Search

Politiske signaler fremhever at fjell- og verneområder skal utnyttes som kilde til naturbasert reiselivsutvikling og verdiskaping i distriktene. Samtidig står man ovenfor store utfordringer knyttet til fragmentering av, og ferdsel i, fjellområdene. Dette er særlig problematisk for villreinen, som Norge har internasjonale forpliktelser til å ivareta. En god styring og samordning av arealbruk og ferdsel er nødvendig for å nå begge mål. I perioden 2007-2017 ble det vedtatt i alt 7 planer for 10 nasjonale villreinområder i Sør-Norge. Regional planlegging etter plan- og bygningsloven er ment som en felles arena for avveining av ulike interesser knyttet til arealbruk. I artikkelen gjennomfører vi en sammenlignende studie av alle regionale planene, og vi spør: I hvilken grad legger regional plan føringer for styring og samordning av fritidsbygg, friluftsliv og ferdsel? Vi undersøker spesifikt hvordan dette nedfelles i den regulative planleggingen. Den regulative planleggingen setter rammer for framtidig arealbruk, med sonering som et sentralt virkemiddel. Vi finner at randsonene er en nøkkel i dette arbeidet, men også et område hvor problemstillingene er særlig fortettet. Vi foreslår derfor at randsonebegrepet bør utvides fra en økologisk definisjon som tar utgangspunkt i forstyrrelser på verneverdiene, til en sosio-økologisk definisjon der konflikter mellom økologiske forhold og menneskelig aktivitet danner grunnlaget for definisjonen. Dette vil da legge føringer for videre oppfølging av randsonene i norske verne- og villreinområder. The mountain areas are under pressure of large-scale second-home development, increased investment and commercialism of tourism and areas important for leisure activities. At the same time, the mountains in southern Norway host the last wild reindeer populations in Europe. In this article, we analyse and discuss the possibilities for coordinating use and protection through the regional wild reindeer plans. The comparative analyses of the use of different zones and how the different interests are regulated/prioritized in the zones, include all 10 national wild reindeer ranges (altogether 7 plans). The analyses states that the different zones are used very different in the respective ranges, and we discuss reasons for this regarding aims, context, and operational solutions of each plan. Finally, we discuss the possibilities for uniform management across administrative borders, and the implementation of different measurements to balance local development interests and the protection of wild reindeer herds.

Gundersen, V., Selvaag, S. K., Dokk, J. G., Wold, L. C., Romtveit, L., Rauset, G. R., van Moorter, B., Strand, O., Holter, T., Singsaas, M. og Mossing, A. 2021. Ferdsel i Hardangervidda villrein-område – Antall brukere og fordeling på areal over tid. NINA Rapport 1909. Norsk institutt for naturforskning. Hovedmålet med denne rapporten er å beskrive ferdselen på Hardangervidda. Dette gjelder både de positive sidene ved ferdsel og den gode turen for fjellfolket, men også hvilken negativ påvirkning ferdsel kan ha på villreinen (Rangifer tarandus tarandus). Ferdsel i denne rapporten inkluderer kun ferdsel etter Friluftsloven, og inkluderer ikke motorisert ferdsel. Det finnes fra før mye kunnskap om metoder for å samle inn data og resultater fra andre villreinområder som gir et verdifullt grunnlag for Hardangervidda. Det er blant annet mer enn nok kunnskap til å kunne si at utbygging av infrastruktur i randsonene og inne i villreinområdene, og ferdsel på denne infrastrukturen, har medført betydelige endringer i villreinens arealbruk og trekk siste 50 år. For riktige villrein-ferdsel analyser på Hardangervidda er det nødvendig med detaljkunnskap om hvordan ferdselen varierer i tid og rom, og også hvordan brukerne av vidda responderer på eventuelle avbøtende tiltak. Rapporten må leses inn i en tid der det er mange ulike endringsprosesser knytta til bruk og vern i fjellet, og at vi nå ser konturene av en forvaltning som i større grad er målstyrt og etterprøvbar enn det den tidligere regelstyrte forvaltningen var. På samme måte som verneområdene i større grad beveger seg fra en ”vernefase” til en ”driftsfase”, vil også villreinens områder ha større krav til mer fleksible forvaltningsløsninger. Følgelig kreves mer presis kunnskap om bruk, ferdsel og effekter av