Search

Kvikksølv er et giftig tungmetall som bioakkumulerer i fisk og akvatiske næringsnett og som ofte gir forhøyet akkumulering på grunn av ulike økologiske faktorer. Det trengs derfor overvåkning av kvikksølv i ulike innsjø-økosystemer for å evaluere negative påvirkninger på biota og for å vurdere fisk som matkilde til mennesker. Denne avhandlingen fokuserte på ulike fiskearter og næringsnett fra subarktiske innsjøer for å karakterisere nøkkelfaktorer på molekylært, biologisk og miljøfaktornivå som kunne forklare totalt kvikksølv innhold (THg). Her ble forholdet mellom kvikksølv og aminosyrer, vekst-fortynning, bioakkumulering ved basis av næringsnettet og biomagnifisering betraktet. For å vurdere disse forholdene ble det studert nitten innsjøer langs en klima- og produktivitsgradient i et vassdrag på grensen mellom Sverige og Finland. I tillegg til THg ble det innsamlet biologiske data (f. eks. kroppsstørrelse, alder, mage innhold), og data på molekylært nivå (C:N ratio, aminosyrer), samt miljøvariable (f.eks. luft-temperatur, næringsstoffer, nedslagsfelt og innsjøforhold). Tre generelle lineære modeller (GLM) ble benyttet for å teste hvordan ulike faktorer kunne forklare THg i biota på individuelt, populasjon og samfunnsnivå. Først ble det fokusert på å detektere aminosyrer som potensielt kunne påvirke kvikksølvets bioakkumulering. Sekundært så ble kvikksølvets vekstfortynnig evaluert ved bruk av en ny utregning gitt som Kvikksølv Vekst Ratio (MGR). Til slutt ble det undersøkt biomagnifisering av kvikksølv og innhold ved basis av næringsnettet i ulike innsjø-økosystemer. Av de 16 undersøkte aminosyrene var det bare prolin som signifikant sank med økende THg. GLM indikerte at et lavt cystein innhold kan øke THg bioakkumulering i fisk. Kvikksølv vekst fortynning ble funnet i seks fiskearter der den mest effektive fortynningen var i mesotrofe innsjøer med store habitat og byttedyr tilgjengeligheter i forhold til total fiskemengde. Kalde, oligotrofe innsjøer hadde høyere kvikksølv biomagnifisering hovedsaklig grunnet mindre komplekse næringsnett i økosystemer med store nedslagsfelt. I kontrast, THg ved basis av næringsnettet og i topp predatorer økte i mere komplekse næringsnett i eutrofe innsjøer til tross for kvikksølv biofortynning i innsjøens totale biomasse. De oppsummerende resultatene i denne avhandlingen viste at biologiske faktorer forklarte 80% av all modell variasjon, mens mindre ble forklart av miljømessige (14%) og molekylære faktorer (6%). Økende fiskealder, høyt trofisk nivå, sen vekst og næringskilder med lavt lipid-innhold (lav C:N ratio), var viktige variable når det gjaldt å forklare økende kvikksølvinnhold i fisk. En generell betraktning er at intermediære miljømessige forhold representerer det beste habitatet for kvikksølv vekst fortynning og biofortynnning. Abstract: Mercury is a toxic heavy metal bioaccumulating in fish and aquatic food webs that is prone to elevated accumulation due to various ecological factors. Thus, mercury monitoring in diverse types of lake ecosystems is needed to evaluate negative impacts on the biota and to assess human fish food sources. This thesis focused on different fish species and food webs from diverse subarctic lakes to distinguish key molecular, biological, and environmental factors potentially explaining total mercury content (THg). The relationship between mercury and amino acids, growth dilution, bioaccumulation at the base of the food web, and biomagnification were considered. To address these issues, food webs from nineteen lakes located on climate and productivity gradient of a watercourse on the border of Sweden and Finland were studied. In addition to THg, several biological (e.g. body size, age, stomach content), molecular (C:N ratio, amino acids) and environmental variables (e.g. air temperature, nutrients, catchment and lake properties) were sampled. Three General Linear Models (GLM) were used to test how different factors may explain THg in biota on individual, population and community levels. The first objective focused on detecting amino acids that potentially affect mercury bioaccumulation. Secondly, mercury growth dilution was evaluated using a novel metric of Mercury Growth Ratio (MGR). Lastly, mercury biomagnification and content at the base of the food web were explored in different lake ecosystems. From 16 examined amino acids only proline significantly decreased with increasing THg. Moreover, the GLM indicated cysteine low content can enhance THg bioaccumulation in fish. Mercury growth dilution was evident in six fish species and the most efficient dilution was observed in mesotrophic lakes with high habitat and prey availability in relation to total fish abundance. Cold, oligotrophic lakes showed higher mercury biomagnification mainly due to their less complex food webs in ecosystems with large catchments. Contrary, THg at the base of food web and in top predator increased in more complex food webs in eutrophic lakes despite mercury biodilution in lake total biomass. The summarising results in this thesis showed that biological factors explained 80% of all model variation, whereas a smaller amount was explained by environmental (14%) and molecular (6%) factors. Increasing fish age, high trophic level, slow growth, and low lipid food source (low C:N ratio), were decisive variables increasing mercury content in fish. In general, intermediate environmental conditions represented the best habitat supporting mercury growth dilution and biodilution.

