Search

This study examines the interplay between whale watchers’ knowledge and interest in protecting the environment on the perceived value and satisfaction of their whale watching experience. Despite an emphasis on examining 1) environmental insights into protecting the environment employed by tourists and tourism stakeholders; and 2) evaluating tourists’ perceived value and satisfaction in the literature, it is unknown if whale watchers’ knowledge and interest in protecting the environment influences their evaluation of a whale watching experience. To assess the relationships between these constructs, 1024 self-administered surveys were collected on three whale watching vessels within one Australian whale watching destination. Ordinary least square and logit regression determined that whale watchers’ interest in protecting the environment and perceived value and satisfaction with their whale watching experience was high. Whale watchers’ knowledge of protecting the environment was an insignificant predictor of perceived value and satisfaction. Conversely, whale watchers’ interest in protecting the environment was a significant predictor of perceived quality and emotional value. Perceived value mediated whale watchers’ interest in protecting the environment and satisfaction. To remain competitive whilst also protecting the environment, tourism stakeholders (e.g. Destination Marketing Organizations, whale watching operators) need to further market whale watching experiences to whale watchers in the targeted segment emphasizing environmental protection appeal. This study has provided several theoretical and practical contributions while future research opportunities are also outlined.

Bakgrunn: Miljø – og bærekraft blir stadig mer aktuelt i samfunnet. Flere av de mest kjente og ressurssterke idrettsklubbene i Norge har allerede lagt en tydelig strategi for hvordan de skal arbeide med denne tematikken. De mindre kjente og ressurssterke breddeidrettsklubbene har ofte få ansatte og er avhengig av frivilligheten og samarbeidspartnere for å overleve. Hvordan opplever norske breddeidrettsklubber tematikken rundt miljø -og bærekraft. Problemstilling: Hvordan opplever «breddeidrettsklubber» samarbeidet med deres partnere mot en mer miljøvennlig idrett i Norge og hvilke tiltak gjør de? Metode: Studiet baserer seg på semi-strukturerte kvalitative intervjuer med seks norske breddeidrettsklubber. Deltagerne i intervjuet fungerer som daglige ledere i de aktuelle klubbene. Resultater: Studien har vist at alle klubbene er har et forhold til miljø – og bærekraftstematikken, og at det er viktig for dem å ivareta miljøet. Likevel er det kommet frem at det ikke er miljøet som er deres hovedprioritet, men heller aktiviteten som foregår i de forskjellige klubbene. Utfordringene klubbene har med miljø – og bærekraft kan sorteres inn i tre problemområder. For å imøtekomme deres problemer er det derfor avgjørende å inngå samarbeid med tverrsektorielle partnere.

Norway is a petroleum exporting country that, simultaneously, is at the forefront of implementing ambitious climate policy measures. Through a discourse analysis of official documents that address petroleum policy, this article examines how the Norwegian government justifies a place for Norwegian petroleum in a low-carbon future. Our findings show that the frames used to justify continued petroleum production between 2011 and 2018 remains predominantly stable, despite the growing opposition to this official discourse in relation to climate change and the societal dependence on petroleum revenues. This article highlights the tension that Norway, as a petroleum-producing country, face in an increasingly carbon-constrained world, and how this is handled in the official petroleum discourse. It shows how the official discourse portrays continued petroleum production and exploration as both valid and necessary and how this framing is discursively linked to a strong commitment to mitigate climate change.

Firms are under constant pressure from various governmental and nongovernmental agencies to switch from conventional environmentally polluting products to green product innovations (GPIs). However, the relevant research pertaining to GPI has been published in a diverse set of journals that vary in their scope and readership and, therefore, the scholarly contribution to the topic remains largely fragmented. This study has utilised a systematic literature review approach to examine the literary corpus on GPI to paint a holistic picture of its different aspects. The content and thematic analysis of 85 studies resulted in the extraction of seven key research themes: organisational capabilities, organisational learning, institutional pressures, barriers, structural changes, benefits of GPI, and methodological choices. This study's findings further highlight the various gaps in the GPI literature and raise some research questions that warrant scholarly investigation in the future. Likewise, our study has important implications for practitioners who are likely to benefit from a holistic understanding of the different aspects of GPI. Similarly, policymakers can use this study's findings to introduce policy interventions, especially in countries where GPI adoption is low.

Hvordan har friluftslivet definert framveksten av det moderne Norge? Dette er en norgeshistorie med friluftsliv som perspektiv. Den undersøker friluftslivets rolle i perioden 1940¬¬–1970. Hovedargumentet er at nordmenn samles i friluftslivet. Historiografisk plasserer oppgaven seg som sosialhistorie med forgrening til miljøhistorie. Under krigen ble naturen et samlende fristed for nordmenn fra alle samfunnslag. Den fortsatte å være det også etter krigen, og friluftslivet ble gitt en sentral plass i det nye sosialdemokratiet. Sett fra friluftslivets perspektiv representerte ikke 1945 et brudd, men en kontinuitet. I 1950-årene var myndighetenes mål å bygge landet. Den Norske Turistforening fremmet sosiale argumenter for friluftsliv i møte med naturutbyggingen. Disse argumentene fulgte inn i en spirende debatt om naturvern, hvor naturvernet ble gitt instrumentell verdi som vern av nasjonens helse. Idet illusjonen om ubegrenset natur brast, ble det rettet kritikk mot samfunnets utvikling og vekst. Friluftslivstradisjonen utgjorde en normativ motkraft til moderniseringen, og bidro til å fremme naturverntanker i Norge i 1950- og 60-årene. Norske myndigheter imøtekom kravene om naturvern og friluftsliv gjennom arealplanlegging i fjellet. Nasjonalparkene var et uttrykk for dette. Nye aktører på fjellets topper aktualiserte seg i debatten om friluftslivet og innpasset ideer fra det nye fagfeltet økologi med gamle friluftslivsidealer. Kunnskapsoverskuddet som aktørene besatt ga dem et vindu for påvirkning inn i Stortinget, Forsvaret og utdanningsapparatet. Oppgaven konkluderer med at friluftslivet har vært samlende for Norge i kraft av å forme et kollektivt selvbilde. Derfor er det klare sammenhenger mellom norsk friluftsliv og den sosiale og politiske utviklingen av landet. Oppgaven har en empirisk og diskursiv tilnærming, med vekt på sosiale og sosialpolitiske utviklingstrekk. Teorier om tradisjoners plass i moderniserte samfunn legges til grunn for å forstå aspekter ved norsk friluftsliv i denne perioden. Den fokuserer på Den Norske Turistforening, med sideblikk til Arbeiderpartiets syn på friluftsliv. Den mest sentrale primærkilden har vært Turistforeningens årbøker. Årbøkene oppfattes som representative for norsk friluftsliv i denne perioden, og inneholder tekster fra fremtredende skikkelser i norsk offentlighet. Målet er å veve friluftslivet inn i den større nasjonale fortellingen.

