Search

Bargmann, T., Jansson, U., Silvennoinen, H., Rusch, G.M., Jokerud, M., White, L.T., Nordén, J., Johannesson, C.F., Teien, K.T., Singsaas, F.T., Bredin, Y. & Junker, E. 2023. Økt kunnskap om karbon i jord i Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo. NINA Rapport 2297. Norsk institutt for naturforskning. Kunnskapsgrunnlaget for å vurdere effekten som arealbruksendringer har på karbonlagrene i jord er ikke tilstrekkelig. For å kunne imøtekomme nasjonale forventninger, og oppfylle klimastrategier eller satsninger, har dette prosjektet sammenstilt kunnskap om karbon i jord, og belyst hvordan de deltakende kommunene (Bergen, Stavanger, Trondheim og Oslo) kan øke denne kunnskapen der den er mangelfull. Rapportens overordnete mål er å oppdatere datagrunnlaget om verdien av karbonlagrene i de fire kommunene, og identifisere kunnskapsmangel og grad av usikkerhet rundt eksisterende estimater. Vi har 1) laget en oversikt over det mest oppdaterte og tilgjengelige kartgrunnlaget om hovedøkosystemenes utbredelse, 2) oppdatert kunnskapsgrunnlaget om karbonlagrene i disse hovedøkosystemene gjennom en litteraturgjennomgang, 3) identifisert viktige datamangler for å kunne oppfylle rapporteringskravene under utvikling for karbonregnskap ifølge naturregnskapsprinsipper, 4) vurdert om det finnes hjemmelsgrunnlag for å stille krav om undersøkelser eller utredninger av karbon i jord i bestemmelser. Det er stor variasjon i både dekningsgraden av kart, og hvor detaljerte kartdata som finnes tilgjengelig for hver hovedtype. Nøyaktigheten på heldekkende kartlag er heller ikke tilstrekkelig for å fange opp viktige naturtyper med små arealer og grønnstrukturer i bebygde områder. Derfor trengs det et bedre kartgrunnlag for økosystemene, slik at økologiske data og karbonlager kan knyttes til arealtypene. En mulighet for å få en bedre oversikt over konkrete arealer er å kombinere flere av kartkildene som er beskrevet i denne rapporten. De mest verdifulle skogstypene for karbonlagrene under bakken og på økosystemnivå er gamle, naturskogslignende skoger, særlig av boreal løvskog. Karbonlageret i myr er betydelig større enn i skog, og myr er det mest karbonrike økosystemet med 5-10 ganger høyere karbonlager sammenlignet med skog på mineraljord. Litteraturen fra urbane økosystemer viste at gamle, tredominerte naturtyper generelt har et høyere karboninnhold i jord enn gressdominerte urbane økosystemer. Jorddybde, jordtype og vannmetning kan også ha mye å si for karboninnholdet. Litteraturen om karbonlagrene i åpne- og urbane landskap er spesielt mangelfull, men generelt er det lite skrevet om karbonlagring i jordsmonn i norske økosystemer. Tallene for jordkarbonlagre som kommer fra litteraturen er trolig tilstrekkelig for bruk i overordnet arealplanlegging. Hvis konsekvensutredningene skal inkludere karbonlagre, trengs det mer detaljerte undersøkelser for å kunne estimere karbonlageret som er sårbart før endringene settes i gang. Torvdybde er en god indikator for karbonlager i myr, mens det trengs beregninger av overjordisk biomasse, dybde og variasjon i organiske jordlag i skog og andre økosystemer uten torv. Det er behov for nasjonale retningslinjer for hvilket kunnskapsgrunnlag som bør innhentes om karbon i jord og hvilken metodikk som skal anvendes, samt at det må utvikles et system for innrapportering og videre bruk. Dette bør utformes med henvisning til veiledning om metoder og med konkretisering av når kommunen faktisk kan pålegge denne type kunnskapsinnhenting. Videre bør det utvikles en felles metode for beregninger av kommunens samlete karbonlagre og hvordan ulike tiltak kan påvirke utslipp fra, og fremtidig opptak av, karbon i ulike typer area-ler/jordtyper. Dette vil kunne inngå i arbeidet med klima- og energiplaner, samtidig som felles metode og system vil kunne gi sammenlignbare data som kan bidra til bedre helhetlige vurderinger av samlet belastning. Kommunene har behov for kunnskap om karbon i jord i ulike planprosesser og vedtak. Generelle utredningskrav i offentlige vedtak er omtalt, deretter hvordan det kan gis planbestemmelser om karbon i jord. Vi har oppsummert ulike scenarier og muligheter for å stille krav til innhenting av kunnskap om karbonrike arealer med hjemler i plan- og bygningsloven og konsekvensutredningsregelverket.

