Search

This chapter explores comparatively two cases of Polish labour migration in two different national and rural contexts of migration. We draw on ethnographic data from two projects which respectively looked at a once widely popular seasonal migration by Polish workers in German agriculture, and a more recent non-seasonal migration to the Norwegian salmon industry following the 2004 European Union enlargement. We demonstrate that in both instances Polish migrants are located at the margins of the receiving rural communities, and we illustrate how their position is shaped by the interplay of structural factors and agency of the migrants. We identify working arrangements as playing a pivotal role in shaping the marginalisation of migrants. At the same, taking account of migrants’ agency enables us to grasp how they effectively counterbalance their underprivileged positions through concrete practices and rationalisations of their situation. Lisensiert gjennom Creative Commons Lisens BY-NC-ND-4.0 (https://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/4.0/).

Denne masteroppgaven er en sosiologisk studie som utforsker fenomenet av transnasjonale helsepraksiser blant polske arbeidsinnvandrere i Norge. Et overordnet teoretisk plattform i studien er transnasjonalisme og teoriene til Pierre Bourdieu. Studien fokuserer på praksiser som finner sted i Norge og Polen, men også det man kaller for transnasjonale feltet, som kobler begge kontekstene. Analysen av 9 dybdeintervjuer med polske arbeidsinnvandrere viser at polske arbeidsinnvandrere er aktive brukere av både det norske og polske helsesystemet. I henholdt til det norske helsesystemet møter polakkene en rekke utfordringer som er hovedsakelig tilknyttet primærhelsetjenesten og ulike aspekter av lege-pasientrelasjonen. Spesialisttjenesten bedømmes mer positivt grunnet at den oppfyller de polske pasientens forventninger om god behandling. Betydning av hjemlandet og helsetjenester som er tilgjengelig der er essensiell for å forstå helhetlig bildet av fenomenet. Polen er både en viktig referanseramme som påvirker vurderinger av det som praktiseres i det norske helsesystemet og arena man tyr til for å benytte seg av helsetjenester. En av hovedkonklusjoner er at gjennom transnasjonale helsepraksiser og på visse betingelser kan migrantene få tilgang til bredere utvalg helsetjenester som de kan benytte strategisk og behovsavhengig.

Denne masteroppgaven omhandler overgangen fra et utfordrende forhold til rus til en rusfri hverdag. Dette med fokus på hvordan individer med langvarig erfaring rundt rus forhandler og navigerer seg ved bruk av ulike strategier, inn i en rusfri hverdag. Gjennom en sosial konstruktivistisk tilnærming, har jeg generert datamaterialet ved å gjennomføre kvalitative dybdeintervjuer av åtte personer med erfaringer knyttet til et utfordrende forhold til rus. Oppgaven tar utgangspunkt i forhandlingen som oppstår ved overgangen fra et liv bestående rusproblematikk, til rusfrihet. Dette i sammenheng med ulike måter å fremstille seg på i ulike sosiale situasjoner, knyttet til grad av åpenhet rundt fortid med rus. Det teoretiske rammeverket anvendt for å belyse aspekter ved overgangen til rusfri, består av Jenkins (2000; 2008) diskusjon rundt begrepet sosial identitet, Goffmans (1992) forklaring av selvpresentasjon, Goffmans ([1963] 1990) stigmabegrep, etterfulgt av Elders (1975; 1998; 2007) forståelse av livsløpsperspektiv, Turners ([1970] 1996; 1974; 1999) beskrivelse av begrepet liminalitet og Glaser og Strauss (1971) forklaring av statuspassasje. Studien fremhever overgangen til rusfrihet som en prosess fra det samfunnet assosierer med urenhet og svakhet, til posisjon hvor man blir ansett som en ressurs i samfunnet. Rustilværelsen