Search

Dypvannsreken (Pandalus borealis) er en av de viktigste kommersielle krepsdyrartene i Norge. Reker fiskes primært med bunntrål. I Nord-Atlanteren landes det 250 000–400 000 tonn årlig, mens det kystnært i Norge i 2021 ble trålt omtrent 3000 tonn. De norske kystnære trålfangstene har vist en negativ utvikling de senere årene. Kystnært fiske etter dypvannsreker ved hjelp av teiner startet i det nordøstlige USA i 1971, og fangstratene ble regnet som gode. Forsøk med teinefiske etter reker i Norge startet på slutten av 1970-tallet, men frem til nylig har ikke disse forsøkene vært vellykkede. I denne rapporten beskrives fremveksten av det kommersielle teinefisket i Norge, både fordelingen langs kysten og i kvanta. Basert på resultater fra reketeinefiske i tre forskjellige områder, og ved å sammenligne disse resultatene med resultater fra et prøvefiske i Finnmark i 2015–2017 og et reketeinefiske i Nova Scotia, diskuteres muligheter og begrensninger for utvikling av et lønnsomt reketeinefiske i Norge. Teinefangstene er fortsatt ubetydelige sammenlignet med trålfangster. Det ble observert en signifikant redskapseffekt i de tre undersøkte områdene, der det med trål gjennomgående ble fanget en større andel småreker enn med teiner. Reketeinefiske er fortsatt på eksperimentstadiet i Norge, og det finnes fremdeles mange områder hvor reketeinefiske ikke er testet ut. Teinefiske etter dypvannsreke (Pandalus borealis) i Norge - Kommersielle landinger og sammenligning av teinefiske i tre områder langs kysten

Porsanger- og Tanafjorden har siden tidlig på 1970-tallet vært stengt for reketråling, men vurderes nå åpnet igjen. I den anledning ba Fiskeridirektoratet Havforskningsinstituttet utarbeide en plan for kartlegging av økosystemet i de to utrålte fjordene. Kvænangen ble valgt ut som en referansefjord med et aktivt reketrålfiske. Kartleggingstokt ble gjennomført i 2018-2019, tre med reketrål, og to med reketeiner. Bomtrålundersøkelser ble gjennomført i Porsangerfjorden i mai 2019, som en fortsettelse av en tidsserie fra 2007. Den indre delen av Porsangerfjorden innenfor og øst for Reinøya har spesielle miljøforhold med svært lav bunntemperatur og svært stor tetthet av dypvannsreke. Resultater for dette området presenteres derfor separat. Totalt 158 forskjellige arter og artsgrupper ble funnet på tråltoktene gjennomført høsten 2018, samt våren og høsten 2019.

