Informasjonsformidling til og behandling av eldre brukere ved tildeling av statlig bostøtte og kommunalt boligtilskudd i Oslo

INFORMASJONSFORMIDLING TIL OG BEHANDLING AV ELDRE BRUKERE VED TILDELING AV STATLIG BOSTØTTE OG KOMMUNALT BOLIGTILSKUDD I OSLO. Interessen for hovedoppgavens tema ble skapt mens jeg tok kurset STV 726 Tildelingsprinsipper og tildelingsrutiner. Forholdet mellom offentlig informasjon og underforbruk av offentlige tildelingsordninger har interessert meg så mye at jeg har skrevet oppgaven med utgangspunkt i dette temaet. Oppgaven tar for seg hvordan informasjon om to ordninger; statlig bostøtte og kommunalt boligtilskudd i Oslo, blir formidlet til eldre, potensielle brukere, og hvordan denne gruppen blir behandlet av boligkonsulentene (saksbehandlerne) i bydelene i Oslo. Det er hovedsakelig minstepensjonister som har krav på støtte fra begge ordninger, og de er antatt å være ressurssvake både med hensyn til økonomi og evne til å tilegne seg informasjon fra det offentlige. Ordningene er tatt opp i sin alminnelighet; historikk og regelverk presenteres, dessuten likheter og ulikheter. En tredje ordning blir også presentert i denne sammenhengen, nemlig botilskuddet for eldre, som ble innført i 1977 i stedet for en generell økning i alderstrygden for pensjonister. Sosialdepartementet deler ut midler til denne ordningen til kommunene, og det kommunale boligtilskuddet i Oslo finansieres tilnærmet hundre prosent gjennom midler fra departementet. (Dermed kan man noe enkelt si at Sosialdepartementets ordning danner basis for Oslos ordning.) Regelverkene er svært like, men den enkelte kommune kan bare få støtte til egen ordning hvis ordningen fører til at de eldre kommer minst like bra ut som de ville ha gjort etter Sosialdepartementets ordning. Boligkonsulenter i ni bydeler er blitt intervjuet. Dette er blitt gjort for å avdekke hvilke holdninger de har til eldre klienter og for å se om de formidler informasjon til denne gruppen på en annen måte enn til andre grupper. Kvalitativ metode i form av personlige intervjuer er valgt ut fra at målet er å oppnå detaljkunnskap om en rekke aspekter ved informasjon til/behandling av eldre klienter, sett i et helhetspespektiv. Det er i tillegg utarbeidet en statistisk oversikt over antallet minstepensjonister i hver bydel, og hvor mange av disse som mottar støtte fra ordningene. For å beskrive/forklare hvordan boligkonsulentene arbeider, er det i hovedsak anvendt forskjellige teoretiske bidrag omhandlende klientbehandling, med utgangspunkt i Weber. Undersøkelsens funn er blant annet at boligkonsulentene strekker seg langt når det gjelder å informere til eldre. De yter denne gruppen svært mye hjelp når det gjelder å fylle ut søknadsskjemaer, og de går også svært langt med hensyn til å hente inn nødvendige opplysninger om eldre klienter. Holdningen overfor eldre er at denne gruppen har et stort behov for hjelp, og at de fortjener hjelp i større grad enn andre. Det er andre, mer uformelle instanser som også formidler informasjon om ordningene, for eksempel eldresentra, sosialkontor og boligbyggelag. Informasjonsformidlingen er således preget av mangfold. Boligkonsulentene mener det er et visst underforbruk av disse ordningene. Mange boligkonsulenter har arbeidssted på bydelens sosialkontor, og dette skaper et problem ut fra tanker om stigmatisering og underforbruk. Eldre har en svært negativ holdning til sosialkontorett/sosialhjelp, og skiller ikke mellom sosialhjelp og støtte fra disse boligpolitiske ordningene. Boligkonsulentene mener det er uheldig at de har tilholdssted på sosialkontoret, selv om de bruker mye tid på å forklare at de nevnte ordninger ikke er sosialhjelp, men boligpolitiske tiltak. De mener at det er plasseringen som eventuelt skaper underforbruk ikke mangel på eller eventuelt dårlig informasjonsformidling. Eldre er ikke bare tilbakeholdne med å oppsøke sosialkontoret ut fra eventuell stigmatisering, men også ut fra en skepsis til og redsel overfor enkelte typer sosialhjelpsmottagere (f.eks. stoffmisbrukere). De er ganske enkelt utrygge i et slikt miljø, noe som fører til at de ikke kommer dit.