Search

Formålet med denne studien var å utforske det terapeuter opplever krevende i kliniske situasjoner, for å ha grunnlag for videre tenkning rundt terapeututvikling i lys av responsivitet. Det har blitt gjennomført ni semi-strukturerte fokusgruppeintervju og ett individuelt intervju, fem i Psykisk helsevern for Barn og Unge (PHBU) og fem i Psykisk helsevern for Voksne (PHV). I hver gruppe deltok 2-5 behandlere og datasettet ble analysert gjennom refleksiv tematisk analyse. Resultatene viste at kliniske situasjoner ofte ble krevende fordi de vekket sterke følelser i terapeuten som kunne bli vanskelig å håndtere. Dette kan ha ført til vansker med å utvikle relasjon og samarbeid med klienten. Ytre forhold kan ha begrenset terapeutenes muligheter for håndtering av egne følelser med sikte på å møte sine klienter responsivt. I diskusjonen argumenteres det for at utdanningsinstitusjonene i større grad kan legge til rette for terapeutopplæring som inkluderer målrettet trening på håndtering av egne følelser, for å kunne fremme responsivitet. Spesialisthelsetjenesten bør prioritere terapeutenes arbeidsforhold slik at disse legger til rette for terapeututvikling, og dermed et mer bærekraftig arbeidsliv. The purpose of this study was to investigate what characterizes therapists´ experiences of demanding situations in clinical work, to further reflect upon therapist development towards responsiveness. Nine semi-structured focus group interviews and one individual interview have been conducted with therapists working at outpatient mental health clinic for children, adolescent and adults. Each group consisted of 2-5 participants and a reflexive thematic analysis was utilized to analyze the data set. Results showed that demanding situations often awoke strong feelings within the therapists and that these feelings were difficult to address in meaningful ways. This may have led to difficulties establishing a relational bond with the client and developing a collaboration in the psychotherapy setting. Contextual factors may have played into this dynamic in a limiting way. The discussion puts forward a perspective on how therapist training, during formal training and later at the workplace, can address therapists´ difficulties with their own emotional reactions in order to enhance their abilities to meet clients with appropriate responsiveness. Hovedoppgave psykologprogrammet PROPSY317 PRPSYK

Denne masteroppgaven handler om hvordan kollegaer kan være med og bidra til terapeuters utvikling. Studien retter søkelyset mot potensialet for å skape faglig utvikling i et kollegium. Problemstillingen som har ledet meg gjennom oppgaven er: Hvordan opplever systemiske terapeuter at den kollegiale samhandlingen kan bidra til deres faglige utvikling? Jeg har benyttet IPA (Interpretative Phenomenological Analysis) som helhetlig forskningsdesign, og basert studien på semistrukturerte intervjuer med fem terapeuter. Studien indikerer kompleksiteten som ligger til grunn for terapeuters utvikling. Kategoriene jeg kom frem til antyder spesifikke holdninger i kollegamøter som oppleves utviklende. Det belyses hvordan kollegaers faglige engasjement kan være smittende. Nysgjerrighet i form av den ikke-vitende posisjonen, trekkes frem som en utviklingsfremmende holdning. Utviklingsprosessen informantene er i, er selve målet deres. Mot og trygghet understrekes som grunnleggende for å utvide den faglige forståelsesrammen. Kategoriene kan tyde på at den profesjonelle utviklingen bør sees i sammenheng med personlig utvikling. Ved å vise transparens og ikke etterstrebe faglig perfeksjonisme, kan trygghet fremmes i kollegagruppen. Den uformelle samhandling synes å bidra til å forebygge utbrenthet hos kollegaer. Kategoriene belyser dialogiske prosessers bidrag til terapeuters vekst. Effekten av co-terapi synes å berike det terapeutiske repertoaret ved at man inspireres til å kopiere kollegaers terapiutøvelse. Materialet er drøftet opp mot tidligere forskning og teori. Det bemerkes at kategoriene fra denne studien legges frem som én av mange måter å tenke rundt terapeutisk utvikling i en kollegial kontekst.

