Search

Antallet af danskere med kroniske smerter er stigende, men der er dog sket en revolution i forståelsen af sammenhængen mellem smerte og nervesystemet

I denne studien ønsket jeg å undersøke hvordan fagpersoner beskriver sine møter med personer som er rammet av langvarig smerteproblematikk med følgende problemstilling: Hvilke diskurser skaper fagpersoner i deres møte med mennesker som er rammet av langvarig smerte? Forskningsspørsmål: 1) Hvilke tilgjengelige diskurser har intervjupersonene vedrørende smerteproblematikken? 2) Hvordan forstår intervjupersonene det presenterte problemet? Jeg gjennomførte 4 semi-strukturerte kvalitative forskningsintervjuer med fagpersoner som villig delte sine erfaringer. Inspirert av tematisk analyse ble fire funn og underfunn beskrevet: 1. Hjelpediskurs: Forventningen om å hjelpe blir utfordret når smerten ikke lar seg lindre. Underfunn a) Smerte er mer enn bare smerte. Underfunn b) Faglig dilemma som oppstår: Hvis ikke smerten er fysisk, så er den psykisk. 2. Diskursen om den vanskelige pasientgruppa. 3. Diskursen om den viktige samtalen: arena for de personlige og de vanskelige temaene. 4. Diskursen om smertens subjektivitet- skaper grunnlag for å tvile på smertens eksistens. Underfunn a) Problemforståelsen- smerten blir mer usynlig med årene og pasientens troverdighet blir svekket. Underfunn b) Det å tro på pasientens smerteutsagn blir et verdispørsmål. Intervjupersonene jobber i en kontekst som tradisjonelt har sin kunnskapsleverandør fra det naturvitenskapelige paradigmet. Her inviteres denne konteksten inn i et systemisk teoretisk rammeverk. Hvor ideer fra sosialkonstruksjonisme, narrativ teori og inspirasjon fra en samarbeidsorientert tilnærming, blir brukt for å diskutere de rådende diskursene som blir beskrevet. Studiet beskriver at sammensatt smerte krever en sammensatt hjelper som forstår at det ikke finnes en enkel løsning på langvarig smerte. Narrative om «den vanskelige pasientgruppen» kunne skape uheldige føringer i språket. Når fagpersonene tok seg den tiden de kanskje ikke hadde til å sitte ned, ble det åpnet et rom for den uformelle men viktige samtalen. Intervjupersonene delte oppfatningen at det å leve med langvarig smerte skapte en tilpasning over tid. Smerten ble med årene ikke like «synlig». Dette kunne svekke pasientens troverdighet og bidra til utfordrende interaksjoner, og ideen om hvordan en pasient «bør» oppføre seg viste seg å være vanskelig å forlate i en klinisk hverdag.

Masteroppgave i klinisk sykepleie, Høgskulen på Vestlandet, campus Bergen Tema for denne studien er sedasjon og smertelindring av barn som skal gjennomføre smertefulle og potensielt sett skremmande prosedyrer. Tidlegare forsking viser at opp til 75% av alle barn som skal til undersøking på sjukehus opplev redsel og angst. Dette kan kome av barn si manglande evne til å uttrykke behova sine verbalt. Det kan til dømes vere vanskeleg å fortelle om dei er redde eller opplev smerter. Denne redselen hos barn kan føre til alvorlege konsekvensar, som kan følgje dei heilt opp i vaksen alder. Problemstilling: «Kva er anestesipersonell si erfaring kring sedasjon og smertelindring til barn som skal gjennomføre smertefulle og potensielt sett skremmande prosedyrer?» Formål Formålet med studien er å auke kunnskapen vår kring handtering av redde barn som skal gjennomføre smertefulle og potensielt sett skremmande prosedyrer på sjukehus, med hovudvekt på sedasjon og smertelindring. Metode: I denne studien har vi valt kvalitativ metode med semistrukturerte individuelle intervju av både anestesisjukepleiarar og anestesilegar. I analysen har vi brukt Malterud sin metode for systematisk tekstkondensering. Studien er delvis inspirert av fenomenologien. Vi har ikkje lagt stor vekt på filosofisk tilnærming, men nytta det som eit verktøy for å reflektere over kva slags kunnskap vi ynskjer å utvikle gjennom studien vår. Resultat: Funna i studien er at anestesipersonalet har varierande erfaring kring handtering av engstelege barn som skal gjennomføre smertefulle og potensielt sett skremmande prosedyrer. Det var fire hovudtema som utpeika seg i denne studien: «Tilrettelegging for barna» som tar for seg møte med barnet og at barn sitt behov for sedasjon vert oversett, «Sedasjon til barn er komplekst, med tryggleik som høgste prioritet» som tar for seg utfordringar med sedasjon av barn og sedasjon på utsida av operasjonsavdelinga, «Stramt operasjonsprogram og lite barnevenleg miljø» som tar for seg endring av operasjonsprogrammet for barn sitt beste og førebuing og MKS591 Kandidatnr 424 & 434 26.05.2021 ivaretaking av barnet, «Å spele kvarandre gode» som tar for seg samarbeid mellom foreldre og anestesipersonell. Konklusjon: Fleire av dei redde barna kunne med fordel fått sedasjon preanestetisk, men grunna høg arbeidsbelastning kunne enkelte barn sitt behov for sedasjon verte oversett. Barn kan ha ei manglande evne til å uttrykke behova sine verbalt, og då var eit godt samarbeid med foreldra avgjerande for om ein klarte å legge til rette for det enkelte barnet. Tid, økonomi, fasteregime og erfaringar kunne vere medverkande faktorar for om barn fekk sedasjon. MKS591

Innledning: Det finnes lite kunnskap om holdninger hos sykepleiere påvirker kvaliteten i behandling av rusavhengige pasienter. For at sykepleiere skal møte denne pasientgruppen på en verdig måte ved innleggelse på sykehus, må dette temaet belyses. Problemstilling: Hvordan har sykepleiers holdning til rusavhengige betydning for smertebehandlingen de får på sykehus? Metode: Prinsipper for strukturert litteratursøk ble benyttet i litteraturstudiet. Kildene som ble inkludert er valgt på bakgrunn av faglig relevans og teori. Ved hjelp av forskning, offentlig lovverk, egne erfaringer, faglitteratur belyses oppgavens problemstilling. Teori: Her vil omstendigheter rundt problemstillingen bli presentert. Disse inkluderer teori om holdninger, rusavhengighet, smerter og smertelindring og lovverk. Drøfting: Hvordan holdninger ovenfor rusavhengige kan påvirke smertebehandlingen drøftes ved hjelp av fire forskningsstudier, sykepleieteori, faglitteratur, lovverk og egen erfaring. Konklusjon: Det kan ses en sammenheng i sykepleieres generelle negative holdninger, manglende kunnskap, tillit ovenfor rusavhengige og at dette påvirker behandlingen de mottar. En forutsetning for å optimalisere smertebehandlingen er kunnskap, tillit og relasjon.

Bakgrunn: Over 50 000 personer i Norge lever med demens og smerter, og på verdensbasis gjelder dette over 25 millioner mennesker. Hensikt: Å presentere relevant teori om smertekartlegging av pasienter med demens og drøfte hvorvidt sykepleiers kunnskap om denne teorien påvirker smertekartleggingen. Problemstilling: Hvordan kan sykepleiers kunnskap påvirke smertekartleggingen av enpasient med demens ved bruk av MOBID-2? Metode: Oppgaven er en litteraturstudie basert på forskningsartikler, fagartikler og pensumlitteratur. Resultat: Forskning tyder på at kunnskapsmangler hos sykepleier om smerte, demens og smertekartlegging øker risikoen for at pasienter med demens blir utsatt for maktmisbruk og unødvendig bruk av tvang. Konklusjon: Økt kunnskap hos sykepleier kan bidra til forbedret smertekartlegging og senke sannsynligheten for at sykepleier vil utøve negativ maktbruk. Studier har funnet støtte for at MOBID-2 er et stabilt og pålitelig verktøy når det kommer til smertekartlegging av pasienter med demens.

Problemstilling: Hvordan kan sykepleier på dagkirurgisk avdeling kartlegge postoperative smerter? Metode: Litteraturstudie. Funn: Kartlegging av postoperative smerter påvirkes av sykepleierens kliniske kompetanse, tverrfaglig samarbeid og informasjonen pasienten får preoperativt. Både pasienters risiko for postoperativ smerte og kommunikasjonen mellom sykepleier og pasient kan ha stor innvirkning på smertekartleggingen. Drøfting/konklusjon: Sykepleieren trenger kunnskap om smerte og kroppens fysiologiske reaksjoner på smerte, for å kartlegge postoperative smerter. Sykepleieren utfører vitale målinger, observerer smerteuttrykk og kommuniserer med pasienten ved å bruke kartleggingsverktøy. Til tross for enkelte sykepleieres motstand mot standardisert kartlegging med smerteskalaer, viser forskning at smerteskalaer er viktige redskap for å innhente pasienters egne smerteopplevelser. Forskning viser at kommunikasjonen mellom sykepleier og pasient kan bli utfordrende hvis de har ulik forståelse av kartleggingsverktøyet, dersom pasienten ikke ønsker å uttrykke sin smerte, eller hvis pasienten fortsatt er påvirket av anestesien.

Problemstilling: Hvordan kan sykepleier bidra til å bedre barns opplevelse ved smertefulle prosedyrer ved bruk av distraksjon? Metode: Oppgaven er en litterær oppgave og baserer seg på eksisterende fagkunnskap og forskning. Etter håndsøk og søk i databaser (n=73) presenteres fire utvalgte forskningsartikler i lys av teorien. Funn: Distraksjon pekes ut i forskningen som et tiltak med signifikant effekt i reduksjonen av prosedyrerelaterte smerter og engstelse hos barn i alderen 3-6 år. Sykepleiers kunnskap, kliniske erfaring og relasjonelle kapasitet påvirker anvendelsen. Sykepleiere kan oppleve moralsk stress og emosjonell belastning i møte med barns prosedyrerelaterte smerte. Diskusjon: Sentrale temaer som har vist seg betydningsfulle for anvendelsen av distraksjon diskuteres i lys av teori og forskning. Disse er: aktiv og passiv distraksjon (anvendelse og effekt), sykepleiers kunnskap, erfaring og barrierer for anvendelsen, ytre påvirkning på barns smerteopplevelse, og sykepleiers moralske stress i møte med prosedyrerelaterte smerter. Oppsummering: Distraksjonstiltak kan bedre barns opplevelser ved prosedyrer ved at det tar fokus bort fra smertestimuli, samtidig som det kan bidra til å redusere angst og engstelse. Effekt av distraksjonsstrategier forutsetter kunnskap om påvirkende faktorer på barns smerteopplevelse, tilpassede tilnærminger, sykepleiers bevisste bruk av seg selv, godt samarbeid, brukervennlighet- og kompetanse.