Denne publikasjonen presenterer en ny metodikk for estimering av endringer i lageret av jordkarbon som følge av arealbruksendringer på mineraljord. Metodikken er utviklet for bruk i den nasjonale rapporteringen av arealbrukssektoren under FNs klimakonvensjon. Metodikken baserer seg på den enkleste tilnærming i følge IPCC sine retningslinjer, en såkaldt Tier 1. Tier 1 metodikken baseres i stor grad på standardverdier fra retningslinjene (IPCC default), men trenger en kopling mot nasjonal arealinformasjon. Denne koplingen beskrives i rapporten. Metodikken tar utgangspunkt i standardverdier for lageret av jordkarbon (SOCREF). Disse er basert på jordtype-grupperinger og klimasone som stammer fra en verdensdekkende jorddatabase. Endringer i jordkarbon etter arealbruksendring estimeres ved hjelp av SOCREF i kombinasjon med et sett faktorer (også standardverdier) som er arealbruksavhengige. Metodikken legger til grunn at endringer i jordkarbon skjer lineært over 20 år (ifølge 2006 IPCC Guidelines). Grunnleggende informasjon for å kunne kople standardverdier mot arealer på en konsistent måte er stort sett manglende for Norge på nasjonal skala. Rapporten gir derfor detaljert informasjon om de datakildene som har vært brukt til å kunne definere hvilke standariserte verdier som tilhører et bestemt areal i overgang....

Nowell, M., Krange, O., Bakkestuen, V,. & Ruud, A. 2020. Vindkraftkonsesjoner i forhold til WWFs kriterier for utbygging. Hva er status? NINA Rapport 1896. Norsk Institutt for naturforskning. WWF har krav de mener bør stilles til norske vindkraftutbygginger på land. WWF mener at det ikke skal bygges vindkraft i følgende tilfeller: 1.Dersom det reduserer mengden av inngrepsfri natur (områder lokalisert mer enn 1 kmfra tyngre tekniske inngrep) 2.Dersom det forringer: verneområder, naturtyper av nasjonal verdi (A), utvalgte naturtyper, truede naturtyper, nasjonalt viktige friluftsområder samt utvalgte kulturlandskap 3.Dersom det skaper oppstykking av viktige leveområder eller trekkområder for ansvarsarter eller truede og prioriterte arter 4.Dersom reduksjon av karbonutslipp som følge av bygging av vindkraftutbyggingen erliten i forhold til tapet av karbonlager og lagring Norsk institutt for naturforskning (NINA) har vurdert i hvilken grad eksisterende vindkraftkonse-sjoner tilfredsstiller WWFs kriterier. Vi har i arbeidet skilt mellom de etablerte anleggene som er bygget og i drift, de som er under bygging, og de som er under planlegging, men der konsesjon er gitt. Alle disse er inkludert, men vår kartlegging og analyse inkluderer ikke meldte eller foreslåtte prosjekt som er under vurdering. Den endelige vurderingen opp mot WWF-kriteriene besto av å gi en poengsum til hvert vindkraftområde basert på hvor mange av kriteriene som ble brutt. Vindkraftområder med poengsummen 0 oppfylte alle kriteriene, mens de med høyere poengsum ble vurdert å stride mot et eller flere av WWFs kriterier. Av totalt 101 analyserte vindkraftområder oppfylte bare 12 alle kriteriene, men sju av disse ligger offshore og er derfor ikke vurdert nærmere. Vi står igjen med fem landbaserte konsesjoner som oppfyller samtlige kriterier. Vi presentere to gode eksempler; Dalsbygda og Ånstadblåheie. De fleste vindkraftområder bryter ett eller to kriterier. Bare to bryter alle. Av de fire kriteriene, var det kriterium 3 som oftest ble brutt. Kun 28 av de 101 vindkraftområdene oppfylte dette kriteriet. I sum viser analysen at de aller fleste av konsesjonene er forbundet med konsekvenser for naturmangfold som er store nok at de burde vært avslått om man legger WWFs kriterier til grunn. Vi presenterer Haram vindkraftområde som bryter mange av WWF sine kriterier. WWFs kriterier anses som et konstruktivt innspill på et politikkområde som i økende grad er preget av meningsmotsetninger og konflikter. Vi kjenner få eksempler på