denne. Kunnskap om ferdsel og effekter av dette er spesielt viktig i dag, fordi det er politiske signaler om ønske om økt bruk og næring i og utenfor verneområdene, jfr. merkevare og besøksstrategier. Disse utviklingstrekkene vil kunne by på betydelige utfordringer på villrei-nens arealer. Forvaltningen vil for eksempel etterspørre mer spesifikk og situasjonsbetinget kunnskap som vil utfylle mye av den generelle forskningen som allerede finnes om respons, barrierer og arealunnvikelse. Forstyrrelsesstudier har stort sett betrakta den menneskelige aktiviteten som en konstant stør-relse, og en har i liten grad hatt muligheter til å nyansere ferdselsintensiteten i tid og rom eller mellom ulike brukergrupper. Infrastruktur (veg, hyttefelt, turisthytter) er brukt inn i analysene som en indikator på menneskelig påvirkning. Men uten en beskrivelse av den dynamiske bruken av infrastrukturen, har det vist seg vanskelig å produsere presis kunnskap om tersklene for effekter av ferdsel på villrein. Denne type kunnskap er helt nødvendig for å kunne beskrive effektene ferdsel har på villrein mer presist. Ferdselens dynamiske egenskaper på areal og over tid er i rapporten beskrevet ved hjelp av en kombinasjon av ulike metoder. I rapporten presenteres også data på folks (lokale, hytteeiere, tilreisende) meninger og holdninger til ulike sider av forvalt-ningen av Hardangervidda. Vi oppsummerer de ulike datasettene som til sammen gir en helhetlig beskrivelse av ferdselen på Hardangervidda. Dette inkludere data fra tellerne, spørreundersø-kelser, STRAVA, statistikk, både sommer og vinter. Dataene presenteres i all hovedsak deskrip-tivt. Vi konkluderer med en tredelt geografisk sonering av Hardangervidda basert på segmenterings-analyse som bygger på atferdsteori, arealbruk og respons på forvaltningstiltak; 1) Dagstur, 2) Langtur på merka sti, og 3) Langtur utenfor merka sti. De som er på langtur er delt inn i to grup-per, ut ifra grunnleggende forskjeller i arealbruk. I dagstursonen er det stor tetthet av infrastruktur for friluftsliv og turisme, turfolket her følger hovedsakelig eksisterende infrastruktur, og som det er forholdsvis enkelt for forvaltningen å styre ferdselen med et sett av virkemidler. Villreinen viser en arealunnvikelse i dagstursonen, og det er viktig at dagstursonen ikke utvides i fremtiden. Langtur på merka sti mellom turisthyttene er spesielt utpreget på Hardangervidda, og slike line-ære strukturer kan gi barriereresponser på villreinen ved for mye folk. Det er stor aksept blant både tilreisende og lokale for å legge om merka stier der det er stor konflikt mot villreinen, også nedlegging av stier har stor aksept i lokalsamfunnene. Den siste sonen, langtur utenfor merka sti, dekker store arealer på Hardangervidda og fungerer både som refugier for villreinen og area-ler for spredt bruk blant de lokale og blant et segment av de tilreisende som søker seg utenfor sti. I denne sonen er det ikke ønskelig med mer tilrettelegging, samtidig som det er et mål å redusere motorferdsel og innvilga dispensasjonssøknader til et minimum. Om vinteren bruker vi de samme sonene, men da er det oppkjørt skispor og stikka løype som danner nettverket. Gundersen, V., Selvaag, S. K., Dokk, J. G., Wold, L. C., Romtveit, L., Rauset, G. R., van Moorter, B., Strand, O., Holter, T., Singsaas, M. and Mossing, A. 2021. Human use of Hardangervidda wild reindeer range – Number of users and distribution by area over time. NINA Rapport 1909. Norwegian Institute for Nature Research. The main goal with this report is to describe and analyze the main human activities and presence at Hardangervidda wild reindeer range. This applies to both knowledge that helps to understand the user of the area and factors that affect what the user consider to be a “good” experience, as well as humans as a disturbance component on the wild reindeer (Rangifer tarandus tarandus). A large body of existing knowledge and results from other wild reindeer ranges in Norway sum up an important fundament for measuring the large and complex Hardangervidda area. There is among others evidence that human disturbance factors such as the presence of infrastructures and human use of these infrastructures both within and in the fringe of wild reindeer areas produce substantial changes in wild reindeer behavior and habitat use. But to make these analyzes for the