Bakgrunn: Artrose er en vanlig og funksjonsnedsettende sykdom som utgjør en betydelig og økende helsebyrde. Personer med hofte- og kneartrose opplever ofte smerter ved fysisk aktivitet, som kan medføre inaktivitet og øke risiko for redusert fysisk funksjon. Høyt fysisk aktivitetsnivå har vist sammenheng med mindre smerte og bedre fysisk funksjon hos artrose-pasienter. Det er lite kunnskap om sammenhenger mellom fysisk aktivitetsnivå, fysisk funksjon og smerte hos norske personer med artrose. Denne kunnskapen fra ulike land er viktig for kulturtilpassede retningslinjer og behandlingstiltak. Hensikt: Hensikten med masteroppgaven er å gi økt kunnskap om sammenhenger mellom fysisk funksjon, smerte og fysisk aktivitet hos personer med hofte- eller kneartrose. Metode: Kvantitativ studie med tverrsnittsdesign. Data hentet fra Muskel- og skjelettplager i Ullensaker Studien. 630 personer, som hadde selvrapportert artrose på spørreskjema, deltok på en klinisk undersøkelse. De som innfridde American College of Rheumatology-kriteriene for hofte- eller kneartrose og ikke hadde protese, ble inkludert i analysene (n=203). Fysisk funksjon ble målt ved 30 sekunder reise- og sette seg (30sSTS) test og 6 minutter gangtest (6MWT). Smerte og fysisk aktivitet ble selvrapportert i spørreskjema. Sammenheng ble undersøkt med Pearson´s korrelasjon og lineær regresjon. Resultat: Fysisk funksjon hadde signifikant sammenheng med smerte i de justerte analysene (p0.001). Mindre hoftesmerte hadde sammenheng med 30sSTS (b=0.11, 95%KI 0.06, 0.16) og 6MWT (b=2.23, 95%KI 1.10, 3.37). Mindre knesmerte hadde sammenheng med 30sSTS (b=0.11, 95%KI 0.06, 0.15) og 6MWT (b=1.42, 95%KI 0.58, 2.26). Fysisk funksjon hadde ingen signifikant sammenheng med fysisk aktivitet hos de med hofteartrose (p>0.05). Høyere fysisk aktivitetsnivå hadde sammenheng med 30sSTS (b=0.6, 95%KI 0.2, 1.0, p=0.004), men ikke med 6MWT (p=0.09) i de justerte analysene hos de med kneartrose. Konklusjon: Det var en svak til moderat sammenheng mellom fysisk funksjon og smerte hos de med hofte- eller kneartrose. Ingen sammenheng mellom fysisk funksjon og fysisk aktivitet hos de med hofteartrose. Det var en svak til moderat sammenheng mellom 30sSTS og fysisk aktivitet, men ingen sammenheng mellom 6MWT og fysisk aktivitet hos de med kneartrose. Metodesvakheter gjør det nødvendig med flere studier med mer egnede måleinstrumenter.

Bakgrunn: De siste ti årene har norske forskere og fagpersoner uttrykt bekymring angående ungdoms hyppige forbruk av reseptfrie smertestillende medisiner (RSM). For å studere omfanget av fenomenet ble følgende problemstilling formulert: «Hva kjennetegner ungdoms bruk av reseptfrie smertestillende medisiner?» Hensikt: Studiens hensikt har vært å undersøke utbredelsen av ungdoms bruk av reseptfrie smertestillende medisiner og fordelingen mellom kjønn, klassetrinn og subjektiv familieøkonomi. Videre mål har vært å identifisere assosiasjoner mellom ungdoms bruk av RSM og fysiske og psykiske plager, press og stress. Metode: For å besvare problemstillingen ble det gjort en tverrsnittstudie basert på nasjonale resultater fra Ungdataundersøkelsene 2017-2019. Det analytiske utvalget bestod av svar fra 106.166 gutter og 113.348 jenter innhentet fra ungdomsskoler og videregående skoler. Studien inkluderte deskriptiv statistikk, bivariate analyser med kji-kvadrat og en trinnvis logistisk regresjonsanalyse. Resultater: Mer enn 80% av ungdom i Norge tar reseptfrie smertestillende medisiner (RSM) sjeldnere enn ukentlig. Videre tar 17% RSM daglig til ukentlig, mens kun 1,3% har et daglig forbruk. Jenter har signifikant høyere nivå av plager og hyppigere inntak av RSM, enn gutter. Hodepine og andre fysiske plager er de variablene som er sterkest assosiert til ungdom med et hyppig forbruk av reseptfrie smertestillende medisiner. De som opplever å ha dårlig råd har høyere odds ratio for hyppig medisinbruk, enn de som opplever å ha god råd. Konklusjon: Langt de fleste unge i Norge tar reseptfrie smertestillende medisiner innenfor anbefalte doser. Fysiske plager synes å være sterkere assosiert til hyppig bruk av RSM, enn psykiske plager, stress, press og selvbilde. Videre studier for å kartlegge årsaksforhold, samt utarbeidelse av målrettede, helsefremmende tiltak bør rettes spesielt mot gruppen som tar RSM ukentlig til daglig. Tilpasset informasjon om adekvat medisinbruk, alternative metoder for smertelindring og stressmestring kan fremme unges helsekompetanse.

Bakgrunn: Degenerativ meniskruptur omtales som et folkehelseproblem på grunn av høy prevalens og den tydelige dokumentasjonen på at degenerativ meniskskade er et tidlig tegn på artrose (Englund et al., 2008; Kise et al., 2016). Pasienter med symptomatisk degenerativ meniskruptur erfarer betydelig smerte og redusert knefunksjon. Treningsterapi er effektivt for å redusere smerte og funksjonsnedsettelser og dermed bidra til å opprettholde deltakelse i sport og fritidsaktiviteter, men graden av etterlevelse av treningsprogram kan være avgjørende for hvor effektiv intervensjonen er (K. Bennell, Hinman, Wrigley, Creaby, & Hodges, 2011; Roddy et al., 2005). Det er derfor viktig med mer kunnskap om hvordan etterlevelse av et treningsprogram påvirker både knesmerte og fysisk funksjon på lenger sikt. Metode: Masteroppgaven tar utgangspunkt i fem-års oppfølging av den randomiserte, kontrollerte Odense-Oslo Meniscectomy versus Exercise (OMEX)-studien med fokus på hvordan etterlevelse av treningsintervensjonen påvirket knesmerte og knefunksjon, muskelstyrke, fysisk aktivitetsnivå og artrose blant pasienter med degenerativ meniskskade. Oppgaven har både et tverrsnittdesign, som undersøker forskjeller mellom pasienter med høy og lav etterlevelse (definert som 80 % av totale antall treningsøkter) ved oppfølging etter fem år, og et pre-post design for å sammenlikne endringene mellom gruppene fra baseline til oppfølging etter fem år. Hovedutfallsmålet var Knee Injury and Osteoarthritis Outcome Score (KOOS), subskalaen sport og fritid. Sekundære utfallsmål var de øvrige KOOS subskalaene, isokinetisk muskelstyrke, fysisk aktivitet (HUNT 1), radiologisk og symptomatisk artrose og Global Rating of Change (GCR). Resultat: Av 57 pasienter med tilgjengelig data ved fem år hadde 37 pasienter høy etterlevelse til treningsprogrammet og 20 pasienter lav etterlevelse. Gruppen med høy etterlevelse hadde en median-skår på 85 poeng og lav etterlevelse 75 poeng på hovedutfallsmålet KOOS sport/fritid ved fem år. Forskjellen mellom gruppene på 10 poeng var ikke statistisk signifikant (p=0,178). Det var ingen statistiske forskjeller mellom gruppene på de øvrige KOOS subskalaene ved fem år (gjennomsnittlig gruppeforskjell var fra 2,9 til 9,7 poeng, i favør høy etterlevelse, bortsett fra QOL som fikk samme score). Det var ingen forskjell i gjennomsnittlig muskelstyrke i quadriceps og hamstrings mellom gruppene ved fem år (gjennomsnittlig gruppeforskjell fra henholdsvis 0,11 Nm/kg [p=0,118] i favør lav etterlevelse og 0,01 Nm/kg [p=0,923] i favør høy etterlevelse). Det var ingen statistisk signifikant forskjell mellom gruppene på fysisk aktivitetsnivå ved fem år (p=0,159). Prevalensen av røntgenologisk artrose ved fem år var 18,4 % i gruppen med høy etterlevelse og 15 % i gruppen med lav etterlevelse (p=1,0), mens prevalensen av symptomatisk artrose var henholdsvis 8 % og 15 % i gruppene høy og lav etterlevelse (p=0,654). Gjennomsnittlig forskjell i endring i KOOS sport/fritid var 5,6 poeng, i favør gruppen høy etterlevelse (p=0,537). I gruppen med høy etterlevelse hadde 89 % en klinisk relevant forbedring (≥ 10 poeng) på KOOS sport/fritid sammenliknet med 55 % i gruppen med lav etterlevelse (p=0,007). Det var ingen statistisk signifikante forskjeller mellom gruppene på de øvrige KOOS subskalaene (gjennomsnittlig gruppeforskjell fra 1,0-6,9 poeng, i favør gruppen høy etterlevelse). På GRC spørsmålet om knefunksjon rapporterte 87 % av pasientene i gruppen med høy etterlevelse og 70 % i lav etterlevelse bedre eller mye bedre knefunksjon ved fem år sammenlignet med før treningsintervensjonen (p=0,007). Tilsvarende andeler for knesmerte var 95 % og 70 % (p=0,014). Begge gruppene hadde i gjennomsnitt en liten styrkeøkning i quadriceps og hamstrings fra baseline til fem år (gjennomsnittlig gruppeforskjell fra henholdsvis 0,04 Nm/kg [p=0,684] og 0,03 Nm/kg [p=0,393] i favør gruppen med høy etterlevelse). Konklusjon: Fem år etter behandling med treningsterapi for degenerativ meniskruptur var det var ingen statistisk forskjell mellom pasientene med høy og lav etterlevelse på resultatene av KOOS subskalaer, quadriceps- og hamstringsmuskelstyrke, fysisk aktivitet og symptomatisk- og røntgenologisk artrose. Andelen av deltakerne som hadde en statistisk signifikant og klinisk relevant forbedring på KOOS sport/fritid var høyere i gruppen med høy etterlevelse sammenliknet med gruppen med lav etterlevelse. Det var statistisk signifikante forskjeller mellom gruppene på spørsmål om endring i knefunksjon og knesmerte etter fem år sammenliknet med før behandlingsstart, og pasientene med høy etterlevelse hadde størst forbedring. Studien har for lav statistisk styrke til å kunne konkludere.

