Search

Artikkelen diskuterer organiseringen av den kvinnelige handelsstanden i Norge med utgangspunkt i opprettelsen av Kristiania/Oslo kvinnelige handelsstandsforening (KKHF/OHKF) i 1890 frem til åpningen av foreningens eldrehjem i 1936. Foreningen skulle danne modell for liknende organisasjoner i andre norske byer ut fra handelsstandens eksplisitte tokjønnskultur, men langt mer tvetydige tradisjon for organisering av arbeid. For der hovedstadens ordinære handelsstandsforening primært var for mannlige grosserere, magasineiere og større forretningsmenn, samlet KKHF både forretningseiere og ansatte i butikk og på kontor. Det gjorde de kvinnelige handelsstandsforeningene til standsorganisasjoner i et fremvoksende klassesamfunn mer enn til ordinære fagforeninger bygget på klassesolidaritet. I disse fulgte aktivitet og lojalitet småborgerskapets sosiale heterogenitet fremfor hovedskillet i det kapitalistiske samfunn. Den organiserte kvinnelige handelsstanden søkte samtidig inspirasjon fra sin egen samtids kvinneemansipasjon. Målet var å skape et sosialt tilholdssted for kvinner i et forretningsmiljø hvor over- og underordningen mellom menn og kvinner både var norm, sosialt lim og skjebne. Menn var i tråd med denne tenkningen overordnet kvinner rettslig, økonomisk og sosialt, men likevel forpliktet til å bistå standsmedlemmer i bunnsjiktet. Denne standspaternalismen kunne også ha et kvinnelig suffiks viser historien til KKHF/OHKF.

Stiftelseskongressen til Den andre internasjonalen som ble holdt i Paris i 1889, markerte ikke bare hundreårsdagen for stormingen av Bastillen, men også selve gjenfødelsen av den internasjonale sosialistbevegelsen. Det oppsto raskt konflikter mellom de franske revolusjonære marxistene og de reformistiske possibilistene som begge holdt konkurrerende internasjonale kongresser i Paris. Det norske Arbeiderparti tok et radikalt standpunkt mot foreningen av de to kongressene og stilte seg på linje med de mest revolusjonære delene av den internasjonale sosialistbevegelsen. Nordmennenes innledende radikale holdning overfor franske reformister endret seg drastisk ved den kontroversielle sosialisten Alexandre Millerands inntreden i den borgerlige Waldeck-Rousseau-regjeringen i 1899. Med denne artikkelen ønsker jeg å undersøke Det norske Arbeiderpartis perspektiv på den franske sosialistiske bevegelsen i tiden før 1914, særlig spørsmålet om sekterisme i den franske bevegelsen og sosialistenes koalisjon med borgerlige partier.

I 1948 reiste delegasjoner fra den norske Landsorganisasjonen (LO) til både Sovjetunionen og USA. Reisene avstedkom to rapporter som ga grunnlag for sammenligning av arbeidsforhold og levekår i verdens to supermakter. Sammenligningen slo ikke godt ut for Sovjetunionen. Sovjetiske representanter gikk derfor på motoffensiven i det som snart utviklet seg til en skarp propagandastrid. På motsatt side sto amerikanske myndigheter som forsøkte å forsterke og til fulle utnytte de norske faglige rapportenes internasjonale sprengkraft. Artikkelen analyser prosessen rundt gjennomføringen av først den ene, så den andre delegasjonsreisen og deretter utarbeidelsen, utgivelsen og formidlingen av rapportene fra utenlandsreisene. Gjennom uformelle nettverksforbindelser mellom Arbeiderpartiet, LO, den amerikanske utenrikstjenesten og marshallplan-administrasjonen, ble ringen av involverte individuelle og kollektive aktører utvidet lag for lag til i siste ende å innbefatte et strategisk norsk-amerikansk propagandasamarbeid med globalt nedslagsfelt. Den narrative fremstillingen illustrerer i praksis fruktbarheten av transnasjonale perspektiver innen studiet av arbeiderbevegelsens historie. Empirisk og teoretisk er artikkelen et bidrag til en transnasjonal vending i norsk arbeiderhistorie.

