Search

In this study, we aimed to examine health-related quality of life during the COVID-19 pandemic among a general sample of young people in Norway aged 11–19 years. More specifically, we examine: (1) Change over 2 time-points in five health-related quality of life dimensions, (2) Whether sociodemographic- and COVID-19-related factors contributed to change in these five dimensions, (3) Whether parental stress and socioeconomic status at T1 interacted with change in health-related quality of life across T1 and T2. Data collection lasted from April 27th to May 11th, 2020 (T1), and from December 16th, 2020, to January 10th, 2021 (T2). Youth aged 11–19 years (N = 2997) completed the KIDSCREEN-27, COVID-19 related and sociodemographic items. Parents (N = 744) of youth aged 15 years and younger completed the parental stress scale and sociodemographic items. Physical and psychological wellbeing declined significantly from March to December 2020. Subscale scores for social support and peers increased. Controlling for a broad number of sociodemographic and COVID-19-related factors did not make an overall impact on the estimates. Those worried about infection, older aged, girls, and youth born outside Norway had a steeper decline in health-related quality of life subdimensions from T1 to T2. In the wake of the COVID-19 pandemic, we warrant special attention to the recovery of youth's physical and psychological wellbeing.

More than one out of ten adolescents suffer from mental illness at any given time. Still, there is limited knowledge about their involvement in mental healthcare. Adolescents have the right to be involved in decisions affecting their healthcare, but limited research focuses on their engagement and decision-making. Therefore, this systematic review aims to explore the existing experiences with, the effectiveness of, and safety issues associated with user involvement for adolescents’ mental healthcare at the individual and organizational level. A systematic literature review on user involvement in adolescents’ mental healthcare was carried out. A protocol pre-determined the eligibility criteria and search strategies, and established guidelines were used for data extraction, critical appraisal, and reporting of results. Quantitative studies were analysed individually due to heterogeneity of the studies, while qualitative studies were analysed using thematic synthesis. A total of 31 studies were included in the review. The experiences with user involvement were reported in 24 studies with three themes at the individual level: unilateral clinician control versus collaborative relationship, capacity and support for active involvement, the right to be involved; and two themes at the organizational level: involvement outcomes relevant to adolescents’ needs, conditions for optimal involvement. The effectiveness of user involvement was reported in seven studies documenting fragmented evidence related to different support structures to facilitate adolescents’ involvement. The safety associated with user involvement was not reported in any studies, yet a few examples related to potential risks associated with involvement of adolescents in decision-making and as consultants were mentioned.

Psykiske helseplager og lidelser er et økende problem hos barn og unge her i landet. Selv om de aller fleste barn og unge har god psykisk helse, er det stadig flere som faller utenfor og ser det nødvendig å oppsøke profesjonell hjelp ved klinikk. Hverdagen på institusjon kan oppleves kaotisk og ensformig. Her kan et uteområde som tilrettelegger for å komme ut i frihet være livsviktig og gi glimt av glede. Innen landskapsarkitektur har det oppstått et nytt begrep som kalles helsedesign. Begrepet handler kort fortalt om hvordan en kan tilrettelegge uteområder som virker helsefremmende på brukerne, hvor bruken er spesielt viktig å definere, som eksempelvis terapeutisk hagebruk. Et veldesignet uteområde kan gi de unge ro og det lille overskuddet de trenger for å håndtere situasjonen sin og behandlingen. Det er bevist at jo sykere en er, desto større effekt har naturmiljøene - i både positiv og negativt forstand. Det er derfor viktig å være bevisst på hva som kan bidra til å skape et godt utemiljø for denne gruppen mennesker. I denne oppgaven diskuterer jeg hvordan naturmiljøet kan tilrettelegges for å fremme helse og gi ressurser i en klinisk setting, slik at omgivelsene støtter opp om den