Search

Wacker, S. og Karlsson, S. 2023. Genetisk overvåkning av anleggsprodusert elvemusling. Infestasjoner 2020. NINA Rapport 2219. Norsk institutt for naturforskning. Elvemusling er oppført som «sårbar» på Norsk Rødliste og en betydelig andel av bestandene mangler rekruttering i nyere tid. For å sikre disse bestandene mot utryddelse ble det etablert et kultiveringsanlegg for elvemusling i Austevoll. I denne rapporten har vi undersøkt genetisk variasjon og genetisk integritet i anleggsprodusert elvemusling fra infestasjoner 2020. At genetisk variasjon og genetisk integritet blir ivaretatt i kultivering er av stor betydning for bestandenes overlevelse, tilpasningsevne og opprettholdelse av den lokale genetiske tilpasningen. Vi vurderte genetisk variasjon og genetisk integritet for anleggsprodusert elvemusling fra fem bestander. For tre av disse bestandene (Etna, Svankilelva og Vollaelva), ble småmuslingene produsert ved innsamling av gravide muslinger etter befruktning i elva. Denne metoden er foretrukket fordi det forventes bidrag fra et stort antall fedre ved befruktning i elva og dermed redusert tap av genetisk variasjon hos småmuslingene sammenlignet med befruktning i anlegg med et begrenset antall stammuslinger. For de andre to bestandene (Haukåselva og Lyngstadelva), ble småmuslingene produsert ved befruktning i anlegget. Det er ønskelig at genetisk tilstand til anleggsprodusert elvemusling klassifiseres ved et trafikklyssystem som tar utgangspunkt i grenseverdier for tap av genetisk variasjon og genetisk integritet. I denne rapporten bruker vi grenseverdier foreslått av miljødirektoratet for klassifisering av anleggsprodusert elvemusling, men vi foreslår at disse grenseverdien kan revurderes etter hvert som flere produksjonsår blir vurdert og det foreligger et større og bedre datagrunnlag. Genetisk integritet på gruppenivå ble ivaretatt for alle bestandene (FST mellom stammuslinger og småmuslinger < 0,05). Genetisk integritet på individnivå ble ivaretatt for alle bestandene med unntak av én småmusling fra Svankilelva som ble funnet blant småmuslingene fra Haukåselva. Det kan ikke utelukkes at tilordningen skyldes en feil ved prøvetaking eller merking av prøven. Innvirkningen på bestanden fra Haukåselva vurderes som lav, siden andelen av småmuslinger fra feil bestand var lav (0,5 %). Graden av innavl var ikke høyere i småmuslingene sammenliknet med stammuslingene og voksenmuslingene for noen av bestandene. Av de tre bestandene som ble produsert ved innsamling av gravide muslinger, ble to klassifisert som grønn og én som gul. Alle disse bestandene var ørretmuslingbestander med lav genetisk variasjon. Tap av genetisk variasjon fra bestanden til småmuslingene var under 10 % for Etna og Vollaelva og produksjonen ble klassifisert som grønn. For Svankilelva ble 16 % av genetisk variasjon målt som allelrikdom tapt fra bestanden til småmuslingene og produksjonen ble klassifisert som gul. Tap av genetisk variasjon for Svankilelva kan skyldes et lavt antall mødre som bidro til småmuslingene og/eller få fedre som befruktet eggene til hver mor. Dette kunne ikke undersøkes videre, fordi prøver for genetisk undersøkelse av stammuslingene manglet. Begge de to bestandene som ble produsert ved befruktning i anlegget ble klassifisert som gul. Bestanden i Lyngstadelva er en laksemuslingbestand, mens bestanden i Haukåselva er en ørretmuslingbestand, men begge har høy genetisk variasjon. Tap av genetisk variasjon fra bestanden til småmuslingene, målt som allelrikdom, ble estimert som 12% for Haukåselva og 9% for Lyngstadelva. Resultatene viser dog at tapet av genetisk variasjon ble underestimert for Lyngstadelva og kan forventes å være større enn 10%. Slektskapsanalyse viser at henholdsvis 31 og 42 foreldre hadde bidratt til småmuslingene fra Haukåselva og Lyngstadelva og at bidraget var skeivt fordelt mellom foreldrene. Dette resulterte i et effektivt antall gytere på henholdsvis 19 og 21 individer, som forklarer det betydelige tapet av genetisk variasjon.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Hagen, I.J. & Sollien, V.G. 2023. Evaluering av kultivering av laks i Gaulavassdraget. NINA Rapport 2282. Norsk institutt for naturforskning Gaulavassdraget er påvirket av vannkraftproduksjon gjennom fraføring av vann fra midtre deler og regulering av vannføringen i sidevassdraget Lundesokna. Som en kompensasjon for tapt smoltproduksjon ble det i 1975 innført et pålegg om årlige utsettinger av 5 000 laksesmolt i Gaula. Etter nye beregninger av smolttap ble pålegget i 2003 økt til årlige utsettinger av 15 000 laksesmolt. I de siste ni årene har det blitt brukt 14-22 stamfisk for å oppfylle pålegget om smoltutsettinger. Etter at smoltutsettingene ble startet har det ikke blitt gjennomført noen evaluering av kompensasjonstiltakene, verken tilslag på utsettingene eller genetiske effekter på laksebestanden. I dette prosjektet har vi ved hjelp av genetiske markører og et prøvemateriale fra sportsfiske sporet avkom etter stamfisk fra gyteårene 2014 og 2015. Tre av 94 fisk (3,2 %) fra gyteår 2014 ble tilordnet stamfiskforeldre og tre av 85 fisk (3,5 %) fra gyteåret 2015 ble tilordnet stamfiskforeldre. Ved å ta utgangspunkt i gytebestandsmålet og en estimert naturlig smoltproduksjon for Gaulavassdraget, vurderes innslaget av returnerende voksenlaks med kultiveringsopphav å være på et tilsvarende nivå som innslaget av kultivert smolt i samlet smoltproduksjon i vassdraget. Siden det er brukt så få stamfisk har kultiveringspraksisen i Gaula i utgangspunktet et stort negativt potensial med hensyn til genetiske bestandseffekter. Imidlertid anses de negative effektene av kultivering å være små, fordi innslaget av kultivert fisk er på et lavt nivå. På bakgrunn av generell kunnskap om mulige negative effekter av kultivering, det forholdsvis lille bidraget kultiveringen har på bestanden i Gaula, og de mange mulighetene som finnes for å øke den naturlige produksjonen av laks i vassdraget, anbefaler vi å avslutte kompensasjonsutsettingene til fordel for bevaring og restaurering av gyte- og oppvekstområder.

Hagen, I.J., Karlsson, S. Bjøru, B., Lo, H., Sægrov, H. & Urdal, K. 2023. Evaluering av kultivering i Suldalslågen. NINA Rapport 2271. Norsk institutt for naturforskning. Vi har i dette prosjektet evaluert effekten av kultivering av laks i Suldalslågen for gyteårene 2014 og 2015. Videre har vi vurdert om stamfisken representerer gytebestanden slik forvaltningen anbefaler, og vi har benyttet historiske skjellprøver fra 1979 og 1980 til å vurdere genetiske endringer i bestanden over tid. I Suldalslågen er regulanten pålagt å sette ut 40 000 ettårige smolt årlig, og andel kultivert laks i bestanden har i henhold til fangstrapporter ligget på rundt 40 % de siste årene. Til produksjon av smolt har det blitt benyttet i underkant av 30 stamlaks. For 2014 var stamfisken godt utnyttet med et forholdsvis jevnt bidrag fra hver stamfisk, og effektivt antall stamfisk var for dette året høyere enn faktisk antall som ble benyttet i krysninger. For 2015 ble det observert en større variasjon i antall avkom blant stamfisken, og effektivt antall stamfisk for dette året var derfor lavere enn det antallet som ble krysset. For de evaluerte gyteårene ble det observert en sterk Ryman-Laikre effekt. I forhold til effektiv bestandsstørrelse i den naturlig produserte andelen av bestanden har kultiveringen redusert den totale effektive bestandsstørrelsen med rundt 51 – 65 % for 2014 og 75 – 82 % for 2015. Årsaken til dette er at effektivt antall stamfisk har vært for lavt i forhold til den relativt tallrike gytebestanden og den høye andelen kultivert laks. Analyser av endringer i bestanden over tid tilsier at den effektive bestandsstørrelsen er redusert i forhold til historiske prøver, og det er sannsynlig at kultiveringen har bidratt til denne reduksjonen i effektiv bestandsstørrelse. I Suldalslågen har stamfisken vært betydelig større enn gjennomsnittsvekten i sportsfisket, basert på offentlige fangstrapporter. Dette tilsier at stamfisken ikke har vært et tilfeldig utvalg av gytebestanden. En slik kunstig seleksjon er ikke understøttet av forvaltningens anbefalinger. Det er mulig at selektivt fiske med fredning av store naturlig produserte hunnlaks bidrar til forskjellen i størrelse mellom sportsfiske og stamfisk. Fredning av de største individene og høy beskatning kan føre til at stamfisken hentes ut fra en bestand som allerede har vært gjenstand for størrelsesbetinget seleksjon. Basert på beregnet innsig og andel fellfinneklippet fisk i fangstene de siste årene er det sannsynlig at laksebestanden i Suldalslågen vil kunne oppnå gytebestandsmålet uten smoltutsettinger. Smoltutsettingenes funksjon blir dermed å øke innsiget av laks til vassdraget og det høstbare overskuddet. Basert på et stort kunnskapsgrunnlag som viser inngripende negative effekter på bestanders genetiske tilpasning og produktivitet anbefaler vi på generelt grunnlag at smoltutsettinger ikke bør praktiseres med mindre sjøoverlevelsen er så lav at bestanden ikke er i stand å opprettholde seg selv. Dersom man velger å fortsette med smoltutsettinger i Suldalslågen bør antall smolt som settes ut reduseres samtidig som at flere stamlaks benyttes i krysninger.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Wacker, S., Florø-Larsen, B., Urdal, K. & Sægrov, H. 2023. Evaluering av frivillig kultivering av laks i Vestland fylke. Arnaelva, Daleelva, Loneelva og Osenelva Vestre Hyen. NINA Rapport 2174. Norsk institutt for naturforskning I dette prosjektet har vi evaluert den årsklassevise effekten av frivillig kultivering i fire vassdrag i Vestland fylke: Arnaelva, Daleelva, Osenelva Vestre Hyen og Loneelva. De fire vassdragene er utsatt for forskjellig grad av negativ påvirkning, der Daleelva er i den mest alvorlige situasjonen. Store giftutslipp fra Dale Fabrikker har flere ganger nærmest utryddet laksebestanden i vassdraget, og bestanden er i dag under sterkt press fra vannkraftproduksjon og innkrysning av rømt oppdrettslaks. Arnaelva er noe påvirket av regulering og sterkt påvirket av genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks. Osenelva er regulert mens Loneelva er uregulert, og begge er mindre preget av innkrysning. I Arnaelva ble gyteårene 2014 og 2015 evaluert, og tilslaget av fiskeutsettinger for disse årene var lavt til moderat (henholdsvis 6,6 % og 13,8 %). Dette tilsier at det meste av laksen i Arnaelva var naturlig produsert. Forholdet mellom andel utsatt fisk, effektivt antall naturlig gytefisk og effektivt antall stamfisk indikerte en reduksjon i effektiv bestandsstørrelse som følge av kultiveringen (Ryman-Laikre effekt). Den observerte Ryman-Laikre effekten i Arnaelva kunne vært unngått ved et jevnere bidrag av antall avkom fra de ulike stamfiskene. I og med at gytebestandsmålet er oppnådd med hovedsakelig naturlig produksjon og det er et høstbart overskudd i elven, er det sannsynlig at gytebestandsmålet vil bli nådd, også dersom kultiveringen avvikles. I Daleelva ble gyteårene 2014, 2015 og 2016 evaluert. Her stammer over 80 % av laksen fra utsettingene, og utsettinger er sannsynligvis nødvendige for å opprettholde laksebestanden i Daleelva med den nåværende situasjonen, men vi anbefaler at smoltutsettingene halveres for å redusere den høye andelen kultivert laks i bestanden og redusere den sterke Ryman-Laikre effekten. Gytebestandsmålet i Daleelva er oppnådd og vil også kunne nåes med færre utsatte individer i elven. Videre bør klekkeriet etterstrebe et jevnere bidrag mellom de ulke familiegruppene, igjen for å redusere den kraftige Ryman-Laikre effekten, som i all sannsynlighet reduserer bestandens genetiske variasjon og evne til å tilpasse seg miljøforandringer. Videre bør det innføres foreldretilordning og slektskapsanalyser til tidligere brukt stamfisk, for å unngå at enkelte familier får et uforholdsmessig stort bidrag. I Osenelva Vestre Hyen ble gyteårene 2014, 2015 og 2019 evaluert. I denne bestanden var datagrunnlaget noe begrenset, men tilsier likevel at andelen kultivert laks i bestanden var lavt til moderat (henholdsvis 13 %, 5 % og 9 %). I Loneeva ble gyteårene 2014 og 2015 evaluert og andel utsatt laks for disse årene var også lavt til moderat (henholdsvis 4,6 % og 15,9 %). Dette tilsier at det meste av laksen i Osenelva og Loneelva var naturlig produsert og at kultiveringen sannsynligvis ikke har vært avgjørende for gytebestandsmåloppnåelsen i disse bestandene. I Arnaelva og Loneelva ble stamfiskens størrelse (lengde og vekt) sammenliknet med tilsvarende informasjon for individer fanget under sportsfiske i årene 2018 – 2020. Resultatene viste at stamfisken i disse fangstårene var betydelig større enn det som er gjennomsnittet i sportsfiskefangster. Dette tilsier at stamfisken i de årene vi har studert ikke har vært et tilfeldig utvalg av gytebestanden. En slik seleksjon i kultivering er uheldig ved at det kan forstyrre den naturlige lokale tilpasningen til bestanden, og er ikke i henhold til forvaltningens anbefalinger. For alle de evaluerte kultiveringsprogrammene er det viktig å etterstrebe et likt bidrag mellom de ulike familiegruppene. Standardisering av rognporsjoner der hver hunnfisk bidrar med like mange rogn hver, har stor betydning for å oppnå et jevnt bidrag. Der det blir benyttet en stor andel utsatt fisk som stamfisk bør det gjennomføres slektskapsanalyser til tidligere brukt stamfisk for å unngå at noen familier bidrar uforholdsmessig mye til de neste generasjonene.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Havn, J. B., Sollien, V. G., Tønder, T. S., Andersskog, I. P. Ø., Brandsegg, H., Eriksen, L. B. Forfang, K., Opsahl, N. N. & Spets, M. H. 2023. Stamlakskontroll 2022. NINA Rapport 2268. Norsk institutt for naturforskning I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2022 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laksen klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2011 laks fra 50 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 1713 klassifisert som villaks, 14 som rømt oppdrettslaks, 255 som utsatt laks og 29 som usikre. Skjellprøver fra 1507 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 250 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1470 identifisert som vill eller utsatt, og 240 av disse (16,3 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks, blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (fem bestander med én til 21 stamlaks analysert) til 58 % forkastet (11 av 19 i Toåa i Møre og Romsdal).