Denne avhandlinga handlar om debattar om globale miljøproblem blant norske ingeniørar i perioden mellom 1945 og 1975, og korleis enkelte ingeniørar deltok i breiare, offentlege ordskifte om miljøproblem som ein slags tekniske intellektuelle. Avhandlinga plasserer seg innanfor den skandinaviske og engelskspråklege miljøhistoriske litteraturen, og til dels innan teknologihistorie. Det teoretiske utgangspunktet er vitskaps- og kunnskapshistoriske tilnærmingar til kunnskapssirkulasjon, samt profesjonsteori. Metodisk er avhandlinga inspirert av Cambridge-skulens form for idéhistorie og omgrepshistorie, men legg større vekt på krinsløpet av kunnskap og idear. Kjeldematerialet består først og fremst av digitaliserte aviser, Teknisk ukeblad, møtereferat frå Den norske ingeniørforening og populærvitskapleg litteratur. Avhandlinga tar utgangspunkt i ordskiftet i den tekniske offentlegheita som Teknisk ukeblad, Polyteknisk forening og møta i Den norske ingeniørforening utgjorde. Derfrå utforskar den sirkulasjonen av tekstar og ytringar om miljøproblem som i ettertid har blitt rekna som sentrale i oppkomsten av globale miljøomgrep: Frå William Vogts Road to Survival (1948), via oppropa mot atomprøvesprengingar på 1950-talet og Rachel Carsons Silent Spring (1962), til Limits to growth (1972) og andre modelleringar av det framtidige globale miljøet. Sjølve analysen dreier seg om korleis slike åtvaringar blei brukt og omforma av norske ingeniørar og av publikumma deira: av tillitsvalde i ingeniørforeiningane, industrileiarar og forskingssjefar, skribentar i tekniske tidsskrift og populærvitskaplege forfattarar, både i meir eller mindre interne faglege forum og i breiare offentlegheiter. Avhandlinga viser korleis forståingane, betydninga og relevansen av åtvaringane om miljøproblem endra seg idet dei blei introdusert, imøtegått og vurdert på ulike arenaer og av ulike aktørar. Gjennom heile perioden blei diskusjonar om slike miljøproblem vikla inn i diskusjonar om ingeniørars ansvar, forholdet til andre kunnskapsformer og skiftande forståingar av teknologi. Særleg debattane om radioaktivt nedfall på 1950-talet, og deretter modelleringar av det globale miljøet og framtidsstudiar rundt 1970, blei sentrale i Ingeniørforeininga sine famlande forsøk på å koordinere ei form for ikkje-teknokratisk samfunnsansvar. Ved å også følge desse debattane gjennom andre offentlege arenaer, bidrar avhandlinga til å forstå korleis globale miljøproblem fekk merksemd i norske offentlegheiter – og grensene for denne merksemda. This thesis explores debates about global environmental degradation among Norwegian engineers in the period between 1945 and 1975, and how some engineers qua technical intellectuals participated in broader, public debates about environmental issues. The thesis builds upon and contributes to Scandinavian and Anglophone traditions of environmental history (e.g., Warde et al 2018), and to some extent the history of technology. The theoretical framework is in part based on historical approaches to the circulation and communication of knowledge (e.g., Secord 2004) and in part on theories of professions (e.g., Abbott 1988). Methodically, the thesis is inspired by the Cambridge school of intellectual history (Skinner 2002) and conceptual history (Koselleck) but is more attentive to the reception and circulation of knowledge and ideas. The source material consists of digitized newspapers, professional journals, popular science literature and archival material from the Norwegian Engineering Association. The thesis takes as its point of departure the arenas that constituted what we might call a Norwegian technical public sphere: The meetings of The Polytechnic Society and the Norwegian Engineering Association, as well as their jointly published professional journal. The thesis then explores the wider circulation of environmentalist tracts and books, ranging from William Vogt’s Road to Survival (1948), the fallout controversy and test-ban debates of the 1950s and Rachel Carson’s Silent Spring (1962), to Limits to Growth (1972) and other simulations of the global environment. The thesis analyses how such texts were used and transformed by popular science writers, industrialists, and officials of the engineering association, and by their audiences and interlocutors within internal professional forums and in the wider public sphere(s). The thesis shows how the conceptions, meanings and relevance of such texts were transformed as they were introduced and debated in new arenas, and how they were enmeshed in discussions about the social responsibility of engineers, their relations to other disciplines and shifting conceptions of technology. In particular, the 1950s nuclear fallout controversies as well as the futures studies field and simulations of the global environment in the early 1970s, spurred the Norwegian Engineering Association’s fledgling attempts at formulating a nontechnocratic, social responsibility. By also tracing these debates through other public arenas, the thesis contributes to the literature on the emergence of the global environment as a matter of concern in Norwegian public debate.