assosieres med en periode bestående av usikkerhet, ustabilitet og det å tilhøre en sfære utenfor storsamfunnet. Videre vil opplevelsen ved overgang til rusfrihet, forflyttes til en opplevelse av verdi. Dette i forbindelse med deltakelse i sosiale fellesskap, arbeidslivet og det som blir beskrevet som det optimale A4-livet. I tråd med hverdagslige rutiner, forpliktelser og det som ansees som `normalen´ i samfunnet, forekommer opplevelsen av verdi, stabilitet og trygghet. Tematikken er sosiologisk relevant gjennom at rus kan sees i sammenheng med forståelse av forhandling i sosial interaksjon, samfunnets forventninger, normer og sosiale regler. I tråd med fellesskap og normalitet oppstår det et skifte i sosial rolle og status. Deretter vil individer i sammenheng med samfunnets normal blir presentert for forventninger knyttet til den nye sosiale rollen som rusfri. Mye er knyttet til et ønske om å tilhøre, og forflytte den sosiale posisjonen man besitter over til en annen. I dette tilfelle et liv som rusfri, med en normal hverdag bestående av rutiner og tilknytning til rusfrie nettverk og relasjoner. This master's thesis explores the transition from a drug challenging relationship to a drug-free everyday life. This is done through focusing on how individuals with long-term experience with drugs negotiate and navigate different strategies. Through a social constructivist approach, I have generated the data material by conducting qualitative in-depth interviews of eight people with experiences related to a challenging relationship with drugs and drug-use. The thesis is based on the negotiation that appear during the transition from a life-long substance abuse problem, to drug freedom. This with reference to different ways of presenting oneself in different social situations, related to the degree of openness about the past with drugs. The theoretical framework used to shed light on aspects of the transition to drug-free consists of Jenkins' (2000; 2008) discussion of the concept of social identity, Goffman's (1992) explanation of self-presentation, Goffman's ([1963] 1990) stigma concept, followed by Elders (1975; 1998; 2007) understanding of life-course perspective, Turners ([1970] 1996; 1974; 1999) description of the concept of liminality, and Glaser and Strauss (1971) explanation of status passage. The study highlights the transition to drug freedom as a process from what society associate with impurity and weakness, to a position where one is considered a resource in society. Persons with drug related problems are often associated with a period consisting of uncertainty, instability and belonging to a barrier outside society at large. Furthermore, the experience of the transition to drug-free will ultimately form an experience of value. This in connection with participation in social communities, labour and from what is described as the optimal everyday life. In line with everyday routines, obligations and activities considered `normal´ in society, experiences of value, stability and safety occur. The theme is sociologically relevant since drug-use can be seen in connection with the understanding of negotiation in social interaction, society's expectations, norms and social rules. In line with community and normality, there is a shift in social role and status. Thereafter, individuals in the context of society's normal will be presented with expectations related to the new social role as drug-free. A lot relates to a desire to belongingness, and to transfer the social position one holds to another. In this case, a life as a drug-free person, with a normal everyday life consisting of routines and connection to drug-free networks and relationships is seen as a goal to stay free of drugs.