Mo, T.A., Karlsson, S., Museth, J. & Bremset, G. 2022. Hvordan vandrer laksunger i Drammensfjorden NINA Rapport 2124. Norsk institutt for naturforskning. Forekomst av laksunger med Gyrodactylus salaris-infeksjon i Drammensfjorden vil ha stor betydning for innretning og planlegging av bekjempingstiltak mot parasitten. Etter at det høsten 2017 ble påvist forekomst av laksunger i store deler av Drammensfjorden, var det ønskelig å se nærmere på laksungers oppholdstid og eventuelle vandringer i fjordsystemet. Et første trinn var å kartlegge hvorvidt laksunger oppholder seg i fjordsystemet i kortere eller lengre perioder. For å belyse eventuell overvintring av laksunger i indre deler av Drammensfjorden, ble det gjennomført elektrisk båtfiske på 21 stasjoner i november 2020 og mai 2021. I november 2020 ble det i løpet av to feltdager fanget til sammen 83 laksunger, som ble sluppet tilbake til fangstlokaliteten etter at en vevsbit hadde blitt klippet fra fettfinnen. I mai 2021 ble de samme områdene undersøkt med samme metode, og blant 25 fangete laksunger var det én som manglet fettfinne. Genetiske undersøkelser viste at denne laksungen ble fanget på nesten samme plass i Drammensfjorden i november 2020 og mai 2021. I og med at det er kjent genetisk profil for laksebestandene i Drammensregionen er det mulig å spore genetisk tilhørighet til laksunger i Drammensfjorden. Genetiske sammenligninger av 107 innsamlede laksunger viste det var to par med helsøsken. De genetiske analysene viste at laksungene som ble fanget i de to feltrundene kom fra over hundre gytinger. Flertallet av laksungene (95) ble tilordnet laksestammene i Drammenselva og Lierelva, mens tolv individer kunne tilordnes laksestammer i nærliggende vassdrag utenfor Drammensfjorden. En mulig forklaring på dette er at foreldrene hadde feilvandret og gytt i Drammenselva eller Lierelva. Fire laksunger hadde sannsynligvis helt eller delvis opphav i rømt oppdrettslaks. Selv om det ikke ble gjenfanget laksunger i Drammenselva, er det ikke grunnlag for å hevde at laksunger som har vandret ned til Drammensfjorden, ikke vandrer tilbake til Drammenselva eller Lierelva på et senere tidspunkt. Mo, T.A., Karlsson, S., Museth, J. & Bremset, G. 2022. What is the migraton pattern of Atlantic salmon parr in the lower part of the Drammen watercourse? NINA Report 2124. Norwegian Institute for Nature Research. The occurrence of juvenile salmon with Gyrodactylus salaris infection in the Drammen Fjord will be of great importance for the design and planning of control measures against the parasite. After the occurrence of salmon juveniles in large parts of the Drammen Fjord was detected in the autumn of 2017, it was desirable to look more closely at the residence time and any migrations of salmon juveniles in the fjord system. A first step was to map whether juvenile salmon stay in the fjord system for shorter or longer periods. To shed light on the possible overwintering of juvenile salmon in the inner parts of the Drammen Fjord, electric boat fishing was carried out at 21 stations in November 2020 and May 2021. In November 2020, a total of 83 juvenile juveniles were caught during two field days. A piece of tissue was cut from the adipose fin and the juveniles were released back at the capture site. In May 2021, the same areas were examined using the same method, and among 25 captured salmon juveniles, one lacked the adipose fin. Genetic studies showed that this salmon was caught in almost the same place in the Drammen Fjord in November 2020 and May 2021. As there is a known genetic profile for the salmon stocks in the Drammen Region, it is possible to trace the genetic affiliation of salmon juveniles in the Drammen Fjord. Genetic comparisons of 107 collected salmon juveniles showed that there were two pairs with full siblings. The genetic analyzes showed that the salmon juveniles caught in the two field rounds came from over a hundred spawning events. The majority of the salmon juveniles (95) were assigned to the salmon strains in the Drammenselva and Lierelva rivers, while twelve individuals could be assigned to salmon strains in nearby rivers outside the Drammen Fjord. A possible explanation for this is that strayers from other rivers had spawned in the Drammenselva or Lierelva. Four juvenile salmon probably originated in whole or in part from escaped farmed salmon. Although salmon juveniles were not recaptured in the Drammenselva, there is no basis for claiming that salmon juveniles that have migrated down to the Drammen Fjord, will not migrate back to the Drammenselva or Lierelva at a later date.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Havn, J. B., Sollien, V.P., Tønder, T. S., Andersskog, I. P. Ø., Brandsegg, H., Eriksen, L. B. & Spets, M. H. 2022. Stamlakskontroll 2021. NINA Rapport 2133. Norsk institutt for naturforskning I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2021 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 1967 laks fra 50 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 1721 klassifisert som villaks, 19 som rømt oppdrettslaks, 201 som utsatt laks og 26 som usikre. Skjellprøver fra 1550 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 228 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1532 identifisert som vill eller utsatt, og 223 av disse (14,6 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks, blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (åtte bestander med fem til 46 stamlaks analysert) til 56 % forkastet (fem av ni i Steinsdalselva). Miljødirektoratet: M-2271|2022

Wacker, S., Larsen, B. M., Gosselin, M.-P. og Karlsson, S. 2022. Naturlig etablering av elvemusling i Homla. NINA Rapport 2224. Norsk institutt for naturforskning. I denne rapporten har vi undersøkt opphavet til en nyoppdaget forekomst av elvemusling i Homla (Malvik kommune). Slike nyoppdagete forekomster av elvemusling i vassdrag uten tidligere kjent forekomst kan være resultatet av ny-etablering eller av at en uoppdaget bestand av eldre muslinger begynner å rekruttere igjen. Det var ikke noen kjent forekomst av elvemusling i Homla inntil for få år siden. Det er nå observert en spredt forekomst av elvemusling i den anadrome delen av elva. De 32 undersøkte muslingene i 2020 besto nesten utelukkende av unge individer med en skallengde på mellom 54 og 90 mm, noe som tilsvarer en alder på mellom 10 og 18 år. Det ble bare funnet ett større individ (130 mm). Dominansen av unge individer kan tyde på at det er etablert en ny bestand i Homla, men funnet av én eldre musling gjør at en ikke kan utelukke at det er en liten gjenværende bestand som på grunn av endrede miljøforhold har begynt å rekruttere igjen. Ved bruk av genetiske metoder undersøkte vi opphavet til elvemuslingene i Homla. Resultatene viste at bestanden har laks som primærvert. Dette utelukker at muslingene kan ha hatt opphav i en ørretmusling-bestand ovenfor Dølanfossen (vandringshinder anadrom strekning), enten ved passiv transport av muslinglarver (glochidier) med elvevannet eller ved nedvandring av infestert ørret. Resultatene viste også en lav grad av slektskap mellom muslingene og at bestanden som de hadde opphav fra var stor, da effektivt antall gytere ble estimert til mer enn 100 individer. Dette gjør det lite sannsynlig at muslingene har opphav i en liten gjenværende bestand av eldre muslinger på anadrom strekning i Homla som ikke har blitt oppdaget ved tidligere kartlegginger. Resultatene tyder på at muslingene i Homla har opphav fra en eller flere laksemusling-bestander i andre vassdrag. Siden det generelt er stor genetisk likhet mellom ulike laksemusling-bestander, var det ikke mulig å konkludere hvilke konkrete bestander muslingene i Homla kunne ha opphav fra. Siden muslingene er så små, vurderer vi det som usannsynlig at disse er flyttet av mennesker, og alderen på muslingene og kultiveringshistorikken av fisk i Homla tilsier at det heller ikke er etablering via utsetting av fisk med muslinglarver på gjellene. Det er derfor mest sannsynlig at etableringen av elvemusling i Homla har skjedd ved naturlig spredning fra andre vassdrag. Elvemuslingbestanden som er i ferd med å etablere seg i Homla har like stor genetisk variasjon som andre laksemusling-bestander og ingen tegn til innavl. Utfra den genetiske tilstanden har bestanden i Homla gode forutsetninger for overlevelse og evolusjonære tilpasninger. At naturlig etablering av nye elvemuslingbestander forekommer, og at de kan ha god genetisk tilstand er viktig kunnskap for forvaltningen. Vi håper at framtidige undersøkelser kan gi kunnskap om de økologiske forutsetningene som er nødvendige for naturlige etableringer og om måten elvemuslinglarver blir transportert mellom vassdrag.

Målet for redningsaksjonen er å reetablere Vossolaksen som en selvreproduserende og høstbar bestand som ikke er genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks. Med grunnlag i en omfattende dokumentasjon av bestandssituasjon og trusselfaktorer tok miljøforvaltningen i 2010 initiativ til en redningsaksjon for Vossolaksen i perioden 2010-2020. Prosjektet har vært gjennomført som et samarbeid mellom forskning, forvaltning, lokale interessenter og flere næringsaktører, spesielt fiskeoppdrettsnæringen gjennom Vossolauget og kraftprodusenten Eviny (BKK). Et første tiltak var å bygge opp gytebestanden ved å sette ut smolt produsert ved Voss klekkeri med opphav fra genbanken. Dette fungerte forutsatt at smolten ble slept ut fjordene i en tank eller merd før slipp. Laks som returnerte fra disse slepene sikret at gytebestandsmålet ble nådd i minst 8 av årene i perioden 2011-2021. Dette har ført til økt gyting, økte tettheter av ungfisk og økt antall utvandrende smolt fra og med årene 2014/2015. Det viktigste målet for redningsaksjonen var at gytebestandsmålet skulle nås med naturlig rekruttert laks innen 2020 dvs. uten bruk av bidrag fra kultivert smolt slept ut fjordene. Resultatene tilsier at ca. 25 til 50 % av denne målsettingen er oppnådd de siste fem årene (2017-2021). Gytebestandsmålet for naturlig rekruttert laks er derfor ikke nådd. Kraftproduksjon og andre inngrep i vassdraget påvirker bestanden. De bidrar til redusert produksjon av laksesmolt, men ser ikke ut til å ha et omfang som kan være til hinder for å reetablere laksestammen. Estimatene tilsier at det årlig vandrer ut minst 30000 smolt fra Vossovassdraget. En forholdsvis lav sjøoverlevelse på cirka 3 prosent ville være nok til å sikre gytebestandsmålet. Resultatene viser imidlertid at den reelle sjøoverlevelsen for smolt som vandrer ut fra Vossovassdraget er unormalt lav, dvs. rundt 1 % eller lavere. Lav sjøoverlevelse er også dokumentert for naboelvene Daleelva, Ekso og Modalselva. Mye smolt blir spist av annen fisk under smoltutvandringen i vassdraget og særlig i innsjøene (Vangsvatnet og Evangervatnet), men også på strekningen Bolstadfjorden-Straume. I hvor stor grad denne predasjonen avviker fra en naturlig tilstand er usikkert. Predasjon er en velkjent og naturlig årsak til tap av laksesmolt. Denne problemstillingen vil bli nærmere belyst i et pågående prosjekt finansiert av Norges Forskningsråd. Når smolten har forlatt vassdraget venter en stor utfordring i form av en kompleks fjordvandring med mulig samvirkende effekter av predasjon, aluminium (forsuring) og lakselus. En langtidsserie basert på 88 forsøksgrupper i årene 2000-2019 viser at laksesmolt som gis fôr som beskytter mot lakselus har en større gjenfangst som voksne laks, men at denne effekten har blitt svakere over tid. Dette skyldes mest sannsynlig resistensutvikling hos lusen. Samtidig har man siden 2009 funnet en klar sammenheng mellom lusetrykk målt som antall lus på sjøaure ved Herdla og hvor mange voksne laks som gjenfanges fra forsøksgruppene. Samlet peker disse forsøkene på et klart behov for å redusere lusemengden i smoltens utvandringsrute for å lykkes med reetableringsarbeidet. Etter at slepene som planlagt opphørte fra og med 2020 vil bidraget fra klekkerismolt fases ut. Dette er nødvendig for å reetablere en naturlig gytende laksebestand. Målet er at Vossolaksen vil tilpasses de naturgitte forholdene ved naturlig seleksjon gjennom hele livssyklusen og er vanlig framgangsmåte når en laksestamme skal reetableres i naturen. For at strategien skal lykkes viser resultatene et klart behov for mer effektive tiltak rettet mot lakselus. Genetiske undersøkninger viser at laksebestanden i Vossovassdraget og omkringliggende bestander er sterkt påvirket av innkrysning av rømt oppdrettslaks. For å sikre en sterk og levedyktig bestand vil det være viktig å forhindre ytterligere påvirkning fra rømt oppdrettslaks. Tiltak for å unngå rømming og å ta ut rømt oppdrettslaks fra bestanden vil være viktig. Laksebestandene i regionen er genetisk forskjellige, men både innkrysning av rømt oppdrettslaks og utsetting av kultivert fisk kan føre til unaturlig stor genetisk utveksling og bryte ned lokal genetisk tilpasning. I senere år har det blitt benyttet molekylærgenetiske metoder for å estimere effektivt antall gytelaks i Vossovassdraget og denne metoden sammen med estimat av innkrysning av rømt oppdrettslaks vil være nyttige verktøy for å overvåke bestandsutviklingen. I tillegg til å redusere effektene av lakselus og rømt fisk, er det behov for tiltak både i vassdraget og i fjordene som kan øke antallet smolt som forlater vassdraget, og klarer vandringen ut til beiteområdene i havet. Foreliggende kunnskapsstatus gir et godt faglig grunnlag for prioriteringer og gjennomføring av tiltak for å sikre Vossolaksen. publishedVersion