The gravity of the electronic waste (e-waste) crisis can be attributed to consumers' low participation in ensuring the proper disposal of such materials. Motivating consumers to recycle e-waste requires a deeper understanding of the dimensions that underlie behavioral intentions. Accordingly, the present study uses the novel framework of Valence Theory (VT) to examine how consumers evaluate their decision to recycle e-waste. The authors propose an extended VT model incorporating consumer values (value compatibility, openness to change, and environmental concerns), which is validated using cross-sectional survey data from 774 Japanese consumers. We also examine the role of different moderators resembling consumers' e-waste recycling behavior. The findings support the moderation hypotheses and suggest that intentions to recycle e-waste are affected by value compatibility, environmental concerns, and the perceived benefits of engaging in this behavior. Thus, the study has important implications for decision-makers, policymakers, and researchers interested in gaining deeper insights into issues surrounding consumers' e-waste recycling intentions. Post-print / Final draft

Covering the period since 2014, this evaluation describe the political context in which Russian environmentalist organisations operate within and how they cope with the situation. NU’s Russia Project has provided NU’s two Russian partner organisations with resources to keep youth environmentalism alive in the two cities.

Master i sosialfag Major societal changes are needed to overcome an increasing amount of plastic waste in the environment. We must focus on sustainability and the long-term perspective. In this master's thesis, the focus lies on the plastic and marine pollution in the municipality of Oslo and the Oslo Fjord. It is a research report that aims to elucidate the background and motives for entering a public-private partnership on plastics in Oslo. In addition, there is an examination on what sort of partnerships exist and what is needed for them to succeed. The City of Oslo has created an action plan which includes a plastic manifesto. The manifesto serves as a tool to help private businesses achieve the goals of the municipal action plan. Furthermore, the findings show that the City of Oslo's background for participation lies in the fact that they have both a responsibility and an obligation to prepare measures to address the increasing problem with plastics. Their motive for participation is the need to collaborate with the private sector in order to achieve the goals they have set in their action plan. Therefore, the City of Oslo has invited local businesses to participate in a partnership. Several parties are involved with resolving the problem and have committed to the plastic manifesto. The background for participation, as stated by the businesses which have signed the manifesto, is characterized by a similar desire to solve the problem with plastics, however, their individual views and level of involvement differ. The results showed that the partnership studied here uses networks as its form of governance and is mainly an institutional partnership. Plastic pollution and surrounding themes are complicated, and the solutions are not always obvious. It is the responsibility of the municipality to lead this partnership, and it is important that the correct governance is put in place. For the partnership to succeed, it is important that the project coordinator manages as facilitator in a positive and insightful way. Since the partnership is at an early stage, further research, at a later stage, should study the process and its effects.

Consumers do not easily trust brands’ claims of naturalness, making it essential to understand the drivers of loyalty and the underlying brand love for such products. Responding to this need, the present study developed a conceptual model based on the Behavioral Reasoning Theory (BRT) to examine the antecedents of brand love. The model was tested using data collected through a cross-sectional survey. The findings suggest that health consciousness is positively associated with reasons for consuming natural products and attitude, which, in turn, are also positively associated with each other. At the same time, reasons for consuming natural products and attitude are positively associated with brand love toward natural products. Whereas, reasons against consuming natural products are negatively associated with attitude and have no association with either health consciousness or brand love. Furthermore, of the two proposed moderators (environmental concern and household size, only environmental concern had a moderation effect on the association of brand love with its antecedents. This study thus provides useful, practical, and managerial implications.

Et sentralt spørsmål i klasseforskningen er hvordan livsstilsforskjeller danner grunnlag for symbolske grenser mellom grupper i ulike klasseposisjoner. I denne artikkelen undersøker vi hvordan politiske stillingstakinger kan skape grunnlag for det vi kaller grønne grenser – diskursive kategoriseringer og vurderinger av andres holdninger og handlinger knyttet til miljø og miljøvern. Analysen er basert på kvalitative intervjuer med miljøvernengasjerte representanter fra den norske middelklassen. Den viser hvilke kriterier som ligger til grunn for informantenes konstruksjoner av «oss» som miljøvernengasjerte, og «dem» som mennesker med negative holdninger overfor miljøvern. Informantene har imidlertid moralske kvaler med å uttrykke avstand i sosiale møter. De rapporterer således å utøve en form for inntrykksstyring gjennom å moderere eller nedtone symbolske grenser, ofte motivert ut ifra et ønske om å ikke skade miljøsaken de brenner for. Artikkelen bidrar også med viktige teoretisk-metodologiske innsikter i debatten om hvordan vi best kan forstå spenninger mellom likhetsidealer og symbolske avstandsmarkeringer i det norske samfunnet.

Hva menneskene har tenkt om natur og naturens verdi er et av de grunnleggende spørsmålene i idéhistorien. I denne masteroppgaven undersøker jeg hvilke tanker om naturens verdi som kommer til uttrykk i norsk miljøpolitikk tidlig på 2000-tallet. Undersøkelsen min tar for seg verdigrunnlaget og argumentasjonsstrategiene i den offentlige utredningen NOU 2004: 28 Lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (Naturmangfoldloven) som ligger til grunn for dagens naturmangfoldlov. Spesielt har jeg sett på hvordan tanken om at naturen har en egenverdi kommer til uttrykk i denne teksten, hva slags egenverdi det er snakk om og hva som er de tekstlige kildene til denne egenverdien. I utredningen beskrives naturens egenverdi som verdi knyttet til helheter. Naturen, artene og sammenhengene mellom livsformene i naturen er bærere av verdi, og dette gir dem rettigheter. Synet på mennesket som del av naturen står sentralt i utredningen og utvalget benytter seg blant annet av det jeg har kalt en økologisk argumentasjonsstrategi. Etter utvalgets syn kan kunnskap om økologi, evolusjon og naturen generelt bidra til at vi ønsker å ta vare på naturen, at vi får respekt for den og at vi erkjenner dens egenverdi. Utredningen om naturmangfoldloven bidro til at naturens egenverdi ble del av verdigrunnlaget for norsk miljøpolitikk. Bortsett fra i en NOU fra 1980 var begrepet ‘egenverdi’ om verdi i naturen ikke brukt i norske miljøpolitiske dokumenter på 1980- og 1990-tallet. Kilden til utvalgets forståelse av naturens egenverdi ser først og fremst ut til å være Arne Næss’ dypøkologi fra 1970-tallet. Økologiske argumentasjonsstrategier går igjen i norske, politiske dokumenter hele veien tilbake gjennom 1990- og 1980-tallet. De kan sees på som spor av en kamp mellom det økologiske og det økonomiske språket, som har pågått siden Miljøverndepartementet ble opprettet. I NOUen om naturmangfoldloven bidrar imidlertid den økologiske argumentasjonsstrategien også til å understreke utvalgets eget syn på natur og verdi i naturen. Gjennom koblingene til dyp-økologien får det økologiske språket en etisk dimensjon, og mister kanskje litt av sin vitenskapelige nøytralitet på veien. I etterkant av utredningen har begrepet ‘egenverdi’ om verdi i naturen blitt brukt mer aktivt i politiske dokumenter, spesielt i den påfølgende odelstingsproposisjonen fra 2009 og i utredningen om økosystemtjenester fra 2013.

