Search

Hensikt: Å utdype forståelsen av hva kvinner opplever som viktig i hjerterehabilitering i fase 2 med tanke på å styrke troen på egen kropp og motivere til trening og fysisk aktivitet etter en hjertehendelse. Design og metode: En kvalitativ studie basert på et fokusgruppeintervju, analysert gjennom systematisk tekstkondensering. Materiale: Fire kvinner som hadde deltatt i hjerterehabilitering i primærhelsetjenesten. Funn: To hovedtemaer ble identifisert; «Styrket tro på egen kropp» og «Fra ledet til selvstyrt – istandsatt gjennom kroppslige erfaringer, erkjennelse og forståelse». Konklusjon: Denne studien viser at tidlig oppstart med treningsbasert rehabilitering gir viktige erfaringer som bidrar til styrket tro på egen kropp, redusert engstelse for hva hjertet tåler og økt bevissthet på betydningen av trening og fysisk aktivitet. Kompetente fysioterapeuter og likemenn trekkes frem som avgjørende bidragsytere i prosessen.

En forutsetning for en kunnskapsbasert helsetjeneste er at pasienter tas med i beslutninger om egen og andres helse. Dette forutsetter tilgang på pålitelig kunnskap og kompetanse i å ta den i bruk. Den sentrale arenaen for pasientmedvirkning er møtet mellom pasient og helsearbeider, men andre viktige områder for medvirkning omfatter beslutninger på system- og politisk nivå. Tiltak for å fremme pasienters tilgang til pålitelig helseinformasjon kan deles i tre kategorier. Den første dreier seg om at forskere, helsepersonell og andre fagfolk kvalitetssikrer, oppsummerer og formidler den beste tilgjengelige kunnskapen. Den andre relaterer hovedsakelig til nettbasert informasjon, der informasjonen blir filtrert enten manuelt av eksperter eller ved bruk av automatiske søkemotorer. Tiltak i den tredje kategorien er opplæring av pasienter, for eksempel i form av kurs, eller i bruk av sjekklister og andre ressurser, for å styrke deres kompetanse i kritisk vurdering av forskning.Austvoll-Dahlgren A, Johansen M. The patient as participant and knowledge manager. Nor J Epidemiol 2013; 23 (2): 225-230.ENGLISH SUMMARYA prerequisite for an evidence based health care is that patients take part in decisions about their own and others' health care. This requires access to reliable information and competence in applying it. The central arena for patient participation is the meeting between patient and health professional, but other important areas of involvement include decisions at the system and policy levels. Measures to promote patient access to reliable health information can be divided into three categories. The first entails that researchers, health personnel and other professionals quality assess, summarise and communicate the best available evidence. The second relates mainly to online information and how information is filtered either manually by experts or by automated search engines. The third types of measures are those where patients are trained, for example in the form of courses, or by the use of checklists and other resources, to enhance their skills in critical appraisal of research.