Denne rapporten oppsummerer en utredning av krav til anlegg for gående og syklende i vegnormal N200 Vegbygging. Prosjektet er gjennomført i form av et litteraturstudium. Utredninger av forenklet standard på anlegg for gående og syklende viser til at reduksjoner i overbygning vil gå ut over levetid og det totale kostnadsbildet. For å opprettholde universell utforming er det viktig at G/S-anlegg tåler å bli utsatt for trafikkbelastninger og frost gjennom hele dimensjonerings-perioden uten at det oppstår skader som reduserer fremkommeligheten. Lokale behov for tilpasset regelverk løses allerede i dag gjennom lokale vegnormer i flere regioner. Ytterligere utredningsarbeid med beregninger av reelle konstruksjoner og laster er nødvendig før større endringer i dimensjoneringssystemet for anlegg for gående og syklende kan gjennomføres. Dimensjonering av gang- og sykkelvegløsninger

Wacker, S., Larsen, B.M., Magerøy, J.H., Hagen, I.J., Kålås, S. & Karlsson, S. 2021. Genetisk struktur og variasjon i elvemusling i Norge. Betydning for bestandenes økologiske tilstand. NINA Rapport 1994. Norsk institutt for naturforskning. Norge har en stor andel av de gjenværende bestandene av elvemusling i Europa. Likevel har elvemusling forsvunnet fra ca. én tredel av de historiske lokalitetene, og en betydelig andel av de gjenværende bestandene mangler helt eller delvis rekruttering. Det er ulike kjente risikofaktorer som kan påvirke rekruttering negativt, som redusert substratkvalitet og dårlig tilgang på vertsfisk. I tillegg til konvensjonell overvåkning, kan genetiske undersøkelser gi viktig kunnskap for forvaltning av arten. Elvemuslingbestander i Norge bruker enten ørret (ørretmusling) eller laks (laksemusling) som primærvert, og en bestand må forvaltes med hensyn til hvilken av disse artene som er primærverten. Det er genetiske forskjeller mellom ørretmusling og laksemusling, og bestander eller enkeltindivider med ukjent vert kan derfor tilordnes genetisk til ørretmusling eller laksemusling. I forvaltningssammenheng kan det også være viktig å undersøke om bestanden er sammensatt av muslinger av ulikt opphav, for eksempel som et resultat av utsettinger av muslinger. De fleste ørretmuslingbestandene lever ovenfor vandringshindre for anadrom laksefisk og har derfor vært isolert fra andre bestander siden koloniseringen etter siste istid. Små isolerte bestander taper genetisk variasjon over tid, og i tillegg kan innavl forekomme. Redusert genetisk variasjon og innavl er forventet å redusere bestandens levedyktighet. Det er kjent fra tidligere undersøkelser at noen ørretmuslingbestander har veldig lav genetisk variasjon. Vassdrag med elvemusling har opplevd betydelige menneskeskapte forandringer i de siste tiårene, og store endringer i miljøet forventes i fremtiden som følge av klimaendringer. Det er derfor viktig for forvaltning av arten å ha kunnskap om genetisk variasjon i ørretmuslingbestandene og hvordan genetisk variasjon og innavl påvirker rekruttering. Tre delprosjekter ble gjennomført: 1. Den genetiske databasen for elvemusling i NINA ble betydelig oppgradert ved genotyping av flere bestander og for flere genetiske markører. Genetisk variasjon og genetisk struktur (genetiske forskjeller mellom bestander) ble undersøkt i et utvidet utvalg bestander og med flere genetiske markører. Genetisk tilordning av bestander og enkeltindivider til ørretmusling og laksemusling med flere referansebestander og med flere markører ble validert. 2. Bestander med sjøørret som (sannsynlig) vert ble inkludert i undersøkelsen av genetisk variasjon og genetisk struktur. Genetisk variasjon og genetisk tilhørighet i disse elvemuslingbestandene med sjøørret som vert har ikke blitt undersøkt tidligere. 3. Sammenheng mellom genetisk variasjon, økologisk tilstand (rekruttering) og bestandsstørrelse ble undersøkt. Delprosjektet kombinerer den utvidete genetiske databasen med en nylig opprettet database med økologiske data, inkludert rekrutteringsdata. Genetiske data fra totalt 76 elvemuslingbestander (fra 69 lokaliteter) og over 2700 individer ble brukt i undersøkelsen. Dette er en betydelig andel av de 432 kjente lokalitetene i Norge og lokalitetene var fordelt over alle fylker. Det første delprosjektet viser at tidligere kunnskap om genetisk variasjon og genetisk struktur hos elvemusling er gyldig for et stort utvalg bestander fordelt over hele landet. Laksemusling har jevnt høy genetisk variasjon innad i bestandene, men mindre forskjeller mellom bestandene. Det er store genetiske forskjeller mellom ørretmuslingbestander, men den genetiske variasjonen innen ørretmuslingbestandene er i de fleste tilfeller betydelig lavere enn innen laksemuslingbestander. Noen ørretmuslingbestander har nesten ingen variasjon i det hele tatt ved de undersøkte markørene. Det første delprosjektet viser også at bestander kan genetisk tilordnes ørretmusling og laksemusling med høy sikkerhet, ved bruk av et utvidet utvalg referansebestander og flere genetiske markører. Det er større usikkerhet i genetisk tilordning av enkeltindivider til ørretmusling og laksemusling. Usikkerheten er ulik for tilordning til ørretmusling og laksemusling. Ørretmusling fra bestander med forholdsvis høy genetisk variasjon blir ofte feiltilordnet til laksemusling. Mulighet for genetisk tilordning av enkeltindivider må derfor evalueres i enkelttilfeller. Det andre delprosjektet viser at bestander med sjøørret som (sannsynlig) vert, genetisk likner bestander med stasjonær ørret som vert og er genetisk forskjellig fra laksemusling. Bestandene ble genetisk tilordnet ørretmusling, til tross for at mange av bestandene var blant ørretmuslingbestandene med høyest genetisk variasjon. Det tredje delprosjektet viser en kompleks sammenheng mellom genetisk variasjon og innavl med både rekruttering og bestandsstørrelse. Bestander med lav genetisk variasjon og lav bestandsstørrelse hadde ofte dårlig rekruttering. Det var samtidig en sammenheng mellom bestandsstørrelse og genetisk variasjon, og resultatene antydet at det var bestandsstørrelse og ikke genetisk variasjon i seg selv som påvirket rekruttering. Noen bestander hadde en høy grad av innavl, og nesten alle disse bestandene hadde dårlig rekruttering. Det var ingen sammenheng mellom innavl og bestandsstørrelse, og resultatene viste at sammenhengen mellom innavl og rekruttering var uavhengig av bestandsstørrelse. Prosjektet har gitt ny kunnskap om sammenheng mellom genetisk og økologisk tilstand i elvemuslingbestander. Det er flere mulige virkningssammenhenger mellom genetisk variasjon, rekruttering og bestandsstørrelse som kan forklare resultatene. Resultatene viser at både stor bestandsstørrelse, høy genetisk variasjon og lite innavl har sammenheng med god rekruttering. Reduksjon av bestandsstørrelse må unngås fordi dette kan redusere rekruttering direkte og samtidig føre til tap av genetisk variasjon og høyere grad av innavl. Det er ukjent hvorfor noen bestander hadde en høy grad av innavl til tross for stor bestandsstørrelse. Kunnskap om dette behøves for å målrettet kunne redusere graden av innavl gjennom forvaltning. Fremtidige analyser bør også fokusere på å forstå betydningen av innavl på den ene siden og lokale genetiske tilpasninger på den andre siden. Dette vil kunne være spesielt viktig for å ta avgjørelser om tiltak for å redde truete bestander med lav genetisk variasjon og høy innavlsgrad.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Sollien, V.P., Andersskog, I. P. Ø., Brandsegg, H., Eriksen, L. B. & Spets, M. H. 2021. Stamlakskontroll 2020. NINA Rapport 1973. Norsk institutt for naturforskning I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2020 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2478 laks fra 54 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 2162 klassifisert som villaks, 24 som rømt oppdrettslaks, 260 som utsatt laks og 32 som usikre. Skjellprøver fra 1780 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 252 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1747 identifisert som vill eller utsatt, og 241 av disse (13,8 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks, blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (fem bestander med åtte til 77 stamlaks analysert) til 50 % forkastet (to av fire i Kinso).

