eldre, men det er likevel behov for seksuell rehabilitering for alle aldersgrupper. Sykepleiere har som oppgave å veilede og gi informasjon om seksuelle endringer som følge av behandling, men temaet blir ofte forbigått. Metode: Metoden er en litteraturstudie der kunnskap fra allerede eksisterende forskning, faglitteratur og teori baserer oppgaven. Oppgaven inkluderer ni forskningsartikler for å belyse problemstillingen. Resultat: Pasienter gjennomgått behandling for cancer vulva har en betraktelig dårligere seksuell funksjon, og opplever psykologiske utfordringer som påvirker seksualiteten. Det er vist barrierer for veiledning om seksuell helse. Pasienter har ulike preferanser på tidspunkt for veiledning. Skriftlig informasjon oppleves tilstrekkelig, men samtale med helsepersonell gir pasientene økt mulighet for å stille spørsmål, diskutere bekymringer og få tilbud om passende tjenester. Pasienter rapporterte at samtale med helsepersonell gjorde det lettere for dem å håndtere seksuelle endringer. Konklusjon: Veiledning fra helsepersonell om seksuell helse viser seg å være mangelfull. Dette til tross for pasientens store behov for veiledning og informasjon etter behandling for cancer vulva. Seksualitet og cancer vulva er tabubelagte emner, og pasienter opplever det som ubehagelig å snakke om temaene. Pasientene foretrekker at en kvinnelig sykepleier tar opp temaet, på et tidspunkt tilpasset pasientens individuelle behov. PLISSIT-modellen er vist å være et godt utgangspunkt for veiledning om seksuell helse for helsepersonell. Den mest foretrukne veiledningsmetoden fra pasienter er skriftlig informasjon etterfulgt av samtale med sykepleier. Sykepleieren må veilede om seksualtekniske hjelpemidler, og henvise til sexolog dersom det er behov for det. Introduction: The treatment for vulvar cancer has physical and psychological effects on the patient's sexuality. Sexuality is one of the body's fundamental needs. The disease affects mostly elderly people, but there is still a need for sexual rehabilitation for all age groups. Nurses have the responsibility of guiding and to provide information about sexual changes as a consequence of the treatment, but the subject is frequently overlooked. Method: The method is a literature study where knowledge from already existing research, academic literature, and theory founds the thesis. The thesis includes nine research articles to shed light on the topic. Result: Patients undergoing treatment for vulvar cancer have a significantly poorer sexual function, and experience psychological challenges that affect their sexuality. Barriers to sexual health guidance have been shown. Patients have different preferences for the time of supervision. Written information is perceived as sufficient, but conversations with a nurse provide an increased opportunity to ask questions, discuss concerns, and be offered appropriate services. Talking to healthcare professionals made it easier to deal with sexual changes. Conclusion: Guidance from health professionals on sexual health turns out to be deficient. This is despite the patient's major need for guidance and information after treatment for vulvar cancer. Sexuality and cancer vulva are taboo topics, and patients find it uncomfortable to talk about the themes. Patients prefer that female nurses address the topic at a time tailored to the patient's individual needs. The PLISSIT model has shown to be a good starting point for guidance on sexual health for health professionals. The most preferred method of guidance from patients is written information followed by a conversation with a nurse. The nurse must guide on sexual aids and refer to a sexologist if necessary.