behandlingen de får, og samtidig ivaretar ansatte og pårørende. Gjennom generelle teorier omkring natur og stressreduksjon, generelle retningslinjer for utforming av terapihager og kunnskap om brukergruppen det planlegges for, kommer jeg med forslag til tolv prinsipper som kan være retningsgivende. Prinsippene kan benyttes ved planlegging av uteområder for nye klinikker, eller til å evaluere i hvilken grad eksisterende uteområder ved institusjoner er helsefremmende. Resultatet kan gi en pekepinn på om det bør vurderes å gjøre enkle grep, samt søke om investeringsmidler/støtte til å oppgradere uteområdet. Jeg viser også hvordan prinsippene kan tas i bruk gjennom et case på ungdomspsykiatrisk klinikk ved Akershus Universitetssykehus i Lørenskog, hvor jeg først analyserer oppgaveområdet i lys av prinsippene, for så å ta tak i de som kom dårligst ut. Her spiller medvirkning med målgruppa en viktig rolle for planforslaget. Det vektlegges enkle grep med stor betydning for målgruppas helse, som ansatte ved klinikken på Ahus og ved andre psykiatriske klinikker kan la seg inspirere av og gjennomføre på egenhånd. I tillegg kommer jeg med forslag til en mer langsiktig plan som kan gjøre uterommet enda mer helsefremmende, dersom støtte blir reelt. Målet mitt med denne oppgaven er å formidle verdien av gode uterom i tilknytning til psykiatrien, og at det anlegges flere terapihager ved psykiatriske klinikker her i landet i tida framover. Mental health problems and disorders are an increasing problem among children and adolescents in this country. Although most children and adolescents have a good mental health, more and more people are falling outside and need to seek professional help at a clinic. Everyday life at an institution can be experienced chaotic and monotonous. Here, an outdoor area that facilitates to get out into freedom can be vital and give glimpses of joy. In landscape architecture, a new concept has emerged called health design. In short, the term deals with how one can facilitate outdoor areas that promote health for the users, where the use is particularly important to define, such as therapeutic horticulture. A well-designed outdoor area can give the young people peace and the little profit they need to handle their situation and treatment. It has been proven that the poorer one’s mental health is, the greater impact the natural environments have - in both positive and negative sense. It is therefore important to be aware of what can contribute to create a good outdoor environment for this group of people. In this thesis, I discuss how the natural environment can be adapted to promote health and provide resources in a clinical setting, so that the environment supports the treatment they receive and at the same time employees and relatives are taken care of. Through general theories on nature and stress reduction, general guidelines on design of therapeutic gardens and knowledge about the user group, I come up with twelve principles that can be normative. The principles can be used when planning outdoor areas for new clinics, or to evaluate the extent to which existing outdoor areas at institutions are health-promoting. The result can give an indication of whether simple steps should be considered, as well as applying for investment funds/support to upgrade the outdoor area. I also show how the principles can be applied through a case at a psychiatric clinic for adolescents at Akershus University Hospital in Lørenskog, where I first analyze the task area in light of the principles, and then to grasp those who came out worst. Here, participation with the target group plays an important role for the plan proposal. It emphasizes simple measures with great significance for the target group’s health, as employees at the clinic at Ahus and other psychiatric clinics can be inspired by and carry out on their own. In addition, I come up with suggestions for a more long-term plan that can make the outdoor space even more health-promoting, if support becomes real. My goal with this task is to convey the value of good outdoor spaces in connection to psychiatry, and that there will be more therapeutic gardens at psychiatric clinics in Norway in the future. M-LA