Formålet med denne masteroppgaven var å undersøke om det foreligger en forskjell i smerteintensitet og funksjon hos kvinner med forskjellig sosioøkonomisk status som oppsøker fysioterapi på grunn av langvarige bekkensmerter. Langvarige bekkensmerter er beskrevet som et betydelig problem blant kvinner i alle aldre, og gir opphav til både smerter og funksjonsforstyrrelser. Tidligere internasjonal forskning antyder en sammenheng mellom sosioøkonomisk status og forekomst, grad av smerteintensitet og grad av funksjonsforstyrrelser hos kvinner med langvarige bekkensmerter. De vanligste variablene som benyttes for å beskrive sosioøkonomisk status er utdanningsnivå og arbeidsstatus. Tidligere studier antyder at kvinner med bekkensmerter som har lav utdanning og kvinner som ikke er i arbeid rapporterer om høyere smerteintensitet og større funksjonsforstyrrelser enn kvinner med høy utdanning og kvinner som er i arbeid. Det benyttes allerede innhentede tverrsnittsdata fra Fysiopol-registeret, som omhandler kvinner som oppsøkte fysioterapipoliklinikkene på OsloMet-storbyuniversitetet i perioden 2013-2018 på grunn av langvarige bekkensmerter. Det ble utført Mann-Whitney-U-tester for å undersøke om det foreligger forskjeller i smerteintensitet, funksjon eller begge blant de med lav utdanning og de med høy utdanning, og blant de som var i arbeid og de som ikke var det. Smerteintensitet målt med Numeric Rating Scale (NRS) var det primære utfallsmålet, og fysisk funksjon målt med Pasientspesifikk funksjonsskala (PSFS) var det sekundære utfallsmålet. Resultatene viste en signifikant forskjell i smerteintensitet basert på arbeidsstatus (p< .05), hvor de som ikke var i arbeid rapporterte om høyere smerteintensitet enn de som var i arbeid. Det ble funnet en ikke-signifikant økt grad av smerteintensitet hos kvinner med høy utdanning sammenlignet med de med lav utdanning (p=.054), noe som antyder det motsatte av tidligere forskningsfunn. Når det gjelder fysisk funksjon ble det funnet ikke-signifikante resultater og ingen forskjeller basert på utdanningsnivå og arbeidsstatus (p=.946, p=.754). Funnene blir drøftet og sammenlignet med tidligere forskning, og studiens metodiske begrensninger blir diskutert. Utvalgets sammensetning og poliklinikkenes geografiske beliggenhet kan påvirke resultatenes betydning, samtidig som mange forskjellige definisjoner av langvarige bekkensmerter kan ha betydning for tolkningen av resultatene i denne studien. Det anbefales ytterligere forskning innenfor dette temaet.

Bachelor i Sykepleie Bakgrunn: Et av sykepleierens ansvarsområder er å lindre lidelse. Smerter er en form for lidelse som mange pasienter opplever, ikke minst i forbindelse med gjennomføring av prosedyrer. Som sykepleier har man unike muligheter til å forebygge og lindre disse akutte og prosedyrerelaterte smertene. Ofte er det smertestillende legemidler som brukes for å lindre smerte, mens en del av de ikke-medikamentelle metodene er mindre kjente. Hensikt: Målet med denne oppgaven er å finne ut mer om hvordan sykepleier kan bruke ikke- medikamentelle intervensjoner for å lindre akutte, prosedyrerelaterte smerter hos voksne pasienter. Temaer som utforskes inkluderer hvilke vurderinger som bør gjøres ved valg av metode, praktisk gjennomførbarhet, ressursbruk, og ikke minst hvilke effekter intervensjonene har. Metode: Litteraturstudie. Gjennom systematiske søk i helsefaglige databaser har jeg funnet forskningsartikler som jeg har gått gjennom og sammenfattet. Disse resultatene, sammen med annen faglitteratur, er brukt til å diskutere de ovennevnte spørsmålene. Resultater: Ikke-medikamentell smertelindring tilbyr et mangfold av teknikker, hvorav mange er lite ressurskrevende. Forekomsten av bivirkninger er tilsynelatende lav. Metoder som virker lovende med tanke på smertereduksjon er ulike former for distraksjon, samt fremkalt hoste ved kortere prosedyrer. Metoder som baserer seg på avspenning har mer usikker effekt på smertereduksjon, men kan være egnet til å støtte pasientens evne til å håndtere smertene. Konklusjon: Ikke-medikamentelle intervensjoner fremstår som en viktig del av multimodal smertebehandling, og kan med fordel brukes som eneste intervensjon ved enkelte korte prosedyrer, eller i tillegg til analgetika ved sterkere smerter.

Hensigt: Hensigten med denne opgave er, at belyse på hvilken måde vi som sundhedspersonale kan bidrage til at børn får et trygt og tillidsfuldt møde med sygehuset. Problemstilling: Hvordan kan sygeplejersken bidrage til tillid og tryghed og dermed undgå at børn bliver bange under smerte relaterede procedurer? Metode: Litterære opgave Teori: Børns reaktioner på mødet med sygehuset og undersøgelser, skabelse af tillid og tryghed, Kommunikation med børn, kommunikation i sygeplejen og forberedelse af barnet. Resultater/ fund: I studiet blev der fundet fire artikler og en længere forskningsbaseret rapport, som alle belyser børns møde med sygehuset, på forskellige måder. Konklusion: Diskussionen sætter fundene op imod teorierne og ser om der er sammenhæng mellem disse. Forskning om barnets synspunkt sættes op mod teorier om kommunikation og relations skabning. Når et barn undergår en smerte relateret procedure, er det vigtig, at tillid og følelsen af kontrol hos barnet bliver skabt og opretholdt.

Master i fysioterapi Formål: Studien tar sikte på å få dypere innblikk i eldre med langvarige smerter, som bor på sykehjem eller i omsorgsbolig, sin opplevelse og forståelse av smertene i hverdagen. Et økt fokus på dette området vil kunne bidra til økt forståelse og kunnskapsnivå, som igjen vil gi indikasjoner for hvilke behandlingstilnærminger som bør vektlegges i møte med eldre med langvarige smerter. Problemstilling: Hvordan opplever eldre, som bor på sykehjem eller i omsorgsbolig, å leve med langvarige smerter, og hvilke indikasjoner har det for smertebehandling? Metode: En fenomenologisk kvalitativ forskningsmetode med semistrukturerte dybdeintervju ble brukt for å undersøke problemstillingen. Studien inkluderer fire beboere ved sykehjem og omsorgsbolig, tre kvinner og èn mann, med et aldersspenn på 86-97 år. Analysen ble gjennomført med utgangspunkt i systematisk tekstkondensering og resulterte i to hovedkategorier; «Det er det som er dagens, det er rutiner nærsagt» og «Jeg har smerter bestandig». Funn: Funnene viser at det er flere faktorer som kan spille inn på informantenes opplevelse og forståelse av smertene sine. Både når det gjelder deres opplevelse av kroppen, hverdagen og hvordan hverdagen påvirker dem emosjonelt. Spesielt sosialt samvær, fysisk aktivitet og selvstendighet trekkes frem som viktige faktorer for at informantene skal ha det godt i hverdagen, men i dette tilfellet er det faktorer informantene opplever at de mangler og ønsker mer av. Når det gjelder smerteopplevelse og -forståelse, tolkes det som at informantene har et biomedisinsk forståelsesgrunnlag og de beskriver opplevelser av bevegelsesfrykt og katastrofetanker. Denne forståelsen kan forsterkes av at informantene opplever at personalet begrenser fysisk aktivitet gjennom at de har gitt beskjed om at de ikke skal gå alene, må bruke sengegrind og får medisiner som behandling. Konklusjon: Det er flere faktorer som kan spille inn på hvordan informantene opplever og forstår smertene sine. På bakgrunn av funnene kan det være grunn til å tro at økt vektlegging av sosialt samvær, fysisk aktivitet og selvstendighet kan være et godt tiltak innen smertebehandling. I tillegg sees det et behov for økt kunnskaps- og ferdighetsnivå blant helsepersonell, slik at eldre med langvarige smerter kan få en god og effektiv smertebehandling. Funnene fra denne studien underbygger behovet for evidensbasert kunnskap om behandlingstilnærminger for eldre med langvarige smerter, som bygger på multimodale behandlingstilnærminger som bidrar til at de kan leve et aktivt og selvstendig liv med god livskvalitet.

