Search

Forfattere: Siri Tormodsdatter Hylland og Kolbjørn Finckenhagen Campbell Irgens. Oppgavetittel: Jeg måtte innse at jeg ikke var ødelagt, jeg trengte bare litt oppussing – en kvalitativ studie av bedringsforståelse hos pasienter med bulimi. Veiledere: Margrethe Seeger Halvorsen (hovedveileder), Marit Råbu (biveileder) og Kjersti Solhaug Gulliksen (ekstern veileder). Forskningsspørsmål: Hva er bedring fra bulimi, og hvordan oppleves denne bedringen? Bakgrunn og formål: Kunnskap om bedring fra bulimi har i stor grad opphav i kvantitative studier, og overvekten av det offentlige behandlingstilbudet fokuserer på symptomlette (CBT-E). Avdelingen informantene er, eller har vært, i behandling ved tilbyr langvarig psykodynamisk gruppe- og individualterapi, samt kunstterapi. Konteksten for studien utgjør dermed et alternativ til den vanligste behandlingen for bulimi. Denne studien søker å belyse hva pasienter med bulimi selv opplever som viktig i deres bedringsprosess. Formålet med studien er å forstå hva som fremstår som viktig og endringsfremmende i og utenfor terapi. Ved å integrere informantenes opplevelser av bedring i en helhetlig fremstilling håper vi å utvide kunnskap om hva som virker bedringsfremmende og på hvilke måter. Metode: Syv kvinner (25-35 år) i behandling, eller tidligere behandlet, for bulimi ved en poliklinikk spesialisert på spiseforstyrrelser, ble intervjuet om deres opplevelse av bedring. Intervjuene ble analysert med bruk av fortolkende fenomenologisk analyse. Resultater: Funnene presenteres som et kjernetema (bedringsforståelse) og fire hovedtemaer (vil jeg komme meg opp fra bulimien?; bedringen min har tatt tid; jeg sørger over tapt tid; hva vil det si å være frisk?), som omhandler ulike prosesser i bedring. Resultatene gir et bilde av bedring som en ikke-lineær selvutviklingsprosess, og omfatter utfordringer som å skape en identitet uten bulimi, bli glad i seg selv og stole på andre mennesker. Ved å overkomme utfordringene drives selvutviklingen videre. Tid oppleves som viktig for informantene, med særlig vekt på å oppleve at de var verdt behandlernes tid. Resultatene er samlet i en modell som illustrer hvordan prosessene i bedringen kan henge sammen og interagere. Konklusjon: Bedring fra bulimi er en kompleks prosess som kan være tidkrevende. Å gi slipp på en identitet som er knyttet til spiseforstyrrelsen, og skape en ny, er vanskelig fordi bulimien gjennomsyrer store deler av personens liv. Viktige prosesser som sorg og aksept kan bidra til å fremme bedring, men samtidig opprettholde ambivalens til å gi slipp på bulimien. Indre motivasjon er nødvendig for endring, men må ikke nødvendigvis ligge til grunn for den. Funnene peker mot å inkludere psykologiske prosesser i definisjoner av bedring og som et av flere fokus i behandling av bulimi.