Formål: Formålet med studien er å undersøke betydningen av kollegastøtte. Forskningsspørsmålene er hvordan psykoterapeuter bruker kollegastøtte, og videre hva erfaringer fra deltakelse i en mangeårig kollegagruppe kan si om kollegastøtte og å være psykoterapeut gjennom et langt liv. Metode: Prosjektet er et selvstendig forskningsprosjekt, hvor datainnsamling er foretatt av forfatteren. Forskningsspørsmålene ble belyst gjennom en kvalitativ intervjustudie, med en langvarig kollegagruppe som kasus. Gruppen bestod av åtte erfarne privatpraktiserende kliniske psykologer, som gjennom ca. 25 år hadde en kollegagruppe, på tvers av ulike jobber, geografisk plassering og faglige interesser. Datamaterialet bestod av åtte intervjuer med deltakerne enkeltvis og et fokusgruppeintervju gjort med kollegagruppen samlet. Datamaterialet ble analysert med utgangspunkt i tematisk analyse, kombinert med en hermeneutisk-fenomenologisk epistemologi. Resultater: Analysen resulterte i fire temaer og ni undertemaer. Det første temaet ble definert som et overordnet tema, da det var rikest beskrevet og rammet inn de andre temaene. Det første temaet var 1) Rom for å være både psykologer og venner, som gikk ut på at deltakerne hadde hatt en tilnærming som favnet om dem som profesjonelle og som privatpersoner. Dette kom til uttrykk både i gruppens form og innhold. Det andre temaet var 2) Våre forskjeller har vært betydningsfulle, som gikk ut på at deltakernes forskjeller hadde bidratt med ulike perspektiver, men også utfordringer gjennom at de hadde hatt ulike preferanser og behov. Det tredje temaet var 3) Deltakelsen har gitt meg både støtte og påfyll. Det fjerde temaet var 4) Å skape rom for kompleksiteten, som handlet om det som måtte til for at gruppen skulle fungere. Det bestod i å skape struktur og ha holdninger som muliggjorde å være sårbar. Det handlet også om hvordan de enkelte bidro for å få gruppen til å fungere. Konklusjon: Studien tegner et bilde av hvordan gruppen, med faglige og personlige likheter og forskjeller, over en årrekke samarbeidet om å støtte hverandre og utvikle seg. At gruppen varte over tid og handlet om deltakerne både som psykologer og venner, var med på å skille kollegagruppen fra andre typer kollegastøtte. At deltakerne var både psykologer og venner skapte mulighet for integrasjon mellom profesjonelle og private deler av deltakernes liv, noe som er i tråd med forskning på terapeututvikling og psykoterapiforsking. Mellom det profesjonelle og private kan man si at det oppstod et potensielt rom, som ga mulighet til lek og utforskning, og hvor deltakerne både fikk utvidet sitt perspektiv, ble tryggere på egen identitet og fikk styrket sin selvfølelse. Det som var gruppens kilde til rikdom, var også det som noen ganger gjorde deltakelsen komplisert. Deltakerne hadde lite eksplisitt fokus på gruppeprosesser, men tok heller ansvar for å få gruppen til å fungere på egenhånd. Deltakerne måtte finne måter å få det til å fungere på, særlig knyttet til hvordan å balansere det å være nær/avgrenset og profesjonell/privat, samt hvordan man skulle håndtere endring og forskjeller. Studien viser at kollegastøtte er betydningsfullt, også for erfarne terapeuter, og tegner et bilde av hvordan støtte kan se ut i praksis. Sett sammen gir studien støtte for at kollegastøttebegrepet innebærer både egenomsorg og terapeututvikling, og videre at kollegastøtte optimalt sett omhandler psykoterapeuten både som profesjonell og privatperson.

