Search

Empirical results regarding the role of interpersonal trust in the pandemic setting have been inconsistent. We argue that one explanation may be an inherent weakness in the standard measure of generalised trust, requesting respondents to choose between the options ‘most people can be trusted' and ‘you can't be careful enough in dealing with people'. The item measures two inter-related yet separate dimensions - trust and caution. A sense of caution is likely to be activated within the pandemic; some respondents may interpret ‘being careful’ as avoiding infection or spreading the virus. This may lead to 1) exaggerated negative trends in trust after the pandemic outbreak and 2) misrepresentation of the relationship between trust and compliance with guidelines. This is more likely to occur if respondents are primed to think about the pandemic. Analyses of several survey data sets from Norway confirmed that the standard question showed a decline in trust levels after the pandemic outbreak and a weakly negative correlation with social distancing. Alternative operationalisations without reference to caution suggested a small increase in trust and neutral or a weakly positive correlation with social distancing. Our results imply that the standard question should be used with caution in pandemic research. ‘You can’t be careful enough’: Measuring interpersonal trust during a pandemic

Den akademiske friheten skal sikre forskere frihet til å ytre sine faglige synspunkter, men både faglig perspektivmangfold og forskeres ytringsrom kan møte mange barrierer. Hvordan forskningen er organisert og finansiert, setter rammer for faglig aktivitet og utvikling og kan føre til både konformitetspress og faglig maktkamp. I tillegg kan faglige «stammekriger» innad i forskningsmiljøer skape produktiv debatt, men også fortrenge ny faglig innsikt. I dette kapitlet undersøker vi hvordan forskere på tre forskningsfelt – innvandring, kjønn og klima – oppfatter de faglige skillelinjene på sine områder, og hvordan de erfarer at slike skillelinjer påvirker perspektivmangfold og ytringsrom i akademia. Finansieringssystemer og faglige «stammekriger»: en trussel mot ytringsfrihet i akademia?

I denne publikasjonen tar vi for oss noen nøkkelspørsmål knyttet til vilkårene for ytringsfrihet i befolkningen. Vi undersøker hvor ulike grupper trekker grensene for hva slags ytringer som kan aksepteres, hvordan opinionsklimaet oppleves, samt folks erfaringer med ubehagelige kommentarer og trusler. Til sammen kan analysene gi en forståelse av hvilke grenser befolkningen setter for hva som er akseptable ytringer, hvordan de opplever sin egen ytringsfrihet, og hva omfanget av erfart netthets er i ulike grupper. Vi kan også se hvordan disse forholdene har endret seg over tid.

Den akademiske friheten gir vitenskapelig ansatte, formelt og via lov, en omfattende formell ytringsfrihet. Likevel kan det være trekk ved ulike forskningsområder, forskningsinstitusjoner, opinionsklima og informasjonslandsskap som kan begrense forskeres deling av kunnskap og forskningsresultater til en bredere offentlighet via mediene. I denne rapporten ser vi nærmere på hvordan forskere, sammenlignet med befolkningen, vurderer forskeres rett til å ytre seg offentlig: Hvilke tema forskere legitimt skal kunne uttale seg om er stadig gjenstand for debatt, og her undersøker vi om akademia og befolkning setter grensene på samme sted. Videre undersøker vi hvordan forskere oppfatter opinionsklimaet og ytringsrommet generelt, før fokuset rettes mot forskeres konkrete erfaring med offentlig deltagelse og formidling av forskningsresultater i mediene: Hvor ofte formidler de, hvilke erfaringer har de, og hva legger begrensninger på formidlingen? Til slutt undersøkes forskeres erfaring med ubehagelige kommentarer eller trusler i etterkant av mediedeltagelse. I tillegg til å undersøke forskernes erfaringer på tvers av fagområder, setter vi særlig fokus på erfaringer og formidlingslingspraksis blant forskere innen tre felt som ofte er omgitt av offentlig debatt: klimaforskning, kjønns- og likestillingsforskning og forskning knyttet til innvandring og integrering.