Statlig minstelønnsregulering stod i varierende grad på den politiske dagsorden fra 1915 til 1940. Denne artikkelen ser nærmere på hvordan arbeiderbevegelsen, det vil si Landsorganisasjonen, relevante fagforbund og arbeiderpartiene så på slik lovregulering. Arbeiderbevegelsen støttet de to minstelønnslovene vedtatt i 1918 til fordel for ressurssvake grupper fordi disse vanskelig kunne bedre sin situasjon på kort sikt gjennom effektiv fagorganisering. Landsorganisasjonen og Arbeiderpartiet gikk i 1937 av samme grunn inn for minstelønnsregulering i jordbruket, men landsmøtet i Norsk Skog- og Landarbeiderforbund avviste skissen til lovregulering samme år. Det klareste uttrykk for arbeiderbevegelsens pragmatiske holdning til minstelønnslovgivning var bekledningsarbeiderforbundet, som hadde et vedtektsfestet forbud mot industrielt hjemmearbeid. Samtidig ble forbundet den fremste støttespilleren for minstelønnsreguleringene i hjemmearbeidsloven i løpet av mellomkrigstiden.

Denne artikkelen utforsker utviklingen av marmorindustrien i Carrara i Italia, fra tradisjonelt håndverk til moderne industri. Ved å analysere historiske og sosiale endringer følger artikkelen marmorens vei fra fjellet til havnen og undersøker arbeidsforholdene og teknologiske innovasjoner som har formet bransjen. Gjennom tidene har marmorarbeiderne organisert seg, men splittelsen mellom anarkister og sosialister har påvirket bransjens lønnsomhet. Studiet dykker inn i organiseringen av arbeidet og identifiserer de ulike spesialiserte rollene. Videre beskrives hvilket inntrykk og lærdom Carraras marmorbrudd ga norske besøkende på 1800-tallet. Artikkelen bringer oss også til mer moderne tider, med et dypdykk i erfaringene til tidligere marmorarbeidere. Den beskriver overgangen fra manuelt arbeid til den omfattende introduksjonen av maskiner på 1950-tallet og senere teknologiske fremskritt. Er handlingsbåren kunnskap fortsatt relevant i dagens teknologiske æra, som har revolusjonert marmorutvinningen? Gjennom denne historien understrekes marmorens rolle som en bærer av kulturell arv og inviterer leserne til å fordype seg i historien til denne unike hjertesteinen i Carrara.

Gjeldende abortlov ble vedtatt i 1975 og endret i 1978 slik at kvinner har rett til selvbestemt abort innen 12. svangerskapsuke. Da hadde abortsaken vært på den politiske agendaen i mange tiår. Mange kvinner og menn har vært viktige aktører i abortspørsmålets historie, noen er husket og æret, andres innsats er lite vektlagt. Mest kjent er Katti Anker Møller (1877–1945) som fra 1913 krevde legalisering av abort. Aase Lionæs (1907–1999) var av dem som spilte en viktig rolle over lang tid, men er lite trukket fram. Hennes innsats for liberalisering av abortlovgivningen fra 1936 til 1975 er tema i denne artikkelen. Historien viser andre sider ved Lionæs’ politiske virke enn dem hun er mest kjent for, økonomisk politikk og utenrikspolitikk. Slik er intensjonen å bidra til historien om en av Arbeiderpartiets mest sentrale kvinner fra sist på 1930-tallet. Det kan passe i 2024 – når et utvalg har foreslått en ny abortlov (NOU 2023: 29) og partiene som vil utvide kvinners abortrettigheter har flertall på Stortinget.

Sommeren 1967 ble den første avtalen om overføring av arbeidskraft mellom Norge og Jugoslavia underskrevet. 46 jugoslaviske sykepleiere dro til Norge for å avhjelpe mangelen på kvalifisert arbeidskraft ved norske sykehus. Denne gruppen skilte seg fra andre arbeidsinnvandrergrupper på denne tiden: De kom på ett års kontrakt, de hadde full utdanning, og de var kvinner. Ved å bruke både norske og jugoslaviske skriftlige kilder og intervjuer med noen av de tidligere helsearbeiderne, vil jeg undersøke deres opplevelser i Norge og belyse debatten som gikk om deres engasjement. Hensikten med artikkelen er å vise hvordan og hvorfor de jugoslaviske helsearbeiderne ble rekruttert til Norge, samt å gi et innblikk i hvordan de vurderer sin integrasjonsprosess i mottakerlandet mer enn 50 år etter sin ankomst. En hovedkonklusjon er at tilhørigheten til sykepleierprofesjonen bidro til at denne gruppen ble inkludert på arbeidsplassene og i det norske samfunnet. Flere representanter fra helsesektoren og samfunnet for øvrig bidro på hver sin måte til integreringen av denne gruppen blant annet leger, sykepleiere, hjelpepleiere og pasienter, men også én helsedirektør, to forstanderinner, én ambassadør, kronprinsparet og én ordfører.