utbyggingsplaner som ikke møter noen grad av motstand lokalt. Hele systemet med vindkraftkonsesjoner står oppe i legitimitetsutfordringer, og det får konsekvenser for etableringen av nye anlegg. Dette er utfordringer som hefter ved vindkraftutbygginger og konsesjonssystemet, og som neppe blir mindre selv om WWF skulle få fullt gjennomslag for sine kriterier. Vi vet imidlertid lite om hvordan befolkningen vurderer den pågående utviklingen på dette feltet. Til dette trengs brede holdningsundersøkelser om befolkningen meninger om - og potensiell støtte til - vindkraftutbygging i norsk natur. Nowell, M., Krange, O., Bakkestuen, V,. & Ruud, A. 2020. Vindkraftkonsesjoner i forhold til WWFs kriterier for utbygging. Hva er status? NINA Rapport 1896. Norwegian Institute for Nature Research. WWF has requirements that they believe should be made for Norwegian on-shore wind power developments. WWF believes that wind power should not be built in the following cases: 1.If it reduces the amount of non-invasive nature (areas located more than 1 km fromheavier technical interventions. 2.If it deteriorates: protected areas, habitats of national value (A), selected habitats, endangered habitats, nationally important outdoor areas and selected cultural land-scapes. 3.If it creates fragmentation of important habitats or migration areas for responsible species or endangered and priority species. 4.If the reduction or carbon emissions as a result of the construction of the wind powerdevelopment is small compared to the loss of carbon storage The Norwegian Institute for Natural Research (NINA) has assessed the extent to which existing wind power licenses satisfy WWF's criteria. In our work, mapping and analysis has been done for the established wind farms that are built and in operation, those that are under construction and those that are under planning, but where a license has been granted. The final assessment against the WWF criteria consisted of giving a score to each wind power area based on how many of the criteria were violated. Wind power areas with a score of 0 met all the criteria, while those with a higher score were considered to be in conflict with one or more of the WWF's criteria. Of a total of 101 wind power areas analyzed, only 12 met all the criteria, but seven of these are offshore and have therefore not been assessed further. We are left with five land-based licenses that meet all the criteria. We present two examples of good placement according to the WWF criteria; Dalsbygda and Ånstadblåheie. Most wind power areas violate one or two criteria. Only two violate all. Of the four criteria, the third criterion was the one that was most often violated. Only 28 of the 101 wind power areas met this criterion. In sum, the analysis shows that the vast majority of licenses are associated with consequences for natural diversity that are large enough that they should have been rejected if WWF's criteria are used as a basis. We present the Haram wind farm as an example of poor placement, where three of WWF's criteria are not met. WWF's criteria are regarded as a constructive input in a policy area that is increasingly characterized by disagreements and conflict. We know few examples of development plans that do not meet any degree of resistance locally. The entire system of wind power licenses is up for legitimacy challenges, and this has consequences for the establishment of new facilities. These are challenges that are related to wind power developments and the licensing system, and which are unlikely to be less even if WWF were to have full effect of the criteria. However, we know little about how the population assesses the ongoing development in this field. This requires broad attitude surveys about the population's opinions on - and potential support for - wind power development in Norwegian nature.

