Search

Denne publikasjonen er et resultat av en todagers metodekonferanse avholdt ved Høgskolen i Østfold den 3 - 4 mai 2010 mellom Avdeling for lærerutdanning ved Høgskolen i Østfold og Institutionen för tillämpad utbildningsvetenskap, avdeling för barn- och ungdomspädagogik, späsialpedagogik och vägledning ved Universitetet i Umeå. I alt 23 personer deltok, lærarutdannere, forskere och doktorsstipendiater. Rapporten inneholder 14 bidrag som tar for seg ulike metodespørsmål innenfor utdanningsforskning og pedagogisk og spesialpedagogisk utviklingsarbeid

Teacher education institutions have a crucial role in the process of developing competences for diversity in education. The Council of Europe Project “Policies and practices for teaching socio-cultural diversity” is intended as a response to certain key questions connected with initial teacher education and the introduction of common principles in relation to the management of school diversity. It is therefore addressed both to education policy-makers, and to teacher educators.This publication (Volume 3 in the project series) has key competences as a focal point, opening up for discussions about what is needed both at the level of teacher education institutions, schools and individual teachers. In this volume it has been equally important to give space for the process of developing competences for teaching socio-cultural diversity.

Samandrag av doktoravhandlinga Kva for tenking er det som gjer at lang erfaring ikkje lenger synest å gje like stor autoritet i yrkessamanheng som tidlegare? Kvifor må allmennlæraren kjempe for sin realkompetanse? Er vitenskapleggjeringa av profesjonane ein trussel for deira eigenarta yrkesutøving? Kva er oppfatta som hensikta med lærar og sjukepleiaryrket i dag? Dette doktorgradsprosjektet undersøker måtar det blir tenkt på i grunnleggande litteratur for grunnskulelærar- og sjukepleiarutdanningane. Eg tar for meg kva for røyndoms- og kunnskapssyn som blir overført til studentane som skal forvalte desse viktige samfunnsinstitusjonane, og korleis lærebøker forsøker å tilfredstille krava om å gjere grunnskulelærar og sjukepleiarutdanninga forskingsbasert. Det handlar om fundamentale vegval som blir gjort i dei respektive utdanningane for å gje studentane eit best mogleg grunnlag for å utøve yrket. I litteraturen for grunnskulelærarutdanninga finn eg eit dominerande tankemønster. Den overordna hensikta med yrket er å forbetre elevane si evne til å lære. Dette formålet står i samanheng med ei røyndomsfortelling som legg vekt på utvikling frå fortidast enkle, statiske, homogene industrisamfunn, og over til dagens komplekse, dynamiske, fleirkulturelle (heterogene) kunnskapssamfunn. Det er forventa at vitskapleg arbeid skaper utvikling og kunnskap for at elevane skal forbetre si evne til å lære. Vitskap er oppfatta som situasjonsbestemt, der kunnskapen er sosial (eller personleg) konstruert. For å konstruere denne typen kunnskap må kvar enkelt lærar bli forskar i eige klasserom. Samfunnsvitskapleg innsamling av data for å kartlegge og forklare klasserommet synest å få hegemoni for den vitskaplege verksemda. Oppfatninga er at vitskapleg arbeid er det som gjev tilgjengeleg kunnskap. Dette er presentert som ei motsetning til erfaringar og den eigenarta kunnskapen læraren viser i praksis. I litteraturen for sjukepleiarutdanninga er der påstandar, argumentasjon og hensikter som tydar på to ulike tankemønster, med to ulike formål. Det eine formålet er opptatt av å resultatstyre sjukepleiepraksisen, medan det andre formålet oppfattar sjukepleia som resultatlaus omsorg. Litteraturen for sjukepleiarutdanninga er meir opptatt av mennesket og menneskelege behov enn av samfunnsskildringar, og antyder at samfunnsforholda er negative for individet sitt høve til å ha ei god helse. Vitskapssynet er dominert av den resultatstyrte tenkinga. Sjukepleiarane skal lese forsking som har komme med konkrete teoriar som er nyttige for å forbetre praksis. Her er det eit hierarki av empiriske metodar som dominerer. Den beste vitskaplege metoden er den som kan påvise effekt av pleie for den einskilde pasient. Vitskaplege resultat er på denne måten med på å standardisere sjukepleiarpraksisen. Det resultatstyrte formålet går saman med ei sterk tru på vitskapen og at pleia skal vere styrt av faste prosedyrar. I motsetning vektlegg den resultatlause omsorga den allmenne kunnskapen som sjukepleiaren viser gjennom det som faktisk blir gjort i møte med pasientane, og som er utvikla på bakgrunn av den erfaringa sjukepleiaren har. Det kan synest som om tenkinga som vektlegg resultat held på å vinne hegemoni på bekostning av tanken om ei resultatlaus omsorgspleie. Vektlegginga av å forskingsbasere utdanninga synest å samle måten det blir tenkt på mellom dei to profesjonsutdanningane. Arbeidet med å vitskapleggjere innhaldet i utdanninga går på bekostning av den praktiske, eigenarta, profesjonsrelatert kunnskapen som viser seg i praksis. Måten litteraturen grunngjev og organiserer sine påstandar og kva for retning som blir peika ut, kan spegle dei haldningar og spørsmål som nye generasjonar med lærarar og sjukepleiarar vektlegg i sin yrkesutøving. Spørsmålet er om dette er rette vegen å gå, eller om det kan vere alternative vegar som bør få større plass i utdanningane for å utdanne gode yrkesutøvarar? Summary of the doctoral thesis What is it, that makes long experience to a less authority in a