Mellom Naturphilosophie og symbolisme: Naturen som subjekt i Emil Boysons lyrikk

Mens den tyske naturfilosofiens betydning for 1800-tallets romantiske poesi i Skandinavia er hevet over tvil hos litteraturhistorikerne, har det vært mindre vanlig å se dette tankegodset videreført i senere perioder. Dermed er det også blitt vanskelig å få øye på sider ved den postromantiske lyrikken som bygger videre på impulsene herfra. Hensikten med denne artikkelen er å peke på naturfilosofiens relevans også for symbolistisk og modernistisk lyrikk. Eksemplene jeg baserer meg på, er to dikt av Emil Boyson (1897–1979), der motiver, billedspråk og metaforikk synes å være modulert over temaer hentet fra naturfilosofien. I likhet med tenkere som Henrich Steffens og Friedrich von Schelling uttrykker Boysons dikt en forestilling om naturen som fri og spontan produktivitet. At naturen skulle unndra seg en menneskelig bestemmelse og formålstjenlighet, blir hos Boyson (slik det også er for Schelling og Steffens) et uttrykk for at den besitter en egen subjektivitet eller ånd, som det er kunstens oppgave å finne adekvate bilder og forestillinger for. Nettopp det å fremstille naturen som subjekt synes å utgjøre det naturfilosofiske fundamentet for Boysons lyrikk.