Search

Dette arbeidsnotatet presenterer hovedfunn fra en spørreundersøkelse om koronapandemiens virkninger for norske forskere. Undersøkelsen ble sendt høsten 2022 til et representativt utvalg av forskere ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter. Dette er en spørreundersøkelse som vil bli gjentatt flere ganger fram til 2025, dels for å fange opp nye tema. Materialet inngår i et større prosjekt om koronapandemiens virkninger på det norske forskningssystemet.

Oppgaven undersøker hvordan helse- og omsorgsminister Bent Høie, som representant for norske myndigheter, bruker begrepsmetaforer og et utvalg stilmarkører i en norsk, helsepolitisk diskurs om koronaepidemien. Analysematerialet består av fire tekster – den ene er en kronikk publisert i avisen Verdens Gang, og de tre andre er innlegg fra pressekonferanser om koronasituasjonen. Gjennom en nærlesing av tekstene er metaforiske uttrykk og begrepsmetaforer identifisert, tolket og forklart i tråd med kritisk metaforanalyse. For en overordnet tekstlig analyse er stilmarkørene gjentakelse og pronomen og possessiv analysert, i tillegg til den retoriske situasjonen for tekstene. Det teoretiske grunnlaget for oppgaven er kognitiv lingvistikk, nærmere bestemt teori om innramming og begrepsmetaforer, men oppgaven er også sterkt inspirert av kritiske tilnærminger til metaforer i autentiske diskurser. Oppgaven har en todelt analyse, hvor den første delen tar for seg metaforiske uttrykk og begrepsmetaforer om tiltak, epidemi, virus og smitte, tillit, pasienter og myndigheter, og tar sikte på å tolke hva slags forståelse av måldomenene som kommer til uttrykk hos Høie. Analysen viser hvordan menneskelig agens og rolle blir rammet inn forskjellig i de ulike metaforene – for eksempel blir smitten forstått som en naturkatastrofe (BØLGE) som mennesker har begrenset innflytelse på, eller som levende entiteter man bør fange, kontrollere eller kjempe mot. I flere tilfeller interagerer metaforikk og metonymi med hverandre. Den andre delen går i dybden av hvilken forståelse metaforene tar sikte på å skape i folket, mer spesifikt hvordan de er egnet til å skape legitimitet for smitteverntiltak og bidra til å styrke befolkningens følelse av fellesskap. I denne delen settes metaforbruken inn i en overordnet retorisk kontekst. Anaforer og epiforer understreker og forsterker hovedbudskapene i den enkelte tekst. Analysen av pronomenbruken viser at Høie vandrer mellom bruk av inklusivt og eksklusivt 'vi', noe som kan bidra til å skape et feilaktig inntrykk av at smittevernrestriksjonene er bestemt av styresmaktene og befolkningen sammen – men samtidig styrke tilhørernes følelse av samhold og fellesskap. Høie bruker 'de' når han refererer til personer som er skeptiske til myndighetenes smittehåndtering, og 'vi' om seg selv og tilhørerne, noe som kan skape en uheldig forståelse av samfunnet som delt. The thesis examines how metaphorical linguistic expressions and a selection of other stylistic and rhetorical devices are used by Bent Høie as the Norwegian Minister of Health and Care Services, in a political discourse on the COVID-19 epidemic in Norway. The corpus consists of one article submitted by Høie to the Norwegian newspaper Verdens Gang, and three texts from press conferences on the epidemic. Through a close reading of the texts, metaphorical linguistic expressions and conceptual metaphors are identified, interpreted and explained, in line with Critical Metaphor Analysis. In order to support a general textual analysis, the stylistic devices of repetition and the use of personal pronouns are included, as well as the rhetorical situation of the texts. The main theoretical basis for the thesis is Cognitive Linguistics, more specifically Framing Theory and Conceptual Metaphor Theory. The thesis is also strongly inspired by critical approaches to metaphors in authentic discourses. The analysis section consists of two parts. In the first part, the aim is to identify metaphorical linguistic expressions and conceptual metaphors about preventative measures, epidemic, virus and infection, trust (in the government and interpersonal trust), patients and authorities in order to interpret what understanding of the target domains is expressed by Høie. The analysis shows how the framing of human agency shifts. Virus and infection are understood as natural disasters (OCEAN WAVE) in which human agency has a limited role. Virus and infection are also understood as living entities that one has to capture, control or fight against. Several findings include interaction of metaphor and metonymy. The second part explains what understandings and feelings the metaphors aim to create in the Norwegian people, more specifically how they are suitable for legitimizing interventions adopted by the government, and to strengthen the population’s sense of solidarity and community. Anaphora and epiphora reinforce the main message in each text. Høie’s use of the personal pronoun 'we' may create a false impression that the restrictions are determined by the government and the population together – but also strengthen the audience’s sense of trust and unity. Høie uses 'they' when referring to people who are critical towards the government’s coronavirus strategy, and 'we' when referring to himself and the audience, which may create an unwanted understanding of the Norwegian society as divided. Mastergradsoppgave i nordisk språk og litteratur NOLISP350 MAHF-NORD MAHF-LÆNO

Koronapandemien har vært en stor påkjenning for mange grupper i Norge. Blant annet har lavterskeltilbud som driver fysisk aktivitet rettet mot personer med psykiske utfordringer blitt nedstengt i perioder. Formålet med studien har vært å undersøke hvordan deltakere hos Psykiatrialliansen har opplevd å miste et aktivitetstilbud under koronapandemien, og hvordan de har håndtert dette tapet. Dette er en kvalitativ studie, og datamaterialet ble samlet inn gjennom seks semistrukturerte intervjuer. Deltakerne var over 18 år og alle har vært deltaker eller trener på aktivitetstilbudet før, under og etter nedstengingen. Analyse av datamaterialet ble gjort med tematisk nettverksanalyse. Studien diskuterer funnene i lys av teoriene om salutogenese og stressmestring. Studien fant at deltakerne har hatt en gjennomgående negativ opplevelse av bortfallet av aktivitetstilbudet. Flere opplevde å miste et viktig holdepunkt som førte til ensomhet, og forverret fysisk og psykisk helse. For flere ble en ustrukturert og uforutsigbar hverdag preget av uro og bekymring. Studiens funn viste at noen deltakere klarte å mobilisere ressursene sine, mens andre strevde mer med dette. Nettverket og nære relasjoner var en viktig ressurs. Savnet etter det sosiale fellesskapet og tilhørigheten til gruppen var vanskeligere enn å miste den fysiske aktiviteten. Deltakelse på aktivitetstilbudet hadde gitt deltakerne erfaring og kunnskap om trening, som noen klarte å ta i bruk som en mestringsstrategi. I likhet med annen forskning kan det tyde på at personer med psykiske utfordringer har hatt det vanskeligere under nedstengingen enn den øvrige befolkningen. Nøkkelord: Fysisk aktivitet, psykisk helse, koronapandemien, salutogenese, stressmestringsteori, lavterskeltilbud, smitteverntiltak, helsefremmende arbeid The corona pandemic has been a great strain for many people in Norway. Activities for people with mental health challenges, run by low-threshold services, have been shut down several times. The purpose of this qualitative study has been to look into how participants of Psykiatrialliansen have experienced the loss of activity during the corona pandemic, and their coping strategies. The data material was collected through six semi-structured interviews, the interviewees (18+ yr) have been participants or trainers on activities before, during and after the lockdown. Thematic network analysis was used to analyse the data. The study discusses the findings in light of the theory of salutogenesis and theory of stress and coping. Results showed a general negative experience of loss of activity. Losing an important point of reference led to loneliness, and worsened physical and mental health. The unstructured everyday life was characterized by anxiety and worry. Some interviewees were able to mobilize their resources, while others struggled more with this. The social networks and relationships were an important resource. The longing for the social community and group feeling was more difficult than losing the physical activities. Participation in the activity had led to experience and knowledge about training, which were used as a coping strategy. It seems like people with mental health challenges have had a hard time during the lockdown, compared with the general population, which is consistent with existing research. Keywords: Physical activity, mental health, corona pandemic, salutogenesis, theory of stress and coping, low-threshold services, infection prevention measures, health promotion Masteroppgave i helsefremmende arbeid og helsepsykologi HEFR395 MAPS-LOG MAPS-HEFR