Robertsen, G., Ugedal, O., Ulvan E.M., Fiske, P., Karlsson, S., Rognes, T., Krogdahl, R., Spets, M.R., Florø-Larsen, B. & Solem, Ø. 2021. Genetisk kartlegging av kjønn hos laks fra skjellprøver innsamlet ved sportsfiske. NINA Rapport 1955. Norsk institutt for naturforskning. For å sikre at rekrutteringen av ungfisk ligger på et nivå som opprettholder laksebestandene over tid er det formulert et gytebestandsmål (GBM), som inkluderer beregninger av hvor mange kilo hunnfisk som må gyte i hvert vassdrag. Fredning av hunnlaks i hele eller deler av sportsfiske-sesongen er et målrettet tiltak for å øke sannsynligheten for at GBM nås. For at hunnlaksfredning skal virke etter intensjonen må fiskere som får hunnlaks på kroken sette dem ut igjen når reglene tilsier at det skal gjøres, noe som forutsetter at de kan skille mellom kjønnene ut fra ytre morfologiske trekk og respekterer tiltaket. I denne rapporten sammenligner vi kjønn på laks som er rapportert på skjellkonvolutter fra sportsfisket i 2018 med kjønn bestemt ved genetisk testing av skjellene i de samme skjellkonvoluttene. Vi bruker et utvalg skjellprøver fra laks fra sportsfisket i Surna, Orkla og Gaula (som alle hadde ulike grader av hunnlaksfredning i 2018) og Namsen (som ikke hadde hunnfiskfredning) til å undersøke om graden av feilbestemming av kjønn varierer 1) mellom vassdrag med og uten hunnlaksfredning, 2) mellom laks med ulik størrelse og 3) over fiskesesongen. Et viktig resultat er at 21–31 % av laksen i vårt skjellprøveutvalg på ca. 200 individer fra hver elv var innrapportert med feil kjønn. Andelen skjellprøver med riktig rapportert kjønn var 79 % i Namsen, 78 % i Gaula, 76 % i Orkla og 69 % i Surna. I samtlige av de fire elvene var en større andel hunner feilrapportert som hanner enn motsatt. Andelen av individene som var innrapportert som hunner, men var hanner genetisk, lå på ca. 17 % i Namsen, 11 % i Surna, 13 % i Orkla og 10 % i Gaula. Tilsvarende tall for individer som var innrapportert som hanner men som var genetiske hunner var 25 % i Namsen, 45 % i Surna, 32 % i Orkla og 27 % i Gaula. Det var noe høyere grad av riktig innrapportering av kjønn i Namsen enn i de andre elvene, og spesielt for hunner. Videre var grad av riktig innrapportering i vårt skjellprøveutvalg avhengig av størrelsen på laksen: Sannsynligheten for at individer som var innrapportert som hunner var genetiske hunner økte med økende kroppsstørrelse i alle elvene, mens den for individer som var innrapportert som hanner gikk ned med økende størrelse. Fangsttidspunktet påvirket også sann-synligheten for riktig innrapportering. Grad av riktig innrapportering var lavest tidlig i sesongen og økte over sesongen i alle elvene, bortsett fra Gaula hvor den holdt seg på samme nivå. Tidlig hunnlaksfredning (1. juli) synes å kunne føre til at en mindre andel av hunnlaksen blir avlivet sent i sesongen i og med at kumulative andeler av genetiske hunner som ble avlivet etter at hunnlaksfredningen trådte i kraft lå på i hhv. 24 % og 36 % i Orkla og Gaula, mens tilsvarende andeler fra og med 1. juli var 48 % for Surna som hadde hunnlaksfredning fra 15. juli i 2018, og 46 % for Namsen som ikke hadde hunnlaksfredning. I Surna ble 36 % av hunnene i vårt materiale avlivet etter hunnlaksfredningen trådte i kraft der 15. juli. For hanner var fangstene mer jevnt fordelt utover i sesongen med om lag 30 % avlivet i juni i både Namsen og Surna. I Gaula og Orkla ble en noe større andel av hannene fanget i juni (hhv. 40 og 36 %), noe som kan ha sammenheng med at det var strengere sesongkvoter i disse elvene og at en person ikke kunne avlive mer enn 1 laks over 80 cm i løpet av sesongen. Vi minner om at resultatene i denne rapporten er basert på totalt 797 utvalgte skjellprøver av laks fra sportsfisket som var 2 kg og større, og stammer fra kun ett år. Kun avlivet og innrapportert laks er representert i skjellprøveutvalget, og det er dermed ikke mulig å teste genetisk kjønn på gjenutsatte individer. Det er derfor svært sannsynlig at individene som fiskerne var mest sikre på at var hunner ble satt ut igjen etter hunnlaksfredning, og at skjellprøvematerialet vårt dermed har høyere representasjon av laks som fiskerne var usikre på enn det som er tilfelle for hele fangsten. I så fall gir vårt skjellprøvemateriale et skjevt inntrykk av hvor gode fiskerne i elvene som er med i studiet er til å kjønnsbestemme laks. For å kunne trekke mer sikre konklusjoner vil det være verdifullt å inkludere skjellprøver fra år før hunnlaksfredning ble innført, siden en sammenligning av grad av feilbestemmelse i elvene før og etter innføring av hunnlaksfredning vil gi større forklaringskraft.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Urdal, K. & Hellen, B.A. 2021. Evaluering av kultivering av laks i Korsbrekkelva. NINA Rapport 1961. Norsk institutt for naturforskning. I dette prosjektet har vi benyttet genetiske analyser til å spore utsatt laks i Korsbrekkelva til stamlaksforeldre brukt i gyteårene 2013, 2014 og 2015. Andelen kultivert laks fra disse gyteårene var henholdsvis 4, 2,5 og 2,5 %. I forhold til effektivt antall stamlaks og effektivt antall vill gytefisk er dette tilslaget fra kultivering lavt og bidrar lite til den totale bestanden i Korsbrekkelva. Kultiveringen forventes dermed å ikke ha medført noen endring i effektiv bestandsstørrelse eller vesentlig påvirket genetisk variasjon i bestanden. Stamfiskens størrelse (lengde og vekt) og frekvensen av to forskjellige varianter (alleler) i genet Vgll3 som har stor betydning for alder ved kjønnsmodning (som igjen kan overføres til størrelse) ble sammenliknet med tilsvarende informasjon for individer fanget under sportsfiske i årene 2018 – 2020. Resultatene fra denne analysen viste at stamfisken i disse fangstårene var betydelig større enn det som er gjennomsnittet i sportsfiskefangster, og at stamfisken hadde tilsvarende høyere frekvens av genet som er assosiert med høy sjøalder og høy vekt, sammenliknet med individer fanget under sportsfisket. Dette kan tilsi at stamfisken samlet inn i årene 2018 – 2020 ikke har vært et tilfeldig utvalg av gytebestanden. En slik kunstig seleksjon i kultivering er ikke understøttet av forvaltningens anbefalinger, og kan føre til utsettinger av individer som er dårli-gere tilpasset det elvespesifikke miljøet. På grunn av det lave tilslaget i Korsbrekkelva er det lite sannsynlig at denne kunstige seleksjonen har medført noen endring i genfrekvensen for Vgll3 på bestandsnivå. Grad av innkrysning med rømt oppdrettslaks ble kvantifisert for individer fanget under sportsfisket. Innkrysning i dette materialet er på samme nivå som i stamfisken for de samme årene. En samlet vurdering av kultiveringen i Korsbrekkelva tilsier at kultiveringen i de evaluerte gyteårene har hatt lite tilslag og dermed liten effekt i denne bestanden. Det ble dermed ikke observert noen sterke negative eller positive effekter av kultiveringen. Korsbrekkelva har for gyteårene 2013 – 2015 hatt høy egenproduksjon, slik at gytebestandsmålet for denne bestanden var oppnådd og det var et høyt høstbart overskudd i elven. Ettersom det var en svært lav andel kultivert fisk i bestanden er konklusjonen at kultiveringen ikke har bidratt til dette resultatet. I og med at kultivering ikke har medført en økning i bestandsstørrelse i Korsbrekkelva, har kultiveringen vært lite hensiktsmessig i de tre evaluerte gyteårene. Vi anbefaler derfor at det enten gjøres tiltak for å øke overlevelsen til utsatt fisk, alternativt at kultiveringsprogrammet avsluttes. At gytebestandsmålet er oppnådd ved naturlig produksjon bør tas med i denne vurderingen. Vi påpeker at dette prosjektet omfatter tre gyteår og det er mulig at andel kultivert laks fra senere gyteår kan være større. Hvis utsettinger av laks i Korsbrekkelva blir videreført i kommende år anbefaler vi at det blir lagt vekt på å velge stamfisk som i større grad representerer bestandens sammensetning i individstørrelse og alder og at slektskapsanalyser som ble gjort i 2020 blir videreført for å unngå krysninger mellom nært beslektede individer.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Sægrov, H., Hellen, B.A., Øygard, J.-I. & Lo, H. 2021. Genetiske undersøkelser av laksen i Fortunelva. NINA Rapport 1987. Norsk institutt for naturforskning. I dette prosjektet har vi benyttet genetiske analyser til å spore utsatt laks i Fortunelva og undersøke den genetiske sammensetningen i bestanden ved hjelp av prøver samlet inn fra 1970-tallet til 2020. Med dette materialet har vi vurdert den naturlige produksjonen i Fortunelva i forhold til bidraget fra kultivering, kvantifisert graden av genetiske endringer over tid, bygd opp et nær fullstendig slektskapstre for stamfisken og kvantifisert graden av innkrysning av rømt oppdrettslaks i ungfisk og voksenfisk. Vi har brukt denne informasjonen til å gjøre en samlet vurdering av kultiveringen i Fortunelva og til å gi konkrete råd om fremtidig praksis ved valg av stamfisk. De genetiske undersøkelsene av laksen i Fortunelva viser at det skjer naturlig gyting og rekruttering av laks på hele den anadrome strekningen. I områder i øvre del av elven dominerte likevel kultivert laks utsatt som plommesekkyngel blant ungfiskene. Blant stamfisken er andelen kultivert fisk høy, og ligger over 50 % for alle fangstår etter 2013. Dette tilsier at andelen kultivert fisk i gytebestanden sannsynligvis er tilsvarende høy og at kultiveringen sannsynligvis har stor påvirkning på bestanden i Fortunelva. Resultatene av analysene tilsier at det er en lav grad av innavl blant stamfisken i Fortunelva, og da sannsynligvis også i gytebestanden. Mange individer med opphav i kultiveringsprogrammet i Fortunelva har blitt fanget i Årdalsvassdraget. Kultiveringsprogrammet i Fortunelva har dermed hatt en påvirkning ut over laksebestanden i Fortunelva. Analyser som sammenlikner historiske prøver fra 1970-tallet med prøver av stamlaks samlet fra 2000 – 2020, og to årsklasser av ungfisk, tilsier at laksebestanden i Fortunelva har en annen genetisk sammensetning fra 2000 og fremover sammenliknet med bestanden på 1970-tallet. Feilvandret laks med andre allelfrekvenser kan ha bidratt til å endre den genetiske sammensetningen i Fortunelva. Analysene indikerer at nye mitokondrielle haplotyper har blitt tilført bestanden. Analyser av variasjon rundt funksjonelt viktige gener viste signifikante endringer i allelfrekvens i løpet av perioden 2000 – 2020. Dette kan tilsi at bestanden i Fortunelva er gjenstand for et endret seleksjonstrykk i elva og/eller i havet. Det kan heller ikke utelukkes at allelfrekvensen har endret seg på grunn av seleksjon i anlegget eller ved tilfeldigheter fra valg av stamfisk og bidraget som enkelte stamfiskfamilier har gitt til den naturlige bestanden. Rømt oppdrettslaks og/eller villaks med sannsynlig oppdrettsopphav gyter i Fortunelva. Innkrysning med rømt oppdrettslaks kan også føre til genetiske endringer. Kultiveringsprogrammet i Fortunelva er godt egnet til å benytte den samme prosedyren for valg av stamfisk som brukes ved de norske genbankene for anadrom fisk. Slektskapstreet gir informasjon om hvor mange generasjoner ulike individer kan spores tilbake til kjent opphav, og om det relative bidraget til hvert individ. Vi anbefaler at denne informasjon også inkluderes ved valg av stamfisk for å unngå overrepresentasjon av enkelte familier.

Påkjørsel av tamrein og andre beitedyr er et stadig økende problem på vei og bane i Norden og Europa før øvrig grunnet økende trafikk og større hastighet. I Norge har mer enn 3000 tamrein blitt påkjørt av tog de siste 10 år og dette medfører store dyrelidelser og samfunnsøkonomiske kostnader. Tilsvarende statistikk finnes ikke for påkjørsler på vei, men problematikken er den samme. Formålet med vårt prosjekt var å teste tapsforebyggende effekt og driftssikkerhet av et nytt elektronisk reinvarslingssystem langs vei vinterstid. Varslingssystemet er basert på radiobølgeteknologi (805.15.4 866 MHz). Reinsenderen er på størrelse med en tjuekroning og har en estimert batterikapasitet på 5 år. Senderne ble støpt inn i halsklaver for tamrein og hadde en maksimal rekkevidde på ca. 100 meter. Det ble satt opp 35 mottakere (på en side av vegen) i desember 2019 langs en 3,5 km lang kollisjonsutsatt teststrekning på E6 over Saltfjellet. Disse mottakerne er utstyrt med røde lysdioder som begynner å blinke når reinen nærmer seg. Totalt 181 voksne simler ble instrumentert med halsklaver og radiosendere i begynnelsen av desember 2019. Funksjonaliteten til mottakerne ble kontrollert og loggført til sammen ti ganger gjennom driftsperioden som varte fra 25.11.2019 til 30.04.2020, og aktivitetsloggen til tre mottakere utstyrt med SIM-kort ble lagret. Et tilfeldig utvalg på 39 sendere som ikke var satt på rein ble oppbevart i en fryser og testet for batterikapasitet seks ganger gjennom vinterhalvåret. I tillegg ble avstanden mellom senderne og en mottaker målt i det mottakeren startet blinke....

Karlsson, S., Barlaup, B. T., Diserud, O. H. & Normann, E. S. 2020. Vossolaksen – genetisk status. NINA Rapport 1907. Norsk institutt for naturforskning. Redningsaksjonen for Vossolaksen startet i 2010 og blir formelt avsluttet i 2020. I den forbindelse ønsker forvaltningen en oppsummering av kunnskapen om den genetiske statusen til laksen i vassdraget. I henhold til kvalitetselementet «genetisk integritet» i «Kvalitetnormen for ville bestander av laks» har laksebestanden i Vossovassdraget stor grad av innkrysning av rømt oppdrettslaks og er klassifisert som svært dårlig tilstand (rødt). I dette prosjektet har vi gjennomgått eksisterende data av voksen laks for å se hvordan innkrysning har forandret seg over tid og på forskjeller i innkrysning mellom kultivert og naturlig produsert laks. I tillegg har vi analysert et stort materiale av laksunger med alder 0+ (laksyngel) og 1+ innsamlet i Bolstadelva og Vosso i 2019 for å undersøke grad av innkrysning og for å beregne effektivt antall gytefisk. Resultatene indikerer at det allerede tidlig på 90-tallet var en del innkrysning med oppdrettslaks. Estimater av innkrysning viser en betydelig mindre grad av innkrysning i kultivert fisk sammenliknet med naturlig produsert fisk og viser effekten av skjellanalyser og genetiske analyser av stamfisk for å luke ut rømt oppdrettslaks og avkom etter rømt oppdrettslaks. De siste 10 årene viser en mulig økning i innkrysning av oppdrettslaks blant den naturlig produserte fisken og en mulig nedgang i den kultiverte laksen. Årsyngel (0+) viste en stor grad av innkrysning i Bolstadelva og i Vosso på henholdsvis 12,7 % og 11,6 % mens det var en betydelig mindre og ikke signifikant grad av innkrysning i aldersgruppe 1+ fra Bolstadelva (7,0 %) og Vosso (2,5 %). Vi kan ikke konkludere med hvorvidt denne forskjellen skyldes ulike gyteår med forskjellig innslag av rømt oppdrettslaks eller innkryssede individer i de ulike gyteårene eller en mye høyere dødelighet hos innkryssede individer fra 0+ til 1+. Estimater av innkrysning ved de ulike innsamlingsstasjonen viste ingen tydelig tendens til at noen områder i vassdraget genererer avkom med en større grad av innkrysning enn andre områder. Ved å identifisere hel- og halvsøsken beregnet vi effektivt antall gytefisk og det var høyere effektivt antall gytefisk i Vosso (58 i 0+ og 64 i 1+) enn i Bolstadelva (40 i 0+ og 47 i 1+). Familiestrukturen var forholdsvis flat med høyst to, og i de fleste tilfeller én, representanter fra de ulike helsøskengruppene. Det var ingen tydelig forskjell i antall avkom avhengig av sannsynlighet for opphav i villaks (versus oppdrettslaks). Så lenge utsatt laks i Vossovassdraget utgjør en stor andel av bestanden, viser våre resultater at kultivering av laks der stamfisken har blitt kontrollert for oppdrettsopphav kan redusere omfanget av innkrysning i bestanden. Ved en nedtrapping av utsatt fisk bør derfor bestanden nøye overvåkes og så langt det er mulig bør rømt oppdrettslaks tas ut fra vassdraget. Muligheten å ta ut innkryssede individer, etter genetisk kontroll av opphav bør også vurderes. Det er også viktig å overvåke den effektive bestandsstørrelsen som direkte kan relateres til tap av genetisk variasjon og innavl. Analysene av effektivt antall gytefisk og familiestruktur i dette prosjektet, basert på ungfiskprøver, kan være en god måte å overvåke bestanden på og vil kunne gi oppdaterte tall på bestandsstatus.

