Search

Kompletterende utdanning for flyktninger ble etablert ved OsloMet i 2017. Utdanningene ble tilbudt til ingeniører, sykepleiere og lærere med utdanning fra et land utenfor EU/EØS-området. Utdanningene skal lede fram til autorisasjon som sykepleier, yrkesgodkjenning som lærer og forenkle overgangen til arbeid i yrket for ingeniørene. Rapporten bygger på intervjuer med uteksaminerte kandidater, intervjuer med praksisveiledere og arbeidsgivere og spørreundersøkelser til tidligere og nåværende studenter i utdanningene. Resultatene viser at kandidatene er godt fornøyde med utdanningstilbudet, og at flertallet av kandidatene er i jobb eller i etter- og videreutdanning. Det er forskjeller mellom utdanningene med tanke på arbeidsmarkedsutfall. Sykepleierstudentene rapporterer at det har vært lett å finne seg en relevant jobb etter studiet, mens lærere og ingeniører rapporterer at det har vært mer utfordrende. Det kan forstås i lys av etterspørsel, formelle og uformelle kvalifikasjonskrav i arbeidsmarkedene som utdanningene kvalifiserer til.

Rapporten handler om hvordan eldre arbeidstakere over 55 år håndteres i omstillinger. Særlig fokuseres det på rekrutteringspraksis, hvordan arbeidsgivere følger opp kompetansetiltak og utviklingsmuligheter, og ulike sider ved nedbemanning. Rapporten baserer seg litteraturstudier, intervjuer i 21 virksomheter i offentlig og privat sektor, og surveydata som er hentet fra Norsk Seniorpolitisk Barometer (2019, 2020, 2021), survey om ‘affektiv alderisme’ (2020), Medbestemmelsesbarometer (2017 og 2018), og YS Arbeidslivsbarometer (2016 og 2021). Blant viktige funn er at god håndtering av eldre arbeidstakere i omstillinger ser ut til å avhenge av god og bevisst personalledelse, formaliserte rekrutteringsprosesser og systematisk kompetansearbeid som ikke skiller på alder. Blant mer kritiske funn i rapporten er at en del virksomheter som opplever omstillingspress, velger å tilby frivillige sluttordninger på en måte som kan føre til at eldre arbeidstakere opplever press for å gå av tidlig.

Hvilke egenskaper ved jobben i offentlig sentralforvaltning påvirker hvor lenge senior ansatte ønsker å fortsette i arbeid? Datagrunnlaget er Arbeidslivsbarometeret og Medbestemmelses-barometeret og kvalitative intervjuer med tolv senior arbeidstakere i departementer og direktorater. De kvantitative analysene viser at høy arbeidsmotivasjon og positive utfordringer henger sammen med lavere egenvurdert sannsynlighet for å være pensjonert om fem år. I de kvalitative intervjuene vektlegger seniorene tre aspekter ved arbeidsglede: følelsen av å bidra, tilbakemeldinger fra ledelse og kolleger, og det sosiale arbeidsmiljøet på jobb. Resultatene fra dette prosjektet bekrefter hovedbildet tegnet i tidligere forskning på pensjonering og arbeidsmiljø blant seniorer i offentlig sentralforvaltning: Betydningen av arbeidsmotivasjon, av utfordrende og interessante arbeidsoppgaver, og også av at den jobben man gjør er viktig har mye å si for at seniorene ønsker å fortsette i jobben.

Hvilke konsekvenser har atypiske tilknytningsformer for arbeidsforhold og partssamarbeid på virksomhetsnivå? Denne rapporten tilnærmer seg dette spørsmålet ved å se på forskjeller i arbeidsforhold mellom sysselsatte i ulike tilknytningsformer og ved å undersøke hvordan vilkårene for lokalt partssamarbeid påvirkes av atypiske tilknytningsformer. Analysene tar utgangspunkt i definisjonen av standardarbeidsforholdet som fast heltidsarbeid i et bilateralt arbeidsforhold, og ser på atypiske tilknytningsformer som avviker fra dette. Skillet mellom kontraktsforhold og arbeidstakerforhold er sentralt for begge problemstillinger. Analysen består av to deler: den kvantitative analysen av Levekårsundersøkelsen 2019, YS Arbeidslivsbarometer, Medbestemmelsesbarometeret og Vikarbyråundersøkelsen kartlegger hvordan arbeidsforhold varierer mellom sysselsatte typiske og atypiske tilknytningsformer. Den kvalitative analysen tar utgangspunkt i intervjuer med tillitsvalgte og sysselsatte innen verft- og leverandørindustri, bygg og anlegg, IT og blant frilansmusikere og enkelte arbeidsgiverorganisasjoner. Oppdragsgiver: Arbeids- og sosialdepartementet (ASD)