Denne rapporten er fra et forsøk med sammenlikning av den aminosyre-baserte gjødsla arGrow Turf (SweTree Nutrition AB, Umeå, Sverige) og mineralgjødsla Wallco (kontroll), tilført som ukentlig sprøytegjødsling fra 14.sept til 1.nov 2016 på en krypkveingreen ved NIBIO Landvik, Grimstad.

Smaken av eplesider er en konsekvens av en rekke biokjemiske interaksjoner som skjer mellom mange kjemiske komponenter og sensoriske reseptorer som ikke alltid er like enkle å identifisere. 33 ulike sider fra 4 epleblandinger med bruk av ulike gjæringsmetoder, temperatur, modning, filtrering og tilsatt humle, ble utviklet ved pilotanlegget til Institutt for kjemi, bioteknologi og matvitenskap (IKBM) ved Norges Miljø- og Biovitenskapelige Universitet (NMBU), Ås. Hensikten med oppgaven var å finne ut hvilken epleblanding og betingelser som egnet seg best for å utvikle en norskpreget sider med god sensorisk kvalitet på ca. 4,7 % alkohol eller under, laget av norske epler. B0- blandingen ved bruk av begge gjæringsmetodene ble funnet best egnet som kvalitetssider. Resultatene tyder på at den kjemiske sammensetningen av sider er avhengig av kvaliteten til eplesortene, modenheten, terroir sammen med gjæringstype og valgt fermenteringsteknologi (Styger et al 2011). I tillegg er betingelsene som modning og filtrering avgjørende for den organoleptiske slutt kvaliteten. Det er ikke nødvendigvis innholdet eller nivået, men sammensetningen som er viktigst for sluttkvaliteten. Sensorisk test (1-10) for B0-blandingen ble: 4,85-6,25 fruktighet, 3,7-6,1 sødme, 2,80-3,55 bitterhet og 4,05-5,75 syrlighet. Sider fra B0 hadde et lavere innhold av pyrodruesyre (26,1-46 mg/L), TF (9-15,5 mg/L) og TP (57,5-63,2 mg/L), og høyere innhold av catechin (8,3-12,2 mg/L) og phloridizin (3,62 -4,08 mg/L) enn de andre. K-sider ved 15oC inneholdt mer enn 100 mg/L flyktige komponenter med høyest andel høyere alkoholer, mens sider med spontangjæring hadde høyest andel estere. Tilført humle i B0 medførte at epleblandingen ble tilført manglende tannin og dermed oppfattet kvalitetsmessig best: 7,2 sødme, 7,75 fruktighet, 7,2 kompleksitet og 6,9 ettersmak. Humle endret sammensetningen av komponentene som resulterte i et noe høyere innhold av pyrodruesyre, eddiksyre, acetoin, 1-propanol, ethylacetat og karboksylsyrene (acetaldehyd og aceton) og catechin, procyanidin B og rutin. The perception of cider is the result of a multitude of biochemical interactions that occur between chemical compounds and sensory receptors that are not always easy to identify. 33 different cider were made at the pilot plant at the Department of Chemistry, Biotechnology and Food Science (IKBM) at Norwegian University of Life Sciences (NMBU), Ås, with four apple juice mixtures and various fermentation methods, temperature, maturation, filtration and added hops. The aim of the research was to discover which apple juice mixture and conditions best suited to develop a Norwegian characterized cider with good sensory quality of approximately 4,7 % alcohol or less made from Norwegian apples. The most suited apple juice mixture was B0 using both fermentation methods with the conditions maturation, filtration method and temperature (10-15oC). The chemical composition of cider is dependent of the quality