Porsangerfjorden gikk fra å være en fiskerik fjord i første halvdelen av 1900-tallet, til en mye mer fiskefattig fjord i den andre halvdelen. Den fiskefattige tilstanden har vedvart fram til i dag. Den invaderende kongekrabben har i stor grad kompensert det verdimessige, men bare i liten grad det kulturelle tapet. Basert på diskusjoner mellom fjordbrukere med lokalkunnskap og forskere, samt vitenskapelig litteratur, presenteres det i denne rapporten noen hypoteser og resonnementer rundt årsakene til endringen. Fra februar og ut april foregikk det tidligere vinterfiske etter torsk i tilknytning til minst fem gyteplasser på vestsiden av Porsangerfjorden. Da gytingen var ferdig i slutten av april flyttet mesteparten av fisket seg over til østsiden og innover i de indre delene av fjorden. Fiskernes oppfatning er at torsken, både lokal utgytt og innsigstorsk, i stor grad fulgte lodda innover i fjorden. Siden kom stabb- og storseien til og beitet på sil og sild i tillegg til lodde. Dette fiskeriet var best tidlig på sommeren, men varte til godt utpå høsten. Noen steder i de indre områdene på vestsiden kunne man fiske torsk som hadde spist lodde hele året, noe som tyder på at fjorden har en lokal loddestamme. I dag foregår det et lite fiskeri etter torsk (ca. 150 tonn per år) i forbindelse med én av gytefjordene på vestsiden, men der er intet påfølgende fiskeri på østsiden eller innover i fjorden, verken av torsk eller sei. Det pekes på flere mulige faktorer, som enten hver for seg eller i samvirke, kan være årsaken til disse endringene. Nyere undersøkelser tyder på at loddestammen i fjorden er liten i dag, kanskje fordi den blir utkonkurrert av den massive forekomsten av reker i de indre, kalde og loddevennlige områdene. Siste rest av den lokale sildestammen med innslag av mye stor sild forsvant på begynnelsen av 1990-tallet. Det er likevel mye sild i fjorden i dag, men den stammer i hovedsak fra stammen Norsk Vårgytende Sild (NVG), som i stor grad gyter på kysten av Nordland og Troms. En del av denne silda driver inn i fjorden om sommeren i sitt første leveår, og svømmer ut igjen som småsild ett til to år senere. Det er en sannsynlig overlapp mellom ungsildas overvintringsområder og fjordtorskens nygytte egg. Siden få beiter på silda kan den bli tallrik og føre til stor predasjon på torskeeggene. Torskeyngel som klarer seg gjennom sommeren er utsatt for predasjon fra ulker og større torsk og sei, når de om høsten slår seg ned på bunnen i grunne områder. Hardt fiske på mulige kråkebollepredatorer var sannsynligvis årsaken til at kråkebollebestanden eksploderte og beitet ned tareskogen i fjorden på 1970-tallet, noe som igjen kan ha redusert oppvekstområder for spesielt yngel og ungfisk. Sjøfuglene har sannsynligvis fått det vanskeligere fordi det gytes færre egg på bunnen, og fordi store predatorfisker i mindre grad jager sild, sil og lodde til overflata. Sel har alltid vært til stede i fjorden, og har blitt jaktet på av lokalbefolkningen som en ettertraktet ressurs. Etter 1970 økte antall sel i de indre fjordområdene, men det er usikkert om tilstedeværelse av sel skremmer torsk fra å gå inn i de indre delene av fjorden for å utnytte åte-ressursene der. Ambisjonsnivået for gjenoppbygging av torskestammen må være at den på ny etablerer seg i de forlatte gytefjordene, at mengden og individstørrelsen øker, og at bestanden tar i bruk hele fjorden som beiteområde.