Rapportlansering 26. april kl 09.00 Rapporten undersøker omfang, utviklingstrekk og konsekvenser av hjemmekontor i forbindelse med at mange arbeidstakere ble pålagt hjemmekontor under koronapandemien. Datagrunnlaget består av kvalitative intervjuer med arbeidstakere, virksomheter, tillitsvalgte og verneombud (innsamlet i 2021) og survey til ledere (2021) og arbeidstakere (2021-2022). Vi har undersøkt både arbeidstakeres, lederes, verneombuds og tillitsvalgtes erfaringer med langvarig hjemmekontor. Rapporten tar for seg temaer som sosialt arbeidsmiljø, ledelse, arbeidstid, helse og HMS, jobb-hjem-balanse, personvern og privatliv, og partsrelasjoner og samarbeid på arbeidsplassen. Et overordnet funn er at det høye omfanget av hjemmekontor under pandemien har hatt få negative konsekvenser for arbeidstakere og virksomheter på kort sikt. Det er også god grunn til å anta at bruken av hjemmekontor vil være høy fremover. Alle informantgruppene peker på både fordeler og ulemper med hjemmekontor, og rapporten vier mye plass til å beskrive og diskutere de ulike aspektene ved hjemmekontor som utgjør dilemmaer.

Rapporten er en kartlegging av lønn og arbeidsforhold i norsk luftfart. Med norsk luftfart menes i denne sammenhengen yrkesgrupper som inngår i kommersiell passasjertrafikk, og inkluderer piloter, kabinansatte, flyteknikere, flymekanikere, bakkehåndtering (stuere og funksjonærer), samt administrativt ansatte i flyselskapene. Hovedaspektene som blir tatt opp i rapporten er lønnsstrukturer og lønnsutvikling (mellom 2007 og 2017), tilknytningsformer og heltid/deltidsarbeid, arbeidstidsordninger, opplevd arbeidsbelastning, samt vurderinger av karrieremuligheter, jobbsikkerhet og omstillingspress. Rapporten er basert på en kombinasjon av intervjuer og samtaler med partene i arbeidslivet, en spørreundersøkelse til medlemmer av de viktigste fagforbundene i bransjen, dokument- og litteraturstudier, samt registerdata fra SSB og NHO.

Den 1. juli 2017 trådte Loven om statens ansatte mv. (statsansatteloven) i kraft i Norge, og erstattet med dette tjenestemannsloven. Blant elementene som har blitt endret i overgangen til ny lov er adgangen til midlertidige ansettelser i staten. Med dette har statsansatteloven blitt harmonisert med arbeidsmiljølovens bestemmelser for midlertidige ansettelser. Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet har på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) vurdert hvilke effekter overgangen har hatt så langt. Vi har både vurdert isolerte effekter av konkrete lovendringer, samlede effekter av en rekke lovendringer, og sett på hvilke andre forhold som kan påvirke praksis og forventninger knyttet til midlertidige ansettelser i staten. Rapporten baserer seg på intervjuer og møter med en referansegruppe med representanter fra statlige virksomheter og hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden, 2 spørreundersøkelser (2018 og 2019) til HR-representanter i statlige virksomheter, casestudier av tre statlige virksomheter (Universitetet i Oslo, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon (DSS)). Vi har også vurdert tallmessige endringer i midlertidige ansettelser ut i fra Arbeidskraftsundersøkelsen (AKU).