Wacker, S., Næsje, T.F., Karlsson, S., Ugedal, O., Diserud, O.H., Ulvan, E.M., Saksgård, L., Aronsen, T. 2020. Genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks blant laksunger og voksen laks fra samme årsklasse i Altaelva. NINA Rapport 1853. Norsk institutt for naturforskning. Genetisk innkrysning av oppdrettslaks kan i tillegg til effekter av kraftutbygging potensielt ha bidratt til redusert smoltproduksjon i Sautso. I enkelte år har den øvre delen av Altaelva (Sautso) hatt en høy andel rømt oppdrettslaks i fangster om høsten. I Norge regnes genetisk innkrysning som en av de mest alvorlige truslene mot villaksen, siden innkrysning kan påvirke bestandenes lokale genetiske tilpasning og potensielt også levedyktighet. Denne undersøkelsen viser sammen med en tidligere studie, en høyere grad av genetisk innkrysning i Sautso enn i nedre deler av Altaelva. Undersøkelsene tyder også på redusert overlevelse i elva for ungfisk som er avkom av rømt oppdrettslaks sammenliknet med ren villaks. I den første delen av rapporten har vi undersøkt den genetiske innkrysningen i årsyngel (0+) fra Sautso og fra nedre deler av Altaelva fra gyteårene 2015-2017. Andelen rømt oppdrettslaks var fra og med 2015 lav i hele Altaelva. Vi observerte likevel en signifikant grad av innkrysning i årsyngelen i Sautso fra disse årene, men ikke i de nedre delene av Altaelva. I fravær av rømt oppdrettslaks vil den genetiske innkrysningen i årsyngelen være et resultat av gyting av tilbakevandrende villaks med oppdrettsopphav. Antall prøver samlet inn i Sautso i disse årene var forholdsvis lavt og vi kan derfor ikke konkludere om genetisk innkrysning i ungfisk hovedsak skyldes gyting av rømt oppdrettslaks eller tilbakevandrende villaks med oppdrettsopphav. Innkrysning av oppdrettslaks i ungfisk har dermed vedvart i den undersøkte perioden 2008 til 2017, men i all hovedsak i Sautso. Den andre delen av rapporten undersøker genetisk innkrysning i ungfisk og tilbakevandrende voksen fisk fra de samme gyteårene; 2008, 2009 og 2011. Gyteårene 2008 og 2009 ble valgt ut fordi vi tidligere har påvist genetisk innkrysning i voksen laks fanget i 2014, og majoriteten av disse var fra gyteårene 2008 og 2009. Gyteåret 2011 ble valgt ut fordi innkrysning i 0+ ungfisk fra dette gyteåret var relativt høy i Sautso. I Sautso var graden av genetisk innkrysning høyere i ungfisk enn i tilbakevandrende voksen fisk for alle tre gyteårene (2008, 2009 og 2011). Genetisk innkrysning i ungfisk var signifikant for to av tre gyteår, mens genetisk innkrysning i voksen fisk ikke var signifikant for noen gyteår. Dette tyder på lavere overlevelse for individer med genetisk innslag av oppdrettslaks. Overlevelsen av individer med genetisk innslag av oppdrettslaks fra gyteårene 2008 og 2009 kan ha vært redusert enten i elva eller i havet. Resultatene for fisk fra gyteåret 2011 antyder at høyere dødelighet blant individer med helt eller delvis oppdrettsopphav i størst grad skjedde i tidlig i ferskvannsfasen (0+ til 2+) og i mindre grad i den siste livsfasen i elva eller etter de vandret ut i havet. Graden av genetisk innkrysning var relativt høy i årsyngelen, redusert i 2+ ungfisk, men ble ikke ytterligere redusert i tilbakevandrende voksen fisk. Graden av genetisk innkrysning var lav og ikke signifikant i 2+ ungfisk, og det var derfor liten mulighet til å observere ytterlig reduksjon av innkrysning til tilbakevandrende voksen fisk. Vi kan derfor ikke utelukke at vi ved en høyere grad av innkrysning i eldre laksunger også kunne ha observert en redusert grad av innkrysning i voksen laks og at også overlevelsen i havet blir påvirket av genetisk innkrysning. I nedre deler av Altaelva fant vi ingen signifikant genetisk innkrysning i ungfisk fra gyteårene 2008, 2009 og 2011. Det var derfor ikke forventet at genetisk innkrysning var redusert i tilbakevandrende voksen fisk. I motsetning til Sautso tydet resultatene på en svak oppgang i graden av genetisk innkrysning fra ungfisk til voksen fisk. En viktig forutsetning for tolkningen av resultatene er at prøvene av voksen laks fanget i henholdsvis Sautso og i de nedre delene er laks som også ble født i disse områdene i elven og derfor kan sammenliknes med ungfisken. Det er ikke kjent om laks som er født i de øvre (Sautso) og de nedre delene av Altaelva vil vandre tilbake for å gyte som voksen laks i de samme områdene («homing» innad i elven). I tillegg er laks fanget i Sautso sannsynligvis laks som også vil gyte i dette området, mens laks fanget i de nedre delene kan ha innslag av laks som er på tur opp til Sautso. Det kan heller ikke utelukkes at egenskapen til å vandre tilbake til fødestedet for å gyte vil kunne være påvirket av innkrysning av oppdrettslaks.

Magerøy, J.H., Wacker, S. & Karlsson, S. 2020. Elvemusling i Lerangsbekken og Leirangsbekken. Status i to vassdrag i Forsand, Rogaland. NINA Rapport 1717. Norsk institutt for naturforskning. Lerangsbekken og Leirangsbekken i Forsand kommune (nå Strand kommune) i Rogaland ble undersøkt i 2018 og 2019 med henblikk på elvemusling, dens status i bekkene og miljøfaktorers mulige påvirkning på muslingen. Det ble ikke funnet elvemusling i Leirangsbekken. I Lerangsbekken, derimot, ble det bekreftet at det finnes elvemusling fra Lerangsvatnet opp til Fossbakken, nedenfor Brekketjørna. I tillegg til dette kjente utbredelsesområdet, ble det funnet muslinger mellom Fossbakken og Brekketjørna og mellom Gåsavatnet og Erlandsdalsvatnet. Til sammen utgjør dette et utbredelsesområde på 1,7 km, innsjøer ekskludert. Tetthetene nedenfor Fossbakken er relativt høye sammenlignet med andre bestander i Norge, og bekken inneholder en relativt god bestand av elvemusling. Det ble bare funnet en elvemusling som var mindre enn 50 mm i Lerangsbekken, og denne var sannsynligvis åtte år gammel. Muslinger som var 10 år eller yngre utgjorde bare 0,9 % av bestanden. Funnet av rekruttering er positivt, men den er alt for lav til å opprettholde be-standen over tid. Andelen tomme skall tyder på at dødeligheten av voksne muslinger er noe høy, men dette er ikke overraskende i en bestand med gamle individer og liten rekruttering. Statusen til elvemuslingbestanden i Lerangsbekken blir satt til «sannsynlig levedyktig, men tiltak bør utredes/gjennomføres» hvis man bruker den klassifiseringsmetoden som vanligvis har blitt brukt i Norge, men statusen blir satt til «ikke livskraftig» hvis man bruker naturindeks eller klassifisering av økologisk tilstand. De to siste klassifiseringsmetodene vektlegger rekruttering høyere enn den første. Siden rekruttering er nødvendig for å opprettholde bestander av elvemusling og rekrutteringen er svært lav i bekken, tilsier dette at naturindeks og klassifisering av økologisk tilstand gir den beste evalueringen av statusen til bestanden over tid. Både vannkjemi- og redoksundersøkelsene som ble gjennomført i Lerangsbekken tyder på at bekken ikke sliter med forsuring eller forhøyet tilførsel av næringsstoffer og/eller partikler. Dermed er tiltak sannsynligvis ikke nødvendige for å forbedre vann- og/eller substratkvaliteten i bekken. Likevel er det viktig å opprettholde gode buffersoner langs bekken, for å forhindre at vann- og substratkvaliteten forverres. Dette gjelder først og fremst i forbindelse med hogst, siden det er lite jordbruk i nedbørfeltet. Genetiske analyser viser at ørret med svært høy sannsynlighet er vertsfisk for elvemuslingen i Lerangsbekken. De genetiske analysene bekrefter dermed funnene fra tidligere undersøkelser, der ørret som ble fanget var infestert med muslinglarver. Det er ingen åpenbare årsaker til den dårlige rekrutteringen av juvenil elvemusling i Lerangsbekken. Det er likevel mulig at mangel på egnet ungfisk av ørret kan være en årsak til dette. Flere studier har vist at sjøørret er bedre egnet som vertsfisk for elvemusling enn brunørret, og sjøørret produserer større antall ungfisk enn brunørret. Spesielt hvis tetthetene av ungfisk av ørret er lave i bekken, bør det gjennomføres tiltak for å øke oppgangen av sjøørret. Et eksempel på tiltak er å redusere vandringshindrene i bekken. Magerøy, J.H., Wacker, S. & Karlsson, S. 2020. The freshwater pearl mussel in Lerangsbekken and Leirangsbekken Streams. Status in two watercourses in Forsand Municipality, Rogaland County, Norway. NINA Report 1717. Norwegian Institute for Nature Research. The Lerangsbekken and Leirangsbekken Streams in Forsand municipality (now Strand municipality) in Rogaland County were studied in 2018 and 2019 with respect to the freshwater pearl mussel, its status in the streams and possible environmental impacts on the mussel. No mussels were found in Leirangsbekken. However, in Lerangsbekken it was confirmed that there are pearl mussels from Lake Lerangsvatnet up to the waterfall at Fossbakken, below Lake Brekketjørna. In addition to this known distribution, mussels were found between Fossbakken and Brekketjørna and between Gåsavatnet and Erlandsdalsvatnet Lakes. Overall, this makes up a distribution area of 1.7 km, lakes excluded. The densities below Fossbakken are relatively high compared to other populations in Norway and the stream contains a relatively large population of the mussel. Only one pearl mussel less than 50 mm was found in Lerangsbekken and this mussel was likely eight years old. Mussels 10 years old or younger only made up 0.9 % of the population. Finding recruitment is positive, but it is too low to maintain the population over time. The percentage of empty shells suggest that the mortality among adult mussels is somewhat high, but this is not surprising in a population with old individuals and limited recruitment. The status of the pearl mussel population in Lerangsbekken is classified as «likely viable, but conservation actions should be considered/completed» if one applies the classification method most commonly used in Norway, but the status is classified as «not viable» if using the Norwegian nature index or the Norwegian methodology for classifying ecological status in waterbodies. The two latter classification methods emphasizes recruitment more than the first. Since recruitment is necessary to maintain populations of the mussel and the recruitment is very limited in the stream, this suggests that the nature index and the methodology for classifying ecological status give the best evaluation of the status of the population over time. Both water chemistry and redox potential from Lerangsbekken indicate that the stream does not suffer from acidification or increased nutrient and/or particle input. Thus, conservation actions are likely not necessary to improve the water and/or substrate quality in the stream. However, it is important to maintain good buffer zones along the stream, to prevent deterioration of the water and substrate quality. This primarily applies to logging, as there is little farming in the watershed. Genetic analyses show that brown/sea trout is very likely the host fish for the pearl mussel in Lerangsbekken. Therefore, the genetic analyses confirm previous findings from juvenile fish surveys that showed that trout were infested with mussel larvae. There are no obvious causes of the poor recruitment of juvenile pearl mussel in Lerangsbekken. However, it is possible that the lack of suitable juvenile trout may be the cause. Several studies have shown that sea trout is better suited as a host for the pearl mussel than brown trout and sea trout also produce greater numbers of juvenile fish than brown trout. Especially if the densities of juvenile trout are low in the stream, actions should be taken to improve the sea trout run. For example, one could reduce the migration barriers within the stream.

Magerøy, J.H., Larsen, B.M., Wacker, S. & Karlsson, S. 2020. Elvemusling i Vegårvassdraget (Storelva og Lilleelv), Aust-Agder. En lokal ørretmusling og en innført laksemusling? NINA Rapport 1702. Norsk institutt for naturforskning. Elvemuslingbestandene i Vegårvassdraget var antatt utdødd mellom 1960-tallet og 1990-tallet, med unntak av et par muslinger som ble observert i Strengselva i 2008. I 2010 ble elvemuslingen gjenoppdaget i Storelva. En kartlegging av muslingen i 2016 viste at muslingen fantes fra Songe-vannet og helt opp til Nes Verk. Det er kjent at det ble satt ut elvemusling fra Håelva på Jæren nær utløpet av Storelva i Songevannet i 1978. I tillegg er det mulig at elvemuslingene i Strengselva også var satt ut. Den relativt store utbredelsen av musling i vassdraget førte til at det ble stilt spørsmål om bestanden er et resultat av utsettingene, eller om en stedegen bestand har overlevd et sted i vassdraget. For å gi svar på hvor en eventuell stedegen bestand kunne ha overlevd, ble de delene av vassdraget som ligger nært det kjente utbredelsesområdet fra 2016 undersøkt i 2019. Dette inkluderte Storelva ovenfor Nes Verk, Skjerka, Strengselva og Lilleelv ved Nes Verk. DNA-prøver, samlet inn fra musling både i 2016 og 2019, ble analysert for å evaluere om muslingene tilhører en stedegen bestand eller om de er et resultat av utsettinger og for å bestemme om muslingene bruker laks eller ørret som vertsfisk. Kartleggingen i 2019 førte til funn av elvemusling i Lilleelv, selv om muslingen var antatt utdødd i dette sidevassdraget i 1977, men ikke i noen av de andre undersøkte områdene. DNA-analysene viser at det finnes en ørretmuslingbestand i Storelva og Lilleelv, som høyst sannsynlig er stedegen, og en laksemuslingbestand i Storelva, som høyst sannsynlig stammer fra utsettingen av musling fra Håelva. En sammenstilling av kartleggingen i 2016 og 2019 viser at begge bestandene av elvemusling er svært tynne. Det ble ikke funnet tegn på at det har vært rekruttering i Vegårvassdraget de seneste 10 år, men de aller fleste muslingene er sannsynligvis kommet til på 1990-tallet og tidlig 2000-tallet. Dermed tyder funnene på at begge bestandene har økt i antall de senere tiårene. Likevel må bestandene ansees som sårbare og tiltak kan være nødvendige for å bedre forhol-dene for muslingen i vassdraget. Den stedegne ørretmuslingen i Vegårvassdraget har større verneverdi enn den introduserte laksemuslingen. Derfor er det viktig å ta med i betraktningen at de to bestandene potensielt sett er i konkurranse om tilgjengelig habitat. De er også avhengig av forskjellig vertsfisk. Tettheten av laks har økt, mens tettheten av ørret har gått ned i Storelva. Ved flere av stasjonene har tettheten av ørret vært for lav, i de senere årene, til å opprettholde bestanden av ørretmusling. Flere tiltak er aktuelle for å forbedre forholdene for elvemusling i Vegårvassdraget. Både musling og miljøvariabler bør overvåkes jevnlig. Vi anbefaler at bestandene i Storelva og Lilleelv inngår i overvåkingen av elvemusling i kalkede laksevassdrag. Det bør også vurderes om Lilleelv bør kalkes, i tillegg til kalkingen av Storelva. Langs begge elvene er det sannsynligvis nødvendig å gjenopprette buffersoner langs elvekantene, for å redusere nærings- og partikkeltilførselen. En egen problemkartlegging og tiltaksutredning for elvemusling bør gjennomføres i Vegårvassdraget. Det bør undersøkes om sjø- eller brunørret er best egnet som vert for ørretmuslingen i vassdraget, for å kunne vurdere om laksetrappen ved Fosstveit bør stenges. I tillegg bør miljø-DNA brukes til å kartlegge forekomsten av muslingen i andre deler av vassdraget. Magerøy, J.H., Larsen, B.M., Wacker, S. & Karlsson, S. 2020. The freshwater pearl mussel in the Vegårvassdraget Watercourse (the Storelva and Lilleelv Rivers). A local trout mussel and an introduced salmon mussel? NINA Report 1702. Norwegian Institute for Nature Research. The freshwater pearl mussel populations in the Vegårvassdraget watershed were assumed to have gone extinct between the 1960s and 1990s, with the exception of a couple of mussels observed in the Strengselva River in 2008. In 2010 the mussel was rediscovered in the Storelva River. A survey of the river in 2016 showed that the mussel was distributed from Lake Songe-vannet up to Nes Verk. It is known that pearl mussels from the Håelva River were stocked in Storelva in 1978. In addition, it is possible that the mussels in Strengselva also were stocked. The relatively extensive distribution of the mussel within Storelva led to discussion of whether the population is the result of stocking or a local population that has survived somewhere in the watercourse. To determine where a local population might have survived, the rivers Storelva above Nes Verk, Skjerka, Strengselva and Lilleelv by Nes Verk were surveyed in 2019. DNA-samples collected both in 2016 and 2019 were analyzed to evaluate whether the mussels were of local origin or a result of stocking and whether they use Atlantic salmon or brown trout as their host fish. The survey in 2019 led to the discovery of pearl mussels in Lilleelv, even though the mussel was assumed to have gone extinct in this river in 1977, but not in the other survey areas. The DNA analyzes show that there is a trout mussel population in Storelva and Lilleelv, which is very likely to be of local origin, and a salmon mussel population in Storelva, which is very likely a result of the stocking of mussels from Håelva. The combined surveys in 2016 and 2019 show that both populations of the pearl mussel are very sparse. There were no signs of recruitment within Vegårvassdraget the last 10 years, but the vast majority of the mussels were added to the population in the 1990s and early 2000s. Thus, the findings suggest that both populations have grown in numbers over the latter decades. Even so, the populations must be considered vulnerable and conservation measures may be necessary to improve the conditions for the mussels in the watershed. The local trout mussel in Vegårvassdraget has greater conservation value than the stocked salmon mussel. Thus, it is important to consider that the populations potentially are in competition for habitat. They are also dependent on access to different hosts. The density of Atlantic salmon has increased, while the density of brown trout has decreased. At several stations, the density of trout was insufficient, during latter years, to maintain the trout mussel population. Several conservation measures should be undertaken in Vegårvassdraget. Both the pearl mussel and environmental variables should be monitored regularly. We recommend that the populations in the watercourse are included in the monitoring of the mussel in limed salmon water-courses. Liming should also be considered in Lilleelv, in addition to the liming that occurs in Storelva. Along both rivers it is likely that it is necessary to reestablish buffer zones along the banks, to reduce the nutrients and particle input. A mapping of threats and conservation measures should be undertaken for the mussel in Vegårvassdraget. It should be examined whether brown or sea trout is the most suitable host for the trout mussel in the watercourse, to be able to evaluate whether the fish ladder in Storelva should be closed. In addition, eDNA should be used to map the distribution of the mussel within other parts of Vegårvassdraget.

