In the school’s border area – educating young adults who are in public care

Avhandlingen er en kvalitativ kasus-studie og fokuserer på offentlig tilrettelegging av barns oppvekst, med spesiell vekt på skolekarrierer til unge plassert av barnevernet i institusjon. Arbeidet tar utgangspunkt i nasjonal og internasjonal forskning som viser at barn som blir plassert i institusjoner eller fosterhjem, har uforholdsmessig lave skoleprestasjoner, avslutter skolegangen tidligere enn jevnaldrende og klarer seg dårligere som voksne i utdanning og arbeidsmessige forhold. Det foreligger ikke tilstrekkelig forskningsbasert kunnskap om hvorfor det forholder seg slik. Studien fremhever mangel på forskning om sammenhenger mellom utsatte barns skoleliv og ”hjemmeliv”. Studien kaster lys over elevers opplæring ut fra institusjonspersonalets rolle som skoleforeldre, og skolens personale som autoriteter og aktører på skolearenaen. Formålet med studien er å bidra med kunnskap om hvordan de unge selv erfarer og forteller om skolegang og opplæring, samt vise til forhold som får betydning for henholdsvis taps- og suksessopplevelser i skolen. Innledningsvis reises to forskningsspørsmål: Hvilken betydning har skoleerfaringene til de unge i barnevernets institusjoner for utvikling av identitet og mestring? Og: Hvilken rolle spiller erfaringer med relasjonsbrudd for denne utviklingen og for skolekarrieren? Studien har en narrativ tilnærming til fire ungdommer som sentrale aktører. Et omfattende empirisk materiale ble samlet inn i perioden 2002-2004. Ved siden av feltnotater og observasjoner, består materialet av dybdeintervjuer med ungdommene, intervjuer med hjelperne i skole og barnevern og dokumenter forfattet av hjelpere og eksperter samlet i elevenes skolemapper. Ved narrativ analyse identifiseres forhold som synes å ha betydning for identitetsutvikling og individuelle opplæringsforløp. Avhandlingens sentrale funn organiseres ut fra tre perspektiv: Aktørperspektivet viser måter de unge forsøker å sette signatur på skolelivet sitt. Kompetanseperspektivet retter blikket mot hvordan hjelpen utvikles og formes i hendene på signifikante voksne. Det relasjonelle perspektivet aktualiserer både hva elev og hjelper bringer med seg inn i konkrete situasjoner, og viser samtidig til mellommenneskelige utvekslinger og mulige bekreftelser som ligger i møtet mellom dem. Jo mindre hjelperne har kategorisert de unge, jo større mulighet har de unge til å forhandle om identitet i skolen. Motsatt fører sterk kategorisering, for eksempel i form av diagnose, til snevre rom for identitetsforhandling. Et annet poeng er at samarbeidet mellom skole og institusjon er mer preget av tverretatlig samarbeid enn av et skole-hjem samarbeid. Når hjelperne mangler en felles forståelse av de unges behov og læringsutfordringer, er samarbeidet vanskelig, men når det er tett og nært med felles forståelse av strategi og mål, bidrar det til en positiv opplæringsstøtte. I tillegg kan svak informasjonsflyt kombinert med uklare mål og planer for opplæringa utgjøre en risiko for skolekarrieren til utsatte elever. Når opplæringstilbudet blir lite tilpasset og treffer dårlig i forhold til elevens behov for støttefunksjoner, forsterkes gjerne også elevens sårbare situasjon i forhold til klassekameratene. Og det ser ut til at varige mangler hos eleven, for eksempel uttrykt i form av Asperger eller alvorlige lærevansker, synes å bli så altoverskyggende kategorier at det fører til en forsterket marginalisering. The thesis is a qualitative case study which focuses on public adaptation of young adults’ childhood and adolescence. It provides a particular emphasis on the school career of young adults institutionalized by child care. The work takes its starting point in national and international research which show that children placed in institutions or foster care display disproportionate low school achievements, finish schooling earlier than their peers and manage poorly as adults in education and employment. Sufficient research knowledge about why this is the case does not exist. The study underscores a lack of research about the connections between exposed children’s life at school and domestic life. The study sheds light on students’ education based on the personnel at the institutions’ role as school parents and the school’s personnel as authorities and participants in the school arena. The purpose of the study is to contribute with knowledge about how young adults experience and talk about schooling and education; furthermore, the study reflects aspects that are of importance for experiences of loss and success in school, respectively. By way of introduction two reseach questions are asked: Which importance does schooling experience of young adults in child care institutions have for the development of identity and mastering? Additionally: What role do experiences with broken relationships play for this development and for the school career? The study takes a narrative approach to four young adults. These are the central participants of the study. An extensive empirical material was collected in the period 2002-2004. In addition to field notes and observations, the material consists of in-depth interviews with the young adults, interviews with assistants in school and child care, and documents written by assistants and experts collected in the students’ school files. By the use of narrative analysis aspects that seem of importance for identity development and indvidual education are identified. The central findings of the thesis are organized based on three perspectives: The participant perspective shows ways by which the young adults attempt to place a signature on their school life. The competence perspective focuses on how assistance is developed and shaped in the hands of important adults. The relational perspective reflects both what student and assistant bring with them into specific situations, at the same time it illustrates inter-personal exchanges and possible confirmations that are present in their meeting. The less the assistants categorize the young adults, the greater the young adults’ chance is to negotiate identity in school. In contrast a strong degree of categorization, for instance in the form of a diagnosis, leads to lesser room to negotiate identity. Another aspect is that the cooperation between school and institution is described to a great extent of cross-service collaboration rather than cooperation between school and home. When the assistants lack a mutual understanding of the young adults’ needs and learning challenges, cooperation becomes difficult. However, a close and mutual understanding of strategies and goals contributes to a positive support of education. Additionally, a poor flow of information combined with vague goals and plans for education might represent a risk to the school career of exposed students. The student’s vulnerable situation in the relationship with his/her peers is often intensified when the educational provision is not adapted and is unsatisfactory in terms of the student’s needs of support. Seemingly students’ lasting shortcomings, for instance expressed in the form of Asbergers or serious learning difficulties, seem to become overriding categories to such an extent that they strengthen marginalization.