Studiens hovedmål er å frembringe mer kunnskap om ungdom i en dobbel rolle, de som strever psykisk og som samtidig har foreldre med rus/psykisk lidelse. Vi ønsket å få ungdom til å fortelle om det de var opptatt av rundt egne psykiske helseplager og møtet med Poliklinikk for barn og unges psykiske helse (BUP). Både barn som har foreldre som strever og ungdom med psykiske lidelser er grupper det satses på å nå med god hjelp på et tidlig tidspunkt. Samtidig viser vår kunnskapsstatus at det fortsatt er mangelfullt med hensyn til kvalitative studier hvor barn og unge gis en stemme. Særlig er det lite kunnskap om barn og ungdom i den doble kategorien pårørende og pasient, som vår studie retter seg mot. For å kunne utvikle helsetjenesten generelt og BUP spesielt for denne gruppen barn og unge, trenger vi mer kunnskap. Vi har behov for å vite mer om hvordan disse barna forstår sine vansker, og hva de selv opplever som god hjelp i møte med behandlerne. Med et fenomenologisk og fortolkende utgangspunkt valgte vi et kvalitativt design med semistrukturert intervju som datainnsamlingsmetode. En del av intervjuet var formet som et livsformsintervju med fokus på hverdagsliv, mens den andre delen besto av åpne spørsmål rundt ulike temaer knyttet til møtet med hjelpere/BUP. Ni jenter i alderen 17-23 år ble intervjuet. I det analytiske arbeidet benyttet vi en fortolkende og fenomenologisk tilnærming, med begrunnelse i vårt mål om å utforske hvordan individer skaper mening i sine livserfaringer. Funnene presenteres gjennom to artikler som ut fra ulike forskningsspørsmål besvarer den overordnede problemstillingen: Hvilke erfaringer er betydningsfulle for ungdom på BUP som også har foreldre som strever? Artikkel 1- ”Passe push - ungdoms erfaringer med BUP. En kvalitativ studie av ungdom på BUP som også har foreldre som strever”. Artikkelen viser at ungdom opplever det som 6 utfordrende å skulle søke hjelp på BUP, og fremhever tre særlige områder for hva som erfares som god hjelp på BUP. Funnene drøftes i forhold til implikasjoner for praksis og tjenesteutvikling. Artikkel 2 - ”Jeg er ikke noe offer for mamma. En kvalitativ studie av ungdom på BUP som også har foreldre som strever”. Fokuset er på unge i den doble rollen og deres forståelse av egne vansker. Studien viser at relasjonserfaringer og foreldrenes forklaringer veves inn i ungdommenes forståelse. Mange strever med å forstå og se sammenhenger knyttet til egne psykiske plager. Artikkelen drøfter hvordan ungdommenes selvforståelse påvirkes av normer, verdier og praksiser som igjen får betydning for møtet med de profesjonelle hjelperne. Samlet viser vår studie at det er en gjensidig sammenheng mellom ungdoms erfaringer av god hjelp, og ungdoms forståelse av egne vansker. Disse faktorene påvirkes igjen av BUPs praksis og av foreldrenes praksis. Det hele rammes inn av kulturelle praksiser knyttet til hvordan barn og barndom posisjoneres, og normer knyttet til barn i den doble rollen.

Information technology is increasingly used in healthcare. New methods, such as apps and computer programs and Internet-based treatments are introduced to treat various medical diagnoses. Increased demand for help in mental illness means that it is necessary to develop alternative assessment and treatments to traditional treatments that may be offered by primary care and specialist psychiatry. Government and Local Authorities and Regions (SKL) have agreed to support, and treatment on the web is part of that development. The work is all about, and how Child and Adolescent Psychiatry ( Bup ) , use psychological e- services, and apps for the treatment of adolescents and the types of psychological e-treatments for adolescents are available in Sweden today. Methods used are interviews and literature studies, where I examined the use of computerized psychological treatments in Västernorrland and Stockholm County Council. What is there to provide young people with mental health problems for various forms of internet treatments? There are a number of psychological e- treatments on the market in Sweden, which has proven beneficial effect. Most of them are not used specifically for young people. Research on psychological e- treatments for children and adolescents is still in its infancy, but the potential benefits have already been seen. This has also thrown light upon the advantages and disadvantages of psychological e- treatment in general. There are a lot of interesting research on the subject Internet psychiatric treatment and several ongoing projects conducted around the Swedish county councils, so in the future there will hopefully be more psychological internet treatment to offer adolescents.