professional context than previously? Why do students feel that research and theory are emphasized at the expense of learning to work as a vocational practitioner? How do we educate students to be good to handle a profession? What is regarded by the textbooks as the main purpose of teacher and nurse profession? This PhD project examines basic textbooks, representing teacher- and nurse education, to give insight to such issues. I explore the worldview and understanding of knowledge, and how the textbooks do attempt to meet the requirement of a research-based education? These issues are fundamental crossroads which gives direction in each education, to give the students the best possible basis for their later practice. In the textbooks for the teacher education I find a dominant mindset, which presents the pupils' ability to learn as the overall purpose of the profession. This goal is connected with a worldview presenting a development from a simple, static, homogeneous industrial society, to a more complex, dynamic, heterogeneous knowledge-society. It is expected that research creates knowledge for the teacher, that should help pupils improve their ability to learn. Science is understood as situated, and knowledge is social or personal constructed. The consequence is that each individual teacher should become researcher in their classroom to construct this situated knowledge about their classroom and pupils. Social science has got the hegemony on the method to describe and explain this classroom-knowledge. Scientific knowledge is presented as accessible knowledge and opposite to experience and practical knowledge which is presented as weak and non-documented. Based on the textbooks for nurse education there are two different mindsets. The first one has a main purpose to bring results from nursing, whereas the other mindset, seeks a resultless care. The textbooks for nurse education is more concerned with humanity and human needs than descriptions of the society, and suggests that social structures may have negative effects for humans ability to have a good health. The understanding of science is dominated by the mindset of bringing results from nursing. The nurse should identify research that has detected effects, and which would be useful to improve the practice. This belief in evidence-based-best-practice presents a hierarchy of scientific methods, where the best scientific method is the one that empirical can demonstrate effects for nursing. Such scientific results help standardizing the nurse practice. This mindset shows a great belief in science and at the same time devaluate experiences and tacit knowledge. Unlike this mindset, the idea of resultless care emphasizes knowledge which the nurse shows in action, and which is developed on the basis of experience. Based on the idea of a research-based education, it may seem that the mindset of results are winning the hegemony at the expense of the idea of a resultless care. In general, the basic textbooks struggles to make the education research-based. In this work, practical knowledge is been devaluated. The distinct professional knowledge which is tacit, is being understood as not accessible and not part of the practitioners’ knowledge base. The way the textbooks organize claims, use of argumentation and what directions are being pointed out, can be transferred to new generations of teachers and nurses. The question is whether this is the right way to go, or whether there may be alternative roads which should be given more space to educate skilled professional performers? Fulltext not available

Avhandlingen er en kvalitativ kasus-studie og fokuserer på offentlig tilrettelegging av barns oppvekst, med spesiell vekt på skolekarrierer til unge plassert av barnevernet i institusjon. Arbeidet tar utgangspunkt i nasjonal og internasjonal forskning som viser at barn som blir plassert i institusjoner eller fosterhjem, har uforholdsmessig lave skoleprestasjoner, avslutter skolegangen tidligere enn jevnaldrende og klarer seg dårligere som voksne i utdanning og arbeidsmessige forhold. Det foreligger ikke tilstrekkelig forskningsbasert kunnskap om hvorfor det forholder seg slik. Studien fremhever mangel på forskning om sammenhenger mellom utsatte barns skoleliv og ”hjemmeliv”. Studien kaster lys over elevers opplæring ut fra institusjonspersonalets rolle som skoleforeldre, og skolens personale som autoriteter og aktører på skolearenaen. Formålet med studien er å bidra med kunnskap om hvordan de unge selv erfarer og forteller om skolegang og opplæring, samt vise til forhold som får betydning for henholdsvis taps- og suksessopplevelser i skolen. Innledningsvis reises to forskningsspørsmål: Hvilken betydning har skoleerfaringene til de unge i barnevernets institusjoner for utvikling av identitet og mestring? Og: Hvilken rolle spiller erfaringer med relasjonsbrudd for denne utviklingen og for skolekarrieren? Studien har en narrativ tilnærming til fire ungdommer som sentrale aktører. Et omfattende empirisk materiale ble samlet inn i perioden 2002-2004. Ved siden av feltnotater og observasjoner, består materialet av dybdeintervjuer med ungdommene, intervjuer med hjelperne i skole og barnevern og dokumenter forfattet av hjelpere og eksperter samlet i elevenes skolemapper. Ved narrativ analyse identifiseres forhold som synes å ha betydning for identitetsutvikling og individuelle opplæringsforløp. Avhandlingens