I denne rapporten følgjer vi opp rapporten Organisasjonsengasjement blant innvandrarar (Eimhjellen og Arnesen, 2018) gjennom å analysere det same datagrunnlaget frå SSB vidare. Vi undersøker her samanhengar mellom frivillig arbeid og tillit, mellom frivillig arbeid og politisk deltaking og mellom frivillig arbeid og uformelt omsorgsarbeid blant innvandrarar i Noreg. For å følgje opp funn frå 2018-rapporten om eit særdeles lågt engasjementsnivå blant polakkar diskuterer vi òg årsakene til og bakgrunnen for dette basert på eksisterande litteratur og intervju med representantar for polske frivillige organisasjonar i Noreg. Analysane av SSB-data viser at det er ein samanheng mellom frivillig arbeid og tillit blant innvandrarar, og at særleg deltaking i såkalla overskridande organisasjonar, det vil seie organisasjonar som samlar personar på tvers av ulike kjenneteikn, har ein positiv samanheng med tillit. Frivillig arbeid er likevel ikkje den viktigaste eller einaste faktoren som verkar inn på tillitsnivået. Her er landbakgrunn, språkkunnskap, årsak til innvandring, opplevd diskriminering, alder og status viktigare som forklaringar på tillitsnivå.

Integreringsbarometeret er den mest omfattende undersøkelsen av holdninger til innvandring og integrering i Norge. Dette er den niende i rekken og den andre som er gjennomført ved Institutt for samfunnsforskning. Basert på en befolkningsrepresentativ spørreundersøkelse beskriver vi hvordan holdningene på dette feltet utvikler seg over tid, samtidig som vi gir helt nye innsikter om blant annet integreringsoptimisme, polarisering og holdninger til religiøse personer.

Rapporten er en kartlegging av omfanget av frivillig innsats innen offentlige og offentlig finansierte kulturinstitusjoner, og av samarbeidet mellom institusjonene og frivillige aktører. Undersøkelsen var finansiert av Kulturdepartementet. Resultatene er basert på en webundersøkelse av slike institusjoner. 43 prosent av institusjonene vi kontaktet, svarte på skjemaet. To av tre institusjoner involverte frivillige i virksomheten det siste året. Vi estimerer at i underkant av 16 000 mennesker har gjort en frivillig innsats innen institusjonene det siste året og bidratt med rundt 1300 frivillige årsverk. De fleste frivillige er godt voksne og kvinner. De utfører hovedsakelig formidling, veiledning, omvisninger eller tekniske funksjoner og er i mindre grad involvert i administrasjon og styring. 85 prosent av institusjonene har samarbeidet med frivillige aktører om ulike prosjekter i løpet av de siste fem årene. Det er oftest institusjonene som tar initiativ til samarbeidet, mens de frivillige aktørene er mer involvert i utformingen og gjennomføringen av samarbeidet. Holdningene til frivillig innsats blant institusjonene er gjennomgående betinget positive. Flere er enige enn uenige i at frivillige styrker forholdet til lokalsamfunnet, øker kvaliteten på tjenestene, avlaster arbeidsbyrden og gir faglig utbytte. Blant grunnene til at man ikke benytter seg av frivillige, forekommer ulike forhold knyttet til institusjonenes profesjonalitet oftest. Institusjonene mener det offentlige bedre kan legge til rette for økt frivillighet ved å tilføre mer ressurser og ved å bidra til opplæring og kurs.