Master i familiebehandling Dette er en kvalitativ undersøkelse, hvor jeg har intervjuet tre psykoterapeuter som jobber ved en ungdomspsykiatrisk behandlingsinstitusjon om deres opplevelse av og erfaringer med oppmerksomt nærvær i terapeutisk arbeid. Målsetningen min var å undersøke fenomenet oppmerksomt nærvær fra et fenomenologisk perspektiv, og slik bidra til en utvidet forståelse av begrepet. Samtidig ønsket jeg å finne ut av hva som øker og utfordrer terapeuters evne til å være tilstedeværende for sine klienter, og på denne måten gi ny innsikt som kan benyttes av terapeuter som er opptatt av tilstedeværelse i klinisk praksis. Problemstillingen for prosjektet var: Hvilken relevans opplever terapeuter i ungdomspsykiatrien at oppmerksomt nærvær har for deres kliniske praksis? Med følgende tilhørende forskningsspørsmål: Hvordan beskriver terapeutene opplevelsen av oppmerksomt nærvær? Hva kan fremme oppmerksomt nærvær i terapi? Hva kan true det oppmerksomme nærværet? Intervjuene er analysert gjennom fenomenologisk tekstkondensering, og viser at terapeutene finner oppmerksomt nærvær svært relevant i sin daglige praksis. Alle terapeutene understreker at de ser på terapi som en samskapende prosess, og at de bruker seg selv som barometer for hvor nærværende de får til å være i terapeutisk arbeid. De ga fyldige og nyanserte beskrivelser av genuin tilstedeværelse, og dette kan gi et bidrag til å utvide forståelsen av et slikt abstrakt begrep. Andre viktige funn i oppgaven var terapeutenes beskrivelser av hva som gir «nærværsenergi» og hva som kan være potensielle «nærværstyver». Disse funnene kan kaste lys over hvordan man innen ungdomspsykiatrien, familieterapien og innen annet komplekst psykoterapeutisk arbeid med klienter kan være bevisst på, og jobbe med evnen til tilstedeværelse i terapirommet. This is a qualitative study, where I have interviewed three psychotherapists who works at a psychiatric institution for adolescents, about their experiences with attentional presence in their therapeutic work. The aim of this study was to investigate the phenomenon attentional presence from a phenomenological perspective, and thereby contribute to an expanded understanding of the term. At the same time, I wanted to find out what increases and challenges therapists ability to be present for their clients, and thereby give a new insight, which can be useful to therapists concerned about presence in clinical practice. The main research-question was: What relevance does attentional presence have in the clinical practice of therapists in the adolescence psychiatry? Other research-questions: How does the therapists describe the experience of attentional presence? What can promote attentional presence in therapy? What can threaten the attentional presence? The interviews were analyzed through phenomenological text condensation, and showed that therapists find attentional presence very relevant in their daily practice. All the therapists underlined the view of therapy as a co-creating process, and they use themselves as a barometer to measure how present they are in their therapeutic work. They described genuine presence in a rich and nuanced way, and this can contribute to widen the understanding of this abstract term. Other important findings in this study were the therapists’ descriptions of what gives them “presence-energy” and what which might become potential “presence-thieves”. These findings can shed light on how therapists, who work in adolescent psychiatry, family therapy or other complex psychiatric fields, can be more aware of, and work with the ability to be present in the therapy room.

I denne masteroppgaven har jeg sett på kombinasjonen av musikk og hund som helsebringende effekt i en pedagogisk setting. Både musikk og hund har en egen evne til å forsere murer og røre ved noe innerste inne hos oss mennesker. De representerer begge ærlighet og renhet i sin unike kommunikasjonsform. Kan disse innfallsvinklene styrke hverandre ved å kombineres? Hvordan kan dette gjennomføres i praksis på best mulig måte? Gjennom intervjuer, samt observasjoner og egen utførelse av undervisning der hund og musikk kombineres, har jeg forsket på dette temaet. Jeg har valgt målgruppen ungdom med psykiske helseplager som utgangspunkt for observasjoner og praksis.