Siden 2004 har Environment Society of Oman jobbet for å øke bevisstheten rundt miljøproblemer og klimaendringer i Oman. I begynnelsen var arbeidet basert på frivillighet, men i dag teller organisasjonen 17 ansatte. I denne oppgaven har jeg sett på hvordan organisasjonen har utviklet seg, og hvordan den forholder seg til myndighetene i Oman. Oman preges nå av omstilling. Landet som er bygget på inntekter fra eksport av olje og gass, opplever nå store underskudd i statsbudsjettet. Samtidig er arbeidsledigheten høy, og høyt utdannede ungdommer sitter uten jobb i flere år. Myndighetene har behov for å finne nye inntektskilder, men hvilken retning skal utviklingen ta? Environment Society of Oman ønsker at utviklingen skal være bærekraftig. Med resultater fra egne forskningsprosjekter, henvender de seg til bedrifter, myndigheter og enkeltpersoner. De forsøker å påvirke beslutningstakere til å ta mer hensyn til miljø, og i noen tilfeller er de svært suksessfulle. Samtidig må de tilpasse seg sine politiske omstendigheter.

Oppgaven omhandler to store stridsspørsmål vedrørende vassdragsutbygging i norsk politikk på 1970-tallet, hvor hensikten er å forklare hvorfor regjeringen Nordli (AP) valgte å verne Veigvassdraget og Dagali-fallene, men bytte ut Alta- Kautokeinovassdraget. Oppgaven tar utgangspunkt i den vekst- og vernproblematikken som preget Arbeiderpartiet fra midten av 1970-tallet. Slagordet «vekst og vern» stod sentralt i partiets arbeidsprogram for perioden 1974-1977, og skulle blant annet være en rettesnor for partiets økonomiske politikk, hvor ambisjonen var å balansere de ulike vekst- og vernehensynene. Men til tross for at Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972, og at miljøspørsmål for alvor kom inn i det politiske bildet på 1970-tallet, sto kraftsosialistene og utbyggerinteressene fremdeles sterkt internt i Arbeiderpartiet. Med dette slagordet la partiet opp til en politikk som skulle komme til å skape turbulens og konflikt, både internt og eksternt. På regjeringsnivå ble interessekonflikten særlig merkbar mellom Miljøverndepartementet og Industridepartementet (fra 1978 Olje- og energidepartementet). Oppgaven undersøker Arbeiderpartiets arbeid med og politiske holdning til disse sakene. Sentrale spørsmål oppgaven undersøker er: Hvorfor ble det vern av Hardangervidda - og dermed ingen utbygging av Veigvassdraget og Dagali-fallene, mens det ble utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget? Hvilke hensyn lå bak disse beslutningene? I hvilken grad ble Arbeiderpartiet påvirket av de ulike folkeaksjonene og miljøorganisasjonene? Hvilken betydning fikk den (omtrent) samtidige planprosessen for å opprette en nasjonalpark på Hardangervidda for behandlingen av utbyggingsplanene for Veig og Dagali? Hvilken betydning fikk de ulike faglige uttalelsene? Oppgavens redegjørelse av Hardangervidda - og Alta-sakene munner ut i en komparativ analyse, hvor blant annet de ovenstående spørsmålene blir diskutert. Oppgavens funn tyder på at verneviljen i Arbeiderpartiet var langt større i Hardangervidda-saken enn den var i Alta-saken, hvor det fantes mer tungtveiende argumenter for en kraftutbygging. Kraftsosialistene sto på 1970-tallet fremdeles sterkt i partiet. Til tross for slagordet «vekst og vern» måtte verneinteressene og Miljøverndepartementet kjempe en hard kamp for at miljøvern skulle veie like tungt eller tyngre enn hensynet til fremtidige kraftbehov og arbeidsplasser. Mye tyder på at da regjeringen Nordli valgte å opprette Hardangervidda nasjonalpark, og dermed verne Veigvassdraget og Dagali-fallene, var det ikke lenger politisk rom for Miljøverndepartementet og verneinteressene i partiet til å stanse flere store vannkraftutbyggingssaker i den inneværende stortingsperioden.

Embedded in three approaches to Christianity and environment, ecojustice, Christian stewardship and ecological spirituality, the article analyzes three dimensions of Norwegian mission organizations’ work: project implementation, advocacy and theological renewal. Based on a questionnaire filled in by ten of the mission organizations’ head of international programs, the article finds that there are some changes. As concerns project implementation, no substantive changes are reported, and it is too early to assess the outcomes of the ongoing «Environmental Competence Building Program Program for Diakonia and Development», which formally comprises only three of the mission organizations. In the realm of advocacy, the support from several mission organizations as well as the three umbrella organizations for the «Climate Election 2013», and the mission organizations’ higher visibility on environmental issues in the public domain indicate a higher awareness. On theological renewal, there is a perception at the head office in the mission organizations that there is an adequate reception of new theology, but this does not necessarily apply to the perceptions among the ordinary members in Norway and among members of the partner churches abroad.