Vi står i global sammenheng overfor to gigantiske oppgaver: vi må fordoble verdens matproduksjon de neste 40 årene for å fø verdens økende befolkning, og samtidig gjennomføre en betydelig reduksjon i våre utslipp av CO2 til atmosfæren. Arealtilgangen på landjorda er mer begrenset enn i havet, og økt primærproduksjon1 og matproduksjon på lavt trofisk nivå (eks. tare og skjell) i norske fjorder kan være et bidrag til å løse noen av de oppgavene vi står overfor. Norges lange kystlinje og beskyttede farvann er gode forutsetninger i så måte. All produksjon av skjell, reker, fisk og andre arter i det marine næringsnettet baserer seg på primærproduksjon. For hvert ledd vi beveger oss oppover i næringsnettet, går rundt 90 % av energien tapt, så vi kan derfor ta ut mer mat jo lenger ned i nettet vi høster. Vi vil kunne ta ut mer mat eller binde mer CO2 dersom vi gjennomfører tiltak som øker primærproduksjonen, siden den foregår ved at CO2 bindes gjennom fotosyntesen. I Norge omsettes det årlig sjømat fra fiskeri og havbruk til en verdi av ca. 50 milliarder kroner. Utvikling av produksjon på lavere trofisk nivå kan bidra til betydelig økning av biomasse og verdi. Som et ledd i satsingen på karbonfangst og matproduksjon, skal denne rapporten utrede to tiltak: 1) Fjorder – kontrollert oppvelling og skjelldyrking; og 2) Tareskog– reetablering og dyrking. Fjord- og kystvannets egenskaper er rammebetingelsene for CO2-lagring og matproduksjon, og er opptaks- og lagringsområder av CO2 gjennom den biologiske karbonpumpen. Basert på beregninger for karbon i en chilensk fjord, er potensialet for karbonlagring i norske kyst- og fjordområder på 6,4 millioner tonn CO2 per år. Kontrollert oppvelling (ved neddykking av ferskvann) i fjordområder tilsvarende mellom 1 % og 5 % av det norske kystarealet, vil kunne øke potensialet for karbonlagring med 0,13 til 1,30 millioner tonn CO2 år-1. Kontrollert oppvelling kan tredoble konsentrasjonen av planteplankton, gi bedre vekst hos blåskjell, og stimulere veksten av kiselalger med lav risiko for at skjell skal akkumulere algetoksiner. Produksjonen per areal i disse fjordene kan dermed økes med en faktor på 2–4. Økt matproduksjon av arter lavt i næringsnettet forutsetter teknologisk utvikling, styrket kunnskapsgrunnlag for lokalisering og bæreevne, og integrerte løsninger mellom arter eller med andre aktiviteter og sektorer på kysten. Kontrollert oppvelling av næringsrikt dypvann kan også betraktes som en gjenoppretting av tidligere miljø- og produksjonsforhold i fjorder med vannkraftutbygging. Reetablering av tareskog som er forsvunnet kan gi en engangsfangst på 36 millioner tonn CO2 over noen år. I tillegg vil ny tilvekst i tareskogen binde anslagsvis 30–60 millioner tonn CO2 årlig, og gi en betydelig transport og lagring av karbon. Hvor mye som blir langtidslagret er ikke kjent, men det er anslått 2–5 millioner tonn CO2 årlig fra en fullt utvokst tareskog. I tillegg kan økt oppvekst av fiskeyngel og næringsvirksomhet være tilleggseffekter av reetablert tareskog. Forsøk med bruk av brent kalk i Porsangerfjorden i Finnmark i 2008 og 2009 viste allerede året etter en positiv effekt på reetablering av tareskog i forsøksområdet. Oppdrett av steinbit for utsetting i reetablerte tareskoger kan bidra til å hindre ny nedbeiting, og etter hvert bidra til økt matproduksjon og næringsaktivitet knyttet til turistfiske. Et økt årlig uttak av de naturlige tareskogene til 1 % av den stående biomassen vil gi rundt 350 000 tonn ekstra plantebiomasse til ulike formål. Taredyrking i hengende kulturer kan gi betydelig CO2-fangst og langtidslagring, men dette vil kreve store arealer og investeringer. Om dyrket tare omsettes naturlig i økosystemet, kan det gi økt produksjon av kommersielt interessante arter, som reker, krabber og fisk. Usikre anslag indikerer at man ved taredyrking og deponering på dypt vann kan binde og langtidslagre 30 % av de norske CO2-utslippene på 6 % av vårt sjøareal innenfor grunnlinjen. Havforskningsinstituttet foreslår et nytt program for å vurdere tiltakene kontrollert oppvelling og økt tarevekst i satsingen på karbonfangst og matproduksjon, til 662 millioner NOK i perioden 2013–2020. Til sammenligning kan en investering på 40–50 milliarder NOK i et fullskala renseanlegg for CO2 på Mongstad fange 1 million tonn CO2 årlig.

Poršáŋggus Finnmárkkus leat lihkostuvvan eret kálket gáranasruittuid, go geahččaladdanbáikkiin leat stárát fas šaddagoahtán. Guoličivggat orrot bures loaktimin ođđa stáráid gaskkas, ja dalle lea doaivva ahte stárráivuođa ja vuona guliid máddodagaid lea vejolaš fas máhcahit ovddeš dássái.

Produksjon av torskeyngel foregår etter to ulike metoder, der den ene betegnes som intensiv, og den andre betegnes som semi-intensiv. I begge systemene representerer overgangen fra levende byttedyr til formulert fôr en betydelig utfordring som ofte medfører utbrudd av kannibalisme og sykdom. Samtidig er tidlig overgang til formulert fôr sterk ønskelig i begge systemer. I det intensive systemet for å bygge opp kvaliteten på fiskeyngelen, og i det semi-intensive for å hindre kannibalisme når tilgangen på naturlig zooplankton ikke lenger er tilstrekkelig til å understøtte en stor og hurtigvoksende biomasse. Hos Lofilab ble det forsøkt å tørrfôrtilvenne torskeyngel på rundt 0,1 gram, som ble hentet ut av posene og overført til kar. Denne strategien var lite vellykket, med inntil 50 % dødelighet på yngelen mindre enn 24 timer etter opptak. En alternativ strategi med tørrfôrtilvenning direkte i posene sommeren 2001 måtte kanselleres på grunn av sammenbrudd i bestanden av naturlig zooplankton, men sommeren 2002 gjennomførte Lofilab i egen regi denne strategien med stor suksess. I det intensive systemet demonstreres det at torsk kan produseres direkte til tørrfôrtilvendt yngel uten å gå veien om Artemia. Tørrfôr i intensive systemer er imidlertid et tveegget sverd, der forurensning i karene og påfølgende høy dødelighet utgjør et vesentlig problem. Det ble forsøkt ulike tilpasninger av det formulerte fôret som hadde til hensikt å gjøre det bedre tilpasset fiskelarvens tarm i tidlig fase. Tilpasningene bestod i tilsetting av enzym for å hjelpe fiskelarven med fordøyelsen av det formulerte fôret, samt inkapsulering av ferdigfordøyd fôr og tilsetting av dette i standardfôret. Disse tilpasningene ga ikke den ønskede effekten. Det gjenstår således ennå å løse ernæringsmessige utfordringer som gjør formulert fôr bedre tilpasset fiskelarvens behov i tidlig fase. Utvikling av strategi for tidlig overgang til tørrfôr hos torsk i kommersielle anlegg med ulike produksjonsstrategier