Project Scope The research project focuses on the problem of rising unemployment and underemployment (particularly for the young and women) in Greece during the ongoing crisis and recession. The underutilization and waste of human resources, reflected on shrinking work opportunities and hindered access to employment, has become a major cause of economic inequality and social exclusion. Unemployment and precarious employment are increasing out of proportion; while already in 2010 Greece had the highest unemployment rate among graduates of 25-29 years old compared to all other OECD countries. Top-down policies and fragmented regulatory reforms have ineffectively addressed joblessness, as they neglect local specificities. No concern has been given to the skills and qualifications of the labour surplus and its potential contribution to the development of the local community. To this purpose, the project will provide territory-specific accounts of un/underemployment patterns and tools to reverse the situation. Within the proposed conceptual and analytical framework, un/underemployment will be explored in relation to regional/local economic structures and specialisation. The research focuses on certain localities: Sparta, Tripoli, Rhodes and Kastoria are proposed as target municipalities, representing a range of differentiated growth patterns and production specialisation within the national context – therefore, allowing for the comparative analysis of diverse employment and unemployment patterns. The results will fuel Participatory Action Research (PAR) involving labour, businesses and other local stakeholders in the development of strategies integrating human capital in sustainable economic recovery (Europe 2020 Strategy and NSRF in Greece). Through PAR the project intends to overcome mainstream research and policy drawbacks. This requires the empowerment and mobilization of the un/underemployed and related local actors, to jointly address joblessness through bottom-up place-based action.

Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) ved Høgskolen i Oslo og Akershus vurderer i denne rapporten Forbundet for Ledelse og Teknikks (FLT) tariffestede støtteordning til etter- og videreutdanning (opprettet av FLT og NHO i 1992) og utdanningsselskapet Addisco (opprettet i 1999). Basert på en omfattende spørreundersøkelse av 2498 FLT-medlemmer, intervjuer i casebedrifter og dokumentstudier fokuserer rapporten på hvilke betydning støtteordningen har for medlemmer som har mottatt utdanningsstipend, hvilke effekter støtteordningen har for bedrifter med tariffavtale, samt hvordan støtteordningen kan vurderes i en norsk, kompetansepolitisk kontekst. I rapporten kommer det fram at støtteordningen gir positive effekter for medlemmer som har mottatt stipend, men også at tilretteleggingen av utdanning gjennom Addisco er viktig for å sikre gjennomføring av utdanningen. Blant de positive effektene er økt ansettbarhet , gjennom at man gjennom EVU styrker sin posisjon på arbeidsmarkedet, og økt selvtillit og mestringsfølelse gjennom at man føler at man kvalifiserer seg inn i både nåværende og framtidige stillinger. For bedrifter er FLTs støtteordning og utdanningstilbudet til Addisco et nyttig kompetansehevende supplement, og da spesielt for å heve kompetansen innen organisasjon og ledelse. Et gjennomgående funn i casebedriftene er at kunnskapsflyt og kunnskapsforståelse internt i bedriften styrkes. I en større kompetansepolitisk sammenheng er FLTs støtteordning unik, og i rapporten vurderes både barrierer og muligheter knyttet til å tariffeste finansiering av utdanning som et kollektivt gode for både arbeidstakere og arbeidsgivere.

Denne rapporten oppsummerer to års arbeid med å forstå bemanningsbransjen i lys av det utfordrende begrepet “bærekraftig fleksibilitet”. Vi har brukt en blanding av kvalitative intervjuer med ansatte i bransjen, og en survey rettet mot ansatte i vikarbyråene for å se på vikarenes forståelse og opplevelse av sin situasjon.