The research presented in this report was conducted in three separate study areas in Tanzania. First, an area in Amani Nature Reserve located in the Eastern Arc Mountains was selected to analyze to what extent airborne laser scanning (ALS) could be used to estimate biomass in dense sub-montane rainforests. A number of other issues arose during the course of the work, such as influence of pulse density of ALS systems on the quality of the digital terrain model (DTM) derived from the ALS data. The DTM is of fundamental importance because ALS data for the tree canopies are usually calculated as heights relative to the derived DTM surface. Another important issue was the influence of field plot size for precision of biomass estimates based on ALS. Second, a large study area in Liwale (Lindi District) was selected to quantify how well ALS data could characterize biomass in tropical savanna. The Liwale area is mainly miombo woodlands. The study area had a size of around 16,000 km2. It was also used to analyze the potential of use of ALS to estimate change in biomass over short time periods (two years) and to assess the cost-efficiency of use of ALS to enhance biomass and biomass change estimates. Third, a smaller area of 365 km2 in miombo woodlands was used to quantify the contribution of different remote sensing technologies to improve estimates of biomass. The technologies were (i) ALS, (ii) interferometric synthetic aperture radar (InSAR) derived from the TanDEM-X satellites, (iii) RapidEye optical imagery, and global forest map products derived from (iv) Landsat and (v) ALOS PALSAR L-band radar imagery. The overall findings in the project were that biomass observed on ground plots could be modelled with ALS-derived metrics such as canopy height and canopy cover as explanatory variables with model performance similar to what has been reported in other tropical studies. That even holds true for the high-biomass situations in the rainforest with recorded biomass densities up to around 1000 Mg/ha. Small plot sizes will tend to result in poorer models and therefore larger uncertainty of the final biomass estimates. For high-biomass situations plots larger than 2000 m2 seem to be suitable for improved biomass estimates. We did not evaluate the cost-efficiency of larger plots. Even for dense forests, it seems sufficient to use ALS data with a pulse density of 1 pulse per meter square. Lower densities should be avoided to ensure accuracy of the DTM suitable for extraction of canopy properties from the ALS data. For large area surveys for which acquisition of ALS data with complete coverage is cost prohibitive, sampling with ALS carried out by acquisition of ALS data along strips that may be spaced many kilometers apart, can improve the precision of biomass estimates by an order of magnitude compared to pure field sampling, like for example the national forest inventory of Tanzania (NAFORMA). In this situation ALS can also be highly cost-efficient. For change in biomass the cost-efficiency of use of ALS to enhance estimates was low, and pure field inventory is probably more cost-efficient – at least if the same field plots are visited on both occasions for which an estimate of change is sought. The current design of NAFORMA strongly restricts the benefits of remotely sensed data to enhance estimates. Further, transaction costs caused by problems with flight permissions to be granted by public authorities hamper efficient use of ALS technology in an operation setting in Tanzania. Different remote sensing techniques will have very different contributions to improve the precision of the biomass estimates, but the cost-efficiency of using different types of remotely sensed data remains an unexplored issue. Stratification of the entire Tanzanian land area in a manner that is consistent with the current NAFORMA stratification may open up for improved cost-efficiency of remote sensing.