Bakgrunn Prosjektledelsen og styringsgruppa for prosjekt God Start i Nøtterøy kommune ønsket en forskningsbasert evaluering av prosjektet. Evalueringen skulle rette seg mot å undersøke om og eventuelt hvordan oppfølgingen av ungdommene bidro til å etablere en voksentilværelse i egen bolig. Dessuten skulle den fokusere på hvordan ansatte i prosjektgruppa samarbeidet om oppfølgingen av ungdommene. Problemstilling Hvordan beskriver ungdommene sine opplevelser med å etablere seg i egen bolig? Hva er ungdommenes erfaringer av å delta i prosjektet knyttet til bolig, nettverk, arbeid og fritid? Hvordan beskriver ansatte i prosjektgruppa samarbeidet mellom de ulike aktørene rundt den enkelte ungdom? Hva kjennetegner tjenestesamarbeidet når det fungerer godt og når det ikke fungerer godt? Design og metode Evalueringsstudien hadde et beskrivende og eksplorativt design. Evalueringen var formativ, deltakerorientert, prosessorientert og summativ. Kvalitative forskningsintervju ble gjennomført med tolv deltakere, der fem ble intervjuet to ganger. Tre flerstegs fokusgruppeintervju ble gjennomført med ni deltakere i prosjektgruppa, og det ble gjennomført deltakende observasjon ved åtte møter i prosjektgruppa. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av kvalitativ innholdsanalyse. Funn Deltakerne ga uttrykk for lettelse og glede over å få egen bolig. Det var viktig å klare hverdagen selv og utvikle et liv preget av selvstendighet, frihet og mestring. De opplevde å ha fått sitt eget sted der de kunne bestemme selv, ha et privatliv, føle seg hjemme, gjøre det hjemlig og gjenoppta fritidssysler. Å bo under samme tak med andre ga en opplevelse av felleskap og bidro til at de tok ansvar for fellesskapet. Men fellesskapet kunne også gi en opplevelse av utrygghet, spesielt knyttet til rus. Å bo i egen bolig gjorde det lettere å ha kontakt med familie og venner. Dessuten var det viktig å ha noe meningsfullt ågjøre. Å ha egen bolig ga en opplevelse av større mentalt overskudd. Prosjektleders oppfølging ble beskrevet som nær, tilgjengelig og løsningsorientert. Deltakerne hadde både gode og dårlige erfaringer med oppfølgingen knyttet til arbeid og skole, og de hadde ulike behov for oppfølging etter innflytting i boligen. Prosjektgruppa var opptatt av felles mål og faglig forståelse i sitt tverrfaglige samarbeid. Gjennom arbeidet ble de godt kjent og utviklet et fellesskap. De beskrev en klar ansvarsfordeling og god ledelse av gruppa. Åpenhet for ulike meninger ble vektlagt. De framhevet at de fikk løst en rekke saker knyttet til deltakerne, blant annet på grunn av myndighet til å foreta beslutninger. Konklusjon Det er forskningsmessig grunnlag for å konkludere med at prosjekt God Start har hatt en betydelig helsefremmende effekt i deltakernes liv. Egen bolig og aktiviteter på dagtid som arbeid eller skole, har bidratt til mestring, økt funksjonsevne og opplevelse av sosialt fellesskap og støtte for deltakerne. De har fått bedre levevilkår og en mer aktiv og meningsfull hverdag. Funnene dokumenter at å bo godt og trygt, kan sette unge mennesker i stand til å ta fatt på oppgaver som gir økt helse og livskvalitet. De har fått større selvråderett over eget liv med egen bolig. De har startet en viktig prosess i retning av å utvikle sin selvstendighet og identitet som voksen. Konkrete utfordringer i deres nye livssituasjon dokumenterer fortsatt behov for støtte og oppfølging over tid av personer de kjenner og er trygge på. Prosjektleder og prosjektgruppa hadde et fruktbart tverrfaglig samarbeid som bidro til at deltakerne fikk et bedre liv. Prosjektleder hadde en avgjørende betydning for at prosjektet ble vellykket. Han sto for kontinuiteten i oppfølgingen av deltakerne underveis i prosjektet og i videreføringen etterpå. Hans engasjement i de unges situasjon, hans tilstedeværelse og fokus på deres ressurser var et viktig bidrag til at de fleste deltakerne opplevde at de fikk en ny og god start til å etablere seg på egenhånd og prøve seg ut i voksenlivet.

Master i læring i komplekse systemer Artikkel 1: Det psykiske helsevern for barn og unge gjennomgår store endringer, og behandling foregår i større grad på de unges arena og med større delaktighet av nettverket i behandlingen. Det gjelder også for behandling i akuttsituasjoner. Det er lite dokumentert om behandling på de unges arena kan erstatte institusjonsbehandling, selv om erfaringer fra fagfeltet er positive. Dette spørsmålet belyses fra et kompleksitetsperspektiv hvor valg av systemgrenser sees som en avgjørende faktor for effekt av behandling. Artikkelen konkluderer med å peke på sterke sider for begge behandlingsformer. Behandling på unges arena kan dermed ikke erstatte institusjonsbehandling fullt ut, men utfylle den i større grad enn den gjør per i dag Artikkel 2: Undersøkelsen evaluerer effekten av behandling av ungdommer som er henvist til akuttvurdering i Avdeling for Barn- og Unges Psykiske helse i Aust Agder. Ungdommer som ble henvist i perioden april 2009 til april 2010 har deltatt i undersøkelsen. I kartleggingen er spørreskjema SDQ (Strength and Difficulties Questionnaire) brukt. Før akuttvurderingen har ungdommer og foresatte fylt ut dette skjema og dette gjorde de igjen etter fullført behandling, eller etter 3 måneder. Når vurderingen medfører igangsetting av tiltak, er dette døgnbasert - eller ambulant behandling. Gruppen som har mottatt ambulant behandling blir sammenlignet med gruppen som har mottatt døgnbehandling. Det framkommer liten grad av korrelasjon mellom presentert problematikk og valg av tiltak. Valg av tiltak styres i hovedsak av arbeidsstedet til personen som foretar vurderingen. Behandlingseffekt for ambulant- og døgnbehandling er signifikant forskjellig. Inkludering av nettverket i behandlingen viser seg til å være en betydningsfull faktor for effekt av behandling