of the apples, specific stages of ripeness, terroir, fermentation methods and wine yeast strains and aging and filtration methods. It is not necessary the level of components but the composition that has influence of the organoleptic finish quality for cider. Results from sensory test for B0 (1-10): fruitiness: 4,85 – 6,25, sweetness: 3,7- 6,1, bitterness: 2,8-4,5, and acidity: 4,05-5,75. Cider from B0 had low levels of pyruvic acid (26,1 to 46 mg / L), TF (9 to 15 mg / L) and TP (57,5 to 63,2 mg / L) and increased content of catechin (from 8,3 to 12,2 mg / L) and phloridizin (3,62 -4,08 mg / L). Cider inoculated with cider yeast at 15oC contained more than 100 mg / L volatile components than cider from spontaneous fermentation mostly higher alcohols. The test using hops were perceived as the best with: fruitiness: 7,75 complexity: 7,2 and aftertaste: 6,9. Hops changed the distribution of components and increased pyruvic acid, acetic acid, acetoin, 1-propanol, ethyl acetate, carboxylic acids (acetaldehyde and acetone), catechin, procyanidin B and rutin. M-MAT

Gjennom en økning av en relativ beskjeden produksjon på noen få tusen tonn i 1980 til en eksport på 828.000 tonn i 2007, har oppdrettsnæringen i Norge har blitt til en stor og viktig næring i løpet av noen få ti år. Etter som produksjonen av oppdrettsfisk har blitt større både her hjemme og i utlandet, har det ikke lengre vært mulig å bruke fiskemel- og fiskeolje i samme omfang ved fôrproduksjon. Det er derfor blitt nødvendig og bruke råvarer fra landbrukssektoren. Innblandingen av vegetabilske råvarer i fiskefôr har ført til endringer i næringsinnholdet i oppdrettsfisk, spesielt i carnivor fisk. Vi ønsket å undersøke om dette har betydning for den jevne norske forbruker og valgte derfor å kjøpe inn et utvalg av fileter fra ulike arter og ulike leverandører ifra frysediskene i nærmarkedet. Analysene i dette arbeidet ble gjennomført på frosne fileter fra oppdrettet laks og pangasius, samt villfaget sei og torsk. Ferske kokte reker ble også undersøkt. Det ble undersøkt for mengde fett, protein, vann og aske. Det ble også gjort undersøkelser på fettsyre- og aminosyresammensetningen. Mellom fiskeartene var det forskjell i innholdet av fett, vann og protein. Eksempelvis hadde pangasius en fettprosent på ca 2, mens laks hadde en fettprosent på ca 15. Det ble også funnet forskjeller innen ulike produsenter av samme art, den største forskjellen var hos pangasius, hvor mengde protein varierte fra 11 til 19 g/100g. Av totale aminosyrer var det liten forskjell mellom de ulike leverandørene av samme fisk, men mellom fiskeartene var det forskjeller på opptil 50 %. Av frie aminosyrer var det forskjeller mellom fiskeslagene og mellom leverandørene av samme fiskeart. I sei var det fra 1.4 til 1.6 mg/g taurin, mens i laks var det fra 0.4 til 1.0 mg/g taurin. I de oppdrettete artene var variasjonene fra leverandør til leverandør i mengden av forskjellige fettsyrer større enn det som ble registrert hos de villfangede fiskeartene. De villfangede artene hadde også et mer heldig mengde forhold mellom n-6 og n-3 fettsyrer. Pangasius er en fetere fisk enn torsk, men likevel vil en gjennom et fiskemåltid på 150g få ca 10 ganger mer EPA og DHA fra torsk enn fra oppdrettet pangasius