For lite fysisk aktivitet er et globalt folkehelseproblem og kroppsøvingsfaget kan være et tiltak for å fremme folkehelsen. Fravær i faget er en utfordring, spesielt blant yrkesfagelever. Koronapandemien og smittevernstiltak førte til at retningslinjene i faget ble endret. Formålet med denne studien er å undersøke yrkesfagelevers erfaringer med kroppsøving under koronapandemien og deres motivasjon for faget. Selvbestemmelsesteorien og økologiske utviklingsmodell blir anvendt som teoretisk rammeverk. Et kvalitativt forskningsdesign med fire semistrukturerte fokusgruppeintervju ble benyttet. Til sammen deltok 24 andreårselever ved yrkesfaglig utdanningsprogram i Vestland fylke. Tematisk analyse ble brukt som analysemetode. Funnene viser at elevene erfarte kroppsøvingsfaget under koronapandemien som teoretisk, digitalisert og endret. Undervisningen ble beskrevet som mangelfull. Høye krav til selvstendighet i faget var utfordrende og førte til juksing. Hjemmeskole ble beskrevet som tryggere og mer behagelig. Resultatene viser at motivasjonen til elevene varierte og omhandlet et samspill mellom å oppleve autonomi, egen effektivitet og tilhørighet. Et negativt kroppsbilde og det å være fysisk aktive foran andre var barrierer for deltakelse i faget. Funnene viser at et negativt kroppsbilde kan påvirke elevenes erfaringer med kroppsøvingsfaget. Studiens funn indikerer at flere elever har et usunt forhold til fysisk aktivitet, kroppsøving, kropp og helse. Dette understreker viktigheten av å fremme sunne verdier i kroppsøvingsfaget og i samfunnet. Helsefremmende arbeid på tvers av samfunnssektorer og samfunnsnivåer kan bidra til å fremme positiv helseatferd blant barn og unge. Masteroppgave i helsefremmende arbeid og helsepsykologi HEFR395 MAPS-LOG MAPS-HEFR

Bakgrunn: Etter to år med pandemi og nedstengelse kom det en rapport fra Røde Kors om ungdommer og ensomhet. Da var det klart for oss at det var et felt som trengte mer forskning. Teoretisk utgangspunkt: Vi har brukt stigma av Goffman, sosial integrasjon av Durkheim, psykososiale stadier av Eriksson og transaksjonell stressmodell av Lazarus og Folkman. For å undersøke om det er en sammenheng mellom ungdommer, ensomhet og koronapandemi. Metode: Vi har brukt datamateriale fra undersøkelsen Ungdata 2021. De statistiske metodene vi har tatt i bruk er frekvenstabell, krysstabellanalyse og regresjonsanalyse. I første analysedel undersøker vi kjennetegn for de ensomme ungdommene, sett sammen med vennerelasjoner og sosiale medier. I den andre analysedel kartlegger vi ensomhet sett opp mot skoletrivsel. Resultat Del 1: Våre analyser indikerer at det er flere ungdommer fra de mest sentrale kommunene som har følt seg mer ensomme i koronatiden. Videre viser analysen at det er en sammenheng mellom ungdommene som ikke har møtte venner fysisk har følt på mer ensomhet. Ungdom som har chattet med venner via sosiale medier har følt på litt mer ensomhet under koronatiden. Resultat del 2: Våre analyser viser at det er små marginer som skiller seg fra de som har vært stresset av skolearbeid, skoletrivsel og samtidig følt på mer ensomhet i koronatiden. Denne sammenhengen kan vi derfor ikke fastslå. Konklusjon: Studien bør videreformidles til aktører og hjelpeapparater slik at det kan rettes større fokus mot de ensomme ungdommene i koronapandemien. Videre bør det forskes på ettervirkningene av koronapandemien.

I denne bacheloroppgaven ser vi nærmere på hvordan koronapandemien har påvirket Facility Management (FM) som fagområde. Vi ønsker hovedsakelig å se på hvordan fagområdet har blitt påvirket av det faktum at store deler av befolkningen de siste to årene har jobbet på hjemmekontor, og nok vil fortsette med det – helt eller delvis. I den internasjonale standarden NS-EN ISO 14011 fra 2018 defineres FM som «ledelsesfunksjonen i en virksomhet som understøtter mennesker, sted og prosess med det formål å forbedre menneskers livskvalitet og produktiviteten til kjernevirksomheten innenfor et bebygd område». Ut ifra denne definisjonen formulerte vi følgende problemstilling: Hvordan forstås formuleringen «bebygd område» i definisjonen av fasilitetsstyring i NS-EN ISO 41011:2018 i lys av koronapandemien og de endringene den har medført for kontorarbeidsplasser? For å besvare problemstillingen har vi gjennomført en kvalitativ undersøkelse i form av semistrukturerte intervjuer bestående av ti identiske spørsmål knyttet til temaet. Vi intervjuet seks eksperter innenfor Facility Management, likevel alle praktikere. De er eller har vært «facility managere» (FM’ere), hver enkelt med minimum 15 års erfaring innen fagområdet. Alle intervjuene ble gjennomført individuelt for å få så detaljerte og informasjonsrike svar som mulig. I tillegg til den kvalitative undersøkelsen, presenterer vi det vi anser som relevant teori for å belyse problemstillingen. Våre funn viser at selv om det under pandemien generelt har vært færre av det vi kan oppsummere som kontoransatte til stede på virksomhetenes fysiske arbeidsplasser, har ikke behovet for FM blitt redusert som følge av dette. Tvert imot. I tillegg viser våre funn at det blant FM’erne hovedsakelig er to ulike oppfatninger av begrepet «bebygd område» som avgjør FMs ansvarsområde. Den ene av de to oppfatningene kan knyttes til en endring i arbeidslivet som følge av koronapandemiens påvirkning

Denne oppgaven dreier seg om hvordan økt bruk av hjemmekontor under koronapandemien har påvirket ansattes relasjoner på arbeidsplassen og hvordan motivasjonsklimaet på jobb har blitt påvirket. For å undersøke dette nærmere har jeg brukt teorien om High-Quality Connections og teori om motivasjonsklima som utgangspunkt for å undersøke om det har vært en endring i relasjoner eller klima på arbeidsplassen på grunn av mer hjemmekontorbruk. For å hente data om dette har jeg tatt i bruk semi-strukturerte intervjuer hvor jeg har intervjuet 12 informanter som er rekruttert fra ulike bransjer. Det eneste utvalgskriteriet var at man måtte ha brukt hjemmekontor i økt grad under pandemien sammenliknet med før pandemien. Alle intervjuer ble gjennomført digitalt, og data som har kommet frem av intervjuene viser at det er veldig ulikt hvordan man selv har opplevd det å sitte på hjemmekontor og at man har ulike ønsker for hvordan det blir fremover. Likevel setter samtlige informanter pris på fleksibiliteten hjemmekontor gir, uavhengig av hvilke andre konsekvenser de har kjent på at hjemmekontoret har ført til. I analysen har jeg lagt vekt på de variabler som er sammenfallende i mine to teorier og har sett hvordan hjemmekontor har påvirket disse. De viktigste variablene her er kunnskapsdeling og læring, utvikling, hardførhet, grad av tilkobling, gjensidighet, energi og anerkjennelse. Jeg har også sett om det har vært noen endring i prestasjonsklima. Resultatene fra intervjuene viser at relasjoner som allerede var gode før pandemien har holdt seg like gode, eller i noen tilfeller blitt enda bedre. Relasjoner som var dårlige eller nøytrale i utgangspunktet ser ut til å enten ha holdt seg på stedet hvil eller blitt færre, ettersom man i større grad kun har hatt kontakt med kolleger man samarbeider tett med fra hjemmekontor og i veldig stor grad selv har kunnet bestemme hvem man har kontakt med. Det digitale har vært en omveltning for mange, men i det store og det hele viser studien at overgangen har gått bra for de fleste. Når det kommer til motivasjonsklima ser vi ingen store endringer fra hvilket klima som var gjeldende før pandemien og under pandemien, men noen oppgir at fokuset på læring nå er tilbake til det det var før pandemien. Alle informantene har hovedsakelig et mestringsklima på sitt arbeidssted. Til slutt nevner jeg noen områder jeg mener er interessante å studere videre, blant annet hvordan work-life-balance kan ha endret seg og hvordan man klarer å opprettholde balansen her når jobb er mer tilgjengelig enn før. Jeg nevner også at man bør se nærmere på hvordan man best har møter digitalt og hvordan ulikheter med tanke på personlighetstrekk som ekstrovert-introvert påvirker hvordan vi trives med hjemmekontor.

Det foreliggande masterprosjektet har hatt som mål å finne ut korleis born og unge i grunnskulen, som har ein autismespekterforstyrringsdiagnose, har opplevd og takla kvardagen under koronapandemien. Vektlegginga har vore på den psykiske helsa til borna og familiane deira, og korleis denne har vorte påverka. Prosjektet er forankra i den medisinske og sosiale forståinga av diagnosar, og synet funksjonshemming. Av den grunn er mykje av fokuset i studien på korleis vi som samfunn oppfattar menneskjer med diagnosar og deira funksjonshemmingar. Eg undersøkjer korleis samfunnet tar vare på menneskjer med behov som er avvikande frå det ein ser på som «normalt», og om nokon fell utanfor som følgje av dette. Studien er gjennomført ved bruk av metoden kvalitativt intervju, der informantgruppa består av føresette til born med ein autismespekterforstyrringsdiagnose. Intervjua er analysert og koda gjennom analyseverktøyet NVivo. I resultata frå intervjua kjem det fram at fleire har opplevd auke i stress som følgje av store brot i det kvardagslege (1). Fleire har opplevd mangelfull tilrettelegging, og for lite kunnskap om autismespekterforstyrring i skulen generelt (2). Det å få nye måtar å være sosial på har vore godt for mange, og mindre hektisk og utmattande enn det har vore med dei meir tradisjonelle metodane (3). Eit godt samarbeid mellom skulen og heimen er essensielt for at bornet skal ha det best mogleg (4). Resultata frå studien er ikkje noko fasitsvar, både fordi det er varierande korleis skular har lagt til rette under pandemien, og at borna har ulike behov som krev at ein legg til rette på ulike måtar. Det eg ser er Gjennom resultata studien blir det uttrykt bekymring over den spesialpedagogiske kunnskapen i den norske skulen i dag, spesielt knytt til born med særskilte behov. Denne mangelen på kunnskap kan føre til at mange born med særskilte behov får ein unødvendig utfordrande kvardag, og blir tillagt funksjonshemmingar det ikkje er sikkert dei ville hatt med ein betre tilrettelegging. Generelt burde ein få auka den spesialpedagogiske kunnskapen i skulen, for å kunne gi best mogleg undervisning til alle elevar, og gi alle ein så god kvardag som mogeleg.