Brukerkunnskap skal spille en likeverdig rolle i utforming av tjenester og praksis i psykisk helsevesen, men til tross for innføring av lovpålagte brukerrettigheter opplever brukere liten reell brukermedvirkning på individnivå. Det er nødvendig at brukerkunnskapen bearbeides gjennom forskning slik at den får en likeverdig stilling som grunnlag for kunnskapsbasert praksis. Undersøkelsen søker å bidra til å gyldiggjøre brukerkunnskap for å bidra til å gjøre kunnskapen mer tilgjengelig for tverrfaglig arbeid i psykisk helsefeltet. Denne studien er en undersøkelse av en gruppe erfaringskonsulenters perspektiv på psykisk lidelse. Hensikten med studien var å få en forståelse av hvilken forståelse og mening gruppen har av psykiske problemer, bedring, behandling og psykisk helsearbeid, og hvilke problemstillinger som er sentrale i psykisk helsearbeid for erfaringskonsulenter. Metode: dataene ble samlet inn ved individuelle semi-strukturerte intervjuer med erfaringskonsulenter fra hele Norge (n=8) i perioden april til juni 2012. Data ble behandlet med systematisk tekstkondensering, som beskrevet av Malterud, og analysert ved hjelp av kvalitativ datastyrt innholdsanalyse (Malteud, 2011). Funn: funnene ble organisert i tre kategorier (hver bestod av flere kodegrupper og subgrupper). Kategorien ”Utenfra perspektiver” beskriver kodegruppene ”En kritikk av sykdoms perspektivet” og ”Bakvendtland – Diagnoser, ikke diagnoseforeskrevet behandling”. Kategorien ”Innenfra perspektiv” består av kodegruppen ”Behov for hjelp” som beskriver meningsfull hjelp og behandling, og kodegruppen ”Recovery” som beskriver gruppens recoveryorienterte perspektiv. Kategorien ”Empowerment” består av kodegruppene ”Ny kunnskap” og ”Påvirkningskraft og selvbestemmelse” og beskriver aspekter ved brukermedvirkning. Konklusjon: konklusjonen viser at informantene deler et sammensatt perspektiv, der et recoveryorientert perspektiv står i motsetning til en medisinsk forståelse av psykiske problemer. Implikasjoner for feltet: brukermedvirkning må styrkes. Behandlere bør utvise varsomhet i farmakologisk behandling, en traumeforståelse bør vektlegges og nye recoveryorienterte behandlingstilbud bør utforskes.

Brukere av helse- og sosialtjenester og fagpersonene som leverer disse tjenestene kan ha forskjelllig oppfatninger om hva god kvalitet er. Dette er en analyse av Bruker spør Bruker- undersøkelser i psykisk helse- og sosialtjeneste.

Brukermedvirkning i helsetjenesten har vært i fokus de siste 40 årene og er fortsatt like aktuelt i dag. Det ser ut til at det er et stort sprik mellom idealene som skisseres i helsepolitiske føringer og den praksisen som rapporteres fra både helsepersonell, pasienter og pårørende. Av denne grunn er det viktig å se nærmere på hvilke hindringer som eksisterer og hva som er forutsetninger for at vi skal komme nærmere målet om brukermedvirkning. Innenfor psykisk helsevern har pasienters og pårørendes erfaringer tradisjonelt blitt lite vektlagt. Brukermedvirkning er derfor et viktig satsningsområde i de regionale helseforetakenes strategi for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Brukermedvirkning anses som en forutsetning for at målene i opptrappingsplanen for psykisk helse (1999-2008) nås, og evalueringer har vist at dette arbeidet ikke er godt nok ivaretatt. Brukermedvirkning anses også å ha stor betydning for kvalitet og pasientsikkerhet, og ut fra et demokratiperspektiv skal brukerne gis mulighet til å påvirke utformingen av helsetjenestene. Målet med studien har vært å innhente kunnskap om lederes erfaring med brukermedvirkning innenfor psykisk helsevern. Det kvalitative forskningsintervju ble brukt som metode for innhenting av data og 6 ledere innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling ble intervjuet. Informantene var tilknyttet 5 forskjellige helseforetak. Informantene hadde en bred forståelse av begrepet brukermedvirkning og hadde erfaringer med bruk av flere ulike metoder for brukermedvirkning. Noen hadde stor grad av brukermedvirkning både på system- og individnivå, andre hadde mest fokus på individnivå. Forankring av arbeidet med brukermedvirkning varierer, noen opplevde at det var godt forankret i ledelsen og andre opplevde at arbeidet falt på enkeltpersoner og ildsjeler lokalt. Informantene viser til en rekke forutsetninger som må være tilstede for å lykkes i arbeidet med brukermedvirkning. Forhold som kunne skape hindringer for brukermedvirkning var manglende forankring og systemer for implementering i organisasjonen, manglende interesse fra ledelsen på høyere nivå, motstand og negative holdninger for brukermedvirkning i personalgruppen, utfordrende pasientgrupper og spesielle utfordringer da pasienter var underlagt tvungent psykisk helsevern.