Introduksjon: Langvarig bruk av opioider medfører flere uheldige virkninger og konsekvenser for pasienter. Sykepleiere i primærhelseteam vil være i en ideell posisjon til å ivareta denne pasientgruppen. Hensikt: Hensikten med denne litteræreoppgaven er å undersøke hvordan sykepleiere på legekontor i primærhelseteam kan hjelpe pasienter å redusere sitt opioidbruk etter langvarig behandling med opioider. Metode :I litteraturstudien er det blitt gjennomført en systematisk litteraturgjennomgang. Det ble foretatt søk i databasene Cinahl, Pubmed, Ovid, Elsevier og ResearchGate. Søkeordene var “chronic pain”, “nonmalign pain”, “opioid use”, “primary care”, “psychotherapy” og “motivational interview”. Funn : Seks ulike artikler ble inkludert i funnene. I analysen av funnene fra forskningsartiklene ble det foretatt en gruppering av temaene, hvor de ble kategorisert inn i tre hovedtemaer; “Tverrfaglig samarbeid”, “Pasientens utgangspunkt og motivering” og “helsehjelp og tiltak”. Konklusjon : Sykepleier i primærhelseteam kan tilrettelegge og støtte pasienten slik at pasienten oppnår det overordnede målet om å redusere opioidbruken. MI, ACT og FA kan ha positiv effekt under opioidnedtrapping

Bachelor i Sykepleie Bakgrunn: Venøse leggsår blant sykehjemsbeboere er en stor utfordring. Venøse leggsår har lang sårhelingstid og er svært tidkrevende for kommunehelsetjenesten. Mye taler for at venøse leggsår påvirker beboeren mye mer enn forventet. Problemstilling: Hvordan kan sykepleieren bidra til økt livskvalitet blant sykehjemsbeboere med venøse leggsår? Hensikt: Oppgavens hensikt er å sette et større fokus på holistisk sykepleie i behandling av venøse leggsår, og på den måten bidra til økt livskvalitet. Metode: Det er blitt brukt en litteraturstudiemetode for å belyse nyest forskning gjennom databasene Medline og Cinahl. Pensumlitteratur er også blitt brukt for å kunne besvare problemstillingen. Artiklene er basert på både kvalitative og kvantitativ forskning. Resultat: I funnene kommer det frem at venøse leggsår påvirker til nedsatt livskvalitet gjennom smerte, immobilitet og sosial isolasjon. Dette kan føre til depresjon, lavt selvbilde og nedsatt integritet. Sykepleierne bør ha en holistisk behandlingsmetode som gjør at livskvaliteten blir ivaretatt under behandlingen av venøse leggsåret. Tverrfaglig samarbeid er viktig for å oppnå best mulig behandling. Oppsummering: Sykepleier ved sykehjem har en viktig oppgave i behandling av venøse leggsår. Det er sykepleiernes oppgave å ivareta de psykiske, fysiske og sosiale faktorene som påvirkes ved venøse leggsår. Fokus på optimal smertebehandling er viktig. Videre forskning bør inkludere smertebehandling med venøse leggsår for å kunne gi tilstrekkelig behandling. Konsekvensen for å leve med venøse leggsår er store. Det er ikke et sår på en beboer, men en beboer med et sår.

Objectives: Lasting, unexplained and high levels of pain may cause anxiety in patients with chronic fatigue syndrome. The objectives of the current study were to test assumptions of the association between pain and anxiety in patients diagnosed with myalgic encephalomyelitis/chronic fatigue syndrome (ME/CFS) and to clarify the role of depression in this relationship. Methods: Data were collected from 664 participants (age 18-65 years) with 133 ME/CFS patients and 201 healthy controls from Norway and 330 CFS patients from Spain. Binary logistic regression model was applied to test relationships between the included variables in the samples. Results: Both pain and depression made significant direct contributions to the level of anxiety. The strongest risk for higher levels of anxiety was the combination of high levels of depression and high levels of pain in the overall sample (OR = 49.70; P Conclusions: It was the combination of high pain levels and high levels of depression that to the greatest extent increased the risk of anxiety in patients with CFS/ME. Whatever diagnostic criterion that is applied, anxiety and depression should be mandatory to assess in the clinical assessments performed for diagnosing the ME/CFS. Approaches addressing anxiety-related pain and treatment of depression should be warranted.

Master i fysioterapi Bakgrunn: Verdens helseorganisasjon anser langvarig smerte som et folkehelseproblem over hele verden. I Norge anslås det at opp mot 30% av voksne nordmenn har langvarige smerter, og smerter i muskel og skjelettsystemet er en ledende årsak til sykefravær og uførhet. Langvarig smerte har blitt foreslått for å kunne klassifiseres som en egen lidelse i seg selv, og dets tilknytning til psykososiale faktorer antas å gjelde uansett hvor smerten ligger. Hensikt: Hensikten med denne studien er å undersøke om psykososiale stressbelastninger har sammenheng med endring i smerteintensitet og selvrapportert livskvalitet etter fysioterapi behandling hos pasienter med langvarige rygg og skuldersmerter. Metode: Totalt 173 pasienter behandlet ved fysioterapi poliklinikker ved OsloMet i alderen ≥18 år med selvrapportert smerte i rygg eller skulder/arm, ble inkludert. Utfallsmål var smerteintensitet målt med en numerisk skala fra 0 til 10 (NRS) og livskvalitet målt med EQ5D. Demografiske og kliniske karakteristikker, inkludert psykososiale stressbelastninger målt med Hopkins Symptom Checklist (HSCL25) og et spørsmål om frykt for bevegelse målt med NRS, ble innhentet før behandlingsperioden. Sammenheng mellom psykososiale stressbelastninger ved oppstart og endring i utfallsmål etter fysioterapi behandling ble analysert ved bruk av standard multippel lineær regresjon. Resultater: Høyere psykososiale stressbelastninger ved oppstart, HSCL25 (P = 0,001) og frykt for bevegelse (P = 0,008), var assosiert med mindre bedring i smerteintensitet etter fysioterapi behandling for pasienter med langvarige ryggsmerter. Videre var større plager av frykt for bevegelse (P = 0.009) for pasienter med langvarige skuldersmerter assosiert med mindre bedring i livskvalitet. For langvarige ryggsmertepasientene var høyere skår på HSCL25 (P = 0,001) assosiert med økt bedring i livskvalitet. Konklusjon: Psykososiale Stressbelastninger var mer konsekvent forbundet med endring i utfallsmål hos pasienter med langvarige ryggsmerter enn hos pasienter med langvarige skuldersmerter. Våre funn antyder at innflytelsen psykososiale faktorer har på utfallet av fysikalsk behandling kan variere i forhold til pasienter med ulike typer smerter og lokalisasjon, samtidig var denne innflytelsen svært lav.

Bakgrunn: Det antas at smerte rammer over halvparten av sykehjemsbeboere med langtkommen demens, men det er lite forskning på hva som kjennetegner disse beboerne med smerte. Tidligere forskning på kliniske og demografiske kjennetegn hos personer med smerte er oftest basert på kognitivt friske voksne. Det er derfor nødvendig med kunnskap om hva som kjennetegner eldre sykehjemsbeboere som lever med langtkommen demens og smerter, da det kan belyse det sammensatte sykdomsbildet og behovene til disse personene. Denne kunnskapen kan bidra til at helsepersonell utvikler ferdigheter i observasjoner og vurderinger for å identifisere behov for tiltak. Hensikt: Å kartlegge forekomsten av smerte blant sykehjemsbeboere med langtkommen demens. Vi ønsket også å undersøke hva som kjennetegner sykehjemsbeboere med langtkommen demens og smerte ved å sammenlikne kliniske og demografiske kjennetegn mellom en gruppe beboere med smerter og en gruppe beboere uten smerter. Metode: Studien er en kvantitativ beskrivende studie med et tverrsnittsdesign. Totalt deltok 112 sykehjemsbeboere fra 16 sykehjem. Sykepleiere ved de enkelte sykehjemmene brukte et standardisert skjema for å samle inn demografiske data. De benyttet også validerte kartleggingsverktøy for å samle inn kliniske data om smerte, nevropsykiatriske og depressive symptomer, agitasjon, personnære aktiviteter i dagliglivet, somatisk helse og livskvalitet. Data om bruk av smertestillende legemidler og psykoleptika hentet vi fra beboernes medisinlister. Resultat: Kartleggingen tilsa at to tredjedeler av utvalget hadde smerte. Beboerne med smerte hadde høyere gjennomsnittsskår for nevropsykiatriske symptomer og livskvalitet (høyere skår indikerer lavere livskvalitet) sammenliknet med beboerne uten smerte. Vi fant også sammenheng mellom det å ha smerte og høyere hjelpebehov for personnære aktiviteter i dagliglivet og høyere forekomst av depressive symptomer. Konklusjon: Studien avdekker at smerte er et hyppig forekommende problem hos eldre sykehjemsbeboere med langtkommen demens. Våre funn indikerer at sykehjemsbeboere med langtkommen demens og smerte har større symptombyrde og lavere livskvalitet enn beboere uten smerte, noe som kan medføre tilleggsbehov for behandling, pleie og omsorg. Published by Norsk Sykepleierforbund

Master i fysioterapi Bakgrunn: Tidligere forskning har vist at redusert muskelstyrke i mm.quadriceps korrelerer med økt smerte hos personer med kneleddsartrose, men få studier har undersøkt sammenhengen mellom endring i muskelstyrke og endring i smerte. Økt muskelstyrke i mm.quadriceps er ofte et hovedmål for behandling av kneleddsartrose. Det er dog ikke funnet litteratur på minste viktige endring i muskelstyrke i mm.quadriceps. Formål: Undersøke sammenhengen mellom endring i muskelstyrke i mm. quadriceps og endring i smerte hos personer med kneleddsartrose, samt estimere minste viktige endring i muskelstyrke i mm.quadriceps hos personer med kneleddsartrose. Metode: Denne studien bruker data fra en randomisert kontrollert studie og inkluderer 59 studiedeltakere i alderen 42 til 69 år med mild til moderat røntgenologisk kneleddsartrose i henhold til Kellgren og Lawrence klassifiseringssystem samt klinisk verifisert kneleddsartrose i henhold til the American College of Rheumatology. Data fra studiestart og oppfølging ved 14 uker blir benyttet. Korrelasjonsanalyse ble benyttet for å undersøke sammenheng mellom endring i muskelstyrke og endring i smerte, og Receiver Operating Characteristic Curves (ROC)-analyse ble benyttet for å undersøke minste viktige endring i muskelstyrke i mm.quadriceps. Resultat: Analysene viste ingen statistisk signifikant korrelasjon mellom endring i muskelstyrke-variablene og endring i smerte. ROC-analysene viste lave areal under kurven-verdier og kunne ikke estimere minste viktige endring i muskelstyrke i mm.quadriceps. Konklusjon: Resultatene indikerer at det ikke er sammenheng mellom endring i muskelstyrke og endring i smerte, men resultatene bør sees i lys av metodiske begrensninger. Særlig problematisk er det at gruppene ble analysert under ett og har lav utvalgsstørrelse. Det var ikke mulig å estimere minste viktige endring i muskelstyrke i mm.quadriceps. Dette skyldes trolig at endringsspørsmålet som ble benyttet i estimeringen ikke reflekterer endring i muskelstyrke i tilstrekkelig grad. Denne studien belyser at det trengs mer forskning på feltet. Forskningen vil være nyttig for personer med kneleddsartrose så vel som samfunnet