Utvärderingen av introduktionen av vårdprogram inom barn- och ungdomspsykiatrin i Östergötland (BUP i Östergötland) har pågått i omgångar sedan 1998. Det var då som den dåvarande ledningen tog kontakt med CMT för att initiera en utvärdering av ett utvecklingsarbete som just skulle påbörjas. Det går att hitta flera ovanliga inslag i de nu genomförda utvärderingsstudierna. För det första, att utvärderingen initierades i ett tidigt skede och utvärderarna inbjöds att följa arbetet från starten (vilket tyvärr inte alltid är fallet). För det andra att medlemmar i organisationen engagerat sig i arbetet och på olika sätt positivt underlättat detta (förekommer inte heller alltid). För det tredje, att enkätundersökningarna lades upp som totalundersökningar där all personal deltog (vanligtvis gör man olika slags urval). För det fjärde, att kvantitativa och kvalitativa metoder har kunnat kombineras i tre olika studier (trots diskussioner om ”metodtriangulering” under drygt 10 års tid är det fortfarande inte helt vanligt). Författaren riktar ett tack till de medarbetare vid BUP i Östergötland som ställt sin tid till förfogande för intervjuer. Ett särskilt tack riktas till referensgruppen för den aktuella studien: Marianne Helgesson, Per Gustafsson, Maria Varenhorst, och Birgitta Widén-Arana. Linköping 2006-12-11 Peter Garpenby Background In 1998 the child and adolescent psychiatry service in the County Council of Östergötland initiated the process of developing their own evidence-based clinical guidelines. By 2006 seven guidelines had been formulated and were published. In 1999 (just before the first guideline was published) and again in 2003, the Center for Medical Technology Assessment (CMT) at Linköping University conducted surveys of the views of members of staff working in the child and adolescent psychiatry service on the process of guideline development and the usefulness of the guidelines. The two surveys indicated differences between professional groups in their evaluation of the usefulness. In order to provide further understanding of the results of the quantitative studies, a qualitative follow-up study was initiated. Methods In 2006 interviews were carried out with different categories of professionals working in child and adolescent psychiatry in clinical outpatient teams. A purposive sample of 17 professionals (5 psychiatrists, 6 psychologists and 6 social workers) were interviewed regarding their view of the local clinical guidelines (vårdprogram). The interviews addressed the issues of the application of knowledge in general in child and adolescent psychiatry, the criteria used in developing the clinical guidelines, personal experience of using the guidelines in clinical work, and the implementation of the guidelines in the local organisation. Results The views of the staff on the development and use of the clinical guidelines vary from those who regard evidence-based practice as the primary method the organisation should follow, to those who consider the guidelines of limited value as they only cover a minor part of the methods in use in child and adolescent psychiatry today. Few of the participants in the study used the guidelines as a “recipe book” in their daily clinical work Some of those interviewed felt uneasy about the implementation of guidelines as a type of standardised clinical practice. Irrespective of the participants’ view of the usefulness in their daily work, many acknowledged the potential of the guidelines as part of a larger process to enhance the development of knowledge in the local organisation. Obstacles to implementing such a process in the organisation were also recognised, mainly the lack of time for group discussions. Conclusions The findings highlight a situation in which the implementation of the guidelines depends to a large extent on the individual members of staff. Among the different professionals there are many who would like to see the guidelines become an integral part of a collective process of continuous learning.