Diserud, O. H., Hindar, K., Karlsson, S., Glover, K. A. & Skaala, Ø. 2020. Genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks på ville laksebestander – oppdatert status 2020. NINA Rapport 1926. Norsk institutt for naturforskning. NINA og Havforskningsinstituttet har i fellesskap kategorisert 239 ville laksebestander med hensyn til genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks i villaks. Datamaterialet består av ungfisk og voksen laks fanget i elvene, etter at rømt oppdrettslaks er luket ut ved skjellanalyser. Oppdraget fra Klima- og miljødepartementet er å gi en felles vurdering av kvalitetselementet «Genetisk integritet » til klassifisering av villaksbestander etter «Kvalitetsnorm for ville bestander av laks (Salmo salar)». Den genetiske statusen i 239 ville laksebestander fordeler seg slik på fire tilstandsklasser, slik de er karakterisert i normen: Grønn (tilstand svært god til god): Ingen genetiske endringer observert – 80 bestander (33,5 %) Gul (tilstand moderat): Svake genetiske endringer indikert – 69 bestander (29 %) Oransje (tilstand dårlig): Moderate genetiske endringer er påvist – 22 bestander (9 %) Rød (tilstand svært dårlig): Store genetiske endringer er påvist – 68 bestander (28,5 %). Siden forrige rapport i 2019 har vi klassifisert 14 nye vassdrag, og for disse fordeler den genetiske statusen seg slik: Grønn: 5 bestander, Gul: 2, Oransje: 6, og Rød: 1. Det har også skjedd endringer i klassifiseringen i 20 av de 225 bestandene som ble klassifisert i 2019. Det er flere årsaker til dette, deriblant nye stikkprøver, frafall av stikkprøver eldre enn seks år siden siste stikkprøve, og nye tester i bestander som har fått egen historisk referanse. Endringene har skjedd i begge retninger, dvs. både i retning av dårligere tilstandsklasse (12 bestander) og i retning av bedre tilstandsklasse (8 bestander). Alle 53 vassdrag som er definert som Nasjonale laksevassdrag (NLV) er nå klassifisert. Disse fordeler seg slik på de ulike tilstandsklassene: Grønn:15 (28,3 %), Gul: 15 (28,3 %), Oransje: 10 (19 %), Rød: 13 (24,5 %). Figga i Trøndelag er ny i årets rapport og har status Grønn. Fjorten av de som har endret status siden forrige klassifisering er NLV. Åtte av disse har fått verre status (deriblant Namsen og Vefsna), og seks har fått bedre status (deriblant Enningdalselva og Gaula i Trøndelag). NINA og Havforskningsinstituttet leverer sine kategoriseringer av ville laksebestander til Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL), som bruker dette til å gi en samlet vurdering av norske laksebestander etter kvalitetsnormen, der også kvalitetselementet gytebestandsmål og høstingspotensiale blir vurdert. Diserud, O. H., Hindar, K., Karlsson, S., Glover, K. A. & Skaala, Ø. 2020. Genetic impact of escaped farmed Atlantic salmon on wild salmon populations – revised status 2020. NINA Report 1926. Norwegian Institute for Nature Research. Norwegian Institute for Nature Research (NINA) and Institute of Marine Research (IMR) have classified 239 Atlantic salmon populations based on genetic introgression of escaped farmed salmon. The analyses included juvenile salmon and adult salmon where all escaped farmed salmon were excluded based on scale analyses. The assignment given by the Ministry of Climate and Environment is to classify wild Atlantic salmon populations in terms of the quality element “Genetic Integrity” according to the “National Quality Norm for Wild Atlantic Salmon (Salmo salar)”. The genetic status of the 239 wild salmon populations is distributed as follows in the four quality classes defined by the Quality Norm: Green (Status very good or good): No genetic introgression observed – 80 populations (33.5%) Yellow (Status moderate): Weak genetic introgression indicated – 69 populations (29%) Orange (Status poor): Evidence of moderate genetic changes – 22 populations (9%) Red (Status very poor): Evidence of large genetic changes – 68 populations (28.5%). Since the previous report in 2019 14 new populations have been classified to the following categories: 5 in the green category, 2 in the yellow category, 6 in the orange category, and 1 in the red category. The classification has changed for 20 of the 225 populations classified in 2019. Twelve of these have been moved to a worse status and eight to a better status. New samples, exclusion of older samples used for classification and new historical reference samples are the most important reasons for the changes in classification. All of the 53 rivers which are defined as National Salmon Rivers have now been classified. Their genetic status is distributed across the quality classes, thus: Green, 15 populations (28.3%); Yellow 15 (28.3%); Orange, 10 (19%) and Red, 13 (24.5%). Fourteen of the rivers that have changed status since 2019 are National Salmon Rivers. Among these, eight have been moved to a worse status (including R. Namsen and R. Vefsna) and six to a better status (including R. Enningdalselva and R. Gaula in Trøndelag). NINA and IMR submit their classifications to The Norwegian Scientific Advisory Committee for Atlantic Salmon (in Norwegian: Vitenskapelig råd for lakseforvaltning), which together with the second quality element, spawning stock and harvest potential, gives an overall status of the Norwegian salmon populations according to the National Quality Norm.

Bakgrunn: Forskningsprosjektet er et samarbeid mellom Oslo kommune, bydel Sagene og Senter for psykisk helse og rus (SFPR), Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Fakultet for helse- og sosialvitenskap, Universitetet i Sørøst-Norge. Studien er finansiert av Oslo kommune, Byrådsavdeling for eldre, helse og arbeid og bydel Sagene. Pilotprosjektets mandat er å fremme målsettingene i russtrategien for Oslo kommune knyttet til tidlig innsats og økt livskvalitet for personer med rusproblemer. Pilotprosjektet skal prøve ut og beskrive aktiviteter knyttet til et forpliktende samarbeid mellom Nettverk etter soning (NES), NAV og Oslo Voksenopplæring v. Grønland Voksenopplæringssenter (heretter kalt VO). Hovedmålsettingen er å sikre en helhetlig og tverrfaglig oppfølging etter løslatelse og bidra tilet mer sammenhengende tilbud i tjenestene. Målsetting for den forskningsbaserte evalueringen er todelt: 1. Evaluere om delmålene for pilotprosjektet er nådd. Disse er: A. å bidra til å sikre tett individuell og psykososial oppfølging etter løslatelser knyttet til overgangen fra fengsel til oppfølging i bydel og/eller egen bolig. B. At innsatte/løslatte gjennom råd og veiledning av NAV-veilederne får hjelp med å gjenoppta/etablere kontakt med sitt lokale NAV-kontor, fastlege, utdanningsinstitusjon og/eller arbeidsgiver, familie, nettverk eller andre aktører for å ivareta forhold knyttet til utdanning, arbeid, økonomi, rus og helse. 2. Å dokumentere utfordringer knyttet til rettigheter og muligheter til å gjennomføre relevant opplæring, og belyse mulige løsninger på disse utfordringene. Metode: Studien har et beskrivende og utforskende design. Hovedtilnærmingen er kvalitativ med bruk av individuelle intervjuer og fokusgruppeintervjuer i dataskapingsprosessen. Det ble gjennomført fem fokusgruppeintervjuer og fire individuelle intervjuer med til sammen 17 personer. Disse var ansatte i NAV, ansatte i Nettverk etter soning, Frivillige i Nettverk etter soning, ansatte ved Oslo Voksenopplæring og deltakere med soningserfaring. Dataanalysen ble gjort ved bruk av en tematisk innholdsanalyse. Funn: I analysearbeidet ble det utviklet fem hovedtemaer: 1) Forståelser av pilotprosjektet, 2) Oppstart av pilotprosjektet, 3) Pilotprosjektets målgrupper 4) Fokus i samarbeidet med deltakerne og 5) Samlokalisering og samarbeid mellom aktørene i pilotprosjektet. Konklusjoner og anbefalinger: I det følgende vil vi fremstille noen tabloide konklusjoner og anbefalinger basert i funnene i studien. Pilotprosjektet viser så langt at det er på vei mot god måloppnåelse. Deltakerne i studien er godt fornøyd relatert til studiens forskningsspørsmål: 1. Evaluere om delmålene for pilotprosjektet er nådd ved å bidra til å sikre tett individuell og psykososial oppfølging etter løslatelser knyttet til overgangen fra fengsel til oppfølging i bydel og/eller egen bolig. Videre at innsatte/løslatte gjennom råd og veiledning av NAV-veilederne får hjelp med å gjenoppta/etablere kontakt med sitt lokale NAV-kontor, utdanningsinstitusjon og/eller arbeidsgiver samt andre aktører for å ivareta forhold knyttet til utdanning, arbeid, økonomi, rus og helse. 2. Å dokumentere utfordringer knyttet til rettigheter og muligheter til å gjennomføre relevant opplæring, og belyse mulige løsninger på disse utfordringene.Ansatte ved NAV, NES og VO ser forbedringsmuligheter som kan utøkes ved å: 1. Videreutvikle og styrke et fast og regelmessig samarbeid mellom NAV, NES og VO på et overordnet og konkret nivå. Utvide målgruppen til deltakere før løslatelse, samtvurdere opprettelse ansvarsgrupper rundt hver deltaker allerede ved inntakssamtale. 2. Kriminalomsorgen bør medvirke i alt samarbeid for å nå målgruppen av deltakere i glippsonen knyttet til planlegging og oppfølging før løslatelse. Ansatte fra NAV, NES og VO må kunne møte innsatte under soning for å etablere samarbeidsrelasjoner. 3. Samarbeidet mellom VO, NES og NAV gjør at deltakerne får oppfylt sine rettigheter og muligheter for relevant opplæring. VO søker å utforme relevante opplæringsløp som kan tilrettelegges individuelt og lokalt. VO ønsker å komme enda tidligere i kontakt med potensielle deltagere i NES gjennom fremstilling, permisjon og besøk av personer under soning. VO evner å ivareta at deltakerne i NES sikres sine rettigheter til opplæring. Opplæringsløpet søkes tilpasses den enkelte og utformes i samhandling med NES, NAV og andre samarbeidspartnere. Voksenopplæringen reguleres av Lov om grunnskolen og den videregående opplæringen (Opplæringsloven). VO bistår Kriminalomsorgen med å gi karriereveiledning og tilpasser opplæringstilbudet til deltakerne. Hovedtyngden av deltakerne får opplæring i yrkesrettede utdanningsprogram og fellesfagene på videregående skole. Ansatte ved VO fremholder at deltakerne som er hos dem har og få de rettigheter de skal ha. VO strekker seg langt for å utvikle individuelle og tilpassete løp for deltakerne. De utøver stor grad av fleksibilitet og tilrettelegging. Deltakere i NES har anledning til å komme direkte og umiddelbart inn ved VO om de skulle ønske det. Deltakerne kan da følge enkeltfag samtidig som de er i arbeidstrening ved NES. VO har utfordringer med yngre deltakere i aldersgruppen 18-20 og hvordan ivareta «Ungdomsretten» til å kunne ferdigstille videregående skole frem til fylte 25 år i tråde med Opplæringsloven. 4. De ansatte i NAV bør være representert ved NES flere kvelder i uken for å nå deltakere og frivillige, samt å oppøve deltakernes digitale kompetanse. 5. De ansatte i NAV bør gis fullmakt til å arbeide med personer og saker utenfor BydelSagene f.eks. ved å søke om bolig, økonomi, arbeid, utdanning før løslatelse. Samarbeidet mellom ansatte i NAV som arbeider i soningsanstalter og NAV-ansatte som arbeider i kommuner/bydeler bør forbedres og styrkes for å kunne nå målgruppen. Til tider er dette samarbeidet mangelfullt og krevende å få etablert og utviklet. Dette stiller utfordringer både for NAV som organisasjon og mulighetene for aktørene i pilotprosjektet til å dekke glippsoner. Dette gjelder særlig i forhold til å værebehjelpelig med bolig, økonomisk stønad og opplæring og utdanning. Praktiseringen av Lov om sosiale tjenester synes å være skjønnsbasert og deltakerne erfarer at de får ulike vurderinger på sine søknader om økonomisk sosialhjelp avhengig NAV-kontor. 6. Oppfølging knyttet til målgruppens helseforhold, særlig rusproblemer, bør utøkes og intensiveres gjennom et bredere samarbeid mellom kommuner/bydeler og aktørene i prosjektet. 7. Det er ønskelig at alle aktører kan komme i kontakt med fremtidige deltakere under og før soning avsluttes for å legge til rette for både bolig, psykososial oppfølging samt utdanning og opplæring. Samarbeidet med Kriminalomsorgen bør styrkes og utvides. 8. De ansatte ved NAV opplevde at de ikke når den definerte målgruppen i pilotprosjektet. De er bekymret for manglende oppfølging av personer som kommer rett ut fra varetekt og /eller soning. De ønsker å arbeide mer helhetlig med personer som kommer ut av fengsel med rusproblemer – og før de løslates. Denne gruppen faller ofte mellom alle stoler og ikke får den hjelpen de har behov for. De NAVansatte ønsker å komme inn i tidligere relatert til rusproblematikk, psykisk helse, bolig, arbeid/utdanning osv. 9. Det siste halvåret av pilotprosjektet kan fokusere sterkere på målgruppen: Personer med rusproblemer med et funksjonsnivå som gjør det mulig for dem å være deltakere iNES. NAV, VO og NES bør utvikle hvordan man i samarbeid skal kunne arbeide med deltakere i NES får «tilbakefall» relatert til rusvansker