Master i fysioterapi Bakgrunn: Langvarige og tilbakevendende smerter er et hyppig og alvorlig problem blant barn og unge med cerebral parese (CP), men er ikke systematisk undersøkt blant førskolebarn. Smerter kan i stor grad begrense aktivitet og deltakelse i dagliglivet og ha en negativ påvirkning på barnets livskvalitet. Hensikt: Hensikten med studien har vært å fremskaffe kunnskap om smerter, og forhold som kan relateres til smerter, blant førskolebarn med CP i et longitudinelt perspektiv. Materiale og metode: Studien inkluderer prospektive, longitudinelle og populasjonsbaserte data fra to samtykkebaserte registre, det nasjonale motoriske oppfølgingsprogrammet for barn med (CPOP), og det tilknyttede forskningsregisteret Habiliteringsforløp og tiltak for førskolebarn med CP (CPHAB). Utvalget består av 75 barn som var under fire år ved førstegangsregistrering i CPOP i perioden 01.01.12 til 31.12.16 og som takket ja til deltakelse i CPHAB. Resultater: For 53 av 75 barn er det rapportert om smerter én eller flere ganger i løpet av førskolealder. Det er en signifikant sammenheng mellom smerter og alvorlighetsgrad av CP (GMFCS-nivå), men ingen sammenheng mellom smerter og kjønn. Det er en signifikant større prosentvis andel rapporteringer om muskelskjelettsmerter fra fireårs alder enn før fireårs alder. Smerter i ankler, knær og hofter er hyppigste rapporterte smertelokalisasjon, og det er en signifikant sammenheng mellom smerter og spastisitet i hofteadduktorer og ankel plantarfleksorer. Den prosentvise andelen smerterapporteringer knyttet til utførelse av daglige aktiviteter er jevnt høy gjennom førskolealder. Søvn, toalett/-stellesituasjon og liggende i seng er aktivitetene som hyppigst er forbundet med smerter. Det er ingen signifikant sammenheng mellom smerter og generell livskvalitet. Konklusjon: Smerter er utbredt blant barn med CP i førskolealder, og bør rutinemessig kartlegges også blant de yngste barna. Funnene peker mot betydningen av å iverksette målrettede tiltak for å forebygge langvarige og tilbakevendende muskelskjelettsmerter, og smerter ved utførelse av daglige aktiviteter, så tidlig som mulig i barnas liv. Det fremstår som viktig å ta i bruk verktøy som kan evaluere effekten av tiltak både på muskelskjelettsmerter og smerter i daglige aktiviteter

Bakgrunn: Forekomsten av skuldersmerter hos kvinnelige håndballspillere er tidligere beskrevet som høy, og at dette er et vesentlig problem. Frem til nå er det ikke blitt gjennomført en langtidsoppfølging av kvinnelige håndballspillere der det har blitt sett på om de fortsatt spiller, hvorfor de eventuelt har lagt opp, hvor store plager de har med skulderen og hvordan dette påvirker deres dagligliv. Metode: En 10 års oppfølgingsstudie av kvinnelige elite håndballspillere. Utvalget besto av 131 deltagere som svarte på et spørreskjema om deres skulderfunksjon og smerte via telefon. Resultat: Totalt 104 (79%) hadde valgt å avslutte sin håndballkarriere. Av disse la 6 (6%) som opp grunnet et skulderproblem, 13 (13%) grunnet ACL skade og 65 (63%) grunnet manglende motivasjon eller graviditet. En (8%) av 12 deltagere avsluttet sin håndballkarriere direkte etter en skulderoperasjon i sin dominante arm. Det ble ikke rapportert noen forskjell i tidligere skuldersmerte eller skuldersmerte sist sesong mellom de som har lagt opp og de som fortsatt var aktive håndballspillere. Vi fant at det var høyere prevalens av nåværende smerte hos de aktive spillerne kontra de som har lagt opp, henholdsvis 44% mot 15% (p>0,05). Av deltagerne som fortsatt spiller håndball svarte 59% at de hadde hatt problemer med sin dominante skulder siste uke og av disse var det 33% som ble klassifisert som alvorlige problemer. Konklusjon: I løpet av en 10 års periode var det et lavt antall utøvere (6%) som hadde lagt opp grunnet skulderplager, vi så at over dobbelt så mange (13%) avsluttet sine karrierer grunnet ACL-skader, men at hovedårsaken med nesten 2/3 var graviditet og motivasjon. Det var ingen forskjell mellom aktive og ikke aktive deltagere vedrørende tidligere skuldersmerte, men det var en signifikant lavere forekomst av nåværende skuldersmerte blant deltagerne som hadde lagt opp. De aktive deltagerne rapporterte høy forekomst av skulderproblemer (59%) og alvorlige skulderproblemer (33%) sist uke. Dette kan tyde på at kvinnelige norske elitehåndballspillere spiller med skuldersmerte i mange år og at skulderplager i stor grad påvirker deres håndballhverdag.

Background: Physical activity is known to provide the same health benefits for both disabled and abled individuals(1). Nevertheless there are several studies showing unsatisfactory participation in physical activity among disabled children. Beitostølen Helsesportsenter is a rehabilitation centre offering guidance in facilitated sports for children, adolescents and adults. Objective: This pilot study aims to describe participation in physical activity among children referred to rehabilitation at Beitostølen Helsesportsenter. We also assessed the association between pain, environmental barriers and physical activity. Material and method: Eight children aged 9-13, admitted to a rehabilitation stay at Beitostølen Helsesportsenter, volunteered to join the study. The cross-sectional study is based on questionnaires, observation and semi-structured interviews. Results: 88% of the children had participated in physical activity at school and 100% in their leisure time the last year. 38% of the children reported pain, and 13% reported pain related to physical activity. Facilitated activities was emphasized as important among the children. Conclusion: The study showed that children at Beitostølen Helsesportsenter were physically active both at school and in their leisure time. Nevertheless it seems to be a lack of facilitated sports for disabled children. Pain did not seem to be a limiting factor.

Bachelor i Sykepleie Bakgrunn: Pasienter som har gjennomgått lungekirurgi er svært utsatt for sammensatte smerter, i form av akutte, viscerale og nevropatiske smerter. Sykepleier med behandlende, lindrende og rehabiliterende funksjon bør forsøke å etablere et samarbeid med pasienten om smertebehandlingen for å oppnå optimal smertelindring, fremme aktivitet, forebygge sengekomplikasjoner og sørge for velvære og tilheling. I min praksis på lungekirurgisk sengepost fikk jeg innblikk i sykepleie-pasient samarbeid og smertebehandling. Derfor ønsker jeg med dette å undersøke nærmere hvordan pasientens smerteopplevelse kan påvirke kommunikasjon og samarbeid, hvordan sykepleier kan tilrettelegge for samarbeid, og hvilke kommunikasjonsferdigheter som kan bidra til samarbeid slik at sykepleier sammen med pasient kan oppnå optimal smertelindring. Fremgangsmåte: Studien er en litteraturstudie jamfør SYBA3900 programplan. Diskusjon, funn og konklusjon: Smerteopplevelsen, endret kroppsfunksjon, ukjent situasjon og fremmede omgivelser kan medvirke til at pasienten opplever tap av kontroll og selvfølelse, usikkerhet og stress. Dette kan påvirke pasientens engasjement i tilhelingen, og sykepleier kan støtte, motivere, og bistå under tilheling for å trygge pasienten. Engasjement, ivaretakelse av pasientrettigheter og motivasjon til pasientmedvirkning kan være med på å danne et godt samarbeid. Aktiv lytting, utforskende og bekreftende ferdigheter medvirker til anerkjennelse av smerte, kartlegging, og danner grunnlag for tiltak som kan lindre de ulike typer smerte. Sykepleier kan gjennom kommunikasjon og informasjon gi uttrykk for empati og omsorg, slik at pasient opplever å bli ivaretatt, økt tilfredshet og bli engasjert til aktivitet etter kirurgi for å forebygge komplikasjoner.

Bachelor i Sykepleie Bakgrunn for oppgaven: Vi ønsket å gjennomføre denne studien da vi på bakgrunn av egne erfaringer mener at preoperativ angst og smerte tillegges for lite fokus hos vår valgte pasientgruppe. Problemstilling: Hvordan kan sykepleier bidra til å redusere preoperativ angst og smerte hos pasienter som skal gjennomgå elektiv amputasjon av underekstremitet? Metode: Denne oppgaven er et litteraturstudie. Ved hjelp av faglitteratur, artikler funnet i databasene Medline og Cinahl og egne erfaringer og synspunkter har vi dermed drøftet oss frem til et svar på ovennevnte problemstilling. Resultater: Funn viser at høy tilstedeværelse av preoperativ angst og smerte har negative konsekvenser for det postoperative forløpet. Diskusjon: Med tanke på resultatene over mener vi at sykepleier har en vesentlig rolle i å redusere preoperativ angst og smerte hos pasienter som skal gjennomgå elektiv amputasjon av underekstremitet. Vi har kommet frem til ulike forutsetninger som vi mener må være tilstede for at sykepleier kan få best mulig innsikt i pasientens opplevelse av sykdommen, slik at det dermed kan iverksettes effektive angst- og smertereduserende tiltak. Det er av stor betydning at sykepleier ser pasienten i sin helhet og er bevisst sine ulike funksjoner for dermed å utføre helhetlig sykepleie.