Når denne oppgaven avsluttes, har koronapandemien eksistert i over to år. Derfor ble det aktuelt å velge et tema som omhandlet koronapandemien. Tema for oppgaven er innvirkninger pandemien har hatt på hjelpetrengende familier i barnevernstjenesten og ansatte som jobber med familiene. Temaet er dagsaktuelt da en pandemi er noe unikt og en krise utenom det vanlige. Det er derfor interessant å utforske hvordan pandemien har påvirket allerede sårbare grupper. Oppgaven er todelt hvor formålet er å utforske problemstillingen: «Hvilke faktorer opplever ansatte i barnevernstjenesten at pandemien har spilt inn på familiene? Hvordan har det vært for barnevernsansatte å jobbe med sårbare familier under pandemien?» Oppgaven baserer seg på kvalitativ tilnærming hvor det er foretatt dybdeintervju med fem barnevernsansatte i to forskjellige kommuner. I oppgaven er det brukt Braun og Clarks tematiske analyse. Hovedinntrykkene fra intervjuene gir et bilde av at familier blir påvirket i ulik grad av pandemien, både positiv og negativt. Slik noen forskningsdeltakere beskrev har noen familier fått mindre stress, og mer tid og ro sammen under pandemien. Det har gitt noen familier bedre samspill og en god familiedynamikk. Det er samtidig en del familier som er under oppfølging av barnevernstjenesten som opplevde pandemien som utfordrende. En av grunnene er at det ble krevende å kombinere hjemmeskole og hjemmekontor. Konflikter kunne raskere oppstå i familier og spesielt i familier som bor trangt. En hardt rammet del av familiene er ungdommene. De skal utvikle seg gjennom å utfolde seg på flere arenaer, hvor fritidsaktivitet og andre tilbud er viktig for utvikling. Restriksjonene under pandemien bidro til å begrense tilgangen på slike tilbud og den viktige sosiale kontakten med andre. De ansatte opplevde også positive og negative sider ved pandemien. De som jobber i tiltaksteam opplevde i større grad økt arbeidsro og mindre stress. Mens de som jobbet med undersøkelse opplevde økt arbeidspress og tidspress. Restriksjonene som fulgte av pandemien påvirket også de ansatte ved at det ble krevende å få gjennomført lovpålagte oppgaver. Dette gir grunn til tro at det er tapere og vinnere av pandemien. Noen fikk det bedre som familie mens andre opplevde en forverring. Det samme oppleves om de ansatte som jobbet med familiene. Noen fikk en bedre arbeidshverdag mens andre opplevde utfordringer.

Sammendrag Bakgrunn: Denne masteroppgaven er en monografibasert oppgave som undersøker hvordan personer med en lett utviklingshemming har hatt det under koronapandemien. Bakgrunnen for undersøkelsen er basert på personlige erfaringer knyttet til hvordan personer i nær familie med en utviklingshemming, som er i arbeidslivet, har blitt påvirket av smitteverntiltakene koronapandemien har medført. Personene viste store atferdsendringer og fortvilelse under koronapandemien. Derimot har erfaringer fra praksis vist til god ivaretakelse av elevene i skolen. Dette resulterte i en undersøkelse hvor hensikten var å få et innblikk i hvordan personer med en lett utviklingshemming i arbeidslivet, eller som mottok dagtilbud har følt seg ivaretatt under pandemien. I tillegg til hvilken innvirkning de ulike smitteverntiltakene har hatt på deres hverdag. Problemstillingen ble derav: Hvordan har personer med en lett utviklingshemming og deres foreldre erfart restriksjonene og smitteverntiltakene koronapandemien har medført? Metode: I denne masteroppgaven ble det benyttet en kvalitativ undersøkelsesmetode som baserte seg på elleve semi-strukturerte intervjuer. Fem av intervjuene var med voksne personer som har en lett utviklingshemming, og seks intervjuer var med deres foreldre eller nærpersoner. Undersøkelsen har blitt analysert ved hjelp av kategorier som oppsto naturlig i kodingen av datamaterialet. Resultater: Hvordan personene med en lett utviklingshemming erfarte restriksjonene og smitteverntiltakene ble kategorisert etter hva som var viktig for respondenten, følelser, sosialt tilbud og informasjon. Videre ble deres foreldre og nærpersoners erfaringer kategorisert etter bakgrunnsinformasjon, sosialt tilbud, informasjon og opplevelser og tanker knyttet til pandemien. Elementer som gikk igjen i kategoriene var følelse av ensomhet, isolasjon og muligheten til å ta selvstendige valg/leve selvstendige liv. Konklusjon: Det kom frem i vår undersøkelse at flere personer med en lett utviklingshemming har erfart å få strengere smitteverntiltak enn den øvrige befolkningen, og at deres botilbud ikke ble regnet som private hjem.

Sammendrag Bakgrunn: Denne masteroppgaven er en monografibasert oppgave som undersøker hvordan personer med en lett utviklingshemming har hatt det under koronapandemien. Bakgrunnen for undersøkelsen er basert på personlige erfaringer knyttet til hvordan personer i nær familie med en utviklingshemming, som er i arbeidslivet, har blitt påvirket av smitteverntiltakene koronapandemien har medført. Personene viste store atferdsendringer og fortvilelse under koronapandemien. Derimot har erfaringer fra praksis vist til god ivaretakelse av elevene i skolen. Dette resulterte i en undersøkelse hvor hensikten var å få et innblikk i hvordan personer med en lett utviklingshemming i arbeidslivet, eller som mottok dagtilbud har følt seg ivaretatt under pandemien. I tillegg til hvilken innvirkning de ulike smitteverntiltakene har hatt på deres hverdag. Problemstillingen ble derav: Hvordan har personer med en lett utviklingshemming og deres foreldre erfart restriksjonene og smitteverntiltakene koronapandemien har medført? Metode: I denne masteroppgaven ble det benyttet en kvalitativ undersøkelsesmetode som baserte seg på elleve semi-strukturerte intervjuer. Fem av intervjuene var med voksne personer som har en lett utviklingshemming, og seks intervjuer var med deres foreldre eller nærpersoner. Undersøkelsen har blitt analysert ved hjelp av kategorier som oppsto naturlig i kodingen av datamaterialet. Resultater: Hvordan personene med en lett utviklingshemming erfarte restriksjonene og smitteverntiltakene ble kategorisert etter hva som var viktig for respondenten, følelser, sosialt tilbud og informasjon. Videre ble deres foreldre og nærpersoners erfaringer kategorisert etter bakgrunnsinformasjon, sosialt tilbud, informasjon og opplevelser og tanker knyttet til pandemien. Elementer som gikk igjen i kategoriene var følelse av ensomhet, isolasjon og muligheten til å ta selvstendige valg/leve selvstendige liv. Konklusjon: Det kom frem i vår undersøkelse at flere personer med en lett utviklingshemming har erfart å få strengere smitteverntiltak enn den øvrige befolkningen, og at deres botilbud ikke ble regnet som private hjem.