This article is about the importance of an institutional perspective of trust. The core argument is that the type, scope and organization of civil society play a crucial role for the high level of trust and social capital in the Scandinavian countries. We argue that both the legitimacy of public institutions and their ability to deliver over time depend on a vibrant organizational society in which the organizations have independent institutional significance in their own right. Similar to other key social institutions, their functions include shaping sets of values and reducing vulnerability and uncertainty. Furthermore, these organizations constitute an entirely necessary infrastructure for cooperation, which makes it possible for trust to be institutionalized, reinvested and converted into action, and which also demonstrates that cooperation is rational and yields results. The aftermath of the terror attacks in Norway in 2011demonstrated the existence of a strong civil society and its crucial role for community resilience. It contributed to curtailing widespread fear, mobilizing for collective manifestations of grief and restoring a sense of normalcy. However, the key role of civil society is not a permanent given. Developments within organized civil society may change their direct role as institutions and their indirect role as premise-setters and critical-correctors, particular in relation to the public sector. This may weaken the function of these organizations as key carriers of social trust., Italian Sociological Review, Vol 5, No 3 (2015)

Hva er det som får folk til å delta i frivillig arbeid, hva motiveres frivillige av – og hvorfor slutter de? I denne rapporten presenteres omfattende analyser av betingelser for frivillig innsats, basert på datamateriale samlet inn i perioden 1998-2015. Resultatene viser for det første at det ikke finnes én universell forklaringsmodell på hvorfor folk driver med frivillig arbeid, men at ulike forklaringer snarere må anses som komplementære. Interesse, indre motivasjon, kostnad-/nyttevurderinger og primærsosialisering er blant faktorene som bidrar til å forklare hvorfor noen blir frivillige og andre ikke. For det andre understreker resultatene betydningen av å studere frivillig arbeid som en dynamisk prosess. Sosiale nettverk er særlig viktig i rekrutteringsfasen. Motivasjonen for å begynne med frivillig arbeid er ikke nødvendigvis den samme som motivasjonen for å fortsette. Og når man slutter kan det skyldes helt andre grunner enn endret motivasjon – ofte er det livssituasjonen som avgjør. For det tredje støtter resultatene opp om tidligere forskning som har antydet mer strukturelle endringer i frivilligheten i Norge. Individuelle motivasjonsforklaringer har generelt blitt viktigere over tid, samtidig som båndet mellom frivillige og enkeltorganisasjoner har blitt svakere. Denne tendensen peker i retning av en individualisering av frivilligheten, der betydningen av kollektiv tilhørighet svekkes.

Putnam og Campbell hevder i boka American Grace (2010) at religiøst aktive amerikanere er mer tillitsfulle og mer engasjerte borgere enn ikke-troende. Hovedmekanismen er deltakelse i religiøst baserte nettverk, som skal ha en sterkere «moralsk ladning» enn andre typer sosiale nettverk. Rapporten utforsker gyldigheten til dette resonnementet utenfor USA med utgangspunkt i surveydata. I Europa er sterkt religiøse samfunn preget av lavere tillit. Dette taler mot at religiøsitet er en forutsetning for tillitsfulle samfunn. Med noen unntak, samvarierer religiøs tro i begrenset grad med tillit og frivillig innsats, både i Norge og Europa. Aktiv religiøs deltakelse og religiøse sosiale nettverk hadde liten sammenheng med tillit. Slike nettverk øker sannsynligheten for å delta i andre typer frivillig innsats, men ikke i større grad enn annen organisasjonsaktivitet og organisasjonsnettverk. Rapporten reanalyserer også Putnam og Campbells funn for USAs del. Disse analysene peker i retning av en positiv sammenheng mellom religiøs deltakelse og tillit til trosfeller, men negativ sammenheng med generalisert tillit. Religiøst baserte sosiale nettverk øker sannsynligheten for annet frivillig arbeid, men i mindre grad enn sosiale nettverk i sin alminnelighet.