Oppvarming av vann fører til gassovermetning. Det er godt dokumentert at slik overmetning kan resultere i sykdom og dødelighet hos fisk i oppdrett. Det er etter hvert rettet fokus mot skadelige effekter av selv liten grad av gassovermetning. Overmetning i dette området vil ikke føre til akutt dødelighet, men kan bidra til utvikling av sykdom. I prosjektperioden er det utviklet en degasser som kan benyttes til å regulere nivået av gasser i vannet til ønsket nivå, og ikke bare ned mot området 101-103 %, slik som konvensjonelle luftere. Dette kan fjerne faren for sykdomsutbrudd som følge av gassmetninger i området mellom det ufarlige og det dødelige. Degasseren har lav høyde, og sparer derfor oppdretteren for pumpekostnader i forhold til kolonnelignende strukturer. I tillegg er den driftssikker og enkel å rengjøre og vedlikeholde. Den grunne lengdestrømsrennen har vist svært gode kvaliteter under oppdrett av kveite og steinbit. Et fleksibelt settefiskanlegg vil også måtte kunne produsere pelagiske arter, som for eksempel torsk. Ved oppdrett av torsk i grunne lengdestrømsrenner har imidlertid en varierende andel av fiskene store problemer med å regulere gassinnholdet i svømmeblæra, og som et resultat av dette forholdet, blir en betydelig andel av fisken svømmende med buken i været. Det har vært alminnelig antatt at dette forholdet var forårsaket av svak overmetning av nitrogen i vannet, som igjen har sin årsak i at konvensjonelle luftere ikke lufter vannet slik at det er helt i balanse med trykket i omgivelsene. Alternativt har en antatt at svømmeblæreproblemene være forårsaket av stress som følge av den lave vannstanden. Den nyutviklede degasseren har gjort det mulig å teste disse antakelsene. Til vår overraskelse kunne vi konstatere at hverken overmetning av gasser, eller stress synes å være hovedårsak til de nevnte problemer hos torsk. Det ble satt i gang en omfattende forsøksserie for å finne årsaken til problemet, men uten at vi kom helt i mål. I rapporten tillater vi oss likevel å spekulere i hva som kan være årsaken til svømmeblæreproblemene hos ungtorsk. Settefiskproduksjon av marin fisk - fokus på gasser i vann

Eggs were stripped from one female of the halibut broodstock at Austevoll Aquaculture Station, and fertilised with sperm from two males immediately before incubation. Eggs were held in nine open-circulation 250 l incubators at either 3°, 6° or 9°C with three incubators at each temperature. When hatched, the larvae were transferred to fifteen similar incubators, with five incubators at each temperature. The timing of developmental events in the eggs and larvae was monitored, mortality in the egg and larval stages recorded, growth and yolk absorbtion measured in the larvae, RNA and DNA content and RNA/DNA ratios determined for each temperature group and samples taken for embryonal and larval histology. Total and viable count of free-living bacteria in the incubators was monitored from hatching until termination of the experiment. Flow rate, temperature, oxygen and ammonia were recorded. Differences in development rates were apparent from the first cell divisions. The mean number of Kuppfer's vesicles was most in the 9°C groups and least in the 6°C groups. At hatching, relative protein synthesis and yolk sac size was best at 3°C but there was no difference in standard length between the groups. At 9°C, larvae grew faster, but developed abnormalities associated with sublethal stressors. A rise in mortalities occurred at the same stage of development at 6° and 9°C. An increase in larval mortalities lead to an increase in bacteria which preceded an increase in ammonia levels. There was no significant difference in bacterial numbers between groups. The experiment was terminated due to uncontrolled temperature fluctuations.