Formålet med oppgaven var å gjøre rede for karbonlagrene i Karlshaugen naturreservats myrer anno 2010, samt vurdere utviklingen av myrenes areal og karbonlagre fra 1930 til 2010 ved hjelp av GIS-verktøy. I undersøkelsene er det tatt åtte myrprøver ned til 80 cm av myra i midten av naturreservatet. Disse prøvene dannet grunnlaget for en mer detaljert studie av karbonlageret ved denne myra, med analyser av von Post, farge, tørrstoff, glødetap, pH og % nitrogen (N) og karbon (C). De tre resterende myrene ble prøvetatt med vanlig jordbor til 40 cm, og gjennomgikk ikke von Post- og fargevurderinger. Gjennomsnittet av resultatene fra myra i midten av reservatet ble benyttet for torven under 40 cm på de tre andre myrene. Dette ansees som et godt estimat, da analysene av myrprøvene viste at de fleste faktorene stabiliserer seg rundt 40-50 cm. For den midterste myra ligger det gjennomsnittlig lagret 111,7 tonn C/ dekar (daa), mens estimatet for hele området gir 130,6 tonn C/ daa. Dette er mye karbon i forhold til andre markslag, med skog og jordbruksareal som nærmeste konkurrenter med gjennomsnittsestimat på henholdsvis 16,4 og 18,6 tonn C/daa. Gjennomsnittsestimat for myr i Norge ligger på 47,5 tonn C/daa. Området Karlshaugen er gunstig for myrdannelse, med topografi og klima som legger til rette for torvakkumulasjon. Gjennom dårlige nedbrytningsforhold i dette næringsfattige og varierte landskapet har vi fått dype torvavsetninger ned mot 4 m enkelte steder. Samlet ligger det rundt 4668 tonn karbon lagret i Karlshaugen naturreservats myrer pr. 2010. Dette er en nedgang på beskjedne 117,3 tonn C fra 1930 og vil i realiteten, som vist i diskusjonen, sannsynligvis være noe høyere. Tre av fire myrer har minket i areal siden 1930. Den søndre myra har gått ned mest og har mistet 2,5 daa. Det er en samlet nedgang i myrareal på 3,3 daa for de fire myrområdene, fra 39,0 til 35,7 daa myr. Det ser ut til at det særlig er utstikkere av myr som har grodd igjen, slik at myrområdene har fått en mer avrundet form. Gjennomsnittsdypet er det samme for 1930 og 2010, men de fleste dybdene viste en endring fra 1930. I det store og hele virker myrene i Karlshaugen naturreservat svært stabile, med få store endringer. The purpose of this study was to account for the carbon stocks in the bogs of Karlshaugen nature reserve anno 2010, and assess the development of the bogs area and carbon stocks from 1930 to 2010 using GIS-tools. There were taken eight bog samples down to a maximum depth of 80 cm from the bog located in the middle of the reserve. These samples formed the basis for a more detailed study of carbon storage in this bog. Analysis of von Post, color, dry matter, loss on ignition, pH and % nitrogen (N) and % carbon (C) were performed. The three remaining bogs were sampled with a regular soil sampler to a depth of 40 cm, and underwent the same analysis except for von Post and color evaluations. Average values from the bog in the middle of the reserve were used for the peat below 40 cm on the remaining three bogs. This is considered a good estimate, since most of the analysis show a stabilization around 40-50 cm. The bog in the middle of the reserve stores on average 111.7 tons C per decare, while the estimate for the entire area lie around 130.6 tons C per decare. This is a lot of carbon compared to other soil types, with forest and agricultural land as its nearest “competitors” with average estimates of respectively 16.4 and 18.6 tons C per decare in Norway. An average estimate for bogs in Norway is 47.5 tons C per decare. The area near Karlshaugen is favorable for the formation of bogs. The topography and climatic conditions facilitate peat formation, and the low nutrient availability limits decomposition. The result is peat deposits down to 4 meters in some locations. In total, there are around 4668 tons of carbon stored in the bogs of Karlshaugen nature reserves at present. This is a modest decrease of 117.3 tons of C since 1930, and is, as later discussed, in reality probably somewhat higher. Three of the four bogs in the reserve have decreased in area since 1930. The southern bog has decreased the most, approximately 2.5 decare. The total decline in bog area for the four bogs is 3.3 decare, from 39.0 to 35.7 decare. It seems that it is mostly the narrow ends and shapes of the bogs that have been overgrown by other vegetation, so the bogs are now more rounded in shape compared to 1930. Average depth is the same for 1930 and 2010, but most depths showed a change from 1930. On the whole, it seems that the bogs of Karlshaugen nature reserve are quite stable, with few major changes.