Rapporten presenterer utviklingen i unges frivillige innsats og medlemsaktivitet over en tiårsperiode. For å få et så nyansert bilde som mulig, har både individdata blitt brukt gjennom befolkningsundersøkelsene, i tillegg til at foreningsdata fra Hordalandsundersøkelsen har blitt inkludert. Begge undersøkelsene er gjennomført på to tidspunkter med omtrent ti års mellomrom, og tillater oss dermed å si noe om utvikling over tid. Funnene kan oppsummeres innenfor rammene av fire temaer: 1) Deltakelse og aktivitet. Vi finner en fortsatt, men mindre dramatisk, tilbakegang i antall barne- og ungdomslag enn tidligere observert. I tillegg ser vi en positiv medlemsutvikling. Det er en utpreget vekst innen kultur- og fritidslag, mens nedgangen er klarest blant politiske og religiøse lag, pluss ungdomslag. Med tanke på aktivitetsnivå er dette forholdsvis høyt og økende blant 16-18-åringene, men når det gjelder frivillig arbeid finner vi en generell tilbakegang innenfor alle aldersgrupper i perioden. 2) Sosialisering og læring. Den interne organisasjonsaktiviteten går i mer topptung retning i perioden, med markant, vedvarende nedgang i antall medlemsmøter, og klart mindre reduksjon i antall styremøter. Samtidig ser vi en korrelasjon mellom nettkommunikasjon og lavere medlemsmøter, men nettet brukes hovedsakelig til spredning av informasjon, og ikke til interaksjon mellom medlemmer og ledelse. På tross av store interne endringer oppgir ungdom at de har stort læringsutbytte av frivillighetsarbeid, og at det skaper økt toleranse overfor andre. Allikevel har de lavere generell tillit og tillit til lokale myndigheter enn eldre, og medlemskap virker ikke inn her. 3) Politisk interesse og innflytelse. Barne- og ungdomsorganisasjonene blir i økende grad spurt til råds av myndighetene, og oppgir samtidig at de i mye mindre grad enn voksenlag kontakter myndigheter med det formål å påvirke. Økningen av myndighetsinitiert kontakt på tross av at en mindre andel lag har et definert politisk formål i dag, må ses i lys av den mer aktive frivillighetspolitikken som føres av staten og kommunene. Unge viser også å ha stor tro på egen evne til å påvirke politikken, til tross for at den generelle interessen for politikk er lavere blant unge enn blant eldre. Og selv om denne gruppen mener at internasjonal politikk er viktigere enn lokalpolitikk, er de enig med foreldregenerasjonen i at valgkanalen er den mest effektive påvirkningskanalen. 4) Generasjons- og livsfaseforklaringer på endring. Implikasjonene av de kommenterte endringene avhenger av om det er et generasjonsperspektiv eller et livsfaseperspektiv som gjelder. Analysen viser at generasjonsperspektivet står sterkest når det gjelder å forklare endring i holdninger til frivillighet over tid. Dette kan indikere at endringene vil tilta i styrke og betydning over tid, og slik påvirke både organisasjonssamfunnet og samfunnet rundt. Samtidig gjenstår det å se hvorvidt de nye alderskohortene som kommer til vil ligne på dagens ungdommer.

I denne rapporten studerer vi endringer i det lokale organisasjonslivet i Hordaland de siste 10 årene. Vi legger spesiell vekt på hvilke foreninger som har overlevd og hvilke som har falt fra, sosial og demografisk sammensetning, endringer i organisasjonsstrukturer, foreningenes forhold til sine omgivelser og deres økonomiske situasjon. Undersøkelsen viser at organisasjonssamfunnet blir stadig mer sekulært. De religiøse lokallagene taper terreng. Videre står det nasjonalt orienterte, samfunnsrettede engasjementet i form av interesseorganisasjoner og politisk orienterte organisasjoner svakere, mens nærmiljøorganisering er i fremgang. Veksten innen idrett, hobby, kunst og kultur har stanset opp. Dette kan tyde på at det fritidsorienterte organisasjonssamfunnet har nådd et metningspunkt.......

En sammenligning af forskellige karakteristika ved foreninger i Norge, Danmark og Finland

Rapporten presenterer resultatene fra en landsomfattende spørreundersøkelse om frivillig innsats samt oppdaterte tall for frivillig sektors sysselsetting og økonomi. Resultatene viser en vital frivillig sektor som holder seg meget godt i internasjonal sammenlikning. Målt i sysselsetting og driftskostnader har sektoren vokst, men ikke like raskt som den norske økonomien som helhet. Samtidig skjer det omfattende endringer, både i omfang, form og innhold.