Artikkelen analyserer fremveksten av personalfeltet i årene etter andre verdenskrig og ser det i sammenheng med behovet for å utvikle en personalforvaltning som kunne stimulere arbeidsviljen og produktiviteten. Selv om praksisen kunne variere, var det mange av de første personalsjefene som inntok en mer nøytral stilling i forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det ble imidlertid rettet kritikk mot at personalfunksjonen la for sterk vekt på det sosiale velferdsarbeidet og personalsjefenes innflytelse kunne også være begrenset. Gjennom 1970-årene kom personalfeltet tettere på kjernevirksomheten og ble mer orientert mot bedriftens produktivitet fremfor ansattes velferd og trivsel. Vi drøfter også den personalfaglige yrkesrollen som i mange år led under mangelen på en samlende interesseorganisasjon som kunne koordinere feltet. Yrkesrollen var praktisk rettet med oppgaver som gjorde det faglige grunnlaget for yrkesutøvelsen sammensatt. Til tross for mange initiativer, viste det seg å være utfordrende å etablere en samlende personalfaglig utdanning som kunne styrke yrkesgruppens faglige grunnlag og anseelse.

Hegemonic ideologies both frame and limit the prevailing conception of the Trinidadian present. We can see this acutely at play with the struggles surrounding identity construction of Trinidadian women in the twenty-first century. In understanding the experience of women in Trinidadian society, health can be understood as an indicator of the class-status matrix, particularly when considering the non-communicable disease epidemic in the Caribbean. By directing our attention to both the body and the conditions under which the body exists, we can examine a history of exploitation and varied responses to exploitation. Drawing upon intersectionality, feminist, materialist and decolonizing frameworks, this research paper points at locations of ongoing gendered class formations, highlighting the dialectical relationship between identity categories that influence the mode of self-understanding of women in Trinidad and Tobago, their health outcomes, and well-being. Historical and cultural factors become important in understanding the value systems created for women and reproduced by society pertaining to wellness and health behaviors.

In July 2022, H-Empire held a symposium to explore topics related to enduring consequences of colonial capitalism in the contemporary Caribbean. Race, Class and Nationalism ‘after Empire’: The Fundamentals of the Caribbean Situation was organized by Scott Timcke and Shelene Gomes while additional support was provided by CLACSO’s Crisis, Respuestas y Alternativas en el Gran Caribe working group and the Lloyd Best Institute of The Caribbean. In this panel, the authors of this introduction acted as moderators. The goal of the symposium was to amplify Caribbean-based researchers currently writing various aspects of colonial capitalism. The writings from the panellists are collected in this special section of New Proposals.

This paper examines how Achille Mbembe draws upon, then iterates from, the work of Aimé Césaire to provide a rich analysis of personhood in contemporary Africa. Typically, African treatments of Mbembe’s theorization place considerable emphasis on the intellectual influence of Frantz Fanon, rightly so. And while Fanon does have a central role in Mbembe’s writing, arguably it is Césaire who prompts Mbembe to conceptually insist upon the historical malleability of racial classification, racial civic ascription, and racial subjective comprehension as these social forms are reshaped by historical development. In tracing the development of these aspects of Mbembe’s social and political thought, this paper discusses the bisections and points of departures with Césaire’s poetry and philosophy as it pertains to the notion of Blackness. Effectively the dialectical encounter with Césaire and the Caribbean situation helps give rise to Mbembe’s main conclusion that there is a severe limitation to Black Reasoning, especially when its discursive referents give preference to a sublime singularity over the mutable.

Caribbean women have historically done productive and reproductive work that has been rendered less than visible and undervalued economically and socially for the state, family, and community. Emigration from the Caribbean to economically wealthier states across the Global North and South remains an important route to individual and familial improvement. Migrant women continue to fulfil “family responsibilities” transnationally, even throughout the COVID-19 pandemic. Concurrently, there are women who return to countries of birth to care for aging parents. With an aging population in Trinidad and Tobago, elder care becomes important not only to the state and how it allocates resources for this population, but also for children and families. But why do “highly skilled” women return to do this proximate care work? With Marxian feminist analyses in mind, I detail the shared pressures and expectations on women that cross-cut class and income. From unstructured and semi-structured interviews with eight voluntary women returnees in Trinidad, I describe the reciprocal obligations at work to undervalue this reproductive labor. If privileged women are strained within present day conditions of austerity, even more socially and economically vulnerable women are further strained. The capitalist logics of work globally and Caribbean cultural particularities provide cover for this persistent undervaluing of reproductive labor, continuing systemic inequalities.