Prosjektet "Kulturminner i norsk kraftproduksjon" (KINK) har vært et samarbeid mellom NVE, Riksantikvaren og kraftbransjen representert ved Energibedriftenes landsforening (EBL), Statkraft og Hydro. Prosjektets mål har vært å presentere et utvalg av kraftverk i Norge, som er kulturhistorisk verdifulle i et nasjonalt perspektiv, og som er representative for historiske faser i vannkraftutbyggingen. Rapporten er delt i to hoveddeler. Den første delen består av en omtale av forvaltningen av bevaringsverdige kraftverk samt en historisk oversikt. Den andre hoveddelen er en katalog, der det beskrives kraftverk som prosjektet har vurdert som kulturhistorisk verdifulle i et nasjonalt perspektiv

I denne artikkelen vil vi diskutere ulike varianter av føre var-prinsippet og hvordan dette kan begrunnes ut fra ulike ståsted. Vi viser at de mest grunnleggende variantene av prinsippet er trivielle ut fra standard beslutningsteori, men vi argumenterer likevel for at prinsippet kan være betimelig. Vi diskuterer også mulige begrunnelser for de sterkere variantene av prinsippet med henvisning til fundamental usikkerhet om konsekvensene av naturinngrep samtidig som konsekvensene kan være alvorlige og irreversible. Vi diskuterer også kort noe av kritikken som har vært reist mot føre var-prinsippet.

The report was prepared for the OECD Conference on ‘Household Behaviour and Environmental Policy’ organised by the Environment Directorate, 3-4 June 2009, OECD Headquarters, Paris. This report discusses gender differences in the data collected in the OECD household survey on environmental behaviour. The survey asked a sample of 10 000 respondents from 10 countries (Norway, Sweden, Canada, France, Italy, the Netherlands, the Czech Republic, Mexico, Australia and Korea) concerning household behaviour with respect to five areas: recycling, energy and water saving, organic food consumption and transportation. This report identifies and describes gender differences in behaviour, in underlying preferences and in household characteristics in this data. We use regression analyses to identify and test for significant gender differences in preferences, and we use differences in means to test for gender differences in background variables and the total effect of gender on behaviour. In our estimations, where we test for significant gender differences in preferences, we find many significant differences with respect to several of the explanatory variables affecting behaviour. However, there was no clear pattern for most of these gender differences. The only systematic gender difference we found in the estimations was that the belief that they can actually contribute to a better environment seems to be a more important motivator for environmental friendly behaviour for men than it is for women. There are also many significant differences between the genders in the distribution of key background variables, in particular with respect to income, car ownership, participation in the workforce, education and choice of residence. ____________Denne rapporten diskuterer kjønnsforskjeller i et datasett samlet inn på et OECDprosjekt om miljøvennlig atferd i husholdningene. Undersøkelsen omfattet 10 000 respondenter fra 10 ulike OECD-land (Norge, Sverige, Canada, Frankrike, Italia, Nederland, Tsjekkia, Mexico, Australia og Korea), og kartla miljørelatert husholdningsatferd for fem områder: Resirkulering, energi- og vannsparingstiltak, konsum av økologiske matvarer og transport. Målet med denne rapporten er å identifisere og beskrive kjønnsforskjeller i atferden, underliggende preferanser og viktige bakgrunnsvariable i dataene. Vi bruker regresjonsanalyser for å identifisere og teste for kjønnsforskjeller i preferansene, og en sammenligning av gjennomsnitt og fordeling for å teste for kjønnsforskjeller i bakgrunnsvariable og atferd. The work on this report was financed by the Norwegian Research Counsel on the project “Potential for energy savings in Norwegian households. Effects of energy policies on electricity consumption”.

Increased household recycling is a policy goal in many countries. Household recycling is, to a large extent, based on voluntary efforts. It is thus interesting to understand the mechanisms behind household voluntary contributions to recycling, and how they are affected by various policy measures. In this study, we describe the differences in factors affecting household recycling activities across 10 OECD countries. We find that the most important motivations for household recycling are the belief that recycling is good for the environment and that recycling is a civic duty. Increasing the supply of recycling services has a significant effect on household recycling, and door-to-door collection and drop-off centres are the two most effective methods in this respect. Furthermore, the results indicate that the design of monetary incentives may be important to avoid crowding out of morally motivated voluntary contributions, illustrated by the Korean success with volume-based fees.

In the longer run, effects on R&D and the implementation of advanced abatement technology may be at least as important as short-run cost effectiveness when we evaluate public environmental policy. In this paper, we show that the number of firms that adopt advanced abatement technology could be higher with emissions trading than with a tax if there is imperfect competition in the permits market. Under perfect competition, the number would always be higher with a tax, given that the regulator is myopic. If we allow for environmental policy response, the ranking is still ambiguous under imperfect competition, while the regimes become equal with perfect competition.

Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Samfunnsøkonomenes Forening. Kildesortering hevdes å bidra til et bedre miljø, og kommunene investerer milliarder i avanserte sorteringssystemer for avfall. Men hva er grunnen til at det offentlige griper inn for å øke gjenvinningen – hva er det underliggende problemet som ønskes løst? Her gjennomgår vi de ulike miljø- og ressursargumentene, dvs. typene markedssvikt, som kan tenkes å begrunne offentlige inngrep, og vi diskuterer gjenvinning av plast som et spesielt eksempel. Vi finner at offentlige tiltak for økt kildesortering og gjenvinning av plast ikke er tuftet på samfunnsøkonomiske prinsipper. Det logiske utgangspunktet for offentlige inngrep er et problem (en type markedssvikt) man ønsker å løse, og at effektive virkemidler deretter velges. I avfallspolitikken starter en i motsatt ende; mål for kildesortering og gjenvinning er satt uten at problemene er klart identifisert og uten at annen og mer effektiv virkemiddelbruk er vurdert.

This is a pre-copyedited, author-produced PDF of an article accepted for publication in Environmental History following peer review. The version of record; Jakobsson, E. (2008) Unique environmentalism: A comparative perspective. Environmental History , 13(3), pp. 581-583 is available online at: doi: 10.1093/envhis/13.3.581 . In Unique Environmentalism, a group of Norwegian political scientists explore Norwegian organized environmentalism. According to the authors, the Norwegian environmental movement is unique and, from a comparative perspective, has some interesting anomalies that explain, for example, the positive Norwegian attitude toward whaling and the lack of a Norwegian green party. The two explanatory perspectives are labelled the state friendly society and the local community perspective.