This thesis describes the phenomenon of elder abuse and neglect in the institutional context from the perspective of nursing home leaders. Elder abuse and neglect in nursing homes is a complex multifactorial problem and entails various associations across personal, social, and organizational factors. One -way leaders can prevent abuse and neglect and promote quality and safety for residents is to follow up on any problems that may arise in clinical practice in a way that facilitates staff learning. How nursing home leaders follow up and what they follow up on might reflect their perceptions of abuse, its causal factors, and the prevention strategies used in the nursing home. At the same time, descriptions, perceptions, and understandings around the concept of elder abuse and neglect in nursing homes vary in different jurisdictions as well as among healthcare staff, researchers, family members, and residents themselves. Different understandings of what constitutes abuse and neglect and its severity complicate identification, reporting, and managing the problem. To address the knowledge gap outlined above, the aim of this thesis is to explore the role of leadership in patient safety concern related to elder abuse and neglect. Knowledge about nursing home leaders’ perceptions of elder abuse, their experiences of barriers and enablers to reporting elder abuse and neglect, and how the leaders follow up on reports and information are essential because their understanding of the phenomenon will influence what they signal to staff as important to report and what they investigate to create a safe and healthy environment for both residents and staff. The specific objectives were to explore: • How nursing home leaders perceive elder abuse and neglect; • What nursing home leaders experience as barriers and enablers to reporting elder abuse and neglect; and • How nursing home leaders follow up on information and reports of elder abuse and neglect. The research method and design were qualitative and explorative, including both focus group interviews with care managers and individual interviews with nursing home directors. A total of 43 participants from six different municipalities and 21 nursing homes were included. A core finding was a lack of awareness about the concept of elder abuse and neglect. Keywords from the categorization of abuse helped the participants to reflect upon the topic and revealed examples of events they interpret as being harmful or distressful to residents. At the same time, our findings revealed an ambiguity in the nursing home leaders’ examples. While, on one hand, they described the situation as harmful, on the other hand, they rationalized and attempted to provide excuses for why it was happening. The ambiguity in the nursing home leaders’ examples can be viewed as an attempt to adapt to internal and external demands by rationalizing abuse and diminishing personal and professional accountability. The nursing home leaders in our study experienced difficulties obtaining information related to abuse and neglect within the nursing homes because of structural factors related to the organization, cultural factors, and abuse severity factors. Because of difficulties obtaining information from the formal reporting system, nursing home leaders have to adjust and find other ways to obtain information such as reading the nursing notes in the electronic patient record system and using an informal reporting system, including information provided verbally by staff and through observation. Nursing home directors expressed a more positive view of the usefulness of the formal reporting system than care managers did. Generally, the follow-up on reports and various information leaders receive is linked to the belief that patient safety can be improved by learning from incidents and “near misses” Our findings revealed that nursing home directors and care managers differ in their beliefs about the root causes of elder abuse. A felt powerless within the leaders in terms of being able to follow up on all levels, and a lack of evaluation tools was seen as a barrier to facilitating patient safety and systematic organizational learning. The leaders’ attempts to adapt both internal and external demands could be seen in their reliance on a linear personal approach rather than a system approach when they followed up on abuse and neglect within the nursing home context.

Introduksjon: Hensikten med denne studien var å undersøke hvordan restriksjoner knyttet til koronapandemien påvirket det psykososiale arbeidsmiljøet blant sykepleiere på ortopedisk avdeling. Undersøkelsen satte søkelys på tre undertema av det psykososiale arbeidsmiljøet: sosiale relasjoner, kommunikasjon og psykologiske utfall i form av angst og depresjon. Metode: For å undersøke hvordan pandemien påvirket arbeidsmiljøet tok studien i bruk en kvantitativ spørreundersøkelse. Inklusjonskriterier var autoriserte sykepleiere på ortopedisk avdeling. Undersøkelsen ble gjennomført i mars 2021 og analysert ved bruk av Excel. Resultat: Flesteparten av sykepleierne (88%) opplevde tilhørighet på arbeidsplassen i stor grad/svært stor grad. Nesten en tredel syntes det var vanskelig å bli kjent med kollegaer og vedlikeholde relasjonene med ansatte på grunn av restriksjonene. Flesteparten av sykepleieren syntes også at kommunikasjonen fungerte optimalt både fysisk og ved digitale verktøy til tross for restriksjonene. Litt over halvparten mente det i noen grad oppstod misforståelser eller tap av informasjon ved bruk av digitale kommunikasjonsverktøy. Undersøkelsen viste en forekomst av depresjon på 19% og angst på 7%. Konklusjon: Studien viser at restriksjonene påvirker det psykososiale arbeidsmiljøet ved å vanskeliggjøre utgangspunktet for å bli kjent med kollegaer og vedlikeholde relasjoner på arbeidsplassen. Følelsen av tilhørighet, fysisk og digital kommunikasjon derimot ser i liten grad ut