En analyse av Europakommisjonen og ESAs behandling av indirekte statsstøtte til banker under koronapandemien. Masteroppgave JUS399 MAJUR-2 MAJUR

Masteroppgave i innovasjon og ledelse, Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen Temaet som blir belyst i denne masteroppgaven er reiselivsaktører sin krisehåndtering av koronapandemien. Oppgaven har som primært formål er å bidra med kunnskap og innsikt i hvordan krisehåndtering under en krise fungerer som kilde til innovasjon hos reiselivsaktører. Som dannet grunnlaget for følgende problemstilling: «Har krisehåndtering ledet til innovasjon for bedrifter i reiselivsnæringen?» Det eksisterer studier og litteratur om hvordan kriser kan fremme innovasjon. Derimot er det færre studier tilknyttet til akkurat denne konteksten da pandemien er annerledes i globalt omfang. Denne studien ønsker å bidra til eksisterende teori om krisehåndtering og innovasjon igjennom en belysning av hvilke suksesskriterier som er essensielle for å lykkes. For å besvare problemstillingen har jeg utført en kvalitativ multi-case studie som inkluderer tre reiselivsbedrifter lokalisert i Trøndelag Kommune. Igjennom kvalitative dybdeintervjuer med tre informanter fra hver bedrift ble bedriften sin håndtering av koronapandemien avdekket, i tillegg til hvordan deres innovasjoner har kommet til live under pandemien. Casebedriftenes sin håndtering av koronapandemien og utvikling av innovasjon presenteres i empirisk materiale basert på informantene sine opplevelser. Deretter ble dette materialet analysert igjennom en komparativ analyse som viser til likheter og ulikheter. Avslutningsvis diskuteres funnene opp mot relevant litteratur. Igjennom studien ble det avdekket at krisehåndtering har ledet til innovasjon for bedrifter i reiselivsnæringen. I tillegg ble det introdusert en selvlaget modell som inkluderer de krisehåndteringene og suksessfaktorene som det ble oppdaget var til felles for alle reiselivsbedriftene i sin vei til innovasjon under pandemien. Disse krisehåndteringene inkluderte: rask respons, en identifisering av muligheter, skaffe finansiering til prosjekter, utnyttelse av kunnskap og ressurser, samarbeid internt og eksternt, tilpasse seg markedsendringer, og en effektivisering av prosjekter. Disse krisehåndteringene kombinert med suksessfaktorene: bedriften, ledere og ansatte var nøkkelen til suksessfull utvikling av inkrementelle og radikale innovasjoner hos casebedriftene under pandemien MOØ300

Denne oppgaven ser nærmere på ledelsesutfordringer og opplevelser i en helseorganisasjon under koronapandemien. Studien er avgrenset til to avdelinger som ble opprettet som et resultat av pandemien. Det blir spesielt vinklet mot utfordringer knyttet til ledelse av avdelingene, og hvordan ledere har håndtert krisesituasjonen. Det ble gjennomført dybdeintervjuer med totalt to ledere og seks medarbeidere. Problemstillingen lyder som følger: Hvordan har ledere i en helseorganisasjon håndtert ledelsesutfordringer knyttet til koronapandemien, og hvordan har deres medarbeidere opplevd denne endringen? Studiens funn tyder på at kommunikasjon var en viktig faktor under håndteringen av pandemien. Å bygge opp en avdeling helt fra starten samtidig som det oppstod hyppige endringer i forbindelse med smitteverntiltak, krevde at lederne var tydelige og gode til å formidle informasjon. I en pandemi med en slik uforutsigbarhet krevde det også at en leder var god til å se problemer og finne raske løsninger. Begge avdelingslederne forsøkte å gi sine medarbeidere god oppfølging og tilrettelegging under krisen. Dette er i likhet med det Jankelová et al (2021) hevder at i en pandemi med frykt, bør lederne ta vare på sine medarbeidere. Når det gjaldt medarbeidernes opplevelse av håndteringen, kan det tyde på at de opplevde god støtte fra sin leder. Individuell støtte så ut til å være en viktig faktor for medarbeidernes motivasjon, da de opplevde å bli sett og hørt. Samtidig ønsket begge avdelingslederne å formidle til sine medarbeidere at de utførte et samfunnsviktig arbeid, og at alle var like avhengige av hverandre. Lederne var også opptatte av å gi de ansatte autonomi, selv om autonomien ble noe begrenset som følge av påkrevde, rutinemessige oppgaver. Samlet sett antyder funnene våre at lederne benyttet seg av en lederstil som sammenfalt med transformasjonsledelse, med særlig fokus på å være et forbilde, samt å gi individuell støtte.

I denne masteroppgaven ser vi nærmere på fjernledelse som dagens ledelsesform og hva dette innebærer i praksis. Vi tar utgangspunkt i hvordan mellomledere opplever fjernledelse ved pålagt hjemmebasert fjernarbeid under koronapandemien med vekt på et kommunikasjons- og et relasjonsperspektiv. Oppgaven er basert på dybdeintervjuer med mellomledere fra utvalgte etater og bydeler i Oslo kommune. Studiens funn indikerer at digital kommunikasjon kan være utfordrende. Kommunikasjonsperspektivet står helt sentral ved utøvelsen av fjernledelse ved bevisst bruk av ulike digitale verktøy. Funnene i vår studie peker på viktigheten av lederens tilgjengelighet. Uformell kommunikasjon og dialog anses som en forutsetning for å oppnå effektiv kommunikasjon ved fjernledelse. Relasjonsbygging blir opplevd som en krevende prosess når kommunikasjon hovedsakelig skjer via digitale kanaler. For å etablere gode relasjoner viste informantene i denne studien til ulike ordninger. Eksempelvis innførte flere ledere jevnlige samtaler med hver enkelt medarbeider basert på deres individuelle forskjeller og behov. Funnene våre avdekker også at utstrakt bruk av hjemmekontor kan anses som utfordrende, siden det setter særlige krav til både ledere og medarbeidere når det gjelder å skille mellom privat liv og jobb. Under pandemien førte pålagt fjernledelse til en bratt læringskurve for mange ledere, fordi de måtte tilpasse seg den nye digitale tilværelsen og utøve sin lederrolle på en utradisjonell måte. Både et kommunikasjons- og relasjonsperspektiv må vektlegges ved fjernledelse fordi denne ledelsesformen fordrer mestring av en rekke oppgaver, som for eksempel digitalkommunikasjon, tilgjengelighet, oppfølgning, ivaretakelse, anerkjennelse og etableringen av tillitsfulle relasjoner. For å håndtere overgangen til pålagt hjemmekontor fremkommer det at lederne i denne studien har vært bevisst på å planlegge og strukturere arbeidsdagene på en tilfredsstillende måte slik at de kunne utøve sin lederfunksjon som mellomleder på best mulig måte.

Koronapandemien hadde sitt utbrudd vinteren/våren 2020 over store deler av verden. For å begrense smittespredning ble det i varierende grad på nasjonalt nivå innført restriksjoner og smitteverntiltak som resulterte til dels omfattende nedstengninger og reiseforbud. Dette bidro til at reiselivsnæringen i Nord-Norge ble hardt rammet som følge av tapet av utenlandske turister. Allerede før koronapandemien brøt ut drev næringen under lave marginer. Formålet med denne oppgaven er å kartlegge hvordan koronapandemien har påvirket lønnsomheten til reiselivsbedrifter lokalisert i Nord-Norge. Dette blir undersøkt gjennom følgende problemstilling: «Hvordan påvirker koronapandemien lønnsomheten i reiselivsbedrifter i Nord-Norge?». Problemstillingen diskuteres med bakgrunn i styringssirkelen og betingelsesteorien. Oppgaven baserer seg på en spørreundersøkelse som kartlegger bruk av og endring i bruk av økonomistyringssystemer, og en analyse av økonomiske nøkkeltall forut før og under pandemien, for virksomheter innen reiselivsbransjen, formidling, lokalisert i Nord-Norge. Resultatene fra undersøkelsen indikerer at konsekvensene av koronapandemien i vesentlig grad har hatt en negativ virkning på de økonomiske resultatene, mens bruken av økonomistyringssystemene ikke i betydelig grad har endret seg. Imidlertid indikerer resultatene fra spørreundersøkelsen at planlegging er viktig og at det ofte rapporteres på økonomisk styringsinformasjon. Videre antyder resultatene at fremtidsrettet informasjon og informasjon om eksterne omgivelser har vært viktig. Analysen av økonomiske nøkkeltall viser en negativ driftsmargin (-6,3%) og resultatgrad (-4,7%) i pandemiåret 2020 (i forhold til 2018 og 2019), noe som indikerer at omsetningen ble i vesentlig grad svekket under koronapandemien. Videre viser resultatene en negativ endring i salgsinntektene (-50 %) og driftsresultatet (-169,4 %) fra 2019 til 2020, og at driftsresultatet ble negativt i 2020 (i forhold til 2018 og 2019). Funnene er av interesse fordi de med tydelighet viser hvor dramatisk den økonomiske påvirkningen av tiltakene for å håndtere pandemien har vært for reiselivsbransjen i Nord-Norge.

Covid-19 pandemien var en vanskelig periode som hadde stor påvirkning på alle deler av samfunnet. Ledere har vært nødt til å tilpasse seg usikre situasjoner og forhold som de ikke var forberedt på. I denne oppgaven undersøker og analyserer jeg lederens tilpasningsevne under koronapandemien. Gjennom kvalitative intervjuer har jeg sett på lederne tilpasningsevne og utvikling. Ledere har hatt en vanskelig periode som de ikke forventet og ikke var forberedte på. I disse årene har lederne måtte tilegne seg mye informasjon og kunnskap. De har måttet lære å lede på måter de aldri hadde tenkt på tidligere. De ekstreme forholdene og kontinuerlig endringene krevde at lederne tilpasset sin lederstil for å best lede igjennom denne perioden. Pandemiens krav til endring og tilpasning var nytt for lederne og det startet med en del feil. Ettersom lederne tilegnet seg mer erfaringer innen adaptive ledelse og fikk tilgang til mer informasjon om koronapandemiens påvirkning klarte lederne å tilpasse lederstilen sin etter behovene. The Covid-19 pandemic was a difficult period that had a major impact on all parts of society. Leaders have had to adapt to uncertain situations and conditions for which they were not prepared. In this paper, I examine and analyse the leader's adaptability during the corona pandemic. Through qualitative interviews, I have looked at the leaders' adaptability and development. Leaders have had a difficult period that they did not expect and were not prepared for. During these years, the leaders have had to acquire a lot of information and knowledge. They have had to learn to lead in ways they had never thought of before. The extreme conditions and continuous changes required that the leaders adapted their leadership style to best lead through this period. The pandemic's demands for change and adaptation were new to the leaders and it started with a number of mistakes. As the leaders gained more experience in adaptive leadership and gained access to more information about the impact of the corona pandemic, the leaders were able to adapt the leadership style to the needs.