The objective of this report is to assess important developments in the global aviation industry and how this affects civil aviation in Norway and Europe. The report is based on an academic literature review and other secondary sources. The challenges brought about by deregulation and the emergence of low cost carriers (LCCs) as well as more recently, the ‘Middle East 3’ airlines (Emirates, Etihad Airways and Qatar Airways), call for major political attention from a range of stakeholders. With this in mind, we have drawn on a wide literature, both geographically and chronologically speaking, with a view to drawing insights from experiences of deregulation. An appraisal of the American deregulation experience is provided, which results in various unintended consequences whose ripple-effects continue to shape the sector. In particular, we point to changes in the field of labour, in the broad sense, and the network infrastructure. With regard to the former, it is apparent that a job in aviation no longer carries the prestige it once did. Intense competition has led to increased labour productivity and wage cuts. The example of Colgan Air bears out some of the risks identified with increased pressures and strains in aviation. However, it would be spurious to assume a connection between inferior labour conditions and LCCs. In terms of network and infrastructure, research identified so-called ‘pockets of pain’ where fare prices remain high while connectivity remains relatively low. Also, airline consolidation has not delivered the certainty purported by the economic theory. Despite initial innovations by LCCs, these airlines, in terms of service and fares, are now largely indistinguishable from their U.S. legacy counterparts. Today, we can speak of four major U.S. airlines. Consequently, yet another industry is deemed ‘too big to fail’ and its costs, some of which can be the result of poor decision-making, are borne by the general public. For some, this oligopolistic tendency is best addressed through further liberalization. This raises an important question regarding the efficient market hypothesis and the spatial boundaries of deregulation. While the European experience of deregulation in the aviation sector, by comparison, has been more piecemeal it has by no means been less complex. On the contrary, a variety of social and fiscal regimes has complicated matters considerably. This heterogeneity has implications for the industry structure, business and employment models as well as regulatory oversight mechanisms. In particular, LCCs adopt different business or employment models thereby defying a ‘one-size-fits-all’ approach. While intrinsically linked, it is important, for analytical purposes, to distinguish between the business and employment models that are adopted by airlines. Hence, understanding the specific models that LCCs adopt is critical to drafting a relevant and effective aviation strategy. In addition to the standard employment relationship, typified by the legacy carriers and some LCCs, this report examines four possible employment models that LCCs might use. Approaches can vary whether we speak of pilots or cabin-crew. By providing practical examples, it is possible to discern the increasingly contentious nature of such employment arrangements. For too long aviation has operated under the radar of public imagination. The findings of the so-called Ghent Report from 2015, which highlights the extent of atypical employment in the case of pilots, should not be overlooked. Nor should the potential consequences for flight safety be underestimated. Phenomena such as zero hour contracts and ‘bogus’ self-employment are becoming increasingly commonplace in the cockpits of aircraft. To boot, young and inexperienced pilots are entering schemes called pay-to-fly (P2F) on revenue-earning flights. There is an onus on politicians to be up to speed on such developments and their deleterious effects on the aviation sector. Equally, there is a responsibility on the media not to be co-opted by industry and to report accurately on such practices. This is in the public interest. For the best part, we have focused on the different employment and business models adopted by two LCCs that are of particular relevance to the Norwegian context, namely Ryanair and Norwegian Air Shuttle (NAS). Clearly, there is a preference for litigation in the legal arena where loopholes make a mockery of national legal systems. This is especially the case with Ryanair, and the Cocca case is demonstrable of this. This case can also help explain Ryanair’s departure from Rygge airport. More recently there is evidence that NAS is becoming just as inclined to challenge, what might hitherto have been taken as granted, in a courtroom be it in Norway or further afield. In terms of business models, there is a marked difference between the two LCCs. For instance, NAS has created a number of subsidiaries (e.g. Norwegian UK). Since, May 2013, Norwegian has entered the long-haul market to Asia and the U.S. and has created two subsidiaries, Norwegian Long Haul (NLH) and Norwegian Air International (NAI), registered in Norway and Ireland, and with Norwegian and Irish AOCs, respectively. The decision to register NAI in Ireland has been the source of controversy, which is exemplified by the unprecedented delay in the U.S. DOT granting NAI a foreign carriers permit. The principal reason for this is that there is a genuine concern that NAI will operate trans-Atlantic flights with ‘crews of convenience’ from Asia. NAI deny any such intentions. Ryanair’s corporate structure, on the other hand, is less fragmented; however, the Irish airline has a clear preference for the use of secondary airports, the use of which have been central to its competitive business strategy. This has put airports in direct competition with one another with, at times, perverse outcomes. In doing so, Ryanair seeks to extract concessions from airports. Negotiations take place under the threat of severe service reduction or even complete base abandonment. Furthermore, it is not unusual for such negotiations to be conducted in the public realm. Ryanair has become synonymous with publicity stunts in a bid to build their brand or strengthen their bargaining hand. The Rygge debacle is emblematic of such antics. While it is possible to discern variations between different airlines with regard to employment models vis-à-vis pilots there is a degree of commonality in consequential terms. The question is whether a culture of safety, integral to the aviation sector, is being replaced by a culture of fear? By removing any semblance of security, through employment legislation or trade union membership, a pilot’s future employment is at the whim of the airline bosses. In such an environment, pilots are reluctant to raise their heads above the parapet for fear of being identified as being a troublemaker. Such a development inevitably impinges on the question of flight safety. To demonstrate the risks pilots run in highlighting safety concerns, we present the case of Captain Coleman. This case is indicative not only of the intimidating environment created through atypical employment, but also how regulatory oversight is compromised. The use of different business and employment models creates procedural ambiguity, which leads to a knowledge gap with regard to airline employees and/or a regulatory gap when it comes to determining with which regulatory agency responsibility actually lies. Individually or accumulatively, such ambiguity negatively affects a culture of safety. In light of these developments in the European aviation industry, a number of recommendations are made which should inform Norway’s aviation strategy. These recommendations can be divided into four broad approaches: i) ensuring the continuance of a culture of safety is paramount; ii) addressing regulatory loopholes that facilitate social dumping by clarifying key concepts such as ‘operator’ and ‘home base’ is necessary to create a level playing field; iii) when engaging with the ME3s, a European strategy is essential so as to counter a divide and conquer strategy; and iv) increased demand for aviation must be met with a commitment to well-trained pilots with pay-to-fly schemes being prohibited. Naturally, these recommendations require political will. In addition, regulatory agencies, including the tax authorities, must work in close cooperation with each other. Addressing social dumping and regime shopping also requires cross-border action and greater coordination between national regulatory agencies, as well as an enhanced role for organized labour, so as to ensure that regulatory and knowledge gaps are closed. While the success of airlines’ decisions are reliant on good timing, such a comfort cannot be afforded to the question of regulatory oversight. Hence, political will and the enactment of rules will not suffice. Coordinated and proactive oversight, both within and between countries, is fundamental.