Hardangervidda range, it is necessary with contextual and detailed knowledge on how human presence varies in time and space, and not least how the users of the area respond to any mitigating measures. This report must be read with the realization that there are many different sources of change within themes such as land use-protection dilemmas, and that management is moving into a more goal-oriented and adaptive practice as compared to earlier top-down regulation-oriented management strategies. Similarly, as the concept of protected areas is shifting from “total protection” to “sustainable use”, a much deeper understanding of reindeer ecology and response to anthropogenic disturbance is urgently needed to support sustainable and more flexible management strategies in wild reindeer areas. This is particularly important and challenging as current political strategies aim at increasing the commercial exploitation of protected areas while preserving suitable wild reindeer habitat, e.g. tourism branding, visitor strategies. For this aim, a more specific and comprehensive understanding of reindeer responses and/or avoidance behavior to barriers and other anthropogenic disturbance factors is needed. This requires more contextual knowledge of human use of the Hardangervidda area. Studies of wildlife responses to human disturbance have previously treated human activity largely as a factor of constant magnitude. More nuanced approaches considering anthropogenic disturbance as a variable varying in time, space, intensity and quality have rarely been adopted. However, without precise information on the dynamic use of infrastructures and recreational areas it has been difficult both to define a causal relationship between disturbance factors and wild reindeer behavior, and to assess cumulative effects of different sources of anthropogenic disturbance. Such knowledge is absolutely necessary in order to fulfill the management goals of sustainable land use with respect to reindeer populations. This report illustrates how spatiotemporal human use can be described by different measurement methods. We summarize the various data sets which together give as complete a picture of the human use of the Hardangervidda area as possible. This includes data from the automatic counters, records of walking routes in surveys, STRAVA data, and other statistics both from summer and winter. We analyze some spatial structures of visitor profiles at the main entrances. Finally, we give a presentation of people's opinions and attitudes to the future management of the Hardangervidda, and implication for management whether you are a visitor, local inhabitant or own a second-home in the area. We conclude with a three-part geographical zoning of the Hardangervidda derived from segmentation analysis based on behavior theory, land use categories and human response to management measures; 1) Day trip, 2) Long trip on marked paths, and 3) Long trip off marked paths. Those who are on a long trip are divided into two groups, based on fundamental differences in space use. In the day trip zone, there is a high density of infrastructure for outdoor recreation and tourism, the hikers here mainly follow existing infrastructure, and it is relatively easy for the management authorities to control the traffic with a set of instruments. The wild reindeer show an area avoidance in the day trip zone. Long trips on marked paths between the tourist cabins are particularly pronounced on the Hardangervidda, and such linear structures can give barrier responses to the wild reindeer when reaching threshold values for number of people. There is great acceptance among both visitors and locals to move and remark trails where there is great conflict with the wild reindeer, also to remove paths has great acceptance in the local communities. The last zone, long trip off the marked paths, covers large areas on the Hardangervidda and serves both as refuges for wild reindeer and areas for dispersed use among the locals and among a segment of the visitors who seek solitude and wilderness experience. In this zone, no further facilitation is desirable, at the same time as it is a goal to reduce dispensation for vehicle traffic in the national park to a minimum. In winter, we use the same zones, but "marked path" had to be replaced by "groomed or pooled ski tracks”.