Et økt fokus på psykisk helse, utdanning og arbeid førte til et initiativ fra Erfaringskompetansesenteret, som ba AFI gjøre undersøkelser i forhold til temaet. Hvilke faktorer opplever personer med psykiske lidelser selv som viktige for deltakelse i utdanning og arbeidsliv? 31 informanter har blitt intervjuet, og dette notatet beskriver synspunkter og erfaringer fra disse. Avslutningsvis diskuteres implikasjoner for sysselsettingsstrategier og tiltak i tiden fremover.

This dissertation examines the impact that the materiality of institutions has on patients and staff. Fieldwork has been carried out at five district psychiatric centres (Distriktspsykiatriske sentra, DPS) that were originally built as tuberculosis institutions. The patients’ and employees’ experiences of being present in the physical and social space of these institutions has been examined, interpreted and reflected upon. The paper provides knowledge about the significance institutions’ materiality and inner life has on the informants, and how the informants influence the materiality. Background Mental health care has moved away from institutions and towards the local community. The treatment district psychiatric centres offer is limited to short term stays. Norwegian health policy stresses the user’s perspective and the coping perspective as necessary preconditions for undergoing change. At the same time the need for specialist training is emphasized. On the one hand there is a wish for a transformation that requires change in the understanding, recognition and treatment of persons with mental health problems. On the other hand the wish for further specialization and closer commitment to existing medical standards is highlighted. This implies an ambiguity that is both distancing itself from the belief that specialists know the patients’ needs best, parallel with maintaining the role and importance of the expert. The role of today’s institutions for the mentally ill within this ambiguous picture is thus an underlying issue in my discussion. The primary aim of the dissertation is to contribute to building knowledge of the reciprocity and interaction between materiality and people within mental health care. At the same time the research will show that an institution does not exist independently of its history, including the health policies and knowledge that prevailed when the institutions were formed. Theory The theoretical starting point of the dissertation is the work of the Norwegian architect Christian Norberg-Schulz, and that of the French historian, philosopher and epistemologist Michel Foucault. The former represents a phenomenological approach to the link between the importance of public places and people’s self-awareness. Foucault looks at different institutions’ material, mental and social space as representational of the power- and knowledge relationship. This relationship makes patients and employees both disciplined by others and self-disciplined. Methodology The dissertation is grounded in a reflective research tradition referred to as ‘multisited fieldwork’. Data has been gathered through participant observation in five DPS. The observations led to different approaches and sources like interviews, photography and documentary analysis. These sources provided information about today’s practice within mental health care, in addition to insights into the practices of tuberculosis treatment in the first half of the 20th century. The analysis of the data involves repetitive text analysis. This resulted in identification of the following key themes addressing the relation between people and materiality, here entitled: 1) “To get away to recover,” 2) “To feel at home on the way home,” 3) “History in novelty,” and 4) “The obvious medication.” The interpretation has moved from looking closely at phenomena to abstraction. This demonstrates that DPS’ are parts of an extended context relating to history and politics. Findings The research confirms that institutions affect people’s lived experiences to a considerable extent. In relation to the patients, institutions become places attracting them when they are ill. Location and materiality shield and protect them from the outside world. This research demonstrates that patients think rest is an important part of their recovery process. Small rooms and homelike atmospheres contribute to relaxation and recovering. Conditions