til å ha blitt påvirket. Forekomsten av depresjon sammenlignet med forsking viser både høye og lave tall, men ligger rundt den generelle forekomsten av depresjon i Norge. Forekomsten av angst ser derimot ut til å være lav generelt. Introduction: The aim of this study was to examine how restrictions caused by the corona pandemic affected the psychosocial work environment among nurses working in the orthopaedic department. The study focused on three sub-themes of the psychosocial work environment: social relations, communication and psychological impact such as depression and anxiety. Method: The study used a quantitative survey to investigate the effect of the pandemic on the work environment. The inclusion criteria were authorized nurse working in the orthopaedic department. The survey was conducted in March 2021 and Excel was used to analyse the results. Results: Most of the nurses (88%) experienced sense of belonging at the workplace to a large extent/a very large extent. Almost a third found it difficult to get to know colleagues and maintain the relationship with employees due to the restrictions. Most of the nurses thought the communication was optimal both physically and with digital communication despite the restrictions. More than half of the respondents thought there were misunderstandings or loss of information to some extent when using digital communication tools. The prevalence of depression was 19% and anxiety 7%. Conclusion: The study shows that the restrictions affect the psychosocial work environment by making it difficult to get to know colleagues and maintain relationships at the workplace. The sense of belonging, and the physical and digital communication however seems to be affected to a small degree. The prevalence of depression shows both high and low numbers when comparing other studies, but the prevalence is about the same as the general prevalence of depression in Norway. The prevalence of anxiety on the other hand appears to be low.

Innledning: Systematiske kliniske undersøkelser og vurdering (SKUV) er definert som bruken av klassiske ferdigheter som inspeksjon, palpasjon, perkusjon og auskultasjon. Den komplette datainnsamlingen omhandler både subjektiv og objektiv data om pasientens helsetilstand, der SKUV er et essensielt verktøy for å få systematikk i konkrete og relevante undersøkelser (1). Målet med studien var å se i hvilken grad SKUV undersøkelsene kommer til syne i daglig journalføring etter innføringen av verktøyet blant sykepleiere på ortopedisk avdeling ved St. Olavs Hospital. Metode: Denne studien har benyttet en kvantitativ dokumentgransking som metode, ved å samle inn og analysere i hvilken grad sykepleierne bruker SKUV i journalføringen av NEWS 1.postoperative dag på dagvakt/kveldsvakt. Dette med hjelp av en sjekkliste (vedlegg 2), sjekklisten studien har utarbeidet er basert på SKUV lommekortet fra NTNU og St. Olavs Hospital (vedlegg 3). Resultat: Hovedfunnene i datainnsamlingen viser 100% uttelling på alle undersøkelsene som inngår i NEWS. Men enkelte undersøkelsesteknikker som auskultasjon og perkusjon blir lite dokumentert utført. Diskusjon: Studien vet ikke hvorfor resultatet er slik det er, men det er ulike faktorer som kan påvirke resultatet. Det er nok en kombinasjon av lite tid, lite behov for videre undersøkelser hos pasientene og usikkerhet rundt bruken av SKUV hos sykepleierne. Studien har noen svakheter ved at dokumentasjonen tilsier bare om undersøkelsene er gjort eller ikke, dette gjør at studien ikke kan konkludere med hvorfor resultatet er slik det er, noe som bør utforskes videre. Konklusjon: Studien kan konkludere med at undersøkelsene innenfor auskultasjon og perkusjon blir gjort i svært liten grad, mens undersøkelsene innenfor inspeksjon og palpasjon er hyppigere brukt. Avdelingen er flinke til å bruke undersøkelsene i NEWS, men har et forbedringspotensial når det kommer til bruk av perkusjon og auskultasjon. Introduction: Systematic clinical examination and assessment (in Norwegian, SKUV) is defined as the use of the classical skills; inspection, palpation, percussion and auscultation. The complete data set is a combination of both objective and subjective knowledge about the health of the patient, where SKUV is an organizing tool essential to creating structure in specific and relevant examinations (1). The aim of the study was to investigate to which degree the use of SKUV is implemented in daily routines of medical charting among nursing staff at the orthopedic ward at St.Olavs Hospital. Method: The methodology of this study is based on quantitative data analysis. The data sample was collected at the orthopedic ward at St. Olavs Hospital. The study will analyze how the nurses use SKUV in medical charting during the first post-operative shift. The study used a checklist (attachment 2), the checklist is based on the SKUV pocket card from NTNU and St.Olavs Hospital (attachment 3). Results: The main findings of the analysis show a complete use of techniques of the NEWS system in patient examinations, although certain procedures – auscultation and percussion, are reported less. Discussion: Different factors might influence the result of the study. It might be a combination of too little time for the nurses, the patients perhaps not needing additional examination and uncertainty surrounding the use of SKUV among nurses. It should also be noted that the analysis has certain weaknesses, as it is only a quantitative collection of data. The analysis does not go further into why the results show less use of two of the techniques, and this should be researched further. Conclusions: In conclusion, the examinations of auscultation and percussion in patients is underreported, although the use of inspection and palpation is more frequently reported. The department shows a solid use of the techniques in NEWS; however, there is room for improvement in use of percussion and auscultation.