Masteroppgaven gir en oversikt over den politiske og byråkratiske prosessen som settes i gang ved en offentliggjøring av planer om vindkraftutbygging. Oppgaven tar utgangspunkt i et halvt års feltarbeid på Jæren i Rogaland, Norge, og dokumenter fra offentlige arkiv, og viser prosessens gang fra start til slutt ved hjelp av historiske og etnografiske eksempler.Et eget kapittel beskriver og analyserer en sosial situasjon som ikke ville vært tilgjengelig uten bruk av deltagende observasjon. Møter mellom utbyggere av vindkraft og grunneiere på stedet beskrives og analyseres ved hjelp av klassisk antropologisk teori om "joking relationships".Grunneierne så vel som andre aktørers oppfatninger av konkrete vindkraftutbygginger analyseres ved hjelp av en modell for sosialt rom. Ved kategoriseringen i ulike rom kan aktørers ulike perspektiv på en utbygging forståes som prinsipielt likeverdige. I praksis medfører aktørenes ulike oppfatning av sted likevel at enkelte av aktørene har bedre forutsetninger for å lykkes med sin argumentasjon i en offentlig diskurs om en vindkraftutbygging.Forfatteren håper at masteroppgaven kan bidra til innsikt i hva slags prosess et forslag om vindkraftutbygging er, og at aktører som ønsker å delta i den offentlige debatten om en slik sak blir bedre rustet til å forstå sin egen og andre aktørers posisjon og mulige handlemåter. Master i Sosialantropologi SANT350 MASV-SANT

Rapporten Jordbruk og miljø omhandlar tilstand og utvikling for gjennomføring av miljøtiltak i dei ulike resultatområda for jordbruket. Landbruks- og matdepartementet har satt opp miljømål for landbruksnæringa. I denne rapporten blir utvikling på sentrale område vurdert opp mot desse måla.

Rapporten inneholder utvalgt statistikk og indikatorer for samferdselssektoren med hovedvekt på sammenhenger mellom samferdsel og miljø. I den grad det har vært mulig, er norske data sammenlignet med definerte indikatorer i EUs TERM-prosjekt (Transport and Environment Reporting Mechanism). I tillegg presenteres utdypende statistikk for Norge. Utvikling i transportarbeidet Til tross for myndighetenes ambisjoner om bedre utnytting av intermodale transporter (transporter hvor flere typer transportmidler er involvert og hvor godstransportlenken på vei er kortest mulig), viser all internasjonal statistikk at godstransporten på vei fortsatt øker både absolutt og andelsmessig. Det er bare i et fåtall land i Europa at transportarbeidet på vei har gått ned i perioden 1999-2003. Veksten i transportarbeidet på vei var sterkere i Norge enn i øvrige nordiske land. Mens tonnkilometerproduksjonen i Norge økte med 15,2 prosent fra 1999 til 2003, var økningen i både Finland og Danmark på om lag 5 prosent, mens Sverige hadde en nullvekst i perioden. Regnet per innbygger er det franskmenn som kjørte mest personbil med knapt 34 kilometer per dag i gjennomsnitt i 2001. Norge var ikke langt bak med 30,5 kilometer per innbygger. De øvrige nordiske landene hadde noe lavere gjennomsnittlig daglig kjørelengde per innbygger. Reiselengden per innbygger i Norge med buss, fly og tog er blant de laveste i Europa med i gjennomsnitt noe under 7 km per dag samlet for disse transportformene. Sammenligner man omfanget av kollektivtransport med personbiltransport, finner man at Norge hadde den desidert laveste andelen kollektivtrafikk med drøyt 18 prosent.

Rapporten omhandlar status og utvikling for gjennomføring av ulike miljøtiltak innan jordbruket, med hovudvekt på tiltak mot avrenning og tap av næringsstoff frå jordbruksareal. I tillegg tek rapporten for seg mellom anna bruk av plantevernmiddel, tilførsel av næringsstoff til kystfarvatna, utslepp av klimagassar og ammoniakk, innsamling av avfall, økologisk jordbruk, omdisponering av areal og endringar i kulturlandskapet. Det geografiske dekningsområdet er heile landet, men enkelte kapittel har spesiell fokus på sårbare område for fosfor (områda som drenerer til Nordsjøen) og nitrogen (områda som drenerer til Indre Oslofjord og strekninga Hvaler - Singlefjorden). Jordbruksareal i drift I følgje SSBs totalpopulasjon for jordbruket var det i 2004 10,36 millionar dekar jordbruksareal i drift i Noreg, der 5,01 millionar dekar, eller 48,3 prosent, låg innafor området som drenerer til Nordsjøen. På landsbasis er auken i jordbruksareal i drift på 9,3 prosent i perioden 1985-2002. Frå 2002 har det skjedd ein reduksjon i jordbruksarealet kvart år. Tal for 2004 viser ein reduksjon på 41 700 dekar i høve til året før. Korn og oljevekstar til modning utgjorde i 2004 om lag 3,33 millionar dekar, eller 32,1 prosent av totalt jordbruksareal i drift. I følgje Utvalsteljing for landbruket blei delen med haustpløgd kornareal redusert frå 81,6 prosent hausten 1989 til 57,4 prosent hausten 1997. Tal frå tilskot til endra jordarbeiding viser at haustpløgd areal utgjorde 49,0 prosent av kornarealet hausten 2004. Våren 2005 var det 1,49 millionar dekar eller 44,9 prosent av det totale kornarealet som låg i stubb over vinteren (areal med all jordarbeiding om våren). I sårbare område for fosfor auka stubbarealet frå 39,1 prosent våren 2000 til 43,4 prosent våren 2005. For 2004/2005 blei det utbetalt 150,7 millionar kroner i tilskot til endra jordarbeiding, fangvekstar og grasdekte vassvegar. Det blei betalt ut tilskot til 1,68 millionar dekar jordbruksareal. Tilskot til fangvekstar auka frå 4,7 millionar i 1999 til 37,7 millionar i 2001. Satsen for tilskot til fangvekstar auka monaleg frå 1998 til 1999, men det gav resultat først i 2000. Frå 2002 blei alle arealsatsane redusert, med størst reduksjon for fangvekstar. I alt blei det utbetalt 21,4 millionar til dyrking av fangvekstar i 2004/2005. Det blei dyrka fangvekstar på 6,8 prosent av arealet med korn- og oljevekstar i 2004.