Økosystemtjenester er et samlebegrep for alle de grunnleggende goder som naturen forsyner oss med, og som vi ofte har en tendens til å ta for gitt. Det teoretiske rammeverket understre-ker sammenhengen mellom økosystemer, dets bestanddeler og menneskevelferd. Det inne-bærer også et forsøk på å supplere eksisterende forvaltningstiltak og praksis, da disse har vist seg å være utilstrekkelige i forhold til å nå 2010-målene om å stoppe tap av biologisk mang-fold. I noen tilfeller har økosystemtjenestene et økonomisk omfang og kan potensielt gis en økonomisk verdi. Dette gjelder for eksempel når individer eller samfunnet tar avgjørelser angå-ende ressursfordeling. Samtidig er mange andre aspekter av naturen verdifulle, uten at de kan verdsettes i et økonomisk perspektiv, da de ikke er koblet til sosiale eller individuelle økono-miske avveiinger. Denne rapporten fokuserer på noen av de godene vi får fra naturen, som er knyttet til utford-ringene klimaendringer medfører. Rapporten fokuserer på to grupper av økosystemtjenester, med eksempler på økologiske og biologiske egenskaper og prosesser som belyser tjenestene. Den første gruppa går på naturens evne til å motvirke og redusere effekten av økningen i glo-bale klimagassutslipp. Denne økosystemtjenesten omfatter plantevekst og prosessene som tar opp karbon i biomasse og i jord. Naturlig vegetasjon og uforstyrret jord danner store karbonre-servoarer i terrestriske økosystemer, som slippes ut i form av karbondioksid når vegetasjons-dekket og jorden omdannes gjennom brenning, jordbearbeiding og drenering, eller gjennom jorderosjon. Den andre gruppa økosystemtjenester går på naturens evne til å motstå negative konsekven-ser av ekstremvær, for eksempel i situasjoner med mye nedbør som kan gi flom og økt jord-erosjon. Slike episoder vil ifølge gjeldende klimascenarier sannsynligvis bli mer alvorlige i fram-tida. Den menneskeskapte påvirkningen på økosystemenes evne til å yte tjenester er vektlagt. Rapporten framhever også de potensielle fordelene som kan oppnås ved å inkludere flere as-pekter av naturverdier i planlegging og forvaltning av naturområder. Det er en overvekt av ek-sempler fra boreal skog på grunn av omfanget og den økonomiske verdien denne typen natur har i Norge. Endringer i arealbruk og skogsdrift har viktige konsekvenser for økosystemtjenes-tene. Eksempler fra økosystemer som elvesletter og elvebredder er tatt med på grunn av deres betydning for vannføring og flomkontroll. Grønn infrastruktur er lansert som en komplementær ressurs til andre foreslåtte klimaendringstilpassingstiltak. Til slutt er betydningen av de ulike dimensjonene av naturressursforvaltning framhevet. Natu-ren gir mange tjenester og varer, og ytelsen kan bedres med god planlegging. Å bare ta hen-syn til et snevert formål, for eksempel karbonbinding, er ikke tilstrekkelig for å håndtere den naturlige kompleksiteten. I slike tilfeller kan høyere samlet effektivitet og kostnadseffektivitet oppnås når alle viktige mål blir integrert i en helhetlig planlegging. Karbonlager, karbonopptak, flomkontroll, jorderosjon, grønn infrastruktur, økosystemtjenester, biologisk mangfold, Carbon stock, carbon sequestration, flood control, soil erosion, green infrastructure, multiple ecosystem services, biodiversity The concept of ecosystem services encompasses the many benefits that society receives from nature and that are often taken for granted. The conceptual framework highlights the connection between ecosystems and its components, and human well-being. It aims to complement current conservation measures and practices which have turned to be insufficient to achieve the 2010 targets of controlling the drivers of biodiversity loss. Ecosystem services are the aspects of nature that society uses, consumes, or enjoys. In some cases, i.e. when individuals or the society make choices that imply the allocation of resources, the benefits from nature have an economic dimension and can potentially be attached an economic value. At the same time many other aspects of nature are valuable but cannot be valued in an economic sense because they are not associated with social or individual economic choices. This report is about some of the benefits that society receives form nature and that are linked with the challenges that society faces regarding climate change. Two areas in which nature brings benefits to society are highlighted which we support with examples about the ecological and biological characteristics and processes that underpin the level of service supply. The first one is associated with the capacity of nature to counteract or mitigate the increase in global greenhouse gas emissions. This benefit is ultimately delivered by the growth of plants and the processes that accumulate carbon in biomass and in the soil. In