Bachelor i Sykepleie Bakgrunn: Vi har erfart at sykepleiere fokuserer på den første mobilisering etter gastrokirurgi, men ikke følger opp mobiliseringen videre. På grunn av forkunnskap om komplikasjoner av immobilitet og viktigheten av mobilisering for å forebygge postoperative komplikasjoner, ønsker vi å rette oppmerksomhet mot emnet. Problemstilling: “Hvordan kan sykepleier forebygge postoperative komplikasjoner hos gastrokirurgiske pasienter, ved å fremme tidlig mobilisering?” Metode: Oppgaven er et litteraturstudium, og vi har benyttet kvalitativ metode. Det er blitt brukt forskningsartikler, selvvalgt litteratur og pensumlitteratur. Resultat: God smertelindring er en forutsetning for tidlig mobilisering. Gjennomgang av litteratur om temaet viser at mobilisering har en positiv effekt på det postoperative forløpet hos gastrokirurgiske pasienter. Mobilisering kan bidra til å forebygge lungekomplikasjoner, trombose, obstipasjon og paralytisk ileus. I tillegg kan det bidra til et kortere sykehusopphold. Diskusjon: Effekten av tidlig mobilisering mot forebygging av komplikasjoner og metoder for smertelindring for å oppnå tidlig mobilisering er diskutert. Videre er det et stort fokus på hvordan man kan fremme tidlig mobilisering, med tiltak som tverrfaglig samarbeid, veiledning, motivering, og diskutering av hjelpemidler som bruk av elastisk magebelte.

Bachelor i Sykepleie Bakgrunn: Kreftpasienter i palliativ fase opplever unødvendig smerte. Hvordan sykepleieren kartlegger og observerer denne smerten, er med på å avgjøre om pasienten får god smertelindring. Høyere kunnskapsnivå hos sykepleieren når det gjelder smerte og kartleggingsverktøy kan hjelpe pasienter med smerter. Metode: Oppgaven er en litteraturstudie. Det er blitt brukt pensumlitteratur fra bachelorstudium i sykepleie ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Faglitteratur er funnet gjennom HiOAs bibliotek og læringssenter, Oria. Forskningsartikler ble funnet via læringssenteret og bibliotekets databaser: Cinahl, MedLine, PubMed og Sykepleien.no. Teori: Rammeverket inneholder definisjoner på ulike smerter ved kreft og hvordan disse oppleves. Videre nevnes ulike årsaker til kreftsmerte. Til slutt beskrives det hvordan en sykepleier bør observere og kartlegge smerter, og hvilken rolle og funksjon sykepleieren har ovenfor pasienten. Drøfting og avslutning: I denne delen av oppgaven ses det nærmere på sykepleierens funksjon og rolle når det kartlegges og observeres smerte. Hvordan pasienten blir møtt kan påvirke sykepleierens lindrende funksjon. Det drøftes også hvordan pasientbarrierer mot smerter påvirker kartlegging av smerter. Kapitlet avsluttes med å belyse hvor viktig kunnskap hos sykepleieren er, og at den undervisende sykepleiefunksjonen og kommunikasjon kan gjøre det lettere å identifisere smerter.

Innledning: Knebøy er en populær og effektiv styrkeøvelse for underekstremitetene, og det er vist at dype knebøy kan ha større effekt på hypertrofi og muskelstyrke enn grunne knebøy. Korsryggsmerter kan imidlertid forekomme hos personer som utfører knebøy med ytre belastning, og en av flere mulige foreslåtte risikofaktorer for korsryggsmerter er mekanisk belastning på columna vertebralis (ryggsøylen). Ved utførelse av knebøy kan fleksjon av lumbalcolumna, også kalt ryggfleksjon, forekomme, noe som kan øke kompresjons- og skjærkreftene som virker på columna. Det er uklart hva som forårsaker ryggfleksjon i knebøy, men bevegelighet og antropometri har vist seg å være assosiert med columnas bevegelser i knebøy. Denne tverrsnittsstudien hadde derfor til hensikt å undersøke hvorvidt bevegelighet i hofte- og ankelledd og antropometriske variabler som columna-, femur- og tibialengde hadde en sammenheng med ryggfleksjon i knebøy. Metode: 78 friske, mannlige studenter i alderen 18-40 år ble rekruttert til denne studien for å bli filmet og vurdert i forhold til grad av ryggfleksjon i knebøy. Deltakerne ble deretter fordelt inn i tre grupper: Liten, moderat eller stor grad av ryggfleksjon. 43 deltakere fra først- og sistnevnte gruppe fullførte på et senere tidspunkt 3D-analyse av smal knebøy (SK) – 40 cm avstand mellom utside venstre og høyre fot – og to aktive bevegelighetstester med hensikt å kvantifisere maksimal dorsal- og hoftefleksjon i henholdsvis ankel- og hofteleddet. I tillegg ble det utført én passiv, manuell bevegelighetstest for å vurdere hamstrings sin ettergivelighet, hvor goniometer ble benyttet for å kvantifisere maksimal ekstensjon i kneleddet. Resultater: Justert R2 i regresjonsmodellen ved 70° og 80° femurhelning var henholdsvis 0,20 og 0,24, men fravær av uteligger reduserte dette til 0,14 og 0,16. Maksimal dorsalfleksjon i ankelleddet var den eneste variabelen som korrelerte signifikant og moderat med ryggfleksjon i SK ved 70° og 80° femurhelning (p < 0,005 og 0,004; r = -0,43 og -0,47), i tillegg til at variabelen bidro signifikant og mest i regresjonsmodellen ved 70° og 80° femurhelning (p < 0,003 og 0,004; β = -0,46 og -0,50). Det var en liten – men med tendens til moderat – korrelasjon mellom relativ columnalengde og ryggfleksjon i SK ved 70° femurhelning (p < 0,08; r = -0,27), samt at variabelen bidro signifikant i regresjonsmodellen ved 70° femurhelning (p < 0,024; β = -0,33). Fravær av uteligger reduserte dette bidraget. Konklusjon: Bevegelighet og antropometri kunne forklare maksimalt én fjerdedel av variasjonen for ryggfleksjon i SK i regresjonsmodellen. Maksimal dorsalfleksjon var den eneste variabelen som hadde en signifikant korrelasjon med ryggfleksjon i SK.

Background Pain problems are a rapidly growing health problem found among both children and adolescent, and about 15–30% have reported chronic pain problems. School nurses in Norway meet adolescents with various ailments, including pain. Yet research on how school nurses perceive the pain experienced by adolescents is limited. The aim of the present study was to explore how school nurses explain and experience the everyday pain of adolescents. Method A qualitative study with an explorative design comprising five focus group interviews. Each group consisted of three to five school nurses. Seventeen female school nurses in five junior high schools in Norway, age range 29–65 years participated. To cover the issues a semi structured interview guide was used. The transcribed text was analysed with qualitative content analysis. Results The experience of school nurses with adolescents’ pain in everyday life is mainly that pain is a social, physical, and psychological phenomenon. School nurses experienced that everyday pain is reflecting: 1) high expectations, 2) difficult relationships and traumatic experiences and 3) an unhealthy lifestyle. School nurses have ambivalent attitudes to medicalisation of pain. Conclusion Despite of a biopsychosocial understanding of pain, the school nurses maintained referral practice of medical examinations, with the results that many adolescents became shuttlecocks in the health system. Although the school nurses´ were sceptical of the tendency towards medicalization in society, it appears that they actually help maintain this tendency.

Bacheloroppgave 2017 En vanlig senkomplikasjonen for diabetes er diabetes fotsår. Med et økende antall personer som får diagnosen diabetes vil det være viktig å belyse de utfordringene som kan oppstå ved denne typen senkomplikasjon (Skafjeld, 2011, s.74-75). Problemstilling: «Hvordan opplever pasienter med diabetes fotsår at sårsmerte påvirker deres livskvalitet» Metode: Dette er et litteraturstudie som tar for seg både kvalitativ og kvantitativ forskning, og faglitteratur for å svare på problemstillingen. Funn: Både artiklene og store deler av faglitteraturen tyder på at smerter relatert til diabetes fotsåret påvirker livskvaliteten til pasientene i stor grad. Drøfting: Teorien blir sett opp mot Antonovskys teori om «opplevelse av sammenheng» og «motstandsressurser» for å bedre forstå hvordan de ulike utfordringene ved et smertefullt diabetes-fotsår vil kunne påvirke livskvaliteten. Konklusjon: Pasienter opplever at smertene påvirker alle dimensjoner av livskvaliteten, både fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle. For å belyse temaet bedre trengs flere kvalitative studier.

Bachelor i Sykepleie Bakgrunn: Sykepleiere har ansvar for å lindre lidelse. Barn i preverbal alder har verken forståelse eller språk godt nok til å uttrykke smerte. Dette medfører at disse barna er prisgitt omgivelsenes evne og vilje til å forstå, vurdere og handle. Sykepleiere trenger derfor kunnskap om hvordan smerte hos barn kan kartlegges. Problemstilling: Hvordan kan sykepleier på sengepost kartlegge akutt smerte hos barn i preverbal alder? Metode Bacheloroppgaven er et litteraturstudium. Litteratursøk er foretatt i et bredt utvalg relevante databaser. Søkeprosessen, utvalget av artikler og analyse av funn er gjort i tråd med prinsippene for en allmenn litteraturoversikt. Resultater, diskusjon og konklusjon: Smertekartlegging av preverbale barn er en forutsetning for tilfredsstillende smertebehandling, og stiller store krav til sykepleiers handlingskompetanse. Ingen indikator kan alene identifisere smerte eller smerteintensitet. Det bør brukes validerte kartleggingsverktøy basert på atferd, eventuelt supplert med fysiologiske parametere. Det er diskusjoner i fagmiljøet om hvorvidt slike verktøy gir en god nok kartlegging av barnets smerte. Samtidig er det enighet om at verktøyene er det beste alternativet vi har for smertekartlegging i dag. Sykepleiere må ha kunnskap om preverbale barns fysiologiske, vokale og atferdsmessige uttrykk for akutt smerte. Behandlingssteder bør lage gode rutiner for smertekartlegging og gi personalet opplæring i de verktøy som benyttes.