Avhandling (dr. polit.) - Universitetet i Tromsø, 2005

Rapporten omhandlar status og utvikling for gjennomføring av ulike miljøtiltak innan jordbruket, med hovudvekt på tiltak mot avrenning og tap av næringsstoff frå jordbruksareal. I tillegg tek rapporten for seg mellom anna bruk av plantevernmiddel, tilførsel av næringsstoff til kystfarvatna, utslepp av klimagassar og ammoniakk, innsamling av avfall, økologisk jordbruk, omdisponering av areal og endringar i kulturlandskapet. Det geografiske dekningsområdet er heile landet, men enkelte kapittel har spesiell fokus på sårbare område for fosfor (områda som drenerer til Nordsjøen) og nitrogen (områda som drenerer til Indre Oslofjord og strekninga Hvaler - Singlefjorden).

Denne rapporten gir ulike forslag til hvordan menneskelig aktivitet rundt norske villreinområder kan måles kvantitativt ved kombinasjon av ulike geografiske analyser. Datagrunnlaget er digitale kartdata i N50-serien, satellittbilde og GAB. De foreslåtte metodene bygger på målinger av antall beboelige hus og kilometer veg innenfor en randsone til et villreinområde. Det er brukt konvensjonell programvare for geografiske informasjonssystemer. Målgruppe for arbeidet er naturforvaltningen og er ment som metodisk forslag for hvordan man kan måle menneskelig aktivitet rundt villreinområder over tid.

Jeg vil i denne rapporten studere Statens forurensningstilsyns (SFTs) kontroll og tilsyn med bedrifter med utslippstillatelse. Fokus vil være på i hvilken grad bedriftene overholder miljøreguleringene, på kontrollfrekvensen og på straffen bedriftene ilegges ved brudd på forurensningsloven. For å undersøker i hvilken grad bedrifter i Norge overholder miljøreguleringene, har jeg brukt data fra SFTs virksomhet ved kontroll og tilsyn. Et viktig formål med kontrollvirksomheten er å undersøke om bedriftene etterkommer miljøreguleringene. Det er ikke kontrollfrekvensen alene som vil være avgjørende for om lovbrudd oppdages. Oppdagelses-sannsynligheten vil i tillegg avhenge av blant annet kontrollmetode og hva som blir kontrollert. Data fra SFTs tyder på at alvorlige overtredelser av miljøreguleringene er relativt lite utbredt. Derimot har de fleste kontrollerte bedrifter hatt mindre avvik. Det ser ut til at få bedrifter hadde gjentatte og betydelige avvik. Det er få bedrifter som blir anmeldt, men mye tyder på at de fleste oppdagede overtredelser blir møtt med en eller annen form for sanksjon. Dette kan blant annet være offentliggjøring, økt kontrollfrekvens, tvangsmulkt eller anmeldelse. Hvorfor er det så mange bedrifter som har små avvik? De fleste bedrifter vil oppleve en eller annen form for sanksjon dersom avvik blir oppdaget. Selv om sanksjonskostnadene gjør at lovbrudd blir mindre lønnsomme, kan det likevel lønne seg å bryte loven fordi disse kostnadene er mindre enn kostnadene ved lovlydighet. Prosjektstøtte: NFR.

Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Samfunnsøkonomenes Forening. Lomborg-saken handler om forholdet mellom vitenskap og offentlig meningsdannelse. Kritikere av Lomborg hevder at han har skrevet en bok som gir et systematisk feilaktig bilde av virkeligheten. Videre skal han, ved å framstille boka som vitenskap, ha skadet både meningsdannelse og vitenskap. Den samme karakteristikken slår tilbake på Lomborgs hovedmotstandere. Kritikken av Lomborg bærer preg av å være feilaktig og dårlig begrunnet, og den gis autoritet ved å trekke på vitenskapelige institusjoner som tidsskrifter og den danske Forskningsstyrelsens Udvalg vedrørende videnskabelig uredelighed.

Publisert med tillatelse fra Samfunnsøkonomenes forening Utvalget for avfallsreduksjon, som nettopp har lagt fram sin innstilling, har hatt som mandat å gi anbefalinger om hvordan avfallsreduksjon kan oppnås og å se disse i forhold til kostnader og miljømessige effekter. Det finnes ikke én illustrasjon av hvilke miljøproblemer man søker å løse eller ett regnestykke over miljømessige gevinster ved utvalgets forslag. Derimot finnes det en lang rekke påstander og forslag som kanskje kan føre til mindre avfall. I lys av de manglende konsekvensanalysene er noen av forslagene temmelig friske, for eksempel forslaget om å opprette et selskap for avfallsreduksjon basert på en årlig statlig overføring på 130 mill. kroner. Utvalgets ideologi synes å være mindre avfall for enhver pris, mens konsekvenser for miljø og naturressurser, som jo må være hele begrunnelsen for avfallspolitikken, ikke berøres. Koblingen mellom forslag og miljøkonsekvenser er pinlig fraværende i rapporten.

Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra Samfunnsøkonomenes Forening. Mange frykter at liberalisering av handel og kapitalbevegelser vil lede til dårligere kår for miljøvernet. Siden miljøreguleringer påfører bedriftene kostnader til rensing, vil eksportbedrifter enten flytte fra strenge miljøreguleringer eller presse sine regjeringer til å utsette dem. Men er det nødvendigvis slik at strenge miljøreguleringer gir dårligere eksportbedrifter? Nei, mener i hvert fall noen, blant dem bedriftsstrategen Michael Porter som mener at streng miljøregulering tvert imot gir mer konkurransedyktige bedrifter. Myndigheten bør derfor ikke la seg presse, men føre en spesielt streng miljøpolitikk ovenfor eksportbedrifter. I denne artikkelen vil vi se nærmere på den såkalte Porterhypotesen, og forsøke å gi deler av den en rasjonell, økonomisk begrunnelse.