sentrale funn organiseres ut fra tre perspektiv: Aktørperspektivet viser måter de unge forsøker å sette signatur på skolelivet sitt. Kompetanseperspektivet retter blikket mot hvordan hjelpen utvikles og formes i hendene på signifikante voksne. Det relasjonelle perspektivet aktualiserer både hva elev og hjelper bringer med seg inn i konkrete situasjoner, og viser samtidig til mellommenneskelige utvekslinger og mulige bekreftelser som ligger i møtet mellom dem. Jo mindre hjelperne har kategorisert de unge, jo større mulighet har de unge til å forhandle om identitet i skolen. Motsatt fører sterk kategorisering, for eksempel i form av diagnose, til snevre rom for identitetsforhandling. Et annet poeng er at samarbeidet mellom skole og institusjon er mer preget av tverretatlig samarbeid enn av et skole-hjem samarbeid. Når hjelperne mangler en felles forståelse av de unges behov og læringsutfordringer, er samarbeidet vanskelig, men når det er tett og nært med felles forståelse av strategi og mål, bidrar det til en positiv opplæringsstøtte. I tillegg kan svak informasjonsflyt kombinert med uklare mål og planer for opplæringa utgjøre en risiko for skolekarrieren til utsatte elever. Når opplæringstilbudet blir lite tilpasset og treffer dårlig i forhold til elevens behov for støttefunksjoner, forsterkes gjerne også elevens sårbare situasjon i forhold til klassekameratene. Og det ser ut til at varige mangler hos eleven, for eksempel uttrykt i form av Asperger eller alvorlige lærevansker, synes å bli så altoverskyggende kategorier at det fører til en forsterket marginalisering. The thesis is a qualitative case study which focuses on public adaptation of young adults’ childhood and adolescence. It provides a particular emphasis on the school career of young adults institutionalized by child care. The work takes its starting point in national and international research which show that children placed in institutions or foster care display disproportionate low school achievements, finish schooling earlier than their peers and manage poorly as adults in education and employment. Sufficient research knowledge about why this is the case does not exist. The study underscores a lack of research about the connections between exposed children’s life at school and domestic life. The study sheds light on students’ education based on the personnel at the institutions’ role as school parents and the school’s personnel as authorities and participants in the school arena. The purpose of the study is to contribute with knowledge about how young adults experience and talk about schooling and education; furthermore, the study reflects aspects that are of importance for experiences of loss and success in school, respectively. By way of introduction two reseach questions are asked: Which importance does schooling experience of young adults in child care institutions have for the development of identity and mastering? Additionally: What role do experiences with broken relationships play for this development and for the school career? The study takes a narrative approach to four young adults. These are the central participants of the study. An extensive empirical material was collected in the period 2002-2004. In addition to field notes and observations, the material consists of in-depth interviews with the young adults, interviews with assistants in school and child care, and documents written by assistants and experts collected in the students’ school files. By the use of narrative analysis aspects that seem of importance for identity development and indvidual education are identified. The central findings of the thesis are organized based on three perspectives: The participant perspective shows ways by which the young adults attempt to place a signature on their school life. The competence perspective focuses on how assistance is developed and shaped in the hands of important adults. The relational perspective reflects both what student and assistant bring with them into specific situations, at the same time it illustrates inter-personal exchanges and possible confirmations that are present in their meeting. The less the assistants categorize the young adults, the greater the young adults’ chance is to negotiate identity in school. In contrast a strong degree of categorization, for instance in the form of a diagnosis, leads to lesser room to negotiate identity. Another aspect is that the cooperation between school and institution is described to a great extent of cross-service collaboration rather than cooperation between school and home. When the assistants lack a mutual understanding of the young adults’ needs and learning challenges, cooperation becomes difficult. However, a close and mutual understanding of strategies and goals contributes to a positive support of education. Additionally, a poor flow of information combined with vague goals and plans for education might represent a risk to the school career of exposed students. The student’s vulnerable situation in the relationship with his/her peers is often intensified when the educational provision is not adapted and is unsatisfactory in terms of the student’s needs of support. Seemingly students’ lasting shortcomings, for instance expressed in the form of Asbergers or serious learning difficulties, seem to become overriding categories to such an extent that they strengthen marginalization.