Forskningsspørsmål: «Hva er terapeutens refleksjoner om hva de gjør i første time med barn som har opplevd traumer?» Bakgrunn og formål: Terapeuters erfaring kan være viktig å studere fordi empirisk forskning bekrefter at terapeuteffekter har innvirkning på utfall. Første samtale er forbundet med mange ulike terapeutoppgaver. Barn i innledningsfaser møter en ny situasjon på ulike måter, og spesielt barn som har vært utsatt for traumer kan oppleve utfordringer med å engasjere seg i behandlingen. Første samtale kan være et viktig møte for å begynne etablere samarbeidsrelasjon og ulike terapeuthandlinger har ulik effekt på utfall. Metode: Seks terapeuter, 5 psykologspesialister og en klinisk spesialpedagog, med gjennomsnittlig 16-årserfaring ble intervjuet om deres erfaring med første samtale med barn og unge som har opplevd traumer. Intervjuet besto først i å lytte til et opptak av en første samtale som terapeutene hadde utført som ledd i et forskningsprosjekt, og deretter snakke med meg om den samtalen. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av tematisk analyse. Resultater og konklusjon: Resultatene fra prosjektet kan oppsummeres med tre tema. Terapeutene reflekterer over hva de er opptatt av å gjøre i deres samtale med barnet. Dette kan være å innhente informasjon, danne en forståelse av barnet og eventuelt formidle den til barnet eller å jobbe med relasjon. Disse oppgavene er ikke motsetningsfylte, men terapeuter beskriver at de var mest opptatt av det ene eller det andre i møte med barnet. For det andre er terapeuter opptatt av og generelt følge barnets initiativ i timen. Samtidig tar de også avgjørelser om når de skal følge eller lede barnet. Terapeutene forteller om usikkerhet rundt det å følge eller lede i forhold til barnets traumehistorie. Til slutt forteller terapeutene om viktige erfaringer med tidligere klienter som har vært eksponert for traumer. Dette er med på å påvirke deres forventninger til nye klienter som har opplevd traumer. Samlet gir disse resultatene et bilde av ulike terapeuters fremgangsmåter i første samtale med barn som har opplevd traumer. Noen av resultatene fra studien er sammenlignbare med tidligere studier om terapeuterfaring med innledningsfaser av barneterapi. Forskning på terapeututvikling og intersubjektivitet kan kaste lys over terapeutenes refleksjoner. Resultatene ses også i lys av kunnskap om traumer.

Forskningsspørsmål: Hvordan opplever erfarne terapeuter at en ny terapitilnærming som MBT påvirker dem i terapiarbeidet? Bakgrunn og formål: Mentaliseringsbasert terapi (MBT) legger vekt på å forbedre evnen til mentalisering, og har i senere år stadig vunnet nye tilhengere. Mentalisering er evnen til å oppfatte og tolke egen og andres atferd som utslag av intensjonelle mentale tilstander, som tanker, følelser, fantasier, ønsker eller mål (Bateman & Fonagy, 2012). Psykoterapiteamet ved Regional avdeling for spiseforstyrrelser, (RASP, Klinikk psykisk helse og avhengighet ved Oslo Universitetssykehus HF-Ullevål), undersøker erfaringer ved bruk av MBT i behandling av alvorlige spiseforstyrrelser med ulike forskningsdesign. Denne studien springer ut fra dette, men er utformet og gjennomført som et selvstendig forskningsprosjekt. Formålet har vært å få økt kunnskap om hvordan erfarne psykoterapeuter opplever sin egen terapeutrolle etter opplæring og bruk av metoden. Kunnskap om hva terapeuter vektlegger i sin praksis og hvorfor, kan informere oss om hva terapeuter opplever som betydningsfullt i terapi. Dette kan bidra til økt forståelse og teoriutvikling innenfor MBT og for terapitradisjoner med annen teoretisk forankring. Det kan også bidra til økt og nyansert forståelse av terapeututvikling generelt. Metode: Seks terapeuter, bestående av to psykiatere og fire psykologspesialister, med i snitt noe over tre års erfaring med MBT i behandling av spiseforstyrrelser, ble intervjuet om endringserfaringer fra praksis og om opplevd endring hos seg selv. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av fortolkende fenomenologisk analyse. Resultater: Resultatene kan oppsummeres langs to hovedspor: 1) hvordan det oppleves å være MBT-terapeut, og 2) hva de opplever de gjør annerledes nå. Samlet ga dette opplevelser av frihet, personlig aksept og et mer optimistisk syn på å gi terapi til pasienter som stiller terapeuten overfor særlige utfordringer. Det innebar rom for større grad av nysgjerrighet og mer enn tidligere kunne ta i bruk en større del av personlig repertoar uten at det oppleves å gå på kant med den terapeutiske rammen. En aktiv terapeutrolle og selvavsløring virket befriende på terapeutene. En opplevelse av å være mer autentisk i terapeutrollen kan tjene som et overordnet kjernebudskap. Konklusjon: Å benytte seg av MBT kan bidra til en opplevelse av mer frihet gjennom en aktiv holdning og større aksept for å bruke seg selv. Terapeutene hadde fått et større rom å bevege seg i, et «Room to Roam », som potensielt kan berike det psykodynamiske terapifeltet med kreativitet. Terapeutenes beskrivelser er forenlige med eksisterende forskning om erfarne terapeuters utvikling og fra forskningen på fellesfaktorer. Funnene peker i retning av at mentaliseringsbasert tilnærming kan sees som en brobygger mellom ulike hovedretninger i terapi. MBT kan derfor danne grunnlag for gjensidig forståelse og et felles språk mellom terapeuter med ulik teoretisk forankring.