I dette arbeidet er det samlet informasjon om utslipp til luft av tungmetallene bly, kvikksølv og kadmium samt polysykliske aromatiske hydrokarboner (PAH) i Norge. Utslipp er beregnet for alle kjente utslippskilder. Dataene er basert på utslipp rapportert direkte fra store bedrifter og beregninger basert på aktivitetsdata og utslippsfaktorer. Det er generelt knyttet stor usikkerhet til utslipp av miljøgifter. Usikkerheten er høyere for 1990 enn for de senere årene. Tallene viser at utslippene til luft av miljøgifter er lavere i dag enn i 1990. Reduksjonen har vært særlig stor for utslipp av bly på grunn av utfasing av bly tilsatt bensin. Dette arbeidet viser imidlertid også at utslippsnivået av miljøgifter er høyere enn det vi tidligere har trodd. Det skyldes hovedsakelig at rapporteringen til Statens forurensningstilsyn (SFT) av utslipp fra store industribedrifter er mer komplett enn tidligere, men også at alle kjente utslippskilder er inkludert i beregningene. Utslipp fra industrien er redusert siden 1990. Det innebærer at betydningen av mindre utslippskilder slik som vedforbrenning, veitrafikk og annen forbrenning relativt sett øker i betydning.

Rapporten skildrar og drøftar seks aktuelle kinesiske utfordringar som har fått mykje omtale i pressa i Kina og Hong Kong. Utfordringane er statsselskap i krise, korrupsjon, Kinas søknad om medlemskap i WTO (verdshandelsorganisasjonen), fattigdom, miljøvern og øyar som fleire land gjer krav på i Aust- og Sør- Kinahavet. Kjelder er i stor grad offisielle fråsegner slik dei har kome fram i den nemnde pressa. This report discusses six challenges of utmost importance to Mainland China: Crisis in state owned companies, corruption, negotiations for membership in the WTO, poverty, environmental problems and disputed islands in the East and South China Sea

Regjeringen foreslår reduserte bensinavgifter. Dette vil øke forurensingen fra biltrafikken. Det kan imidlertid argumenteres godt for et slikt opplegg, også i miljosammenheng. Supplering med kostnadseffektive CO2-avgifter vil gi samme retning på samfunnsendringer som den foreslåtte konjunkturavgiften, samtidig som det ville gitt bedre miljø.

Norsk miljøvernpolitikk og internasjonale forpliktelser har ført til økt satsing på miljøvennlige endringer i industriens produksjonsmetoder. Det har imidlertid ikke eksistert noen systematisert oversikt over satsingen på mer miljøvennlig produksjon eller hvilke resultater dette har gitt. For å overvåke utviklingen og måle effektiviteten av de tiltak som gjennomføres, arbeides det med å etablere et system for rapportering av utviklingen i miljøtilstanden, faktorer som påvirker miljøtilstanden og gjennomførte miljøtiltak. Dette fremgår av St.meld. nr. 8 (1999-2000) "Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand." Som en del av dette arbeidet er det ønskelig å etablere et system for kartlegging av det økonomiske omfanget av ulike miljøverntiltak i industribedrifter, med spesielt fokus på miljøverninvesteringer. Norge er også forpliktet til å rapportere slik informasjon til EU. For å få et første overblikk over situasjonen og teste datagrunnlag og metode, ble det gjennomført en pilotundersøkelse om miljøverntiltak i en gruppe produksjonsbedrifter. I denne rapporten presenteres resultatene av, erfaringene med og en del problemstillinger rundt denne pilotundersøkelsen. Pilotundersøkelsen berører et område Norge i utgangspunktet har lite informasjon om. Pilotundersøkelsen omfatter et utvalg bedrifter innen de seks næringene kjøtt og kjøttvare- (NACE 15.1), drikkevare- (NACE 15.9), tekstil- (NACE 17), papirvare- (NACE 21), kjemisk- (NACE 24) og metallindustri (NACE 27). Bedriftene ble spurt om investeringer og driftskostnader til miljøvern og inntekter og kostnadsbesparelser fra miljøvern aktivitetene. Respondentene ble også bedt om å fordele investeringer og driftskostnadene til miljøvern etter hvilke utslippsområder de er brukt på. Utslippsområdene er luft, vann, avfall, støy og annet.

Nytte-kostnadsanalyse er en metode der fordeler og ulemper ved offentlige prosjekter sammenliknes ved at alle virkninger verdsettes i kroner og øre. Det viser seg imidlertid at interessene til bestemte grupper blir tillagt mer vekt i analysen når en måler nyttevirkninger for den enkelte i penger, og deretter summerer disse beløpene, enn tilfellet ville vært om en hadde valgt en annen måleenhet under aggregeringen. På basis av data fra sju verdsettingsstudier har vi anslått den samfunnsmessige nytteverdien av noen miljøprosjekter, og studert om disse verdiene endrer seg hvis vi måler individuelle nyttevirkninger i enheter av miljøgodet i stedet for penger. Resultatet er til dels betydelige endringer i anslagene for samfunnsmessig nytte.

The report presents papers presented at the Norwegian-Polish Seminar on Measures to Reduce the Pollution of the Environment, held in Oslo on 25 August, 1998. The report contains also a chairman report on discussions during the meeting.

The report presents papers presented at the Norwegian-Polish Seminar on Measures to Reduce the Pollution of the Environment, held in Oslo on 25 August, 1998. The report contains also a chairman report on discussions during the meeting.

A Nordic meeting on cost-effective international agreements on air pollution control, after discussing papers presented on scientific and economic issues, concluded that for Europe a new sulphur protocol seems more appropriate than an acidification protocol. For the next NOx protocol, however, efforts should be made to take into account both acidification, eutrophication and formation of photochemical oxidants. The meeting also stressed that if various economic instruments, e.g. emission trading, are to be further discussed, the concepts need further elaboration.

1. OVERSIKT OVER INDUSTRIENS UTSLIPP A. BRANSJEVIS FOR HELE LANDET OG B. FYLKESVIS FOR ALLE BRANSJER UNDER ETT 2. Å VISE INDUSTRIENS BEHOV FOR INVESTERINGER I MILJØVERNTILTAK MED DEN SAMME OPPDELING SOM I A OG B PKT. 1 Miljøverndepartementet (MD)