This paper explores the impacts of Presbyterianism on Indo-Trinidadian communities in Trinidad. Through interviews with notable figures in the Church’s history, surveys within Presbyterian congregations, and in-depth research into Presbyterianism’s history in Trinidad, an analysis was conducted on how this history has shaped the Church from the twentieth to twenty-first century. General observations were also made in Presbyterian Church settings. The findings suggest that many contemporary Presbyterian practices mirror those of colonial times, albeit in a neocolonial context. Historical evidence supports the hypothesis that ideologies of Eurocentrism and elitism existed within the Presbyterian Church in eighteenth and nineteenth-century Trinidad, and aspects of these ideologies persist today. Additionally, both youth and adults within the Church express a need to address prevalent societal issues such as homosexuality, traditionally a taboo topic. Consequently, this research paper examines the concepts of “mission” and “submission”, aiming to understand the Church’s past reality, present state, and future implications within the Trinidadian Presbyterian context.

The lead up to the May 2020 elections in Suriname, a Dutch-speaking country in the Caribbean with a culturally diverse population of 550,000 people, was beset with several difficulties including the effects of the coronavirus pandemic. Although Suriname has had seventeen universal suffrage elections since 1949, this election cycle was notable for the integral role of social media in political campaigning. Political parties adapted and implemented online campaign strategies with extensive politicking through platforms on issues such as corruption, economic crisis and ethnic political mobilization. Online campaign strategy raises questions about whether changes in political communication change the shape and nature of political struggle in a country characterized by consociational democracy and electoral instability. This article addresses these questions, with the broader goal of understanding political power struggles from a new lens that draws on e-politics and Gramsci’s classical approaches. Combined with social media analyses, this article highlights how the ruling political party, the NDP, seeks to maintain its power and how the main opposition party, the VHP, challenges it. It also examines whether social media influenced the nature of political party interaction, the construction of networks and allies, the political framing of ethnicity or the formation of online public opinion.

This paper summarizes a critique of C.L.R James’ work which the author is in the process of developing. If it can provoke a response in the direction of greater clarification of James’ writings as a whole and what significance they deserve in Caribbean Social Thought, then it would have come close to achieving one of its objectives.

na

Reggae and dancehall represent popular tastes in Jamaica. Popular tastes in music were manufactured from ideas about Black authenticity. Black nationalist agendas maintained that authentic Jamaican music be tied to the colonial experiences of the enslaved and a continued resistance to Western imperialism through the rejection of foreign ideals. As a result of the rock scene adopting cosmopolitan tastes, the public assigned local rock music outside of the “Black” Jamaican experience. However, to secure their distinction as unique as well as Jamaican, rock members rebelled against mainstream tastes by adopting foreign styles as well as utilised Othering techniques to imitate Black scripts. Consequently, the mimicry of foreign and Jamaican tastes exemplified postcolonial performances of an assumed “ideal” type. Keywords: Jamaica, popular taste, rock music scene, Black nationalist, mimicry

Número completo

El texto analiza la circulación, entre Italia y América Latina, de los debates en torno de la relación entre socialismo y democracia suscitados en el marco del gobierno de la Unidad Popular en Chile (1970-1973). Se analiza cómo las “lecciones de Chile” animaron el debate italiano de su tiempo y contribuyeron a configurar la estrategia eurocomunista adoptada por el Partido Comunista en los años 70. Asimismo, se indaga en el hecho de que una zona de la intelectualidad latinoamericana no registrara significativamente los dilemas de la experiencia chilena pero sí reservara atención privilegiada a esos mismos temas en su versión italiana.

Reseña de Massimo Modonesi, Gramsci y el sujeto político. Subalternidad, autonomía, hegemonía. México: AKAL/UNAM, 2023, 192 pp.

El movimiento obrero suele presentarse como un fenómeno de las grandes urbes. Sin embargo, la concentración urbana y en torno a la industria, no constituyeron las condiciones objetivas de miles de trabajadores argentinos. Para estudiar cómo se vencieron los desafíos de un medio rural, reconstruiremos la experiencia entrerriana. Una provincia con una gran dispersión demográfica y sin una ciudad que hegemonice la vida social se presenta como un espacio propicio para analizar la evolución del movimiento obrero. El recorte abarca desde la primera huelga general hasta la crisis de la Unión Obrera Provincial de Entre Ríos en 1937.