Masterprosjektet tar for seg praksisen til ulike institusjoner som tar hånd om unge lovbrytere. Formålet er å undersøke hvordan institusjonene oppfatter og jobber med ungdomskriminelle, og hvorvidt de fører en behandlings- eller straffepraksis. Jeg har gjennomført dybdeintervjuer med ansatte fra alternative institusjoner til fengsel og friomsorg, som alle befinner seg i en storby i Norge. Problemstillingen for oppgaven er: Hvordan kan vi forstå forholdet mellom straff og hjelp blant institusjoner som tar hånd om unge lovbrytere? I tillegg besvares de tre forskningsspørsmålene: 1) Hvordan forstår institusjonene ungdommens kriminelle karriere? 2) hvilket syn har institusjonene på straff og behandling, og hvilke praksiser anvender de? Og 3) på hvilken måte fungerer tilbakeføringsprosessen? Det teoretiske rammeverket består av Esping-Andersen (1990) sine beskrivelser av velferdsstaten og Bourdieu et al. (1993) sin teori om statens høyre og venstre hånd. Videre brukes Foucault (1999) sin skissering av «det fengselsaktige» og Becker (1973) sin teori om avvikskarrierer og moralske entreprenører. I tillegg presenteres samfunnsteori om kriminalitetens årsaker (Christie, 2004; Haugen, 2001; Merton, 1985). Studien posisjonerer seg innen sosial konstruktivismen. Den belyser sosiale konstruksjoner knyttet til praksisen i institusjonene og til de ansattes syn på unge lovbrytere. Masterprosjektet er en kritisk studie som stiller spørsmål ved velferdsstatens tjenester. Ut ifra en tematisk analyse har jeg utformet tre kategorier som er de gjennomgående temaene i oppgaven. Først og fremst, aspekter ved de unge lovbryterne, der de ansattes oppfatning av ungdommens kriminelle karriere vil bli presentert. Videre belyses intuisjonenes praksis med et fokus på hjelp og straff. Her viser institusjonene til metoder som er ment som hjelp, men som tolkes som straff. Det siste temaet omhandler tiden etter institusjonsopphold og tilbakeføringspraksiser som skal ta ungdommen tilbake i samfunnet. Her belyses problematiske aspekter som gjør at ungdommen tilbakeføres i kriminaliteten. Avslutningsvis diskuteres institusjonenes praksis i lys av teorien. Funnene tyder på en straffende hjelpepraksis, med hjelp i fokus, men der elementer av straff skinner igjennom. The master's project deals with the practices of various institutions that work with young offenders. The purpose is to investigate how the institutions perceive and work with juvenile delinquents, and whether they conduct treatment or criminal practice. I have conducted in-depth interviews with employees from alternative institutions to prison and probation, all located in a large city in Norway. The main research question is: How can we understand the relationship between punishment and help among institutions that care for young offenders? In addition, the following three research questions are answered: 1) How do the institutions understand young people's criminal careers? 2) what are the institutions’ views of punishment and treatment, and what practices do they apply? And 3) in what way do the young offenders return to society? The theoretical framework consists of Esping-Andersen’s (1990) descriptions of the welfare state and the theory of the left and the right hand of the state from Bourdieu et al. (1993). Futhermore, Foucault (1999) and his outline of “the prison-like” is employed, as well as Becker’s (1973) theory of deviant careers and moral entrepreneurs. In addition, social theory on the causes of crime is utilized (Christie, 2004; Haugen, 2001; Merton, 1985). The study positions itself within social constructivism. It uncovers social constructions related to the practice of the institutions and to the employees' views on young offenders. The master's project is a critical study that raises questions about the welfare state's services. Based on a thematic analysis, I have designed three categories recurring to the themes in the thesis. First and foremost, aspects of the young offenders, where the employees' perception of the youth's criminal career will be presented. Furthermore, the practices of the institutions are highlighted with a focus on help and punishment. Here, the institutions refer to methods that are intended as help, but which are interpreted as punishment. The last topic deals with the time post-institution and the return practice that will take the youth back into society. This section highlights the problematic aspects of young people returning to crime. Finally, the institutions' practices are discussed in the light of the theory. The findings suggest a punitive treatment-practice, focused on help, but where elements of punishment shine through.