The last remaining populations of wild mountain reindeer (Rangifer tarandus tarandus) in Europe, live in mountain ranges in southern-Norway. A network of infrastructure such as roads, railways, tourist cottages, and popular hiking trails has resulted in substantial habitat loss and severe fragmentation and isolation of the populations, with the potential to significantly hinder reindeer migrations. There is an urgent need for visitor capacity planning in a way that minimalize these negative effects on wild reindeer. This paper must be read with the realization that there are many different sources of change within themes such as land use-protection dilemmas, and that management is moving into a more goal-oriented and retrospectively measurable practice as compared to earlier regulation-oriented management strategies. Similarly, as the concept of protected areas is shifting from “total protection” to “sustainable use”, a much deeper understanding of wild reindeer ecology and response to anthropogenic disturbance is urgently needed to support sustainable and more flexible management strategies within their ranges. This is particularly important and challenging as current political strategies aim at increasing the commercial exploitation of protected areas while preserving suitable reindeer habitat. For this aim, we provide here a more specific and comprehensive understanding of reindeer responses to human presence. At the same time, we provide a description of the phenomena of human use of wild reindeer ranges, as well as the theoretical ground to understand the motivation for people to visit these ranges. Based on an understanding of the human presence and the reasons for their behavior, we are better able to carry out a management that in a better way protect reindeer habitat from disturbance and at same time provide good experiences for the visitors. We provide a simple model describing the relationship between nature experiences/visitation, wild reindeer disturbance responses and measurements to improve the management in vulnerable wild reindeer ranges.

I 2007 initierte Miljøverndepartementet regionale planprosesser i elleve fjellområder med villrein. Planene skulle «forene målene om lokal omstilling og utvikling med nasjonale mål om en helhetlig forvaltning av fjellområdene og sikring av villreinens leveområder (pp. 1-2)». Dette representerer den hittil største satsingen på regional planlegging som forvaltningsredskap i fjellområdene. Målet med avhandlingen er å analysere regional planlegging som en institusjon for helhetlig forvaltning av fjellområdene. Plan- og bygningslovens § 3-1 slår fast at «Planleggingen skal fremme helhet ved at sektorer, oppgaver og interesser i et område sees i sammenheng gjennom samordning og samarbeid om oppgaveløsning mellom sektormyndigheter og mellom statlige, regionale og kommunale organer, private organisasjoner og institusjoner, og allmennheten». En helhetlig forvaltning i denne avhandlingens sammenheng blir derfor tolket som en samordning på tvers av interessefelt, sektorer og institusjoner. In 2007, the Norwegian Ministry of Environment initiated regional planning processes in 11 mountain areas with wild reindeer. The plans were intended to “unite the goals of local restructuring and development with national goals for a comprehensive management of mountain areas and protection of the wild reindeer habitats” (Ministry of Environment, 2007, p. 1). This represents the largest commitment to regional planning as a management tool in mountain areas in Norway to date. The aim of the dissertation is to analyse regional planning as an institution for a comprehensive management of the mountain areas and protection of wild reindeer habitats. Section 3-1 in the Planning and Building Act states that the planning shall promote comprehensive management through a coordination of sectors and administrative levels. A Comprehensive management is therefore interpreted in this dissertation as a high level of Coordination between sectors, institutions and fields of interests. Stiftelsen Norsk Villreinsenter

Although women have been climbing mountains in Norway for more than 150 years, their history is mostly silent. The ideal of femininity which held that a woman should be weak, delicate and submissive, was challenged by mountaineering women, which were met with strong resistance and dismay. In my sources, the Norwegian tourist association’s (DNT) yearbooks, female climbers are only acknowledged in condescending terms, and it was assumed that a man would always be in charge of the climbing parties. These patronizing attitudes are grounded in the male belief in female inferiority. Thus there can be are no good women climbers, they either aren’t good climbers or they aren’t real women. This article explores the reasons for the strong resistance climbing females are met with, grounded in Bourdieus theories on the symbolic order in society. I argue that climbing, an activity created by and for men, is a focal-point for discourses on masculinity, femininity and sex roles, and an area which facilitates an alternative sex-enactment for women, but at a cost.