Tema for masteroppgaven er ledelse av endringsprosesser under koronapandemien. En kvalitativ undersøkelse av styreres perspektiv på håndteringen av koronapandemien. Undersøkelsen er basert på samtaler med fire styrere. Den teoretiske forankringen tar for seg perspektiver på endringsprosesser, på lederrollen og ser på barnehagen som lærende organisasjon. Problemstillingen er: Hvilke erfaringer har barnehagestyrere fått med endringsprosesser under koronapandemien? Undersøkelsen viser at endringsprosessen var en top-down prosess som følge av politiske vedtak. Prosessen avviker fra ideelle, mer demokratisk funderte endringsprosesser. Styrerne beskriver at bruk av tvang gjorde endringene enklere å gjennomføre. Endringene ble gjennomført som følge av trafikklysmodellen og smitteveiledere som var utarbeidet av nasjonale myndigheter. For styrerne var tydelighet viktig for utøvelsen av ledelse. Innenfor rammene av de politisk styrte vedtakene, var det rom for medvirkning fra personale. I tillegg til å ha gode systemer og rutiner, forteller styrerne om viktigheten av å lytte til sine ansatte. Mange i personalet var engstelige og bekymret for egen helse og for familiemedlemmer. Dette krevde mer at styrerne, da mange i personalet måtte beroliges. Styrerne måtte være endrings- og oppgaveorienterte, samtidig som de var relasjonsorienterte. Undersøkelsen viser at Informasjonsflyten var en utfordring. Sosiale mediers og nyhetskanalers fokus på koronapandemien kan ha økt bekymringen blant personalet. Undersøkelsen viser at personalet hadde ulikt utgangspunkt med tanke på motivasjon og vilje til endring. Nye arbeidsmåter ble utprøvd under pandemien. Dette var endringer som barnehagene ikke hadde implementert hvis det ikke var av ren nødvendighet på grunn av smittesituasjonen. Noen ansatte tok på seg oppgaver som de i utgangspunktet viste motstand mot. Negative konsekvenser av endringene var mangel på faglige- og sosiale møtearenaer. Alle styrerne opplevde mangel på faglig utvikling. Styrerne opplevde mindre fleksibilitet ved sykefravær, da de ikke kunne flytte personalet. Barna fikk ikke velge hvem de ville leke med og det ble et dårligere tilbud av leker og materiell. Planlagte pedagogiske aktiviteter ble avlyst. En styrer fortalte om mangel på anerkjennelse av ansatte i barnehagene. Mangel på smittevern og økonomisk kompensasjon og korte frister for gjennomføring av endringer synligjorde det. Undersøkelsen viste at positive konsekvenser av pandemien var mindre grupper, en tydeliggjøring av arbeidsoppgaver og tydeligere ansvarsfordeling i mindre grupper. Noe som kan ha ført til økt mestring blant personalet. The theme for the master's thesis is kindergarten managers` experience with change processes during the coronary pandemic. A qualitative study of managers' perspectives on the corona pandemic. The survey is based on conversations with four directors and is based on four research questions. How do managers feel that their leadership role has changed during the pandemic? What change competence do the managers see in their staff? What are the negative and positive consequences of changes during the pandemic? What have the measures during the pandemic done to the quality of the kindergarten? The theoretical grounding addresses perspectives on change processes, on leadership and kindergarten as a learning organization. The survey shows that the change process was a top-down process as a result of political decisions. The process deviates from ideal, more democratically based change processes. The managers describe that the use of coercion made the changes easier to implement. The changes were implemented as a result of the traffic light model and infection guides prepared by national authorities. For the managers, clarity was important for the exercise of leadership. Within the framework of the politically controlled decisions, there was room for participation from the staff. In addition to having good systems and routines, managers talk about the importance of listening to their employees. Many of the staff were anxious and worried about their own health and that of family members. The managers had to put an efford into reassuring members of the staff. The survey shows that handling information was challenging for the managers. They had to present sufficient amount of information, to satisfy the need from the staff aswell as from the parents. Social media and news channels were filled with information on the corona pandemic. It made managing information difficult and may have caused further anxiety among members of the staff. The survey shows that managers experienced different degrees of motivation amongst the staff. New methods were tested during the pandemic, such as smaller groups, use of digital platforms and increased focus on hygiene. Kindergartens would not have implemented these changes if it were not for the pandemic. Some employees took on tasks that they initially resisted, such as communicating with children on social media. Negative consequences of the changes during the pandemic were lack of professional and social meeting arenas. All of the managers experienced lack of professional development. They reported on less flexibility in the event of sick leave, as they could not move staff. One of the managers reported that the children were not allowed to choose play mates and there was a poorer supply of toys and materials. Planned educational activities were canceled. One manager spoke of the lack of recognition of employees in kindergartens. Lack of infection control, financial compensation and short deadlines for implementation of changes. The survey showed that the positive consequences of the pandemic were smaller groups, a clarification of work tasks and clearer division of responsibility when divided in smaller groups. This may have led to increased mastery among the staff.

Oppgavens tema er nasjonale myndigheters håndtering av koronapandemien. Sett gjennom et analytisk rammeverk fra Graham T. Allison. Problemstillingen for oppgaven er følgende: Hvordan håndterte norske myndigheter krisen som oppsto ved utbruddet av koronapandemien? Og hva kan best forklare håndteringen? Norge og verdenssamfunnet har blitt berørt som helhet av koronapandemien. Utfordringer som sykdom og død, konkurser, arbeidsledighet og sosiale konsekvenser er noe pandemien har ført med seg. Verdens helseorganisasjon hevder at dette ikke vil være den siste pandemien. Med dette som bakgrunn ligger formålet med min oppgave, hvordan kan vi forstå krisehåndteringen til norske myndigheter. For å lære av krisehåndteringen som er gjort må vi først forstå hvorfor norske myndigheter har handlet som de har gjort. Forskningsdesignet til oppgaven er en kvalitativ tilnærming basert på casestudie og dokumentanalyse. Her blir offentlig dokumenter analysert med Koronakommisjonens rapport som utgangspunkt. I analysen ble dokumentene analysert gjennom et analytisk rammeverk bestående av tre modeller fra Allison, hvor funn ble belyst mot teori. I forberedelsene til en pandemi viser det seg at modell II har størst forklaringskraft. Koronakommisjonen konkluderer med at norske myndigheter ikke var godt nok forberedt i møte med en pandemi. Nedstengingen av Norge var preget av raske avgjørelser hvor enkeltindivider spilte en sentral rolle. Her er det modell III som har størst forklaringskraft. I gjenåpningen av landet har de tre modellene forklaringskraft i større eller mindre grad. Svakheten til Allisons analytiske rammeverk virker å være skille mellom en enhetlig aktør til flere aktører med ulike meninger. Norske myndigheter fremsto i flere tilfeller som rasjonell på tross av at myndighetene ikke var enhetlig. Allisons analytiske rammeverk forklarer flere aspekter ved håndteringen av koronapandemien og er derfor ikke bare begrenset til studier av internasjonal politikk. The topic of the thesis is the National authorities handling of the corona pandemic. Viewed thru an analytical framework from Graham T. Allison. The research question for the thesis is: How did Norwegian authorities handle the crisis during the outbreak of the corona pandemic? And what can best explain the handling? Norway and rest of the world have been affected by the corona pandemic. Challenges such as illness and death, bankruptcy, unemployment and social consequences is some consequences caused by the pandemic. The World Health Organization claims that “Covid-19 will not be the world’s last health emergency”. My purpose of this thesis lies in this quote, how can we understand the crisis management? To learn we need to understand why. The research design of the thesis is a qualitative approach, based on case study and document analysis. Public documents will be analyzed with the Corona Commission’s report as a foundation. The documents were analyzed through an analytical framework based on Allison’s conceptual models. The governments preparations for a pandemic can best be explained by model II. Corona Commission concludes that Norwegian authorities were not week enough prepared to face a pandemic. The lockdown of Norway was characterized by rapid decisions which individuals played a key role. Modell III seems to explain the handling of the lockdown best of the models. In the reopening of the country, all the models have explanatory power in some degree. The weakness of Allison’s analytical framework seems to be the difference between a unitary actor and multiple actors. In several cases, the Norwegian authorities appeared rational even though the authorities were not unitary. Allison’s analytical framework explains several aspects of crisis management and is therefore not limited to studies of international politics

Denne rapporten beskriver funn fra en undersøkelse av konsekvenser og håndtering av koronapandemien ved norske universiteter og høgskoler. Arbeidet er gjort på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet, og ble påbegynt sommeren 2020. Analysene bygger på to omfattende spørreundersøkelser til ca. 22 000 studenter og 4000 faglig ansatte. I tillegg er det gjort intervjuer med 36 personer ved tre institusjoner og innhentet supplerende informasjon fra en rekke beslektede studier.