Forskningsspørsmål: Hvordan opplever pasienter som er innlagt med anoreksi måltidsituasjonen på avdelingen? Bakgrunn og formål: Anorexia nervosa (anoreksi) er en alvorlig psykisk lidelse med omfattende konsekvenser for pasienten. Lidelsen karakteriseres av redusert matinntak og unnvikelse av visse mattyper, og pasientene styres ofte av omfattende regler knyttet til mat. Etter hvert som sykdommen forverres intensiveres også begrensingene og restriksjonene. En måte å forstå anoreksi på er at pasientene i mangel av andre hensiktsmessige strategier forsøker å regulere seg selv, tankene og følelsene sine gjennom å kontrollere maten (Buhl, 1990). Mat blir dermed en sentral del av behandling av anoreksi. Denne studien er et selvstendig prosjekt der formålet har vært å få økt kunnskap om hvordan pasienter som er innlagt for behandling av anoreksi opplever måltidsituasjonen på avdelingen. Innsikt i pasientperspektivet er et viktig bidrag i utformingen av fremtidige behandlingsintervensjoner, og økt forståelse av pasientenes opplevelse kan bidra i videre teoriutvikling. Metode: Seks pasienter som er innlagt for behandling av anoreksi ved en spesialisert døgnbehandlingsenhet ble intervjuet om hvordan de opplever måltidsituasjonen på avdelingen. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av fortolkende fenomenologisk analyse (IPA). Resultater: Resultatene kan samles i tre fokusområder. Det første omhandler hvordan måltidene oppleves som en indre kamp mot spiseforstyrrelsen, der det å gå i mot sykdommen innebærer sterkt ubehag for deltakerne. Det andre fokusområdet beskriver hvordan det er som om deltakerne befinner seg mellom gamle og nye strategier nå som de er i behandling. De kan ikke lenger følge spiseforstyrrelsens krav, og er derfor på leting etter nye og mer hensiktsmessige verktøy. Det siste fokusområdet handler om hvordan bedring fra anoreksi innebærer mer enn mat. Deltakerne trekker frem muligheten til å få mestre, støtte fra personalet og fokus på normalitet som viktige i bedringsprosessen. Konklusjon: Måltidsituasjonen vekker betydelig ubehag hos pasienter med anoreksi i det at de der må møte de tankene og følelsene de ellers har forsøkt å kontrollere gjennom mat. De kan ikke lenger unngå maten slik de har gjort tidligere, og må derfor forsøke å finne nye og mer hensiktsmessige strategier. Fordi ubehaget de opplever når de spiser er så sterkt, blir dette en utfordrende prosess. Funnene fra denne studien peker på hvordan pasientenes mentale unnvikelse i måltidet kan komme i veien for endringsarbeidet. Resultatene belyser også et viktig behandlingsmessig dilemma mellom ansvar og kontroll, samt betydningen av å tilpasse intervensjoner etter hvor i bedringsprosessen pasientene befinner seg.

Forfattere: Siri Tormodsdatter Hylland og Kolbjørn Finckenhagen Campbell Irgens. Oppgavetittel: Jeg måtte innse at jeg ikke var ødelagt, jeg trengte bare litt oppussing – en kvalitativ studie av bedringsforståelse hos pasienter med bulimi. Veiledere: Margrethe Seeger Halvorsen (hovedveileder), Marit Råbu (biveileder) og Kjersti Solhaug Gulliksen (ekstern veileder). Forskningsspørsmål: Hva er bedring fra bulimi, og hvordan oppleves denne bedringen? Bakgrunn og formål: Kunnskap om bedring fra bulimi har i stor grad opphav i kvantitative studier, og overvekten av det offentlige behandlingstilbudet fokuserer på symptomlette (CBT-E). Avdelingen informantene er, eller har vært, i behandling ved tilbyr langvarig psykodynamisk gruppe- og individualterapi, samt kunstterapi. Konteksten for studien utgjør dermed et alternativ til den vanligste behandlingen for bulimi. Denne studien søker å belyse hva pasienter med bulimi selv opplever som viktig i deres bedringsprosess. Formålet med studien er å forstå hva som fremstår som viktig og endringsfremmende i og utenfor terapi. Ved å integrere informantenes opplevelser av bedring i en helhetlig fremstilling håper vi å utvide kunnskap om hva som virker bedringsfremmende og på hvilke måter. Metode: Syv kvinner (25-35 år) i behandling, eller tidligere behandlet, for bulimi ved en poliklinikk spesialisert på spiseforstyrrelser, ble intervjuet om deres opplevelse av bedring. Intervjuene ble analysert med bruk av fortolkende fenomenologisk analyse. Resultater: Funnene presenteres som et kjernetema (bedringsforståelse) og fire hovedtemaer (vil jeg komme meg opp fra bulimien?; bedringen min har tatt tid; jeg sørger over tapt tid; hva vil det si å være frisk?), som omhandler ulike prosesser i bedring. Resultatene gir et bilde av bedring som en ikke-lineær selvutviklingsprosess, og omfatter utfordringer som å skape en identitet uten bulimi, bli glad i seg selv og stole på andre mennesker. Ved å overkomme utfordringene drives selvutviklingen videre. Tid oppleves som viktig for informantene, med særlig vekt på å oppleve at de var verdt behandlernes tid. Resultatene er samlet i en modell som illustrer hvordan prosessene i bedringen kan henge sammen og interagere. Konklusjon: Bedring fra bulimi er en kompleks prosess som kan være tidkrevende. Å gi slipp på en identitet som er knyttet til spiseforstyrrelsen, og skape en ny, er vanskelig fordi bulimien gjennomsyrer store deler av personens liv. Viktige prosesser som sorg og aksept kan bidra til å fremme bedring, men samtidig opprettholde ambivalens til å gi slipp på bulimien. Indre motivasjon er nødvendig for endring, men må ikke nødvendigvis ligge til grunn for den. Funnene peker mot å inkludere psykologiske prosesser i definisjoner av bedring og som et av flere fokus i behandling av bulimi.