Bachelor i Prehospitalt arbeid - Paramedic Bakgrunn: Årlig behandles ca.10 000 pasienter i Norge for hoftenære frakturer. En utfordring kan være å få smertelindret denne pasientgruppen tilstrekkelig prehospitalt. Per i dag er det kun analgetika, som for eksempel morfin, som tilbys prehospitalt, hvor pasienten kan få uheldige bivirkninger. Et alternativ til analgesi kan være nerveblokade, og oppgaven vil fokusere på tidligere forskning gjort på fascia iliaca compartmentblokade (FICB), og om denne prosedyren kan gjennomføres prehospitalt med tilfredsstillende effekt for pasienter med hoftenære frakturer. Metode:Dette er en litteraturstudie, hvor PICO-verktøyeter brukt i en søkestrategi i databasene Cinahl, PubMed, Embase, Svemed, helsebiblioteket og Uptodate.com. Totalt ni artikler er inkludert i oppgaven. Resultat: Litteratursøket som er gjort viser at FICBhar god smertestillende effekt på denne pasientgruppen, og prosedyren har høy suksessrate og få bivirkninger. Pasienter som fikk FICB hadde mindre behov for systemisk analgesi, og hadde mer langvarig smertelindrende effekt enn pasienter som kun fikk opiater som smertelindring. FICB har vist å ha en god smertelindrende effekt på 2-4 timer.Konklusjon: FICB er en kostnadseffektiv og enkel prosedyre, med god smertestillende effekt for pasienter med hoftenære frakturer. Med god opplæring bør prosedyren være gjennomførbar for prehospitalt personell. Ytterligere forskning er nødvendig for å undersøke om metoden kan implementeres forsvarlig under norske forhold.

SK 152 Bacheloroppgave i sykepleie Avdeling for helsefag Innleveringsdato: 02.06.2017 Sammendrag Tittel: Demens og smerter Bakgrunn for valg av tema: Et sted der ute i verden rammes en person av demens hvert 3 sekund (Prince, Wimo, Guerchet, Ali, Wu & Prina, 2015). En kan anta at omtrent 70 000 personer, som vil si at 1,4 prosent av befolkningen lider av demens i Norge (Folkehelseinstituttet, 2015). Fra egne erfaringer har jeg opplevd at det er vanskelig å vurdere demensrammede med smerter, dette er et tema som jeg mener er svært viktig å se nærmere på. Problemstilling: «Hvordan oppdage og behandle smerter hos demensrammede pasienter med kommunikasjonssvikt?». Fremgangsmåte: En litteraturstudie som er basert på faglig og forskningsbasert kunnskap. Søkene etter litteratur er utført i databasene ORIA, Svemedplus, Academic search elite sammen med Cinahl og MEDLINE. Oppsummering av funn: Gjennom drøfting av forskning, litteratur og egne erfaringer kommer det tydelig frem at sykepleiere har generelt gode kunnskaper om demens og smertebehandling. Det ligger et forbedrings potensiale i kunnskap om smertekartleggingsverktøy. Blant annet stoler ikke sykepleiere nok på seg selv når det kommer til vurdering av smerter hos demensrammede pasienter. Forskning peker også på at samarbeidet mellom sykepleier og lege ikke er optimalt, da sykepleiers vurderinger ikke blir tatt på alvor av lege. En annen ting er også at sykehjem sliter med å få tak i fagfolk. Konklusjon: Det er utfordrende å vurdere smerter hos demensrammede. For at man som sykepleier skal kunne gi god smertelindring til demensrammede pasienter bør man aktivt bruke kunnskap om smertelindring og smertekartleggingsverktøy. Samt et godt samarbeid mellom de ulike partene i nettverket rundt pasienten. Nøkkelord: Demens, smerte, smertekartlegging, sykepleie

Innledning: Personer med alvorlig demens som mangler verbalt språk kan ha risiko for å ha smerter som ikke blir oppdaget. Av og til blir adferd som vandring, aggresjon eller mange oppvåkninger på natt tolket som angst eller uro og innimellom medisert i forhold til det. Hensikt: Finne ut hvordan sykepleier kan identifisere om personer med alvorlig demens opplever smerter som ikke blir oppdaget Metode: Dette er en litteraturstudie. Det er søkt i databasene Cinahl, Ovid, SveMed og PubMed. Resultat: Det er utfordrende å identifisere smerter hos personer med alvorlig demens som mangler språk. Det trengs kunnskaper om demenssykdommen og dens utvikling. Sykepleier må kunne identifisere nonverbale uttrykk som forteller om smerter og ha gode kommunikasjons- og relasjonskompetanse. Personsentrert omsorg gjør sykepleieren i stand til å være sensitiv for og lete etter gjenværende kommunikasjonsferdigheter i stedet for personens svikt. Konklusjon: Sykepleier må ha kunnskap om demenssykdommer og sykdomsutvikling. Adferd hos personer med alvorlig demens som ses i sammenheng med smerter kan være vandring, generell rastløshet, verbale klagelyder, repetisjon av handlinger, tilbaketrekking eller konstant søken etter oppmerksomhet. Ansiktsuttrykk viser seg å være en god smerteindikator hos personer med demens. Personsentrert omsorg gjør sykepleieren i stand til å lete etter gjenværende kommunikasjonsferdigheter. Introduction: Non-verbal people with severe dementia might be in risk of suffering from undetectable pain. Sometimes behavior like wandering, aggression or frequent night-time wakenings, is interpreted as anxiety or distress, and is sometimes thus medicated. Aim: How nurses can identify whether people with severe dementia is experiencing undetected pain. Method: This is a literature review. Searching for relevant literature has been conducted in the databases Cinahl, Ovid, SweMed og PubMed. Results: It is challenging to identify pain in people with severe dementia, not able to express themselves verbaly. It takes knowledge of dementia disease and its development. It is therefore necessary for nurses to be able to identify non-verbal expressions that signify pain, and to possess a certain quality of skills within communication and therapeutic relation. Person-centered care enable nurses to be sensitive and aware of remaining communicational skills, rather than the patients lack thereof. Conclusion: Nurses must have knowledge about dementia and its development. Behavior that can be seen in context of pain in people with severe dementia might be wandering, withdrawl or constant quest for attention can be such expressions. Facial expressions proves to be good indicator of pain in people with severe dementia.

Bakgrunn: Ulike faktorer hos helsepersonell, pasienten selv eller i rammefaktorene kan forklare mangelfull smertelindring hos kreftpasienter. Hos pasientene kan barrierer for optimal smertebehandling være tilbakeholdenhet med å rapportere smerte og å følge anbefalte smerteregimer. Dette kan forklares med feiloppfatninger, misforståelser eller manglende kunnskap om smerte og smertebehandling. For eksempel redsel for avhengighet, toleranse og bivirkninger eller at smerte er en uunngåelig del av sykdommen. Hensikt: Å beskrive pasientrelaterte barrierer i forhold til smerte og smertebehandling i et utvalg av norske kreftpasienter. Og undersøke om barrierer for smertebehandling påvirker pasientenes smerteintensitet og smertens påvirkning på funksjon. Metode: Studien er en beskrivende tverrsnittsundersøkelse med 217 polikliniske kreftpasienter som har smerter og/eller bruker smertestillende medikamenter hvor barriere mot smerte og smertebehandling undersøkes ved hjelp av barriereskjema (NBQ–II). Hovedresultat: De spørsmål som reflekterer de høyeste barrierene for smertebehandling er spørsmål om avhengighet, toleranse, monitorere symptomer i forhold til egen helsetilstand, nye smerter og redsel for enkelte bivirkninger som døsighet. Konklusjon: Polikliniske kreftpasienter rapporterer en del barrierer for smertebehandling og må kanskje få en mer individualisert informasjon om smerte og smertebehandling for å bedre smertebehandlingen.

Udgivelsesdato: 2008-Jul-15 OBJECTIVES: To investigate self-reported chronic pain and other sequelae in a nationally representative sample of long-term breast cancer survivors (BCS). DESIGN: Age-stratified random sample of 2,000 female BCS 5 years after primary surgery without recurrence drawn from the Danish Breast Cancer Cooperative Group register, which is representative regarding long-term BCS in Denmark. ASSESSMENT: Self-administered questionnaire including questions on sociodemography, chronic pain (6 months), health-related quality of life (HRQOL) and other sequelae related to breast cancer. Associations with treatment were investigated. Report of chronic pain was compared to normative data. RESULTS: The response rate was 79%. Chronic pain prevalence of 42% was significantly higher in BCS compared to general population women (SRR: 1.32; 95% CI: 1.23-1.42). Sequelae related to breast cancer were paraesthesia 47%, chronic pain 29%, arm/shoulder swelling 25%, phantom sensations 19%, and allodynia 15%. Chronic pain related to breast cancer was significantly associated with poorer HRQOL and higher medicine consumption, and, in multiple logistic regression analysis, with age (

Bachelor sykepleie, 2016 Etter å ha lest forskningsartikler kommer det frem at mange personer med demens har mer smerter enn de får gitt uttrykk for. Gjennom praksiserfaring, søk på Internett og i litteratur, fant vi ut at det ikke fantes gode kartleggingsverktøy for smerte spesifikt til pasienter med demens. Vi ønsker derfor å belyse dette temaet gjennom oppgaven, og muligens komme frem til en løsning. Håpet vårt med denne oppgaven er at den skal bidra til økt kunnskap rundt smertelindring hos pasienter med demens, slik at vi kan yte optimalt som sykepleiere når det gjelder denne pasientgruppen. Vi drøfter hvilke utfordringer sykepleieren møter i forhold til temaet, og hvilke fagkunnskaper sykepleiere bør ha ved smertelindring hos pasienter med demens.

Master i klinisk sykepleievitenskap Formål Vurdering av smerter hos den sederte intensivpasienten er utfordrende. På grunn av sitt komplekse sykdomsbilde er intensivpasienten ofte sedert og intubert og kan derfor ikke uttrykke sine smerter verbalt. Det at pasienten selv kan fortelle om sine smerter regnes som ’gullstandarden’, men er ofte ikke mulig for den sederte intensivpasienten. Hensikten med studien er å kartlegge og beskrive hvordan intensivsykepleierne vurderer smerte hos den sederte intensivpasienten og hvilke andre forhold som kan ha betydning. Målet med denne studien er å kunne bidra til kvalitetsforbedring i behandlingen av intensivpasienter. Teoretisk forankring Funn fra studien diskuteres i lys av tidligere forskning og ulike teorier trekkes frem for å belyse intensivsykepleiernes kunnskap, erfaring og kompetanse. Funnene diskuteres også opp mot strategier for fagutvikling og implementering av kunnskapsbasert praksis. Metode Denne studien er en deskriptiv tverrsnittsundersøkelse. Det ble gjennomført en spørreundersøkelse ved to generelle intensivavdelinger i Norge hvor 136 intensivsykepleiere ble inkludert i studien (svarrespons 93 prosent). Resultater Intensivsykepleierne bruker ofte kliniske tegn som indikatorer på smerter hos den sederte pasienten og benytter seg av få hjelpemidler. Intensivsykepleierne hevder at de tilbys lite undervisning om smerter og smertebehandling i tillegg til liten oppfølging i bruk av hjelpemidler. Konklusjon Intensivsykepleiernes handlinger kan i hovedsak betegnes som erfaringsbasert og i mindre grad kunnskapsbasert når det gjelder å vurdere smerter hos den sederte pasienten. Det bør være et mål at intensivsykepleierne har forståelse for behovet for hurtig og korrekt identifisering av den sederte pasientens smerter. Å styrke intensivsykepleierens kompetanse gjennom å gjøre dem delaktig i fag og forskningsarbeid samt økt fokus på avdelingsnivå kan bidra positivt.