Master in Business Administration (MBA) - Nord universitet 2021

Til tross for pandemien var boligprisveksten høy gjennom store deler av 2020. Lavere utlånsrenter, endringer i boligpreferanser og begrenset tilbud av nye boliger har bidratt til økt prispress, især i Oslo. Våre analyser basert på tinglyste boligomsetninger registrert i Kartverket tyder på en vridning i etterspørselen fra større leiligheter til eneboliger etter at strenge smittevernstiltak ble innført i mars 2020. Denne vridningen er særlig synlig i hovedstaden og sammenfaller med sterkere prisvekst i områder rundt Oslo enn i Oslo kommune. Funnene indikerer at koronapandemien kan ha endret folks boligpreferanser noe og gjort det mer attraktivt å bo i større boliger lengre fra sentrum.

Innledning I rapporter fra Folkehelseinstituttet (Indseth et al, 2020; Indseth et al, 2021a) er det vist at andel smittede av Covid-19 og andel innlagte på sykehus kan variere mye avhengig av landbakgrunn. De som kommer fra Afghanistan, Irak, Pakistan, Somalia eller Tyrkia har spesielt høye smitte- og sykdomsrater. De landene det gjelder tilhører alle kategorien lav eller middelinntektsland etter Verdensbankens inndeling i landgrupper. Det er viktig å undersøke om det finnes forhold og faktorer som kan forklare disse forskjellene. I den foreliggende rapporten ser vi på forskjeller i koronarelatert atferd og et utvalg av forhold som kan ha sammenheng med atferd etter landbakgrunn. Med koronarelatert atferd mener vi atferd som kan bidra til å redusere risikoen for å bli smittet, for eksempel det å bruke antibakteriell væske når en går inn på en butikk eller unngå å håndhilse eller klemme personer en møter. Metode Dataene som analyseres i denne rapporten ble samlet inn i fire fylker i november og desember 2020: Agder, Nordland, Oslo og Vestland. I Agder og Nordland ble det trukket representative utvalg blant de som tidligere hadde deltatt i folkehelseundersøkelser i disse fylkene. I Oslo og Vestland ble det trukket nye, representative utvalg. Av de 58 839 som ble inviterte til delta i undersøkelsen var det 26 039 (42,5 %) som besvarte skjemaet. Noen av analysene av seleksjon som feilkilde som presenteres i denne rapporten omfatter også de som deltok i korona-undersøkelsene i Agder og Nordland i juni 2020 (n=11 953, 59,2 % av de inviterte). Datainnsamlingen ble gjennomført rent elektronisk ved bruk av et spørreskjema som inneholdt til sammen 180 enkeltspørsmål. Resultat Analyser som presenteres i denne rapporten viser at atferd som har sammenheng med risiko for å bli smittet eller smitte andre kan deles inn i to brede grupper: (i) Koronahygiene og (ii) Sosial distanse. Vi har laget gjennomsnittsskårer for hver av disse to gruppene av atferder. Vi har benyttet tre ulike systemer til inndeling etter landbakgrunn. De er basert på inndelinger som tidligere er benyttet av (i) Det globale sykdomsbyrdesenteret i Seattle (Global Burden of Disease – GBD), (ii) Statistisk sentralbyrå og (iii) Verdensbanken (inndeling etter landenes inntektsnivå). Disse tre inndelingene viste seg å fungere omtrent like bra. Uansett inndeling i landgrupper ble resultatet at deltakere med landbakgrunn fra Norge, Norden, Vest-Europa og høyinntektsland i andre deler av verden kom ut med lavest gjennomsnittlig skår på «Koronahygiene». Siden Verdensbankens system fanger dette opp på en god måte, og siden deres system gir færre og dermed større grupper, har vi stort sett benyttet denne inndelingen. For bestemte formål har vi også delt landene inn i enda færre grupper. Når vi skiller mellom Vest-Europa og de rike land i andre deler av verden på den ene siden og øvrige land på den andre, viser det seg ved analyser på enkeltvariabler at de som var født i land som tilhører den siste gruppen (de ikke-rike landene) kom best ut på de fleste spørsmål som har med Koronahygiene å gjøre. De kom også best ut på de fleste spørsmålene om Sosial distanse. Men her var det to viktige unntak, der de som kom fra Vest-Europa (inkludert Norge og Norden) eller rike land i andre deler av verden hadde høyere andeler som svarte «Alltid» på: • Har latt være å håndhilse eller klemme (andre enn mine nærmeste) • Har unngått å ta kollektivtransport Også blant de som var født i ett av de fem landene som er assosiert med høye forekomster av smittede og innleggelse på sykehus (dvs. Afghanistan, Irak, Pakistan, Somalia eller Tyrkia) finner vi lave prosenter som svarte «Alltid» på disse to spørsmålene. Gjennomsnittsskåren for Sosial distanse gir ikke tilsvarende klare og konsistente forskjeller over grupper definert ved landbakgrunn. Dette har sannsynligvis sammenheng med at enkeltvariablene som inngår gir forskjeller som går i ulike retninger. Egne analyser der vi sammenligner de som er født i Norge og har norske foreldre med de som kommer fra ett av de fem landene som er assosiert med høy forekomst av smitte og sykehusinnleggelser viser at sistnevnte gruppe skåret klart høyere på Koronahygiene og noe høyere på Sosial distanse. Spørsmålene om bekymringer og engstelse kunne deles inn i to grupper: (i) Bekymringer og engstelse for smitteoverføring og (ii) Pessimisme og problemer med nattesøvnen. Skåren på Bekymringer og engstelse for smitteoverføring var omtrent like høy blant de som var født i lav- og middelinntektsland som blant de som var født i Norge. Skåren på Pessimisme og problemer med nattesøvnen var høyere blant de som var født i lav- og middelinntektslandene enn i noen andre landgrupper. Blant de som var født i ett av de fem landene som er assosiert med høye andeler smittede var gjennomsnittlig skår på «Pessimisme og problemer med nattesøvnen» svært mye høyere enn blant de som var født i Norge med norske foreldre. Forskjellen tilsvarte en Cohens d på 0,83. De skåret også mye høyere enn de som var født i Norge med foreldre som også var født i Norge på psykiske plager (Cohens d=0,79). Spørsmålene om endringer i sosial kontakt kunne deles inn i tre kategorier: (i) Bruk av telefon og digitale medier (Digital kontakt), (ii) Samvær med andre innendørs og (iii) Samvær med andre utendørs. Naturlig nok rapporterte deltakerne i studien gjennomsnittlig en økning i kontakt gjennom telefon og digitale medier, en sterk nedgang i samvær med andre innendørs og en noe svakere nedgang i samvær med andre utendørs. Den mest markerte forskjellen på tvers av landgrupper var at de som kom fra lavinntekts eller middelinntektsland hadde en sterkere nedgang i samvær med andre utendørs enn de som kom fra Vest-Europa (inkludert Norge og Norden) og fra høyinntektsland. De som var født i land som er assosiert med høye forekomster av smitte, hadde en litt mindre økning i bruk av telefon og digitale medier, en litt mindre nedgang i sosialt samvær med andre innendørs, men samtidig en noe sterkere nedgang i samvær med andre utendørs når vi sammenlignet med de som var født i Norge med norske foreldre. Spørsmålene om holdninger til myndighetenes innsats kunne deles inn i tre grupper. Tiltakene har vært: (i) For inngripende, (ii) For svake og (iii) Gode (Klare og tydelige, Viktige og nødvendige). Deltakerne i studien hadde stort sett positive holdninger til myndighetenes innsats. Dette gjaldt uansett landbakgrunn. På ett punkt var de som var født i andre land (landbakgrunn gruppert) noe mer kritiske. De mente i litt større grad enn de som var født i Norge at tiltakene har vært for inngripende. Dette gjaldt også de som var født i de fem landene som var assosiert med høy forekomst av smittede. Diskusjon Analysene av dimensjonalitet har vært sentrale i denne studien. Av de til sammen 25 spørsmålene som ble stilt om koronarelatert atferd, kunne 23 plasseres inn i to brede grupper, «Koronahygiene» og «Sosial distanse». Tilsvarende analyser av andre skalaer førte også til at mange enkeltspørsmål kunne reduseres til et mindre antall sumskårer. Noen av disse skalaene kan være aktuelt å benytte i framtidige studier. Noen av dem gjerne i utvidet og forbedret form. I mange av analysene gikk det et skille mellom de som var født i rike land (Vest-Europa og rike land i resten av verden) mot de som var født i middels- og lavinntektsland. Den siste gruppen kom blant annet bedre ut på Koronahygiene. Analyser spesifikt på de som var født i de fem landene som er funnet å ha høye forekomster av smitte og sykehusinnleggelser (Afghanistan, Irak, Pakistan, Somalia eller Tyrkia) gir heller ikke holdepunkter for å anta at dårlig koronahygiene skulle forklare forskjeller i andel smittede. Snarere tvert imot. Analyser på sosial distanse viser noe av det samme. Skåren er minst like høy eller høyere i lavinntektsland og i middelinntektsland. Her fant vi imidlertid, i analysene av enkeltvariabler, to unntak; å unngå kollektivtrafikk og det å unngå å håndhilse og å klemme på andre enn sine nærmeste. Her var andelene som alltid fulgte rådene lavere blant de som var født i Lav- eller middelinntektsland. Selv om det med å reise kollektivt i spørreskjemaet er formulert som et valg en kan ta, vil det for mange ikke være mulig å velge. Hvis en har en jobb som krever tilstedeværelse og ikke har andre transportmuligheter enn offentlig kommunikasjon, vil ytre faktorer og omstendigheter være avgjørende. I analysene av de som kom fra de fem landene med høy smitte/sykehusinnleggelser var skåren på sosial distanse høyere enn blant de som var født i Norge. Dette betyr at de i større grad enn de som var født i Norge rapporterer at de holder avstand. På de samme to leddene som ble nevnt i forrige avsnitt kom de imidlertid ut med prosenter som gir et annet bilde. Lavere andeler rapporterte at de unngår kollektivtrafikk og at de unngår å håndhilse og å klemme på andre enn sine nærmeste. Vi kan ikke si sikkert om disse forskjellene kan forklare noe av de høye forekomstene av smitte og innleggelser på sykehus for Covid-19 blant de som kommer fra Afghanistan, Irak, Pakistan, Somalia eller Tyrkia. De som ikke var født i Norge, herunder også de som var født i de fem landene med høy forekomst av smittede, mente i større grad enn de norskfødte at inngrepene fra myndighetene har vært for sterke. Dette kan være et utgangspunkt for en diskusjon om inngrepene rammer innvandrergrupper sterkere enn de som er født i Norge. Det kan også tenkes å handle om utilstrekkelig kommunikasjon overfor innvandrergruppene. De høye skårene på «Pessimisme og problemer med nattesøvnen» knyttet til koronapandemien og på psykiske plager mer generelt kan bety at det er nødvendig å supplere med en helt annen type tiltak enn bare korona-informasjon til noen av gruppene med utenlandsk bakgrunn. Mange har sannsynligvis gode grunner til pessimisme. Flere kan ha mistet jobben og de kan ha venner og kjente som er blitt smittet og syke både i Norge og i landene de kommer fra. Det bør vurderes om en kan yte mer støtte og hjelp til å mestre en situasjon som for mange kan være psykisk belastende. En mulig feilkilde i en studie der grupper med ulik landbakgrunn sammenlignes er seleksjon. Hvis de som deltar i studien skiller seg fra de som ikke deltar på utfallsvariablene, kan en få et feil totalbilde. Dersom seleksjonen er sterkere i noen grupper enn i andre grupper definert ved landbakgrunn, kan sammenligningen mellom gruppene bli misvisende. Analyser av seleksjon på det foreliggende materialet viser ingen tendenser til seleksjon i materialet sett under ett eller ulik seleksjon på tvers av landgrupper. Analysene av seleksjon har imidlertid sine begrensninger, siden de bare omfatter de som har deltatt i studien. Vi vet ikke sikkert hvor mye det bildet vi har tegnet ville endret seg dersom vi hadde hatt ett hundre prosents oppslutning om undersøkelsen. Kanskje ville bildet sett nokså annerledes ut. Det er stort behov for undersøkelser som kan kaste lys over dette. Konklusjon Grunnet høyt frafall blant de som var født i lavinntektsland og middelinntektsland, kan vi ikke uten videre generalisere resultatene fra den foreliggende undersøkelsen for disse gruppene ut over det foreliggende materialet. Noen funn er imidlertid lettere å generalisere enn andre. Dette er trolig tilfelle med dimensjonaliteten i skalaer og forskjeller i prevalens på tvers av utfallsmål. Det er vanskeligere å generalisere når det gjelder forskjeller i prevalenser mellom grupper. Når det gjelder hygiene, kommer de som er født i lav- og middelinntektsland godt ut. Når det gjelder sosial distanse, virket det i første omgang som de kom like bra ut eller minst like bra ut som de som var født i Norge, Norden eller Vest-Europa. Analyser av enkeltvariabler viser et litt annet bilde. De som er født i lav- og middelinntektsland kom mindre gunstig ut på to variabler; det å unngå kollektivtrafikk og det å håndhilse og klemme på andre enn sine nærmeste. Resultater fra denne studien tyder på at det blant de som kommer fra lav- og middelinntektsland, og ikke minst fra de landene som er assosiert med høy grad av smitte, ikke bare bør møtes med informasjon om hva som er ønskelig atferd for å unngå å bli smittet. Det bør vurderes om disse gruppene også trenger støtte og hjelp til å mestre en situasjon som av noen trolig oppleves som sterkt belastende. At de opplever situasjonen rundt koronapandemien som belastende, kan også ha med kontekstuelle forhold å gjøre (bosituasjon, jobbsituasjon etc.)