Forskningsspørsmål: Hvordan opplever erfarne terapeuter at en ny terapitilnærming som MBT påvirker dem i terapiarbeidet? Bakgrunn og formål: Mentaliseringsbasert terapi (MBT) legger vekt på å forbedre evnen til mentalisering, og har i senere år stadig vunnet nye tilhengere. Mentalisering er evnen til å oppfatte og tolke egen og andres atferd som utslag av intensjonelle mentale tilstander, som tanker, følelser, fantasier, ønsker eller mål (Bateman & Fonagy, 2012). Psykoterapiteamet ved Regional avdeling for spiseforstyrrelser, (RASP, Klinikk psykisk helse og avhengighet ved Oslo Universitetssykehus HF-Ullevål), undersøker erfaringer ved bruk av MBT i behandling av alvorlige spiseforstyrrelser med ulike forskningsdesign. Denne studien springer ut fra dette, men er utformet og gjennomført som et selvstendig forskningsprosjekt. Formålet har vært å få økt kunnskap om hvordan erfarne psykoterapeuter opplever sin egen terapeutrolle etter opplæring og bruk av metoden. Kunnskap om hva terapeuter vektlegger i sin praksis og hvorfor, kan informere oss om hva terapeuter opplever som betydningsfullt i terapi. Dette kan bidra til økt forståelse og teoriutvikling innenfor MBT og for terapitradisjoner med annen teoretisk forankring. Det kan også bidra til økt og nyansert forståelse av terapeututvikling generelt. Metode: Seks terapeuter, bestående av to psykiatere og fire psykologspesialister, med i snitt noe over tre års erfaring med MBT i behandling av spiseforstyrrelser, ble intervjuet om endringserfaringer fra praksis og om opplevd endring hos seg selv. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av fortolkende fenomenologisk analyse. Resultater: Resultatene kan oppsummeres langs to hovedspor: 1) hvordan det oppleves å være MBT-terapeut, og 2) hva de opplever de gjør annerledes nå. Samlet ga dette opplevelser av frihet, personlig aksept og et mer optimistisk syn på å gi terapi til pasienter som stiller terapeuten overfor særlige utfordringer. Det innebar rom for større grad av nysgjerrighet og mer enn tidligere kunne ta i bruk en større del av personlig repertoar uten at det oppleves å gå på kant med den terapeutiske rammen. En aktiv terapeutrolle og selvavsløring virket befriende på terapeutene. En opplevelse av å være mer autentisk i terapeutrollen kan tjene som et overordnet kjernebudskap. Konklusjon: Å benytte seg av MBT kan bidra til en opplevelse av mer frihet gjennom en aktiv holdning og større aksept for å bruke seg selv. Terapeutene hadde fått et større rom å bevege seg i, et «Room to Roam », som potensielt kan berike det psykodynamiske terapifeltet med kreativitet. Terapeutenes beskrivelser er forenlige med eksisterende forskning om erfarne terapeuters utvikling og fra forskningen på fellesfaktorer. Funnene peker i retning av at mentaliseringsbasert tilnærming kan sees som en brobygger mellom ulike hovedretninger i terapi. MBT kan derfor danne grunnlag for gjensidig forståelse og et felles språk mellom terapeuter med ulik teoretisk forankring.