Denne rapporten undersøker, med utgangspunkt i ulike datakilder, hvilke sosiale forskjeller som preger deltakelse i frivillige organisasjoner. Den første delen av rapporten oppsummerer hovedargumentet i sentrale teorier om rettferdighet, med hovedvekt på økonomen Amartya Sen. Sens teori gjør det mulig å koble sosial rettferdighet sammen med deltakelse i frivillige organisasjoner ved å betrakte deltakelsen som en viktig kilde til grunnleggende kapabiliteter som et samfunn bør fordele på en rettferdig måte. Den andre delen av rapporten består av en empirisk analyse av i hvilken grad organisasjonsdeltakelse er preget av sosial ulikhet. Analysene tar utgangspunkt i individuelle kjennetegn som alder, kjønn, etnisitet, inntekt, og utdanning. Denne rapporten foreligger kun i digital utgave.

Frivillig organisering er et voksende forskningsfelt, i Norge så vel som internasjonalt. I følge Matthies (2006:9) har vi i Norden vært vitne til «a research boom into the third sector» siden 1990-tallet. Det er heller ikke bare innenfor forskningen at interessen for frivillig sektor har økt. Også fra politisk hold ser vi en økende interesse for feltet. Samtidig skjer det viktige samfunnsendringer som har betydning for frivillig sektors oppbygning og virkemåte og for folks deltakelse og engasjement innenfor sektoren. I denne rapporten vil vi gi en oppsummering av eksisterende kunnskap om frivillig sektor i Norge med vekt på nettopp slike endringsprosesser. Kultur- og kirkedepartementet

Frivillig organisering er et voksende forskningsfelt, i Norge så vel som internasjonalt. I følge Matthies (2006:9) har vi i Norden vært vitne til «a research boom into the third sector» siden 1990-tallet. Det er heller ikke bare innenfor forskningen at interessen for frivillig sektor har økt. Også fra politisk hold ser vi en økende interesse for feltet. Samtidig skjer det viktige samfunnsendringer som har betydning for frivillig sektors oppbygning og virkemåte og for folks deltakelse og engasjement innenfor sektoren. I denne rapporten vil vi gi en oppsummering av eksisterende kunnskap om frivillig sektor i Norge med vekt på nettopp slike endringsprosesser.

Frivillige organisasjoner i Norge oppstod for en stor del innen brede sosiale bevegelser på 1800-tallet. Med framveksten av det moderne velferds- og fritidssamfunnet etter 1960 gikk de tradisjonelle bevegelsene tilbake mens medlems service- og interesseorganisasjoner økte. I 1997 var det totale antall medlemskap 8,4 millioner, eller nærmer to per innbygger. Den frivillige innsatsen i Norge utgjorde 26 heltidsansatte per 1000 innbyggere, sammenlignet med et gjennomsnitt på 20 for syv EU-land, mens den betalte sysselsetningen var mindre. Videre utgjorde velferdstjenester en mindre andel av den frivillige sektoren i Norge enn i EU-landene. Vi finner at modeller fra nonprofitt-litteraturen ikke gjør rede for viktige særtrekk ved den norske frivillige sektoren. Et alternativ er den historisk- institusjonelle ”sosiale opprinnelse” modellen, som på mange måter passer med våre observasjoner. I Norge var imidlertid den frivillige sektoren mindre økonomisk avhengig av offentlige overføringer enn i EU-landene, i motsetning til hva man ville forvente utfra denne modellen. I tillegg er det vanskelig å forklare det høye antallet medlemmer og frivillige i Norge. Vi modifiserer følgelig den ”sosiale opprinnelse” modellen og ser våre funn i sammenheng med den sosiale bevegelses tradisjonen med sterke kulturelle normer for frivillig innsats for felles goder. Det er fremdeles stor villighet til å bidra frivillig, men dette kan endres dersom individualisering og samfunnsmessig modernisering undergraver normene for frivillig arbeid.