Bachelor sykepleie, 2016 Bakgrunn: I praksis har vi møtt pasienter med alvorlig grad av demens som på grunn av redusert språkfunksjon ikke kan uttrykke seg verbalt. Flere pasienter hadde utfordrende adferd som roping, vandring og irritabilitet. Det ble ikke sett nærmere på hva som kunne være årsaken til adferden, heller ikke om adferden var smerterelatert. Vi ønsket å studere om utfordrende adferd kunne være tegn på smerter. Hensikt: For å ivareta pasienter med Alzheimers sykdom ønsker vi som sykepleiere å lære mer om smertevurdering, smertekartlegging, smertelindring og hvordan sykepleiere kan yte omsorgsfull hjelp. Vi anser det som sykepleieres plikt å sørge for at denne pasientgruppen blir sett, hørt og behandlet. Metode: Oppgaven er et litteraturstudium som baserer seg på faglitteratur, forskningsartikler og egne erfaringer fra praksis. Konklusjon: For å vurdere smerter hos pasienter med alvorlig Alzheimers sykdom må Mobid- 2 smertekartleggingsverktøy anvendes systematisk. Det er en forutsetning at sykepleiere har kjennskap til pasientens normale adferd for å oppdage endringer som kan være uttrykk for smerte. Forskning viser at det ikke er rutiner for smertekartlegging. Det må gis opplæring i bruk av kartleggingsverktøy og kunnskapen må deles blant personalet. God omsorg er sentralt i sykepleien til alle pasienter men mer fremtredende hos pasienter med alvorlig grad av Alzheimers sykdom. Sykepleiere må kontinuerlig vurdere pasientens individuelle behov, slik at vi kan hjelpe pasientene å mestre sine smerter. Problemstilling: Hvordan kan sykepleiere kartlegge og lindre smerter hos pasienter med Alzheimers sykdom? Nøkkelord: Dementia, pain, pain assessment tools, pain meassurement, pain managment, nurses roll, nursing home, nursing-pasient relation, care, person-centered care, well-being

Bacheloroppgave i Sykepleie SK 152 Bakgrunn: Formålet med denne oppgaven er å se på hvordan sykepleier kan oppnå et godt og trygt samarbeid med barn under smertefulle prosedyrer på sykehus. Jeg var i medisinsk praksis på en barneavdeling og merket fort hvor vanskelig og viktig dette samarbeidet med barnet er. Problemstillingen ble derfor; ”hvordan kan sykepleier få til et godt samarbeid med barnet ved gjennomføring av smertefulle prosedyrer på sykehus. Metode: Gjennom å drøfte funn fra forskningsartikler om barn på sykehus, relevant faglitteratur og egne erfaringer fra praksis på barneavdeling har jeg kommet frem til ulike tiltak sykepleier kan bruke for å få til et godt samarbeid med barnet ved gjennomføring av smertefulle prosedyrer på sykehus. Resultat: For å få til et godt samarbeid med barn under utførelse av prosedyrer er det viktig at sykepleier har kunnskaper og ferdigheter med det å jobbe med barn. Det finnes ulike faktorer som fremmer og hemmer dette samarbeidet. Sykepleier må kunne kommunisere, skape tillit og gi god informasjon til barnet om dets situasjon. Videre er det viktig at barnet blir sett og hørt, slik at det føler seg anerkjent og kan få en følelse av kontroll i en ellers stressende situasjon. I tillegg spiller foreldre en stor rolle i samarbeidet med barn. Det er viktig at sykepleier kan bruke foreldre som en ressurs til å bli kjent med barnet, samtidig trenger foreldre støtte og god informasjon fra sykepleier om barnets sykdom og behandling slik at de igjen kan hjelpe barnet sitt på best mulig måte.

Bakgrunn: Barn skal ikke oppleve ukontrollerte smerter på grunn av sykdom, utredning og behandling. Smerter hos barn er likevel undervurdert og underbehandlet. Barn som er innlagt på sykehus kan oppleve moderate til sterke smerter. Smerte hos barn vurderes og behandles ikke tilfredsstillende. Hensikt: Studiens hensikt er å belyse viktigheten av å kunne kartlegge smerter hos barn etter beste evne, og hvilke utfordringer sykepleiere kan støte på i kartleggingen av smerte hos barn. Metode: Litteraturstudien er basert på 8 forskningsartikler, hvorav 5 er kvalitativ og 3 kvantitativ. Resultat: Sykepleiere har gode kunnskaper på mange områder innen fagområdet smerte hos barn, men det er likevel er et gap mellom de kunnskapene sykepleierne har og praktisk handling. Konklusjon: Sykepleiere må informeres om at bruken av smertekartleggingsverktøy må forbedres ved å vise til forskning. En vil ikke kunne bedre et problem dersom man ikke vet at det er et problem. Det må iverksettes holdningsendrende tiltak og kunnskapsnivået må bedres. Nøkkelord: Barn, sykepleier, smerte. *** Background: Children shall not experience uncontrolled pain due to disease, diagnosis and treatment. Although, pain in children is underestimated and undertreated. Children who are hospitalized may experience moderate to severe pain. Pain in children is assessed and treated unsatisfactory. Purpose: The purpose of this study is to highlight the importance of being able to identify pain in children, and present challenges nurses may encounter in the survey of pain in children. Method: This literature study is based on eight research articles: five qualitative and three quantitative. Results: Nurses have good knowledge in many areas within the field of pain in children, but there is still a gap between the knowledge the nurses have and the practical action. Conclusion: Nurses must be informed that the use of pain assessment tools need to be improved by referring to research. It is impossible to improve a problem if you do not know that there is a problem. Attitude modification measures must be implemented and the level of knowledge must be improved. Key words: Child, nurse, pain.

Bachelor i sykepleie SK 152 Sykepleiers kunnskaper og holdninger til ruspasienters behov for smertelindring Bakgrunn for valg av tema: Bakgrunnen for temaet var erfaringer i praksis, der jeg opplevde at rusavhengiges smerteproblematikk ikke alltid ble tatt på alvor. Jeg ønsket å tilegne meg mer kunnskap om temaet, for å kunne møte ruspasienter på en god måte. Problemstilling: Hvordan kan sykepleiers kunnskaper og holdninger påvirke ruspasientens smertebehandling? Fremgangsmåte: Fremgangsmåten som er brukt i denne oppgaven er litteraturstudie. Litteratursøket ble gjennomført i databasene SveMed+, Pubmed, Oria og i Cinahl ved hjelp av søkeordene: «nurse», «attitude», «drug», «challenges», «abuse», «patients», «holdning», «kunnskap» og «smertelindring». Funn: Funnene viser at negative holdninger kan gi et uønsket pasient-sykepleierforhold. I en av studiene var det motstridene funn av kunnskap, og hva som ble gjort i praksis. Sykepleiers negative holdninger kan komme som følge av frykt for at ruspasienten skal opptre aggressivt og truende. Noen sykepleiere har også frykt for respirasjonsdepresjon og opioidavhengighet. Oppsummering: Sykepleien som blir gitt har en sammenheng med sykepleiers holdninger. Negative holdninger kan påvirke sykepleier-pasient forholdet, der resultatet blir en uønsket pasientbehandling. Gode holdninger gir grunnlaget for en god relasjon. Sykepleiers kunnskaper om ruspasienten har betydning for å kunne gi tilstrekkelig smertebehandling, samt innsikt i hvorfor man kan møte motstand i relasjonsoppbyggingen. Manglende kunnskaper vil bidra til uønsket pasientbehandling, derfor er kunnskap om menneskelig nærhet er derfor viktig for sykepleier.

Bakgrunn: Smertevurdering av barn er et tema som har fanget min interesse etter min ti ukers praksisperiode på en kirurgisk barneavdeling. Jeg ønsker å se på hvordan sykepleieren på best mulig måte kan vurdere barns smerte ved å ta i bruk kartleggingsverktøy som går på tolkning av kroppsspråk og adferd. Problemstilling: Hvordan kan kartleggingsverktøy være til hjelp i vurdering av postoperative smerter hos barn? Metode: Benyttet metode er litteraturstudie som bygger på relevant fag- og forskningslitteratur, kombinert med egne erfaringer fra praksis, for å belyse oppgavens problemstilling. Drøfting: Problemstillingen er drøftet i lys av sykepleierens smertevurdering, bruk av kartleggingsverktøy, sykepleierens kunnskap og holdninger i forhold til smertevurdering og faktorer som kan skape godt samspill mellom sykepleieren og barnet. Konklusjon: Litteraturen viser at bruk av kartleggingsverktøy kan forbedre sykepleierens smertevurdering av barn. En får målbare verdier som et supplement til den kliniske vurderingen, og dokumentasjon som viser utvikling og eventuelt endring i pasientens tilstand og effekt av iverksatte tiltak.

Etter å ha lest forskningsartikler kommer det frem at mange personer med demens har mer smerter enn de får gitt uttrykk for. Gjennom praksiserfaring, søk på Internett og i litteratur, fant vi ut at det ikke fantes gode kartleggingsverktøy for smerte spesifikt til pasienter med demens. Vi ønsker derfor å belyse dette temaet gjennom oppgaven, og muligens komme frem til en løsning. Håpet vårt med denne oppgaven er at den skal bidra til økt kunnskap rundt smertelindring hos pasienter med demens, slik at vi kan yte optimalt som sykepleiere når det gjelder denne pasientgruppen. Vi drøfter hvilke utfordringer sykepleieren møter i forhold til temaet, og hvilke fagkunnskaper sykepleiere bør ha ved smertelindring hos pasienter med demens.