I denne oppgaven ville jeg i utgangspunktet ha et foreldreperspektiv på barne- og ungdoms-psykiatriske poliklinikker, BUP. Interessen min for BUP skyldes i stor grad mitt arbeide i grunnskolen gjennom mange år og samarbeidet med mange ulike instanser som pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), barnevern og BUP. Utgangspunktet mitt for dette prosjektet var å undersøke: Hvordan opplever foreldre å ha et barn som går til behandling på BUP? Jeg interesserer meg for den polikliniske virksomheten i barne- og ungdomspsykiatrien fordi den er omfattende og økende, men også fordi foreldreperspektivet her synes lite utforsket. Det primære var å studere samarbeidet med BUP sett med foreldrenes øyne. Jeg har møtt mange foreldre til barn med ulike psykiske vansker. Mange har blitt henvist til BUP. Jeg har undret meg over hvordan de opplever å være i en hjelperelasjon i psykiatrien, særlig knytt til tema som skyld- og skamfølelse, avmakt og hvordan barnets vanske påvirker familielivet. Jeg har for det meste møtt barn med mulig ADHD, men også encoprese, enurese, spiseforstyrrelser, depresjon og selvskading har vært representert blant de foreldrene jeg i årenes løp har samtalt med. Jeg har erfart at opplevd nytteverdi av samarbeidet med BUP har vært svært varierende. Dette var det som lå bak ønsket mitt om å gå dypere inn i denne problematikken. Gjennom de siste årene har det kommet noe litteratur om brukeropplevelser fra psykiatrien, men det er lite å finne om dette temaet når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinisk virksomhet. Jeg ble derfor enda mer nysgjerrig på dette feltet, og formulerte en prosjektbeskrivelse hvor målsettingen var å få fram foreldreopplevelser av samarbeidet med BUP. Møtet mitt med virkeligheten førte til et ønske om et videre utgangspunkt og problemformuleringen ble utvidet til å bli en studie av hverdagsliv når et barn har en psykisk vanske. Det vil bli gjort grundig rede for denne endringen gjennom store deler av oppgaven, men særlig i metodekapittelet. Jeg har gjennom hele rapporten vektlagt refleksjonene og prosessen jeg gikk gjennom. Det har vært en krevende prosess hvor jeg hele tiden har vekslet mellom å forholde meg til empirien, overordnet teori, egen forforståelse og nye teorier jeg har blitt kjent med underveis. Selv om det er fare for at en slik prosessorientering virker forvirrende for leseren har jeg valgt å presentere det slik fordi det tydeliggjør en tenkning preget av å være i en hermeneutisk spiral. Prosjektet er godkjent av NSD, Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste AS, og materialet er behandlet etter vanlige forskningsetiske regler slik de er presentert i Thagaard (2002). Dette innebærer at det er innhentet informert samtykke som også innebærer tillatelse til å offentliggjøre materialet i anonymisert form. Kapittel 1 tar for seg min overordnede teoretiske forståelse hvor et ønske om en sosiologisk mer enn en psykologisk innfallsvinkel er viktig. Dette for å unngå å individualisere psykiske vansker, og for i større grad å forstå foreldrenes utfordringer i en omfattende kontekst. Den overordnede teorien er også en sentral del av min forforståelse. I kapittel 2 går jeg dypere inn i egen forforståelse og presenterer relevant forskning om temaet. Kapittel 3 er om metode for innsamling av empiri. Først her kommer jeg fram til en endelig problemformulering. I kapittel 4 presenteres de empiriske funnene i 10 kategorier, mens drøftingen i kapittel 5 samles omkring 4 sentrale tema hvor mestringsteori blir særlig viktig, men hvor jeg også tar med temaene årsaksforklaringenes betydning for å leve et meningsfylt liv, grunnleggende livssynsmodeller som sentrale og ikke minst håpets betydning for foreldrenes holdning til sønnens psykiske vanske. Kapittel 6 er en oppsummering hvor jeg drøfter materialets troverdighet, bekreftbarhet og overførbarhet. Et eget avsnitt drøfter relevans for det spesialpedagogiske feltet.

Personlighedsudredninger udgør en væsentlig del af en psykologisk undersøgelse, dels som bidrag til diagnostisk afklaring, dels som led i planlægningen af samtaleforløb og øvrig fremtidig intervention. Formålet med projektet var ud fra seks caseanalyser at afprøve og sammenligne personlighedstestene NEO PI-R og Rorschach. Målgruppen var unge i alderen 15-18 år i behandling i ungdomspsykiatrien. Konklusionen var, at NEO PI-R kan anvendes i en ungdomspsykiatrisk population, men at der skal tages forbehold for bl.a. alder. Sammen med Rorschach giver de to tests en stærk beskrivelse af en klients personlighedsprofil.