Denne rapporten tar for seg problemstillinger som kan knyttes til norsk luftfarts framtid i en liberalisert og globalisert luftfartsvirkelighet. Blant viktige spørsmål som diskuteres er hvordan betingelsene for norsk luftfart har endret seg i lys av liberaliseringen av internasjonal luftfart, hva som er viktige strategier for norske flyselskaper, hvilke muligheter norsk og internasjonal fagbevegelse har når det gjelder å sikre gode arbeidsforhold og representasjon i en globalisert luftfartsindustri, og hvordan en endret luftfartsvirkelighet har påvirket partsforhold i bransjen. Vi vurderer også hva som kan påvirke framtidsmuligheter, og skisserer her tre ulike retninger. Den første framtids­muligheten innebærer en fortsatt liberalisering/deregulering. Her kan flere flyselskaper bli tvunget over i en «bekvemmelighetsflaggstrategi» slik vi har sett innenfor sjøfart. Den andre framtids­muligheten åpner for fortsatt sameksistens mellom lavkostnads­selskaper og tradisjonelle fullservice­selskaper innenfor et mer avklart reguleringsregime der ulike former for forbrukermakt kan bli en viktigere strategi for fagbevegelsen. En tredje mulighet er en ”re-regulering” av internasjonal luftfart som kan følge av et større fokus på sikkerhet og beskyttelse av nasjonale interesser.