addition, natural vegetation and undisturbed soil in terrestrial ecosystems form large reservoirs of carbon that are released as carbon dioxide when the vegetation cover and the soil are transformed through burning, tillage and draining, or through soil erosion. A second group of benefits is related to the capacity of nature to buffer against hazards produced by climatic extremes, for example, events with high rainfall which are often the cause of floods and higher soil erosion. These challenges will likely be of more concern in the future according to the projected changes in the climate. The impacts of human activities on the capacity of ecosystems to provide services are emphasized as well as the potential benefits that can be obtained both by incorporating the multiple values of nature into planning and by improving the management of live systems. There is a strong weight of examples from boreal forest because of the extent and economic importance of this nature type in Norway, and because decisions about land-use and forest management have important consequences for the provision of many benefits. There are also examples from floodplains and riparian ecosystems because of their value in water flow and flood control. Green infrastructure is presented as a complementary resource to other proposed climate change adaptation measures. Finally, some additional benefits are highlighted and used as examples of trade-offs and synergies among the multiple services associated with climate change, underscoring the value of the ecosystem service framework to inform decision-making. Nature provides many goods and services, the provision of which can be enhanced by good planning. To manage nature according to a narrow purpose, for example the capacity of a system to capture carbon, is not sufficient to address complexity. In those cases, higher efficiency and cost-effectiveness of management and policy instruments can be achieved if all important goals are taken into consideration and integrated in wise planning. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

The concept of ecosystem services encompasses the many benefits that society receives from nature and that are often taken for granted. The conceptual framework highlights the connection between ecosystems and its components, and human well-being, and aims to complement current conservation measures and practices which have turned to be insufficient to achieve the 2010 targets of controlling the drivers of biodiversity loss. Ecosystem services are the aspects of nature that society uses, consumes, or enjoys. In some cases, i.e. when individuals or the society make choices that imply the allocation of resources, the benefits from nature have an economic dimension and can potentially be attached an economic value. At the same time many other aspects of nature are valuable but cannot be valued in an economic sense because they are not associated with social or individual economic choices. This report is about some of the benefits that society receives form nature and that are linked with the challenges that society faces regarding climate change. Two areas in which nature brings benefits to society are highlighted and supported with examples which show the ecological and biological characteristics and processes that underpin the level of service supply. The first one is associated with the capacity of nature to counteract or mitigate the increase in global greenhouse gas emissions. This benefit is ultimately delivered by the growth of plants and the processes that accumulate carbon in biomass and in the soil. In addition, natural vegetation and undisturbed soil in terrestrial ecosystems form large reservoirs of carbon that are released as carbon dioxide when the vegetation cover and the soil are transformed through burning, tillage and draining, or through soil erosion. A second group of benefits is related to the capacity of nature to buffer against hazards produced by climatic extremes, for example, events with high rainfall which are often the cause of floods and higher soil erosion. These challenges will likely be of more concern in the future according to the projected changes in the climate. The impacts of human activities on the capacity of ecosystems to provide services are emphasized as well as the potential benefits that can be obtained both by incorporating the multiple values of nature into planning and by improving the management of live systems. There is a strong weight of examples from boreal forest because of the extent and economic importance of this nature type in Norway, and because decisions about land-use and forest management have important consequences for the provision of many benefits. There are also examples from floodplains and riparian