Innledning: I 2017 startet sykepleieutdanningen ved NTNU Trondheim og ortopedisk avdeling ved St. Olavs Hospital et samarbeidsprosjekt. Dette for at sykepleiere og sykepleierstudenter skal ta i bruk systematisk klinisk undersøkelse og vurdering (SKUV) i hverdagen. Implementeringsfasen skulle vare i to år, og er nå over. Ortopedisk avdeling har nå et ønske om å se hvordan SKUV kommer frem i sykepleiedokumentasjonen. Hensikt: Hensikten med denne studien er å se i hvilken grad SKUV blir brukt i sykepleiedokumentasjonen. Metode: Datamaterialet er basert på sykepleiedokumentasjonen av innkomstsamtalen til pasientgruppen fasttrack hoftebruddspasienter. Sjekklisten som ble brukt for datainnsamlingen baseres på SKUV sine undersøkelser. Svaralternativene var her ja og nei, for å finne ut hva som ble dokumentert i pasientjournalen etter innkomstsamtalen. Resultater: Funnene viser at det er mangler i dokumentasjonen av SKUV, samtidig som enkelte undersøkelser som allerede er satt i system hyppig blir dokumentert. Et overraskende funn i studiet er at dokumentasjonen under disability er større enn man kanskje skulle forventet. Konklusjon: Studien viser at sykepleierne kan ha ulike barrierer for å utføre en fullstendig SKUV. Disse barrierene kan være mangel på tid, tillit til egne ferdigheter, rollefordeling og at sykepleierne ikke ser verdien i å gjennomføre undersøkelsene. For å endre dette må det bli lavere terskel for praktisering, man må kunne diskutere ulike problemstillinger relatert til SKUV, og verktøyene må normaliseres og integreres inn i hverdagsrutinene. Introduction: In 2017, the nursing education at NTNU Trondheim and the orthopedic department at St. Olavs Hospital started a collaborative project. The reason behind this was for nurses and nursing students to start using systematic clinical examination (in Norwegian: SKUV) in their daily life. The implementation phase that lasted in two years is now over. The orthopedic department now has a desire to see how SKUV appears in the nursing documentation. Purpose and problem: The purpose of this study is to see to what extent SKUV is used in the nursing documentation. Method: The data is based on nursing documentation of the admission conversation to the patient group fast-track hip fracture patients. The checklist used for data collection is based on SKUV’s research. The answer options were yes and no, with a goal to find out what was documented in the patient journal after the admission conversation. Results: Evidence displays a lack of documentation of SKUV, while some examinations already being utilized are frequently documented. The documentation of disability are more frequent than expected, in which is a surprising discovery. Conclusion: The study shows that nurses may encounter different barriers to be able to perform a complete SKUV. Some of the barriers encountered are the lack of time, confidence in one’s own skills, distribution of roles, and that nurses do not find value in implementing the research. To change this, a lower threshold for practice is needed, one must be able to discuss issues concerning SKUV, and lastly, the tools must be normalized and integrated into everyday routine.