Denne studien undersøker faktorer som oppmuntrer og begrenser klimatilpassede løsninger i typehussektoren, med spesiell fokus på faktorer som påvirker hvilke klimahensyn som tas i beslutningsprosessen og dermed tilpasning til klimavariasjoner på kort sikt og endringer på lang sikt. Studien identifiserer hvilke løsninger som blir brukt av typehusforetak på hus forskjellige steder i landet, og hvordan informasjonsflyt, organisering av typehusprodusenten, relasjoner med myndigheter og endringer i samstyring og marked påvirker slike lokale tilpasninger. Intervjudata fra fire typehuscase og seks kommunecase samt intervjuer med Husbanken analyseres, og det utvikles et konseptuelt rammeverk for tilpasningsprosesser. Intervjuene ble gjennomført i perioden 2005 til 2007. Studien har en kvalitativ og interdisiplinær tilnærming. Beskrivelsen viser variasjonen i hvordan forskjellige typehusforetak og kommuner tilpasser seg lokale klimautfordringer og påpeker samfunnsmessige årsaker til slike forskjeller. Målet med studien er dermed å forklare slike variasjoner og relasjoner heller enn å generalisere om for eksempel praksis til alle typehusforetak og kommuner i landet. Metodeutvikling og datainnsamling er utført av forfatterne av rapporten i et samarbeid mellom Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, SINTEF Byggforsk og CICERO Senter for klimaforskning og som del av forskningsprogrammet Klima 2000. Analysen viser at klimautfordringene er store i forskjellige deler i landet. Dette har konsekvenser for hvilke løsninger som velges. Over tid bygger håndverkere seg opp erfaring med slike løsninger, men deres lokalkunnskap bidrar i varierende grad til hvilke løsninger som prosjekteres av produsenten. Håndverkerne har ofte lite eierskap til detaljhåndboken fordi de ikke føler at de kan påvirke løsningene. Typehusnæringen viser økende tendens til fokus på myndighetenes krav og forskrifter samt sentralisert prosjektering. Samtidig er det tegn til at lokalkunnskap vektlegges mindre og dessuten varierer veldig mellom bedrifter. Dette svekker lokal tilpasning fordi lokalkunnskap er essensielt og fordi sentraliserte løsninger, krav og forskrifter bare i begrenset grad kan ta hensyn til de veldig store lokale geografiske variasjonene i klimautforinger. Studien viser videre at lokalkunnskap svekkes av mangelfull informasjonsflyt innad i bedrifter samt lite informasjonsflyt mellom kommunale myndigheter og bedrifter. Informasjonsflyten påvirkes av institusjonell organisering av Typehusprodusentene samt systemer for informasjonsutveksling. Dårlig klimatilpasning i lokal byggepraksis gir seg utslag i blant annet bruk av mer robuste og dermed dyrere løsninger enn nødvendig, samt bruk av feil løsninger fordi en løsning som er bra ett sted kan være for svak et annet sted. Videre fører sentralisert prosjekteringsprosess i enkelte tilfeller til at lokale håndverkere finner det nødvendig å benytte sin kunnskap om lokale klimaforhold og gjøre uautoriserte justeringer i forhold til det som er prosjektert. Relatert til bestemmelsene i plan- og bygningsloven som sterkt begrenser mulighetene til å endre prosjekterte løsninger på byggeplassen, viser dette et tydelig sårbart punkt i forhold til klimatilpasning. Slike endringer av prosjekterte løsninger, kan hvis de ikke dokumenteres, føre til uklare ansvarsforhold og vanskeligheter med å spore faktiske løsninger som er benyttet. I tillegg kan det bli vanskelig å finne årsakssammenhenger ved eventuelle feil og skader. Markedspåvirkning i form av kjøpekraft og økt etterspørsel etter boliger har ført generelt til kvalitetsheving, men ikke nødvendigvis tilpasning fordi dette ikke er prioritert hos kundene. Det er dessuten etterspørsel etter løsninger som flate tak og utsikt som gjerne fører til en bygningsmessig plassering og utforming mer utsatt for klimapåkjenninger. Klimatilpasning utover forskrifter og krav blir lett nedprioritert ved konkurranse om pris og tidsbruk. Økende utsetting av produksjon til utlandet og benytting av utenlandsk arbeidskraft som del av globale strategier for å kutte kostnader, kan også redusere lokalkunnskapens rolle i bygging. Markedspåvirkningene styres i samspill med regler og institusjonell interaksjon, der regler om blant annet energieffektivitet til dels skaper bedre bygg. Men endring i plan- og bygningsloven har også bidratt til at kommunale myndigheter har inntatt en passiv rolle med hensyn til