Reseña de Juan Carlos Yáñez Andrade, Los pobres están invitados a la mesa. La alimentación popular en Chile: 1930-1950, Santiago, RiL editores, 2023, 280 pgs.

Reseña de Pablo Scotto, Los orígenes del derecho al trabajo en Francia (1789-1848), Madrid, Centro de Estudios Políticos y Constitucionales, 2021, 486 pgs.

La consolidación del proceso de acumulación capitalista encontró en Rosario y Santa Fe polos de atracción privilegiados por sus dinámicas demográficas y productivas. Allí, la clase trabajadora fue modelando formas organizacionales, de ocupación y apropiación, tanto material y simbólica, del espacio público en interacción y resistencia con los modelos productivos y urbanísticos impulsados por las élites. A partir de diversas fuentes daremos cuenta de manera comparativa y relacional las implicancias de la construcción y apropiación de una espacialidad en vinculación con los procesos identitarios de la clase trabajadora santafesina y rosarina de inicios del siglo XX.

A mediados de la década de 1920, la facción antorchista del anarquismo lideró la agitación agraria en algunos pueblos del sudoeste de Santa Fe. Nos proponemos analizar de qué formas el espacio atravesó este proceso, los conflictos y antagonismos que se suscitaron alrededor de él y las estrategias de dicha facción para acercarse a los trabajadores, que abarcaron, entre otras, a las formas de sociabilidad. De esta forma pretendemos realizar un aporte a los estudios centrados en la relación entre clase obrera, conflictividad y espacialidad, entendiendo a esta última desde su carácter de productor de relaciones sociales.

Los movimientos estudiantiles constituyen una dimensión relevante en la historia contemporánea de América Latina, estos son reconocidos como un objeto de estudio complejo por su heterogeneidad y la diversidad de contextos en que se construyen. En este trabajo argumento que, aunque se ha avanzado en el conocimiento empírico de los movimientos, son pocas las propuestas para pensar las particularidades de la categoría en términos metodológicos. Por ello pongo a discusión que, a pesar de su singularidad como proceso, hay elementos que nos permiten identificar su especificidad como estrategia de análisis: el conflicto, los sujetos y la educación como productora de sociedad.

Presentación del dossier

Desde la década de 1920 maduraron conflictos en las relaciones que estructuraban el mercado del boxeo profesional. Estas tensiones se expresaron en imágenes de explotación laboral derivadas de la vulnerabilidad de los jóvenes boxeadores en duras condiciones de trabajo. Durante la década siguiente, los contratos entre promotor y el boxeador fueron vistos como símbolo de inmoralidad en la explotación laboral. Atravesado por una larga y conflictiva coexistencia entre esas dos claves de explicación, la moral y la del trabajo, el boxeo profesional también participó de los impulsos organizativos y sindicales de la clase trabajadora durante la postguerra, mostrando que los objetivos de movilidad ascendente convivieron con otras formas de significar el trabajo en el espectáculo deportivo.

Este artículo recoge los posicionamientos mediante los cuales el Partido Comunista de la Argentina comenzó a desandar la política de convergencia cívico-militar cuando la última dictadura atravesaba un momento crítico. En estas páginas, se sostiene que, en el marco de la línea de Convenio Nacional Democrático, el PCA pujó por ser reconocido como un actor de peso en el concierto de los partidos políticos burgueses, lo cual orientó su línea política. La propuesta de este trabajo es indagar desde una mirada cupular las modulaciones en el discurso público y explorar las tentativas fallidas de ingresar a la Multipartidaria.

Presentación

El artículo indaga sobre el devenir en el movimiento obrero de cuatro corrientes de izquierda en el Área Metropolitana de Buenos Aires entre 1982 y 1985. En la primera parte se releva la implantación de estas organizaciones en sindicatos y lugares de trabajo en los meses finales de la última dictadura. El segundo apartado se centra en las formas en que estos partidos intentaron aumentar su inserción a partir del proceso de normalización gremial. La última sección refiere a los nexos entre la participación de las izquierdas en la conflictividad laboral y la resignificación de los consensos vinculados al orden democrático por un sector de la clase obrera.

Presentación

Este artículo amplía las observaciones que hice en septiembre de 2023 en las IX Jornadas de Estudio y Reflexión sobre Movimientos Estudiantiles, y resume los puntos principales de mi reciente investigación plasmada en Decolonizing 1968: Transnational Student Activism in Tunis, Paris, and Dakar. Se sostiene que las protestas de 1968 deben ser entendidas como un momento postcolonial y explico mi comprensión de lo que significa “descolonizar” en 1968 en el mundo francófono frente a cómo la praxis descolonial ha sido articulada por académicos latinoamericanos clave. Por último, ofrezco viñetas de activistas que cruzaron fronteras como Omar Blondin-Diop, Daniel Cohn-Bendit y Michel Foucault.