Innledning Innvandrere i Norge har, sammenliknet med resten av befolkningen, vært særlig hardt rammet av pandemien og er betydelig overrepresentert både i form av påvist smitte og antall innleggelser. Informasjon om smittevernadferd og holdninger til tiltak og koronavaksine i disse gruppene er derfor viktig for å kunne målrette effektive tiltak. Metode Opplysninger fra fire utvalgsundersøkelser, perioden september 2020-februar 2021 er grunnlag for analysene. Undersøkelsene er nettbaserte og gjennomført på norsk. Utvalg er trukket fra folkeregisteret og kontaktinformasjon fra kontakt og reservasjonsregisteret. Resultat Holdninger til koronavaksine varierer mellom landgrupper. Personer født Øst-Europa, Vest-Asia og Afrika har til dels betydelig lavere vaksinevillighet en øvrige landgrupper og personer født i Norge med norske foreldre. Forskjellene kan i liten grad forklares med for eksempel botid, utdannelse, kontakt med nordmenn, m.m. Det er en betydelig økning i vaksinevillighet etter at vaksinasjonen har startet. Smittevernatferd er like god eller bedre i de ulike landgrupper sett opp mot majoritetsbefolkningen. Diskusjon Vi regner med at utvalget ikke er representativt for innvandrerbefolkningene som helhet. Deltakelse krever både relativt gode norskkunnskaper og pålogging med Bank -ID. I den grad estimatene er skjeve, antar vi at skjevheten heller mot en underestimer av forskjeller mellom ulike landgrupper og majoritetsbefolkningen. Mål på koronahygiene og sosial distansering viser at de ulike landgrupper i like stor, eller større grad, enn majoritetsbefolkningen, tar pandemien på alvor. At de som vegrer seg for koronavaksine stort sett ellers følger råd om vaksinering viser at skepsisen mot koronavaksine sannsynligvis er en skepsis mot en helt ny vaksine med begrenset erfaringsgrunnlag. Konklusjon Myndigheter/helsetjenester med ansvar for vaksinasjon bør være oppmerksom på at det kan være reelle forskjeller i holdninger til koronavaksine basert på landbakgrunn. Årsaker til disse forskjellene er ikke forklart, og i den grad man ønsker å påvirke ulike deler av befolkningen med tanke på å øke vaksineopptaket, bør videre undersøkelser gjøres.

Norges musikkhøgskole. Masteroppgave. Musikkterapi Sammendrag - Denne masteroppgaven er en kvalitativ, hermeneutisk forskningsstudie som setter fokus på musikkterapeutenes erfaringer med musikkterapi gjennom digitale plattformer i løpet av korona-pandemien. Oppgaven belyser hvilke perspektiver disse erfaringene gir på viktige aspekter ved musikkterapiprosessen. Dataene ble samlet gjennom kvalitative, semistrukturerte forsknings-intervjuer med seks internasjonale musikkterapeuter og analysert ved hjelp av tematisk analyse som metode. Resultatet av studien er flere ulike perspektiver relatert til temaene som kom fram i dataanalysen: krisesituasjon, kommunikasjon, klientens mikrosystem, relasjon og metodiske tilnærminger - knyttet til viktige aspekter ved musikkterapiprosessen i en ny kontekst. Et av perspektivene handler om hvordan den nye digitale konteksten påvirker musikkterapeutenes hverdag og musikkterapiprosessen. Det handler også om hvordan en krisesituasjon skaper utviklingsmuligheter. Det neste perspektivet belyser kommunikasjon i en digital kontekst, og forklarer klientens evne til å delta i digital kommunikasjon. Det fremheves muligheter og begrensninger som digitale plattformer setter for kommunikasjon, og måten terapeutisk relasjon påvirker kommunikasjon i en digital kontekst. Det 3. perspektivet setter fokus på klientens mikrosystem, medhjelpers rolle og bomiljø. Det 4. perspektivet handler om et relasjonelt arbeid i en digital musikkterapiprosess. Det femte perspektivet handler om ulike musikkterapeutiske tilnærminger og teknikker som egner seg i digitale rom. Abstract - This master's thesis is a qualitative, hermeneutic research study that focuses on music therapists' experiences with music therapy through digital platforms during the corona pandemic. The thesis explains the perspectives these experiences provide on important aspects of the music therapy process. The data were collected through qualitative, semi-structured research interviews with six international music therapists, analysed using thematic analysis. The result of the study is several perspectives related to the topics that emerged in the data analysis: crisis, communication, the client's microsystem, relationship, and methodological approaches. The first perspective is about how the new digital context affects the music therapists' everyday lives and the music therapy process. The 2nd perspective looks at communication in a digital context and explains clients' abilities to participate in digital communication. The therapeutic relationship's impact on communication in a digital context are also emphasized. The 3rd perspective focuses on the client's microsystem, explains the role of assistants and the living environment. The 4th perspective is about a relational work in a digital music therapy process. The 5th perspective addresses music therapeutic approaches that are suitable in a digital space.