teknisk utføring av bygg, nedbygging av kompetanse i kommunen samt en sentralisering av byggesektoren. Dette kan beskrives som en endring av samstyring eller governance mot new public management. Endringer både i samstyring og markedsforhold fører til en formaliseringsprosess og homogeniseringsprosess av løsninger samtidig som viktig teknisk kompetanse i kommunene og lokalkunnskap i bedriftene går tapt. På nasjonalt nivå er det likevel viktig utvikling av kunnskap og kunnskapsnettverk, men disse fører til kvalitetsheving av standardløsninger heller enn lokaltilpasning. At tilpasningsprosessen til klimavariasjoner og endringer styres gjennom formalisering og bort fra implementering av lokalkunnskap er en svakhet. Formalisert sentralisert styring er til en viss grad motstridende til lokal uformell tilpasning. Markedsutvikling samt endringer i plan- og bygningsloven og styringsform av sektoren har påvirket klimatilpasningsprosessen gjennom å bidra til en sentralisering i typehussektoren der større foretak har fortrinn. Så lenge få systemer eksisterer for å sikre lokalkunnskap hos sentraliserte produsenter, kan dette også bidra til å svekke lokal kunnskap og tilpasning. Innsikten om tilpasningsprosesser i byggesektoren gir flere anbefalinger, blant annet at; ♦ informasjonsutvekslingssystemer innad i typehusforetak styrkes for å formalisere og styrke lokalkunnskap; ♦ tilsyn styrkes, og at statlige myndigheter legger til rette for nettverk av ressursinstitusjoner som kan bistå kommunene og aktørene med informasjon, læring og samarbeid. En viktig anbefaling er at den tekniske kapasiteten til kommunene som ble bygget ned med reformen av plan- og bygningsloven av 1997, må bedres både for å kunne utføre tilsyn og for at kommunene skal kunne påta seg et større ansvar for å sikre en klimatilpasset boligmasse. Videre foreslår vi at det tilrettelegges for lokal klimatilpasning gjennom at typehusorganisasjonene lager detaljer for forskjellige klimasoner/-utfordringer. Dette kan kommunene også legge til rette for ved blant annet å lage kommunale klimasonekart eller ha med klimasoner og lokale påkjenninger i reguleringsplanene. Formalisering av kompetanse på kommunenivå gjennom for eksempel utvikling av veiledere vil være et annet viktig tiltak.1 Det finnes få slike lokale krav og veiledere for klimahensyn nå. Det er vanskelig å profilere klimatilpasning så lenge det ikke finnes strengere reguleringer på nasjonalt nivå. Erfaringer fra innføring av energikrav viser at offentlige krav kan være en viktig pådriver for teknologisk utvikling i næringen fordi foretak vil oppfatte det som et konkurransefortrinn å være tidlig ute med å kunne tilfredsstille krav. Likevel er formelle krav og forskrifter ikke tilstrekkelig for å sikre klimatilpasning i lokal praksis fordi lokale klimavariasjoner og utfordringer er så store. Det er rimelig å anta at klimaendringer vil føre til nye og enda mer varierte klimautfordringer og dermed enda større behov for lokalkunnskap og utprøving av nye løsninger. På en side vil en økt bevissthet og krav til klimahensyn fra kommunal forvaltning kunne fremme klimatilpasning, på en annen side må kunnskapsnettverk styrkes fordi disse får en stadig viktigere rolle i å tilrettelegge klimatilpasning i lokal byggepraksis.

Storkommunen Lillestrøm ble til gjennom sammenslåing 2020. Skedsmo, Fet og Sørum skulle bli til en Kommune, en krevende og stor omorganisering. Helsetjenester for voksne ble et nytt kommunalområde som hadde behov for å harmonisere tjenestene fra de tre tidligere kommunene. Et ønske fra Kommunalsjef om en lik tenkemåte og metode for forbedring og innovasjon. Lean ble verktøyet som skulle hjelpe oss. Jeg har intervjuet ledere i helsetjenester til voksne som har vært med å implementere Lean som metode. Jeg har vært interessert i å finne ut om foreløpige erfaringer og hvordan dette har blitt tatt imot av de som ledere ute i tjenesten og om hvilke effekter og gevinster det eventuelt har gitt. I tillegg til Kommunesammenslåing så ble Norge og helsetjenesten rammet av pandemi i starten av 2020. Dette har hatt en konsekvens for implementeringen, og det er interessant å se hvilke resultater dette har gitt. Jeg har etterspurt informantene hvordan disse verktøyene og metoden har vært med å sette forbedring i system. Funnene fra intervjuene indikerer at det har vært krevende å holde prosjektet levende under pandemien, og resultatene er varierende.