Presentación

1.–2. mai var Kongsberg ramma av opptøyer mot dyrtid og mangelfulle vedleveranser. Denne artikkelen undersøker hvordan den lokale pressen, politiet og demonstrantene tolka opptøyene. Kildegrunnlaget er tre lokalaviser, Kongsberg Dagblad, Laagendalsposten og den sosialdemokratiske avisa Fremtiden, samt dokumenter fra Kongsberg politikammers etterforskning og rettsforhandlingene etter opptøyene. Kongsberg Dagblads, Laagendalspostens og politiets tolkning av opptøyene bar preg av forsøk på å delegitimere demonstrantene som politiske aktører. Fremtiden uttrykte en implisitt støtte til industriarbeiderne på Kongsberg, men samtidig en ambivalens overfor opptøyene som protestform. Demonstrantenes tolkninger derimot var prega av flerstemmighet. Til en viss grad uttrykte demonstrantene ikke bare tolkninger som stred med pressens og politiets tolkninger, men ga også uttrykk for opposisjonelle meninger og tenkemåter.

I studier av de norske arbeiderforeningene rundt 1850 har Arbeider-Foreningernes Blad tradisjonelt inntatt en sentral plass i historikernes kildelister. Annerledes forholder det seg med Det Norske Arbeider-Blad, som ved et kupp i 1854 tok over som foreningenes medlemsblad etter lang tids intern strid mellom to fraksjoner ledet av henholdsvis Marcus Thrane og Theodor Abildgaard. Bladet har tidligere nesten ikke blitt omtalt, og aldri tidligere blitt analysert – hovedsakelig fordi man de siste 70 årene har gått ut ifra at det var tapt. Likevel har det fått rykte på seg for å være «filantropisk», det vil si sosialpasifiserende, umyndiggjørende og paternalistisk. Gjennom en analyse av den gjenfunne årgangen og tidens øvrige arbeideraviser utfordrer denne artikkelen tidligere forestillinger om og karakteristikker av Det Norske Arbeider-Blad. Der tidligere forskning har tatt utgangspunkt i samtidige påstander om at bladet ble redigert av Theodor Abildgaard alene, viser denne artikkelen at han hadde minst to redaksjonskollegaer: snekkeren Christopher Olsen og den nærmest totalt ukjente pressemannen Niels Nielsen. Det konkluderes videre med at bladet, i likhet med sine redaktører, var sterkt preget av radikal retorikk, kombinert med en uttalt og myndiggjørende opplysningsideologi lik den Marcus Thrane målbar i Arbeider-Foreningernes Blad. Likevel har Det Norske Arbeider-Blad, i likhet med en rekke andre, kortlivede arbeiderblader rundt 1850, fått langt mindre oppmerksomhet enn Arbeider-Foreningernes Blad. Her argumenteres det for at den statusen Marcus Thrane har blitt tildelt som helt og forløper for den moderne, norske arbeiderbevegelsen, har bidratt til å kaste skygge over andre, dels rivaliserende prosjekter i samme periode.

Arbeidernes Leksikon ble gitt ut i 94 hefter og seks bind mellom 1931 og 1936 på Arbeidermagasinets Forlag. Verket var et uttalt forsøk på å skape et marxistisk alternativ til den rådende borgerlige samfunnsdiskursen. Leksikonet var det første i sitt slag utenfor Sovjetunionen og var inspirert av «Den store sovjetencyklopedien» (Bolsjaja sovetskaja entsiklopedija, første utgave 1926–1947) og «Den lille sovjetencyclopedien» (Malaja sovetskaja entsiklopedija, 1928–1931). Det inneholdt mye oversatt stoff fra disse, men mange artikler ble også skrevet eller tilrettelagt av norske sosialistiske akademikere. Redaktørene og mange av bidragsyterne var tilknyttet Norges Kommunistiske Parti og nettverket til den intellektuelle organisasjonen Mot Dag, men selve prosjektet var partipolitisk uavhengig, og med 10 000 solgte eksemplarer fikk verket bred utbredelse i arbeiderbevegelsen. I denne artikkelen ser jeg på hvordan tidlig historie blir representert i Arbeidernes Leksikon. Med utgangspunkt i et utvalg av representative artikler, argumenter jeg for at historie og historisk kunnskap spilte en viktig rolle, både for å etablere arbeiderkultur som en fullverdig motkultur til det borgerlige dannelsesidealet og for å vise gyldigheten av marxistisk samfunnsanalyse, og dermed at utviklingen mot revolusjon og det klasseløse samfunn var en historisk nødvendighet, men at det også var betydelige innslag av folkeopplysning og dannelse i prosjektet, etter mønster av tradisjonelle leksikon.