Norske fengsler produserer noen av de høyeste selvmordsratene blant domfelte globalt. Særlig gjør dette seg synlig i overgangsfasene mellom frihet og fengsel, og fengsel og frihet (Bukten & Stavseth, 2021). Dette kontrasterer Pratt (2008a; 2008b) sin tanke om den skandinaviske eksepsjonalismen som peker på at fengselssystemene i disse landene vektlegger velferd og humane forhold. Da jeg ikke har tilgang på fenomenet selvmord som sådan, er denne kvalitative studien en kritisk, sosiologisk tilnærming til straffegjennomføring i Norge, sett i lys av den norske velferdsstaten og kriminalomsorgens rehabiliterende mandat. Ved bruk av seks dybdeintervjuer med aktører som jobber med domfelte, eller som selv har vært domfelt, har oppgaven en fenomenologisk tilnærming til den overordnede problemstillingen som utforsker hvordan vi kan forstå de kritiske overgangsfasene i norske fengsler. For å kunne diskutere hovedproblemstillingen utforsker jeg også to underordnede problemstillinger: (1) hva kjennetegner de sosiale prosessene som er knyttet til frihetsberøvelsen? og (2) hvilke implikasjoner har disse sosiale prosessene for tilbakeføringen? Oppgavens funn inviterer til en kritisk diskusjon av norsk rehabiliteringspolitikk og den norske velferdsstaten. Problemstillingene diskuteres i samspill med relevant sosiologisk teori og teori om fengsel. Funnene i oppgaven viser at de kritiske overgangsfasene, som identifiseres som varetektsfengslingen og de første dagene etter løslatelse, fører til et brått brudd med den kjente tilværelsen som man er blitt sosialisert inn i. Dette, i samspill med reguleringer inne i fengselet, innskrenker den domfelte sin autonomi og identitet, noe som legger et skjørt grunnlag for videre kontinuitet i straffegjennomføringen. De sosiale prosessene impliserer at straffegjennomføringen er en individuell prosess. Fravær av positive, sosiale relasjoner under soningen vanskeliggjør sosialiseringsprosessen som er nødvendig for å lykkes i overgangsfasene. Gjennom analysen og diskusjonen utvikler jeg konseptet ‘liminale glippsoner’. Dette illustrerer hvordan de sosiale prosessene skaper et brudd i kontinuiteten i straffegjennomføringen. Dette gjør seg særlig synlig i de kritiske overgangsfasene. Avslutningsvis relateres selvmordstilbøyeligheten i norske fengsler i samsvar med samfunnskonteksten det eksisterer i. Det blir kastet et kritisk blikk på fengselets individuelle tilnærming til straffegjennomføringen i lys av velferdsstatens dreining fra en sosialdemokratisk velferdsstat mot en nyliberalisert tilnærming til velferdsstaten. The Norwegian penal system produces some of the highest suicide rates globally. This is especially evident in the transition phases between freedom and prison, and prison and freedom (Bukten & Stavseth, 2021). This contradicts Pratt’s (2008a; 2008b) perception of the Scandinavian exceptionalism, which he claims emphasize welfare and human conditions inside the prison walls. This qualitative study has a critical, sociological approach to the execution of sentences in Norway prisons in the light of the Norwegian welfare state and its rehabilitative criminal justice system. Based on six in-depth interviews, the study uses a phenomenological approach to discuss the research question: how can the critical transition phases during imprisonment be understood? To scrutinize the research question, two subordinate research questions are developed: (1) what characterizes the social processes associated with the deprivation of liberty? and (2) what implications do these social processes have on the release from prison? The findings induce a critical discussion of the Norwegian welfare state and its rehabilitative criminal justice system. The research questions are discussed in connection with relevant sociological theories and prison theories. The findings suggest that the critical transition phases lead to an immediate abruption in the convict’s life. In conjunction with restrictions related to the deprivation of liberty, the convict is deprived of its autonomy and social identity which creates a fragile foundation for the continuity of the imprisonment. The findings imply that the execution of sentences is mainly an individual process. The absence of positive, social relationships during imprisonment complicates the socialization process which is necessary for success in the transition phases. Based on the analysis- and discussion chapters, I establish the concept of ‘liminal gaps’. This illustrates how the social processes associated with the deprivation of liberty and its implications for the release create gaps in the continuum of the execution of sentences. This is especially visible in the critical transition phases. Finally, the suicidal tendency in Norwegian prisons relates in accordance with the social context in which it exists. A critical perspective is given to the prisons’ individual approach to the execution of sentences considering the shift from a social democratic welfare state towards a more neoliberal approach on welfare.