I denne oppgaven ser jeg på kvinner i friluftsliv i perioden 1860-1910, og spør hvordan kjønn konstrueres, opprettholdes og utfordres i og gjennom friluftsliv. Jeg legger vekt på følgende konkretiseringer: Hvilke forestillinger om kvinner og kvinnekroppen rådde i tidsperioden 1860-1910? Hvordan ble kvinner klassifisert, definert og kodet i friluftslivet? Hva skjer i møtet mellom datidens kvinnebilde og kvinnenes inntreden i friluftslivet? Jeg har tatt utgangspunkt i sosiologen Pierre Bourdieus perspektiver, samt forskning om kjønn og kjønning, med vekt på Laqueur, Butler og Connell, og for å kunne analysere kvinnen i friluftslivet er innfallsvinklene mine kjønn, kropp og felt. Oppgaven tar utgangspunkt i studier av primærkilder, med supplerende sekundærlitteratur. Primærkildene er i hovedsak hentet fra årbøker, tidsskrifter og bøker produsert av det mannlige byborgerskap i den aktuelle perioden. Hovedmålet med denne oppgaven er altså å undersøke hvordan kjønn konstrueres, opprettholdes og utfordres i og gjennom friluftsliv, ved hjelp av en historisk-sosiologisk analyse av et historisk kildemateriale. Gjennom studier av kildene har jeg kommet fram til et syn på kjønning i friluftsliv som fem sett av prosesser: -kjønning gjennom tolkning og koding av kvinne og kvinnekropp -kjønning gjennom friluftslivets logikker -kjønning gjennom kroppen -kjønning gjennom organisering og ansvarsfordeling på tur -kjønning gjennom språkbruk og metaforer Sentralt står at de krav som stilles til friluftslivsfeltets aktører og de krav til kvinnen som stilles i det borgerlige samfunn er motstridende. Kvinnelige friluftsutøvere representerer derfor en overskridelse av både feltets og samfunnets krav og logikker. Ved å tolke kvinner i friluftsliv som avvik, får vi fram barrierer og eksklusjonsmekanismer i friluftslivet, og hvordan friluftsliv symbolsk og strukturelt konstruerer og opprettholder den kjønnete symbolske orden. Den symbolske orden er avgjørende for konstruksjon, opprettholdelse og utfordring av kjønn, for hvordan vi forstår kjønnsrelasjoner som ??aturlige?? og for hvordan kjønn kan fungere som symbolsk kapital. Friluftslivsfeltet stiller krav som det borgerlige kvinneidealet ikke kan oppfylle uten at den kvinnelige praksis endres. Kvinner i friluftsliv kolliderer med innarbeidede og internaliserte estetiske og moralske standarder for passende feminin kroppsføring og også med det borgerlige feltets logikker. Kvinnenes endring av praksis kan ses som en diskursiv begivenhet som rykker ved den diskursive orden. Jeg vil derfor se friluftsliv som et krystalliseringspunkt for forhandlinger om kjønn, der kvinners mestring av friluftsliv skaper nye diskursive utfordringer, og rokker ved den kjønnete symbolske orden. Som friluftskvinner settes de imidlertid i en double bind-posisjon mellom det å være ekte kvinner og ekte turister. Endringen kommer ikke uten kostnader, de setter sin borgerlige kjønnskapital på spill, og står i fare for å fremstå som ufeminine.

Aquaculture is the fastest growing food production sector in the world, and Norway is this sector’s largest producer of farmed salmon. More than one thousand fish farms are spread along the Norwegian coastline, producing more than one million tonnes of farmed fish per year. The industry is controversial, due to its environmental impacts, its tendency to generate massive private profits, and its impacts on traditional coastal activities such as fisheries and recreation. In spite of this controversy, the Norwegian government has determined that the industry should aim for a quintupling in its production volume by 2050. In order to ensure that this growth is sustainable, an indicator-based system (the Traffic Light System) was put in place in 2017. This system uses salmon lice levels as the sole indicator of sustainability, and areas where lice levels are considered acceptable are incentivized to grow by several percentage points each year. Critics argue that this system does not address the myriad other environmental issues that the aquaculture industry struggles with, such as emissions, pollution, genetic impacts on wild species and animal welfare. Others argue that the industry has impacts beyond the environmental dimension, and that the economic and social dimensions of sustainability need to be addressed in the governance of the industry. This study examines the perceived social and cultural sustainability of the aquaculture industry in two Arctic Norwegian communities, and applies these qualitative findings to the creation of a framework to identify and measure sociocultural sustainability in aquaculture operations, using Sustainability Indicators. The framework consists of a barometer with principles and indicators for sociocultural sustainability, as well as a visual Telemarksforsking M-IES