Innledning: Covid-19 rammer ikke alle deler av befolkningen likt, og det har betydning både for spredning av smitte og utbruddshåndteringen lokalt og nasjonalt. I denne rapporten har vi undersøkt grad av testing, bekreftet smitte og relaterte innleggelse og dødsfall etter fødeland for personer bosatt i Norge. Rapporten er en oppdatering av tilsvarende rapport utgitt desember 2020. Metode: I april 2020 etablerte FHI et beredskapsregister, kalt BeredtC19, som inkluderer hele befolkningen i Norge. Registeret inkluderer blant annet data fra MSIS/laboratoriedatabasen, Folkeregisteret, AA-registeret (Arbeidsgiver- og Arbeidstakerregisteret) og daglige grunnlagsdata for Norsk Pasientregister (NPR). Fra BeredtC19 har vi hentet deskriptiv statistikk og beregnet rater per 100 000. Det er kun personer bosatt i Norge som er med i materialet. Resultat: Andelen av befolkningen med bekreftet covid-19 og relaterte sykehusinnleggelser er høyere blant utenlandsfødte enn blant norskfødte (2312 og 136 per 100 000 mot 906 og 44 per 100 000). Andelen som er testet er noe høyere blant utenlandsfødte enn blant norskfødte (36 prosent v. 34 prosent), og andelen av de testede som tester positivt er betydelig høyere blant utenlandsfødte enn blant norskfødte (5,9 prosent v. 2,1 prosent). Andelen som har testet seg blant utenlandsfødte økte betydelig i desember 2020 og januar 2021. Det er stor variasjon mellom ulike fødelandsgrupper både i bekreftet smitte, innleggelser, andel testet og andel av de testede som er positive. Personer med fødeland Pakistan, Somalia, Irak, Tyrkia og Afghanistan ligger høyt både for andel som er innlagt, og andel av de testede som er positive. Forskjellene vi observerer i bekreftet smitte forklares i liten grad av forskjeller i alder, kjønn, bostedskommune og yrke. Tallene for død og behov for pustestøtte i form av respirator er små og må tolkes med varsomhet. Utenlandsfødte er overrepresentert for respirator og noe underrepresentert for død. Diskusjon: Funnene viser at smittetrykk og sykdomsbyrde blant utenlandsfødte har vært høyt, og at det for enkelte grupper har vært svært høyt. Vi vet fortsatt lite om årsakene til disse forskjellene mellom norskfødte og utenlandsfødte og mellom ulike grupper av 6 Sammendrag utenlandsfødte. Vi har ikke hatt tilgang til individdata om relevante sosioøkonomiske forskjeller som for eksempel inntekt, utdannelse, botid, trangboddhet o.l. Vi har heller ikke hatt tilgang til data om andre antatt relevante faktorer som bevegelsesmønster, språkferdigheter, helsekompetanse, graden av sosial interaksjon, medievaner og annet som kan påvirke atferd som beskytter mot smitte, etterlevelse av råd og tiltak, karantene og isolasjon. Konklusjon: Smittetrykket og sykdomsbyrden har vært høyere blant utenlandsfødte bosatt i Norge enn resten av befolkningen, og særlig blant personer med fødeland Pakistan, Somalia, Irak, Tyrkia og Afghanistan. Årsakene til forskjellene kan i liten grad forklares med de dataene vi har tilgjengelig. Executive summary (English) Introduction: Covid-19 does not affect all parts of the population equally. This has significance for both the spread of infection and the outbreak management locally and nationally. In this report we have examined the degree of testing, confirmed infection, hospitalizations and deaths by country of birth for residents in Norway. Method: In April 2020, FHI established an emergency register, called BeredtC19, which includes the entire population in Norway. The register includes data from the MSIS/laboratory database, the National Population Register, the AA register (Employer and Employee Register) and data from the Norwegian Patient Register (NPR). From BeredtC19 we have extracted data for descriptive statistics and calculated rates per 100,000. Only residents of Norway are included in the material. Results: Rates for confirmed covid-19 and related hospitalizations are higher among foreignborn than among Norwegian-born residents (2312 and 136 per 100,000 versus 906 and 44 per 100,000 respectively). The proportion of the population who have been tested is somewhat lower, and the proportion of those tested who have tested positive is significantly higher among people born outside Norway than among Norwegian-born (36% and 5.9% versus 34% and 2.1% respectively). We observe an increase in the proportion of the population who have been tested among foreign born especially in December 2020 and January 2021. There are major variations between different countryof-birth groups with regard to confirmed infection, hospitalizations, proportion tested and proportion of those tested who test positive. People residing in Norway who are born in Pakistan, Somalia, Iraq, Turkey and Afghanistan have higher rates than Norwegian-born, both for hospitalization and percentage of tested persons who tested positive. The differences we observe in confirmed infections are only to a minor extent explained by differences in age, sex, municipality of residence and occupation. The numbers for deaths and requiring respiratory support are small and must be interpreted with caution. Foreign-born are slightly underrepresented for death, but overrepresented among those requiring respiratory support. Discussion: Our findings show that the level of infection and disease burden among foreign-born residents of Norway have been high, and that for some groups have been very high. We still do not know the explanation for these differences between Norwegian-born and foreign-born and between different groups of foreign-born. We have not had access to individual data on relevant socio-economic differences such as income, education, length of residence or crowded housing. Nor have we had access to data on other possible relevant factors such as movement patterns, language skills, health literacy, degree of social interaction, media habits, etc., that may influence behavior protecting against infection, compliance with official advice and regulations, or quarantine and isolation. Conclusion: Both the level of infection and the disease burden seem to have been higher among foreign-born residents of Norway than the rest of the population, and especially among people born in Pakistan, Somalia, Iraq, Turkey and Afghanistan. The reasons for the differences can only to a minor extent be explained by the data we have available.

Denne oppgaven ser nærmere på hvordan rollen til førstelinjeledere påvirkes ved overgangen til fjernledelse under koronapandemien. Med utgangspunkt i ti semistrukturerte intervju med førstelinjeledere fra to direktorater, tar studien for seg endringer i lederrollen basert på syv av de ti rollene i Henry Mintzbergs klassiske teori (1973). Studiens funn tyder på at rollen som leder blir særlig viktig ettersom førstelinjelederen i større grad må tilpasse oppfølgingen av medarbeiderne, og være mer bevisst på den enkeltes behov. Rollen som kontaktskaper er også viktig for fjernlederen, blant annet fordi lederens allerede etablerte nettverk blir sentralt for informasjonsformidling. Videre indikerer studiens funn at måten lederen innheter og mottar informasjon på, via overvåkerrollen, endrer seg ved overgangen til fjernledelse. Lederen blir også i større grad primærkilden for informasjonen medarbeiderne får, og fungerer dermed som et bindeledd mellom seksjonen og resten av organisasjonen. Dette bidrar til at rollen som informasjonsspreder blir mer fremtredende. Det er lite som tyder på at rollen som ressursfordeler påvirkes i vesentlig grad. Likevel har konteksten for oppfølgingen av arbeidsprosessene endret seg ettersom bruken av digitale verktøy blir mer omfattende. Dette bidrar til at forutsetningene for utøvelsen av entreprenørrollen påvirkes, blant annet ved at det kan bli mer utfordrende å både iverksette og følge opp nye prosjekter. Rollen som problemløser aktualiseres også. For å håndtere den uforutsette endringen som pandemi og overgang til hjemmekontor utgjør, blir planlegging og struktur viktigere elementer for å kunne utøve den helhetlige lederfunksjonen til førstelinjelederen.

Koronapandemien har endret husholdningenes tilpasning i kredittmarkedet og endringen reflekteres av historisk høye nettofinansinvesteringer. Utviklingen forklares i særlig grad av rekordhøye bankinnskudd, men en reduksjon i kortsiktig gjeld har også bidratt til å øke nettofinansinvesteringene i 2. kvartal 2020. Lavere renter på lån hos banker og kredittforetak har redusert husholdningenes renteutgifter og rentebelastning avtok i det siste kvartalet.