Hagen, I.J. & Karlsson, S. 2020. Genetiske analyser av Nidelva (Arendalsvassdraget) og om-kringliggende vassdrag. NINA Rapport 1835. Norsk institutt for naturforskning. Den opprinnelige laksebestanden i Arendalsvassdraget (heretter Nidelva) i Agder gikk tapt som følge av forsuring av vassdraget over en lang periode på 1900-tallet. I løpet av 1990-tallet førte kalking og mindre sur nedbør til at laks igjen kunne etablere seg i vassdraget. Re-etablering av laks i Nidelva har hovedsakelig skjedd ved at vassdraget har mottatt individer fra andre omkring-liggende bestander. Videre har noe øyerogn av laks fanget i Storelva (Vegårsvassdraget) blitt plantet i Nidelva. I denne rapporten har vi kartlagt bestandsstrukturen til laksen i 11 bestander på Sørlandet og Østlandet. Ved hjelp av denne informasjonen har vi forsøkt å identifisere hvilke bestander som bidrar til reetablering av bestanden i Nidelva. Videre har vi estimert graden av innkrysning av rømt oppdrettslaks i Nidelva og omkringliggende vassdrag. Vi har benyttet til sammen 177 nøyt-rale og funksjonelle genetiske markører til å kartlegge genetiske likheter og forskjeller mellom bestandene, beregne slektskap ut i fra stikkprøvene og til å estimere grad av innkrysning både på individnivå og bestandsnivå. Resultatene som er presentert i rapporten tilsier at Nidelva sannsynligvis har blitt reetablert av individer med opphav i vassdrag som ligger i geografisk nærhet til Nidelva. Storelva, Mandals-elva, Otra og til en viss grad Tovdalselva har små genetiske forskjeller mot Nidelva på nøytrale markører og tilsvarende allelfrekvens på markører i to gener som har vist stor grad av lokal tilpasning. Dette tilsier at disse bestandene sannsynligvis har bidratt til re-etableringen av Ni-delva. Videre tilsier resultatene på at Nidelva ikke er utsatt for noen stor grad av innkrysning av rømt oppdrettslaks, eller at den mottar mye villaks som har opphav i rømt oppdrettslaks fra andre vassdrag. Kvina var den eneste av bestandene inkludert i rapporten hvor det ble funnet signifikant innkrysning.

Wacker, S., Karlsson, S., Næsje, T. F., Ugedal O. & Aronsen, T. 2020. Undersøkelse av genetiske forskjeller mellom laks fra Sautso og nedre deler av Altaelva. NINA Rapport 1901. Norsk institutt for naturforskning. Redusert smoltproduksjon og fangst av voksenlaks i den øvre delen av Altaelva (Sautso) er relatert til kraftverksutbyggingen. I tillegg er graden av genetisk innkrysning fra rømt oppdrettslaks større i Sautso enn i de nedre delene av Altaelva. Et viktig spørsmål i denne sammenhengen er i hvilken grad laks vandrer tilbake til oppvekstområdet innenfor Altaelva og dermed i hvilken grad Sautso har en egen delbestand som i mer eller mindre grad rekrutterer uavhengig av bestanden i de nedre delene. Tidligere undersøkelser av genetiske forskjeller mellom ulike deler av Altaelva har vært basert på et datamateriale som ikke var egnet til å avdekke små genetiske forskjeller. Denne undersøkelsen benytter et utvidet materiale bestående av totalt 400 laksunger fra Sautso og nedre deler av Altaelva. Prøvene stammer fra fire gyteår. Dette materialet ble undersøkt for et høyt antall markører (161 SNP markører). Laksungene ble innsamlet i det samme året som de klekket (0+ alder) og kunne derfor med høy sannsynlighet tilordnes gyte-området til foreldre. Dette datamaterialet tillater høy presisjon ved beregning av genetiske forskjeller mellom forskjellige områder slik at selv svake genetiske forskjeller kan påvises. Vi fant en svak genetisk differensiering mellom laksunger fra Sautso og nedre deler av Altaelva. Denne forskjellen var i samme størrelsesorden som tidligere funnet for voksen laks fanget i høstfiske i Sautso og nedre deler av Altaelva. Analyser av laksunger fra fire gyteår og med et utvidet antall genetiske markører i denne undersøkelsen viser at den svake genetiske forskjellen var stabil over tid. Dette viser at laks fra Altaelva til en viss grad vandrer tilbake til oppvekstområdet innenfor elva for å gyte. Rekruttering i Sautso er dermed i noen grad uavhengig av rekruttering fra nedre deler av Altaelva. Samtidig viser den svake genetiske differensieringen at det er betydelig grad av genetisk utveksling mellom øvre og nedre deler slik at disse ikke kan anses som genetisk adskilte bestander på linje med bestander i ulike vassdrag.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Sollien, V.P., Andersskog, I. P. Ø, Brandsegg, H., Eriksen, L. B. & Spets, M. H. 2020. Stamlakskontroll 2019. NINA Rapport 1836. Norsk institutt for naturforskning. I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2019 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2463 laks fra 56 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 1985 klassifisert som villaks, 45 som rømt oppdrettslaks, 305 som utsatt laks og 128 som usikre. Skjellprøver fra 1860 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 279 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1776 identifisert som vill eller utsatt, og 267 av disse (15,0 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks, blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (10 bestander med fire til 52 stamlaks analysert) til 50 % forkastet (fem av ti i Kinso og tre av seks i Granvinselva).

Innkrysning av rømt oppdrettslaks vurderes som en av de største truslene mot villaks. Overvåking av innkrysning og innsig av oppdrettslaks samt uttak av oppdrettsfisk gjennomføres i en rekke lakseelver. I mindre kystvassdrag har denne tematikken imidlertid ikke blitt belyst og det er usikkert i hvor stor grad innkrysning av oppdrettslaks forekommer i disse. I dette prosjektet har vi analysert innkrysning av oppdrettslaks i laksunger fra 11 mindre kystvassdrag i Vest- og Sørlandet (middel vannføring 0,085-1,8 m3 /s). Det ble påvist innkrysning av oppdrettslaks i nesten alle vassdrag, med store variasjoner mellom vassdrag og regioner. På Vestlandet viste lakseprøvene fra Fjellvassdraget og Øyreselva en ekstremt høy grad av oppdrettsopphav på henholdsvis 95,4 % og 92,5 %, etterfulgt av Austrepollelva med 21,5 % oppdrettsopphav, og Steinviksbekken og Matreelva med henholdsvis 12,8 % og 14,7 % innkrysning. Estimert innkrysning i prøvene fra Apeltunelva og Sælenelven var på henholdsvis 6,5 % og 7 %. Lengre sør i Rogaland og Agder ble det estimert en lavere grad av innkrysning. I Forsandåna (Rogaland) ble det estimert 4,9 % innkrysning, i Logbekken (Agder) 9,5 %, og Lonebekken 4,5 %. Det ble ikke målt innkrysning av oppdrettslaks i Storebekken (Agder). Våre resultater viser at små kystvassdrag kan virke som formeringssted for rømt oppdrettslaks. Avkom av rømt laks kan konkurrere med villaks og sjøaure direkte i de små kystvassdragene, men også spre gener til andre vassdrag. Situasjonen bør kartlegges i flere regioner og vassdrag. Skal denne trusselen for villaks og sjøaure reduseres, bør det vurderes og igangsettes tiltak som reduserer innkrysning av oppdrettslaks, deriblant bruk av steril oppdrettslaks, hindring av rømming og uttak av oppdrettsfisk i vassdragene. Også redusering av andre trusler mot villaks- og sjøaurebestander vil kunne dempe innkrysningspotensialet til rømt fisk siden tallrike naturlige bestander er mindre utsatt for innkrysning enn svekkede bestander. publishedVersion

Hagen, I.J., Jensen, A.J., Bjøru, B., Holthe, E., Florø-Larsen, B., Lo, H., Ugedal, O. & Karlsson, S. 2019. Evaluering av kultivering med molekylærgenetiske metoder. NINA Rapport 1531. Norsk institutt for naturforskning. Kultivering kan medføre både ønskede og uønskede genetiske forandringer i en bestand. Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) sitt ekspertutvalg har anbefalt at motivasjonen for kultivering bør være bevaring av sårbare laksebestander og at kultivering bør være genbank-basert, der molekylærgenetiske metoder benyttes for å forbedre kontrollen av stamfisk og for å studere effekter av utsettinger på den naturlige populasjonen. Denne rapporten evaluerer resultatene av kultivering i vassdragene Eira og Bævra. Vi vurderer hvilken effekt kultivering har på den effektive bestandsstørrelsen i elvene, hvordan valg og bruk av stamfisk har betydning for den genetiske sammensetningen i bestandene og i hvilken grad stamfisk som er genetisk innkrysset med rømt oppdrettslaks har blitt brukt i krysninger. Videre gir vi anbefalinger om hvordan såkalt genbankbasert kultivering bør gjennomføres for best mulig å ta vare på bestandens genetiske variasjon og integritet. Genbankbasert kultivering vil si inntak av vill stamfisk, hvis avkom oppformeres til anleggsprodusert stamfisk og som videre gir materiale for utsettinger. I Eira har vi funnet 907 voksne avkom fra stamfiskforeldre brukt i gyteårene 2005 – 2011. Ut fra variasjon i antall avkom fra hver stamfisk og kjønnsfordeling blant stamfisken, ble andel kultivert fisk og effektivt antall stamfisk fra hver årsklasse estimert. Resultatene fra disse analysene viser at utsatt fisk har gitt et uforholdsmessig stort bidrag til den naturlige bestanden, og større reduksjon i effektiv bestandsstørrelse enn om laksen selv hadde gytt i elven og bidratt til neste generasjon (såkalt Ryman-Laikre effekt). Dette gjelder for alle unntatt ett av de syv undersøkte gyteårene. Det har vært utbredt bruk av tidligere kultivert fisk som stamfisk. Av 50 stamfisk brukt i krysninger i gyteårene 2010 – 2011 var 29 individer direkte avkom etter stamfisk benyttet i 2005 og 2006. Dette har ført til høyere slektskap mellom stamfisk enn mellom vill gytefisk innenfor gyteår. Videre har individer med svært høy grad av genetisk innkrysning fra rømt oppdrettslaks vært brukt som stamfisk, hvilket har bidratt til økt grad av innkrysning i bestanden i Eira. For Bævra er fire gyteår (2010 – 2013) vurdert ut fra både ungfiskmateriale og voksenfiskmateriale. I ungfiskmaterialet ble det funnet 429 avkom etter stamfiskforeldre, mens det for voksenfisken ble funnet 55 avkom. Ut i fra ungfiskmaterialet ser vi et skjevt bidrag fra forskjellige stamfiskpar, der enkelte par har høyere bidrag enn andre. Ut over dette er ikke ungfiskmaterialet tilstrekkelig til å vurdere effekten av kultivering på gytebestanden i elven, mens voksenfiskmaterialet er for lite til å beregne effektivt antall stamfisk og dermed en potensiell Ryman-Laikre effekt. I likhet med Eira, ble det også i Bævra observert bruk av kultivert fisk som stamfisk, der åtte individer i krysningslistene fra 2015 og 2016 har opphav i stamfisken fra 2010 – 2013. Videre ser vi at 20 % av stamfisken som er brukt i krysninger i Bævra sannsynligvis ikke har rent villaks-opphav, men opphav i rømt oppdrettslaks. En vurdering av resultatene i denne rapporten tilsier at molekylærgenetiske metoder kan gi verdifull informasjon for å justere kultiveringspraksisen i henhold til målet om å ivareta genetisk variasjon og integritet. For Eira bør kultiveringen justeres slik at den totale effektive populasjons-størrelsen økes, enten ved å sette ut færre smolt, og/eller ved å øke antall stamfisk samtidig som man etterstreber et jevnere bidrag fra de forskjellige stamfiskene. For både Eira og Bævra er det viktig å unngå bruk av tidligere kultivert fisk som stamfisk. Fortrinnsvis bør slektskapsanalyser gjøres for all stamfisk for å unngå nært slektskap innen og mellom generasjonene. Ved en eventuell innføring av genbankbasert kultivering er det spesielt viktig å ha kontroll på slektskap, slik at man i påfølgende generasjoner ikke benytter stamfisk som kommer fra tidligere utsettinger.