For å bygge opp og utvikle den norske oljeindustrien gjennom 1970-årene, var Norge helt avhengig av petroleumsdykkere. Dykkerne utførte grensesprengende arbeid på oppdrag for petroleumsindustrien ute i havet og ved bygging av store betonginstallasjoner i norske fjorder. I 1967 slo norske myndigheter fast at dykkevirksomheten skulle foregå under regulerte former og at dykkernes sikkerhet og helbred skulle ivaretas. Myndighetene satte krav om at dykkeoperasjoner skulle godkjennes av myndighetene før de kunne igangsettes. I praksis skjedde ikke dette. Dykkere forteller at alt var tillatt og opp til selskapene. Petroleumsdykkere jobbet på stadig større dybder ut fra industriens behov. Det ble eksperimentert med dykketabeller og gassblandinger ble tilpasset og prøvd ut. Store arbeidsanstrengelser ble utført på lange arbeidsøkter, langt vekk fra myndighetenes kontroll. Ute i havet levde gjerne dykkerne tett på hverandre over lengre perioder og som regel hadde de arbeidskontrakter av kortere varighet. Det var ikke kultur for å si fra om ugreie forhold, noe som ble sett på som svakhet, og veien var kort til å bli avskiltet som dykker. I dette arbeidsmiljøet utviklet det seg et unikt og tett arbeidskollektiv som var preget av kameratskap og omsorg i arbeidssituasjonen. Uten at arbeidskulturen framsto som myk, var det å ta vare på seg selv og arbeidskollegaen helt nødvendig og det beste sikkerhetskortet da myndighetene sviktet med å gi dykkerne et tilstrekkelig arbeidsvern.

Artikkelen handler om en viktig yrkesgruppe i Postverket som eksisterte fra ca. 1890 til ca. 1980. Formålet med artikkelen er å peke på hvorfor yrkesgruppen postpakkmesteres framvekst og avansement skulle bli vanskelig å gjennomføre. Utfordringen var avansementskampen og den faglige konkurransen mellom postpakkmesterne og en annen yrkesgruppe i etaten, postekspeditørene. Mens postpakkmesterne utgikk fra postbudgruppen, var postekspeditørene blant begynnerstillingene innenfor Postverkets administrative ledelse. De to gruppene var organisert i hver sin fagorganisasjon, henholdsvis Postpakkmesternes Landsforbund senere opptatt i Norsk Postforbund og Postmannslaget. Pakkmesterne oppnådde egen fagutdanning, og det ble planlagt en mer felles etatsutdanning for begge grupper. Utviklingen gikk mot at toppstillinger og bunnstillinger i de to yrkesgruppene ble samordnet. Etter rasjonalisering i 1960–1970 årene med postnummer og automatisering av sortering, ble yrkesgruppen postpakkmester overflødig og yrkesinnehaverne fikk nye stillinger. Pakkmesterne mistet sin yrkesberettigelse og selve yrket ble rasjonalisert bort sammen med tittelen.

Artikkelen tar utgangspunkt i temaet sosialistisk fotografi og hvordan dette blir forklart og praktisert i Norge i siste del av 1930-årene. Arbeidernes Fotolag kommer raskt fram som en forening og et aktivitetssenter for denne politiske fotoretningen. Foreningen var en av mange som ble etablert på denne tiden – litteratur, teater, kor og idrett gikk også inn i en ny satsing fra arbeiderbevegelsen. Klassebevisstheten skulle økes ved å utdanne og styrke arbeiderne for den sosialistiske sak. Arbeidernes Fotolag holdt kurs, drev med praktisk veiledning, inviterte til diskusjoner og utflukter og gjorde fotografering relevant i en aktuell debatt. Med kamera skulle amatørfotografene synliggjøre sin livssituasjon og sitt arbeid for allmenheten. Arbeiderbladet i Oslo hadde en sentral rolle både som fødselshjelper og samarbeidspartner. Et mål for Arbeidernes Fotolag var å bygge opp en kapasitet, et arkiv med bilder som skulle dokumentere folks levekår og arbeiderbevegelsens aktiviteter i hele landet. Artikkelen plasserer også disse fotoaktivitetene i et internasjonalt nettverk av politikk, kunst og fotohistorie.