ecosystems because of their value in water flow and flood control. Green infrastructure is presented as a complementary resource to other proposed climate change adaptation measures. Finally, some additional benefits are highlighted and used as examples of trade-offs and synergies among the multiple services associated with climate change, underscoring the value of the ecosystem service framework to inform decisionmaking. Økosystemtjenester er et samlebegrep for alle de grunnleggende goder som naturen forsyner oss med, og som vi ofte har en tendens til å ta for gitt. Det teoretiske rammeverket understreker sammenhengen mellom økosystemer, dets bestanddeler og menneskevelferd. Det innebærer også et forsøk på å supplere eksisterende forvaltningstiltak og praksis, da disse har vist seg å være utilstrekkelige i forhold til å nå 2010-målene om å stoppe tap av biologisk mangfold. I noen tilfeller har økosystemtjenestene et økonomisk omfang og kan potensielt gis en økonomisk verdi. Dette gjelder for eksempel når individer eller samfunnet tar avgjørelser angående ressursfordeling. Samtidig er mange andre aspekter av naturen verdifulle, uten at de kan verdsettes i et økonomisk perspektiv, da de ikke er koblet til sosiale eller individuelle økonomiske avveiinger. Denne rapporten fokuserer på noen av de godene vi får fra naturen, som er knyttet til utfordringene klimaendringer medfører. Rapporten fokuserer på to grupper av økosystemtjenester, med eksempler på økologiske og biologiske egenskaper og prosesser som belyser tjenestene. Den første gruppa går på naturens evne til å motvirke og redusere effekten av økningen i globale klimagassutslipp. Denne økosystemtjenesten omfatter plantevekst og prosessene som tar opp karbon i biomasse og i jord. Naturlig vegetasjon og uforstyrret jord danner store karbonreservoarer i terrestriske økosystemer, som slippes ut i form av karbondioksid når vegetasjonsdekket og jorden omdannes gjennom brenning, jordbearbeiding og drenering, eller gjennom jorderosjon. Den andre gruppa økosystemtjenester går på naturens evne til å motstå negative konsekvenser av ekstremvær, for eksempel i situasjoner med mye nedbør som kan gi flom og økt jorderosjon. Slike episoder vil ifølge gjeldende klimascenarier sannsynligvis bli mer alvorlige i framtida. Den menneskeskapte påvirkningen på økosystemenes evne til å yte tjenester er vektlagt. Rapporten framhever også de potensielle fordelene som kan oppnås ved å inkludere flere aspekter av naturverdier i planlegging og forvaltning av naturområder. Det er en overvekt av eksempler fra boreal skog på grunn av omfanget og den økonomiske verdien denne typen natur har i Norge. Endringer i arealbruk og skogsdrift har viktige konsekvenser for økosystemtjenestene. Eksempler fra økosystemer som elvesletter og elvebredder er tatt med på grunn av deres betydning for vannføring og flomkontroll. Grønn infrastruktur er lansert som en komplementær ressurs til andre foreslåtte klimaendringstilpassingstiltak. Til slutt er betydningen av de ulike dimensjonene av naturressursforvaltning framhevet. Naturen gir mange tjenester og varer, og ytelsen kan bedres med god planlegging. Å bare ta hensyn til et snevert formål, for eksempel karbonbinding, er ikke tilstrekkelig for å håndtere den naturlige kompleksiteten. I slike tilfeller kan høyere samlet effektivitet og kostnadseffektivitet oppnås når alle viktige mål blir integrert i en helhetlig planlegging. © Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.

Det pågår en debatt om økt uttak av biomasse fra norsk skog for energiformål vil være et klimatiltak eller ikke. Hvor står denne debatten i dag? Uttaket av trevirke fra norsk skog er på rundt 8 – 10 millioner m3 (Mm3) per år. Samtidig er tilveksten nå trolig på mer enn det dobbelte. Følgelig er det altså mulig å øke hogsten vesentlig, noe som kunne gi grunnlag for mer fornybar energi. Å få til en slik økning i hogsten har vært et mål for Regjeringen. Flere støttetiltak og subsidier er innført for at dette skal skje. Frem til ganske nylig har forskere trukket politikkanbefalinger bygget på at trevirke er en karbonnøytral energikilde. Problemet var at disse anbefalingene bygget på analyser som så bort ifra CO2-utslippene som oppstår ved forbrenning av trevirke (se for eksempel Bright og Strømman, 2009, og Sjølie m. fl., 2010). Mitt hovedpoeng har vært at dette ikke er tilfredsstillende rent metodemessig og jeg har presentert beregninger som har vist at selv om biomassen erstatter fossile kilder får man ikke nødvendigvis redusert tilførsel av CO2 til atmosfæren i overskuelig fremtid. Samtidig har jeg presisert at man ikke kan trekke endelige konklusjoner om netto effekt på klimaet ettersom blant annet albedoeffekter av hogst ikke tidligere har vært tatt hensyn til i mine modellberegninger.