Målet med forsøket var å dokumentere under hvilke forhold kost som metode i vinterdrift av G/S-veger fungerer best. Det ble gjennomført seks forsøk med komprimert og ukomprimert saltblandet snø og tørrsnø. Hver snøtype ble testet med tre ulike kjørehastigheter; 5, 10 og 20 km/t. Resultatene viser at kost egner seg best som metode når det er små menger snø som skal fjernes og snøen ikke har blitt komprimert på forhånd. Resultatet av de ulike hastighetene viser også at lave hastigheter gir bedre resultat. I tillegg ble det gjennomført et syklustidsforsøk under snøvær for å se om kravet til to timers syklustid virker å være tilstrekkelig. Resultatet her viste at kosten klarte å fjerne snøen med godt resultat også etter fem timer, dersom arealet ikke blir trafikkert i mellomtiden. Det er sannsynlig at snøen hadde bundet seg til underlagt og blitt vanskeligere å fjerne dersom det i mellomtiden hadde blitt trafikkert jevnlig av gående og syklister. Ved å bruke de mest effektive metodene for å fjerne snøen før det saltes, viser teoretiske beregninger at saltmengden som trengs for å smelte restsnøen kan reduseres betraktelig.

Denne artikkelen vil presentere deler av dette materialet.Innledningsvis utlegges en forståelse av autoetnografi som omtales som dialogisk. Deretter presenteres en forkortet versjon av de seks utvalgte bidragene våre om vennskap. Til sist reflekterer vi over hva den autoetnografiske tilgangen kan bidra med i akademisk arbeid, skriving og vennskap. Vår målsetting med artikkelen er todelt: For det første ønsker vi å vise hvordan tilnærmingen autoetnografi er blitt brukt i vår gruppe og fremskrevet i denne artikkelen. For det andre ønsker vi å vise hvordan kunnskap om vennskap og vennskap har utviklet seg gjennom å arbeide autoetnografisk.

Diserud, O. H., Hindar, K., Karlsson, S., Glover, K. A. & Skaala Ø. 2019. Genetisk påvirkning av rømt oppdrettslaks på ville laksebestander – oppdatert status 2019. NINA Rapport 1659. Norsk institutt for naturforskning. NINA og Havforskningsinstituttet har i fellesskap kategorisert 225 ville laksebestander med hensyn til genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks i villaks. Datamaterialet består av ungfisk og voksen laks fanget i elvene, etter at rømt oppdrettslaks er luket ut ved skjellanalyser. Oppdraget fra Klima- og miljødepartementet er å gi en felles vurdering av kvalitetselementet «Genetisk integritet» til klassifisering av villaksbestander etter «Kvalitetsnorm for ville bestander av laks (Salmo salar)». Den genetiske statusen i 225 ville laksebestander fordeler seg slik på fire tilstandsklasser, slik de er karakterisert i normen: Grønn (tilstand svært god eller god): Ingen genetiske endringer observert – 75 bestander (33 %) Gul (tilstand moderat): Svake genetiske endringer indikert – 67 bestander (30 %) Orange (tilstand dårlig): Moderate genetiske endringer er påvist – 16 bestander (7 %) Rød (tilstand svært dårlig): Store genetiske endringer er påvist – 67 bestander (30 %). I februar 2016 og mars 2017 leverte NINA og Havforskningsinstituttet kategoriseringer av henholdsvis 125 og 175 ville laksebestander til Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL), som brukte dette til å gi en samlet vurdering av norske laksebestander etter kvalitetsnormen, der også kvalitetselementet gytebestandsmål og høstingspotensiale ble vurdert. I de 50 nye vassdragene som er klassifisert i 2019, fordeler den genetiske statusen seg slik: Grønn: 20 bestander, Gul: 12, Orange: 4, og Rød: 14. Det har også skjedd endringer i klassifiseringen i 13 av de 175 bestandene som ble klassifisert i 2017. Det er flere årsaker til dette, deriblant nye stikkprøver, frafall av stikkprøver eldre enn seks år siden siste stikkprøve, og nye tester i bestander som har fått egen historisk referanse. Endringene har skjedd i begge retninger, dvs. både i retning av dårligere tilstandsklasse (10 bestander) og i retning av bedre tilstandsklasse (3 bestander). Diserud, O. H., Hindar, K., Karlsson, S., Glover, K. A. & Skaala Ø. 2019. Genetic impact of escaped farmed Atlantic salmon on wild salmon populations – revised status 2019. NINA Report 1659. Norwegian Institute for Nature Research. Norwegian Institute for Nature Research (NINA) and Institute of Marine Research (IMR) have classified 225 Atlantic salmon populations based on genetic introgression of escaped farmed salmon. The analyses included juvenile salmon and adult salmon where all escaped farmed salmon were excluded based on scale analyses. The assignment given by the Ministry of Climate and Environment is to classify wild Atlantic salmon populations in terms of the quality element “Genetic Integrity” according to the “National Quality Norm for Wild Salmon (Salmo salar)”. The genetic status of the 225 wild salmon populations is distributed in the four quality classes defined by the Quality Norm: Green (Status very good or good): No genetic introgression observed – 75 populations (33 %) Yellow (Status moderate): Weak genetic introgression indicated – 67 populations (30 %) Orange (Status poor): Evidence of moderate genetic changes – 16 populations (7 %) Red (Status very poor): Evidence of large genetic changes – 67 populations (30 %). The classifications of genetic integrity in February 2016 and March 2017 included 125 and 175 wild salmon populations respectively and was submitted to The Scientific Board for Salmon Management (in Norwegian: Vitenskapelig råd for lakseforvaltning), which together with the second quality element: spawning stock and harvest potential, gave an overall status of the Norwegian salmon populations. In the 50 new populations included here, the status of genetic integrity is: 20 in the green category, 12 in the yellow category, 4 in the orange category, and 14 in the red category. The classification has changed for 13 of the 175 populations classified in 2017. Ten of these have been moved to a worse status and three to a better status. New samples, exclusion of older samples used for classification and new historical reference samples are the most important reasons for the changes in classification.

«Det er litt som et eget språk» - Erfaringsmedarbeideres forståelser og bruk av erfaringsbasert kunnskap i samarbeid med brukere i psykisk helse- og rustjenester. Bakgrunn I politiske føringer og forskning er det de senere årene pekt på betydningen av å ansette personer med egenerfaring i psykisk helse- og rustjenester. «Erfaringsmedarbeider» er begrepet som brukes i denne rapporten for personer som benytter sin erfaringsbaserte kunnskap i sitt arbeid. Med erfaringsbasert kunnskap forstås og anerkjennes menneskelige erfaringer som kunnskap. Den erfaringsbaserte kunnskapen utgjør en viktig og likeverdig kunnskapsform blant flere kunnskapsformer. Ved at erfaringer anerkjennes som basis for kunnskapsutvikling, tydeliggjøres også nødvendigheten av å beskrive og systematisere ulike personers og gruppers erfaringer. Hensikten med denne studien er å utforske og beskrive erfaringsbasert kunnskap som fenomen slik erfaringsmedarbeidere forstår og ordlegger det i sitt samarbeid med brukere og pårørende. Sentrale forskningsspørsmål er knyttet til: Hva er det særegne med erfaringsbasert kunnskap? Hvordan, og når, benyttes den erfaringsbaserte kunnskapen? I hvilke sammenhenger og kontekster tas den i bruk? Forskningsprosjektet er gjennomført på oppdrag fra Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse ved Senter for psykisk helse og rus (SFPR), Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag, Fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Metode Studien har et beskrivende og utforskende design. Hovedtilnærmingen er kvalitativ med bruk av fokusgruppeintervjuer i dataskapingsprosessen. I tillegg har det blitt samlet inn sosiodemografiske data fra den enkelte deltaker. I studien ble en brukerinvolverende, samarbeidsbasert forskningsmetodologi lagt til grunn. Dette innebar at forskere med ulike erfaringer har deltatt i forskingsprosessen. En styringsgruppe og kompetansegruppe har fulgt arbeidet. Det ble gjennomført seks fokusgruppeintervjuer med til sammen 36 personer ansatt som erfaringsmedarbeidere. Funn I analysearbeidet ble det utviklet fem hovedtemaer: 1) «Erfaringskunnskap er en kontinuerlig prosess», 2) «Det handler om å være et medmenneske», 3) «Brobygger begge veier», 4)«Være med på ordentlig» og 5) «Underveis, og ennå langt igjen». Hvert hovedtema blir belyst med undertemaer. Noen konklusjoner og anbefalinger Ansettelse av erfaringsmedarbeidere i psykisk helse- og rustjenester kan forstås som et viktig skritt for å utvide kunnskapshorisonten i de nevnte tjenester. Deltakerne i studien uttrykker at de på mange områder opplever at de blir lyttet til og inkludert. De opplever å være med på å påvirke tjenestenes forståelser og tilnærminger. De formidler at erfaringskunnskapen bringer inn noe mer og annet som utvider og bygger broer. Samtidig viser studien at erfaringskunnskapen ikke nødvendigvis endrer kunnskapsforståelsen i tjenestene som helhet. Erfaringskunnskapen oppfattes i mange sammenhenger som en motsats til fagkunnskapen. Dette kan bidra til en polarisering av fagkunnskap og erfaringskunnskap. Polarisering mellom erfaringskunnskap og fagkunnskap kan være nyttig for å tydeliggjøre forskjeller og likheter i kunnskapsperspektiver. Samtidig kan polariseringen forhindre utvidet anvendelse og anerkjennelse av erfaringsmedarbeidernes erfaringskunnskap. Basert på studien er det noen temaer som peker seg ut for videre utforskning. Et viktig område er å undersøke hvordan fagpersoner forstår og bruker erfaringskunnskap i samarbeid med brukere og pårørende. Et annet forskningsområde å utforske er hvordan fagpersoner og erfaringsmedarbeidere i fellesskap opplever bruken av erfaringskunnskap i samarbeidet seg imellom. Et tredje område er å følge utvikling og innlemmelse av erfaringskunnskap i en tjeneste over tid. En slik studie kan undersøke hvorvidt og hvordan erfaringskunnskap over tid kan bidra til å endre roller, rammer, brukererfaringer, kunnskapshorisonter og samarbeid i den aktuelle tjenesten

Hindar, K., Diserud, O. H., Fiske, P., Karlsson, S., Bolstad, G. H., Foldvik, A., Wennevik, V., Bremset, G. og Rosten, C. 2018. Evaluering av nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjor-der: Rømt oppdrettslaks, genetisk innkrysning og bestandsstatus. NINA Rapport 1461. Norsk institutt for naturforskning. Formålet med ordningen med nasjonale laksevassdrag (NLV) og nasjonale laksefjorder (NLF) er å gi et utvalg av de viktigste laksebestandene i Norge en særlig beskyttelse mot skadelige inngrep og aktiviteter i vassdragene og mot oppdrettsvirksomhet, forurensning og munningsinngrep i de nærliggende fjord- og kystområdene. De nasjonale laksevassdragene ble plukket ut blant de største laksebestandene i Norge, og de fleste av dem var antatt å være i god tilstand da ordningen ble vedtatt. Dette gjør at det er vanskelig å teste om ordningen har bedret bestandsstatus siden det ikke går å finne liknende bestander å sammenlikne med. Vi har derfor brukt mer indirekte metoder, slik som modellering, for å gjøre vurderingen. I fjorder definert som nasjonale laksefjorder har ordningen ført til at det ikke blir noen økning av oppdrettsbiomasse i den umiddelbare nærheten til vassdragene i fjorden. Vi har derfor sett på sammenhengen mellom innslag av rømt oppdrettslaks og påvirkningen av oppdrettsvirksomheten målt som biomasse, samtidig som vi også tar hensyn til andre faktorer som kan påvirke innslaget av rømt oppdrettslaks. Vi har sammenfattet undersøkelser av bestandsstatus, innslaget av rømt oppdrettslaks og hvordan gener fra rømt oppdrettslaks har kommet inn i laksebestandene i vassdrag som er eller ikke er omfattet av ordningen. Vi ser også på faktorer som påvirker eller samvarierer med innslaget av rømt oppdrettslaks i vassdraget og genetisk innkrysning av oppdrettslaks i villaksbestandene. Det ble ikke funnet noen forskjell i bestandsstatus målt etter kvalitetsnormen for villaks mellom nasjonale laksvassdrag og andre vassdrag. Imidlertid hadde nasjonale laksevassdrag i alle år større høstbart overskudd og bedre gytebestandsmåloppnåelse enn andre vassdrag. Disse forskjellene har avtatt fra 2010 til 2016. Både andelen rømt oppdrettslaks i bestandene, beregnet antall rømt oppdrettslaks i bestandene og genetisk innkrysning av rømt oppdrettslaks i bestandene, samvarierte positivt med oppdrettsintensiteten. Oppdrettsintensiteten ble her målt som antallet oppdrettslaks eller biomassen i anleggene veid med avstanden fra elva til anleggene, slik at antallet/biomassen i anlegg som ligger nær teller mer enn antallet/biomassen i anlegg som ligger langt unna. Analysen vår viser at det å ha liten oppdrettsbiomasse i nærområdet gir lakseelver en viss beskyttelse mot at rømt oppdrettslaks vandrer opp i vassdragene og blander seg med villaks-bestandene. Det er også andre faktorer som påvirker innslaget av rømt oppdrettslaks: elver med stor vannføring ser ut fra analysene ut til å tiltrekke seg oppdrettslaks; det gjør også vassdrag med mange villaks. Likevel virker mange villaks (tallrike bestander) positivt ved at de tynner ut betydningen av rømt oppdrettslaks, slik at andelen rømt oppdrettslaks blir lavere i vassdrag med sterke villaksbestander. Sterke villaksbestander ser også ut ha mindre innkrysning av rømt oppdrettslaks i bestandene. Nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder ser i våre analyser ut til å forsinke en negativ effekt av rømt oppdrettslaks på villaks, men ser ikke ut til å kunne forhindre den.

Karlsson, S., Florø-Larsen, B., Sollien, V.P., Eriksen, L.B., Andersskog, I.P.Ø, Brandsegg, H., Halv-orsen, B.U. & Hemphill, E.J.K. 2018. Stamlakskontroll 2017. NINA Rapport 1486. Norsk institutt for naturforskning. I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2017 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laks klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2280 laks fra 55 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse ble 1715 klassifisert som villaks, 55 som rømt oppdrettslaks, 459 som utsatt laks og 51 som usikre. Skjellprøver fra 1865 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 273 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1825 identifisert som vill eller utsatt, og 255 av disse (14,0 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks og varierte fra ingen forkastet stamlaks (ni bestander med tre til 92 stamlaks analysert) til syv forkastet av åtte testet i Granvinselva.