relating to consideration and caring comprise what encourages health. In relation to the employees, institutions become places where they can adjust to a new and active treatment ideology. ‘New’ is interpreted as a further specialization within the medical perspective. The employees use the rooms as a way of distinguishing themselves from the patients. They work towards disposing of the traditions from the era of tuberculosis. The research shows that employees’ understanding of ‘active treatment’ is in conflict with the patients’ need for rest in homelike atmospheres. Other key findings show that the institutions represent an authoritarian understanding of mental problems as illnesses. This understanding of illness is related to the view of contagious illnesses in the early 20th century. This view seems to be ingrained in today’s institutions. Remote locations, guardrooms, and medicine dosage systems are important elements that support this view. This shows that the understanding, recognition and treatment of tuberculosis can be regarded as a general medical way of thinking that is still present in today’s practice. The findings demonstrate that medicine as a discipline has great influence on patients, employees and the local community. The discipline protests against trends toward decentralisation, user perspectives and the coping perspective. Discussion The theoretical basis of the dissertation is merged with a discussion of the empirical findings. The findings are examined using Norberg-Schulz’ reflections on the meaning of places, and Foucault’s power-knowledge perspective. I show how institutions become places where patients can live when illness alienates them from their homes and local communities. To dwell in an institution becomes an important way to promote health. However, I also question whether patients are bond to the institutions because of their illness, and whether the institutions’ role in a powerknowledge network traps them into an understanding of illness that prevents recovery. Furthermore I examine the significance of tradition. I look at how practices relating to tuberculosis can provide places, hence people, with a more distinctive identity that can result in patients more readily finding their own place in society. In this respect I show how a lack of tradition on the other hand can cause poor health. Through a power-knowledge perspective I discuss how the history of tuberculosis can construct understandings of mental problems involving disciplined and self-disciplined strategies and techniques. In addition I question whether the history of tuberculosis is ingrained in the walls of the institutions and may prevent new ways of understanding mental health. Avhandlingen gir kunnskap om den betydning institusjonens materialitet og indre liv har for informantene og hvordan de påvirker det bygde sted. Ved å gjøre feltarbeid i fem distriktspsykiatriske sentra (DPS), som opprinnelig var bygget som tuberkulosehjem, har pasienters og ansattes erfaringer med å være til stede i institusjonenes fysiske og sosiale rom blitt utforsket, tolket og reflektert over. Bakgrunn Psykisk helsevern har beveget seg bort fra institusjonene og ut i lokalsamfunnet. Døgnbehandling i DPS’ene er begrenset til korttidsopphold. Norsk helsepolitikk fremmer mestringsperspektivet og brukerperspektivet som vesentlige elementer i de endringer som finner sted og på samme tid understrekes behovet for spesialiserte tjenester. På den ene side ønskes en kulturell snuoperasjon som innebærer et skifte i hvordan forstå, beskrive og behandle mennesker med psykiske lidelser, på den andre siden understrekes ønsket om en ytterligere spesialisering og tettere tilknytning til det eksisterende medisinske fagområdet. Dette innebærer en tvetydighet som både tar avstand fra en tenkning hvor fagfolk vet best hva pasientene trenger, men som samtidig opprettholder ekspertens rolle. Den plass dagens institusjoner for psykisk lidende har i dette tvetydige bildet er derfor et underliggende poeng. Studiens hovedhensikt er å bidra til kunnskapsutvikling om gjensidigheten mellom materialitet og mennesker i psykisk helsevern, og på samme tid vise at den enkelte institusjon ikke eksisterer uavhengig av historien og den helsepolitikk og kunnskap som førte til at bygningene ble reist. Teori Studiens teoretiske utgangspunkt er utvalgte tekster av den norske arkitekten