Tema for denne artikkelen er samarbeidet mellom norsk og jugoslavisk arbeiderbevegelse i perioden 1946–1956. Søkelyset på er på landenes faglige hovedsammenslutninger. Ved å undersøke både norske og jugoslaviske kilder ser jeg på forskjeller og likheter og partenes standpunkter gjennom den kalde krigen. Artikkelen framhever de viktigste virkningene av kontaktene: Etablering av sterkere bånd mellom hovedsammenslutningene; den gradvise tilnærmingen og besøksutvekslingene mellom landene, som etter hvert ble flyttet til parti- og forbundsnivå. Artikkelen vil også vise hvordan den jugoslaviske fagbevegelsen fikk hjelp fra den norske Landsorganisasjonen til å slutte seg til internasjonale organisasjoner, og at formannen Konrad Nordahl spilte en viktig rolle i denne sammenhengen. Avslutningsvis behandler artikkelen Det norske Arbeiderpartis holdning til Jugoslavia etter at Milovan Ðilas, kanskje den fremste pådriveren for samarbeid, ble arrestert og fengslet.

I 2023 er det hundre år siden Norges Kommunistiske Parti (NKP) ble stiftet. Det finnes mye litteratur som tematiserer trekk ved partiets virksomhet og historie i løpet av disse hundre årene. En god del er også forskningsbasert. Denne historiografiske artikkelen går igjennom eksisterende forskningslitteratur om NKP. Formålet er å knytte forskningen sammen med ulike overordnede tolknings- og forklaringsmodeller anvendt på Moskva-kommunistiske partier og plassere litteraturen om NKP inn i en generell utvikling av trender innenfor historiefaget. Spesielt behandles det som er skrevet om NKP under andre verdenskrig og den interne partikonflikten i 1949–50. Avslutningsvis utdypes behovet for et helhetlig perspektiv i studiet av kommunistpartier, der både nasjonale og internasjonale aspekter er integrert. I tillegg antydes det hvordan et slikt perspektiv kan operasjonaliseres i en framtidig analyse av NKPs historie.

Reseña de Andrea Andújar, Laura Caruso y Silvana Palermo (comps.), Género, trabajo y política. Experiencia, sociabilidad y protesta en la Argentina del siglo XX, Buenos Aires, Imago Mundi, 2022, 246 pgs.

Número completo

En este artículo analizaremos los escritos dedicados a la educación del militante socialista y maestro Américo Ghioldi, especialmente los elaborados durante su actuación como diputado nacional en los dos períodos que fue electo: 1932-1944 y 1963-1966. La hipótesis a seguir es que las diversas propuestas que fue presentando el legislador Ghioldi en distintas épocas tenían por objetivo denunciar que la principal amenaza para la escuela laica eran, por un lado, los funcionarios que pretendían incluir contenidos religiosos en la escuela pública y, por el otro, la existencia de establecimientos privados católicos y, por ello, consideraba necesario derogar toda la normativa que se producía para favorecerlos.

Este artículo discute algunos aspectos relativos a la circulación internacional de libros durante los largos años 1960, a partir del análisis de la bibliografía movilizada por el Partido Revolucionario de los Trabajadores - Ejército Revolucionario del Pueblo (PRT-ERP) en sus principales publicaciones. En cuanto canal de intercambio de experiencias, nos interesa destacar el papel de la palabra escrita en la conformación de los proyectos revolucionarios que, en aquel contexto, asumieron un carácter transnacional. Observando las estrategias desplegadas por el partido para acceder a parte de esa bibliografía, indagamos su impacto en las prácticas adoptadas por la organización.

Por petición de Ernesto Guevara, en 1965 el psicólogo hispano-argentino Antonio Caparrós publicó “Los incentivos morales y materiales en el trabajo”, trabajo que apareció en la revista cubana Nuestra Industria y en la argentina La Rosa Blindada. En 1976, el artículo sería reeditado por Clínica y Análisis Grupal, una revista española de psicología crítica. Nuestro trabajo analiza cómo el artículo de Caparrós se relaciona con el escrito de Guevara “El socialismo y el hombre en Cuba” y explica, años más tarde y en otro contexto, su influencia en algunas áreas de la psicología crítica española durante el tardofranquismo y la Transición.