Christian Norberg-Schulz og den franske idéhistoriker og epistemolog Michel Foucault. Førstnevntes arbeider representerer en fenomenologisk tenkning om steders allmennmenneskelige betydning for menneskers selvforståelse. I Foucaults arbeider er det spesielt maktforhold i institusjoner og hvordan mennesker disiplineres og selvdisiplineres som er omdreiningspunktet. Metode Avhandlingen tar utgangspunkt i en reflekterende forskningstradisjon hvor data er samlet inn gjennom deltakende observasjonsstudier i fem DPS’er – såkalt ”multisited fieldwork”. Observasjonsstudiene ledet til flere metoder og kilder som intervju, fotografering, og dokumentanalyse. Kildene gir informasjon om dagens praksis innen psykisk helsevern og tuberkulosepraksisen i første halvdel av 1900-tallet. Bearbeiding av datamaterialet har handlet om gjentatte tekstlesninger som resulterte i følgende hovedtemaer knyttet til forholdet mellom mennesker og materialitet: 1) Å komme bort for å få det bedre, 2) Å føle seg hjemme på vei hjem, 3) Historien i det nye og 4) De selvfølgelige medikamentene. Tolkningen har beveget seg fra det fenomennære til en samfunnskontekst, og tydeliggjør at DPS’ene inngår i en utvidet sammenheng knyttet til historie og politikk. Funn Arbeidet dokumenterer at institusjonene preger personenes liv på en gjennomgripende måte selv om pasientene kun er der på korttidsopphold (maksimum tre måneder). For pasientene innebærer det at de tiltrekkes av stedene når de føler seg syke, og at stedenes beliggenhet og materialitet verner og beskytter dem fra omverdenen. Det dokumenteres at pasientene mener at hvile er et viktig ledd i behandlingsprosessen, og at små rom og en hjemlig atmosfære bidrar til at de slapper av og kommer seg. Forhold som kan knyttes til nestekjærlighetstanken inngår i det som fremmer helse. For de ansatte får institusjonen betydning som et sted hvor de skal tilpasse seg en ny og aktiv behandlingsideologi. Det nye tolkes som ytterligere spesialisering innen det medisinske perspektivet og de ansatte bruker rommene på en måte som opprettholder skillene mellom dem og pasientene. Arbeidet viser at ansattes forståelse av ”aktiv behandling” er på kollisjonskurs med pasientenes behov for hvile i en hjemlig atmosfære. Derfor arbeider de ansatte også med å kvitte seg med tradisjoner fra tuberkulosens tid. Sentrale funn viser at institusjonene representerer en overordnet forståelse av psykiske lidelser som sykdommer. Sykdomsforståelsen har sitt slektskap med hvordan man forsto smittsomme sykdommer tidlig på 1900-tallet og synes å sitte i veggene i dagens institusjoner. Beliggenheten utenfor allfarvei, vaktrommene og medisindosetten får betydning som understøttende faktorer i denne tenkningen. På den måten representerer forståelse, beskrivelse og behandling av tuberkuløse en generell, medisinsk tenkning som er gjenkjennelig i dagens praksis. Funnene viser at den medisinske fagdisiplin har stor makt over pasienter, ansatte og nabolag og vanskeliggjør gjennomføringen av det politiske idégrunnlaget som handler om desentralisering, brukermedvirkning og mestring. Diskusjon Avhandlingens teoretiske utgangspunkt bringes inn i en diskusjon med empirien. Funnene drøftes med Norberg-Schulz’ tenkning om steders allmennmenneskelige betydning og med Foucaults kunnskaps- og maktperspektiv. Her viser jeg hvordan disse korttidsinstitusjonene blir steder hvor pasientene kan bo når de ved sykdom føler seg fremmede i sine egne hjem og nabolag. Å bo i institusjoner blir betydningsfullt og vil fremme helse. Men jeg stiller også spørsmål om pasienter knytter seg til institusjoner nettopp fordi de er syke, og om institusjonene inngår i et kunnskaps- og maktnettverk som holder pasientene fast i en sykdomsforståelse og dermed hindrer dem i å komme seg. Videre diskuterer jeg tradisjoners allmennmenneskelige betydning. Jeg drøfter hvordan praksisen i tuberkulosetiden kan gi stedene, og dermed menneskene, en tydeligere identitet som gjør at pasientene finner fotfeste. På den måten viser jeg derved at tradisjonsløshet i motsatt fall kan gi dårlig helse. I et kunnskaps- og maktperspektiv diskuterer jeg hvordan tuberkulosehistorien kan konstruere forståelser av psykisk lidende på bakgrunn av disiplinerende og selvdisiplinerende strategier og teknikker. Jeg stiller også spørsmål ved om tuberkulosehistorien kan sitte i veggene og protestere mot nye måter å forstå psykiske lidelser på.