Search

Lakseinnsiget, som er antall laks som hvert år kommer tilbake som gytefisk fra havet til Norge, var blant de laveste som noen gang er registrert også i 2022, men litt høyere enn bunnåret 2021. Mengden laks som hvert år kommer fra havet til Norge er mer enn halvert siden 1980-tallet. Likevel er det flere laks som gyter i elvene. At det blir flere gytefisk selv om det kommer færre laks skyldes betydelige innskrenkinger av laksefisket i sjø og elv. Reduserte laksebestander skyldes både menneskelig aktivitet og lavere overlevelse i sjøen. Bestander i Midt-Norge og Vest-Norge er mest redusert, og negative effekter av lakseoppdrett har bidratt til dette. Lakselus, rømt oppdrettslaks og infeksjoner knyttet til fiskeoppdrett er de største truslene mot villaks. For infeksjoner knyttet til oppdrett er kunnskapen mangelfull. Det gjennomføres ikke tilstrekkelige tiltak til å stabilisere eller redusere disse truslene. Vannkraftregulering og andre fysiske inngrep er også store trusler som reduserer laksebestandene, og flere tiltak kan gjøres for å bedre forholdene for laks. Pukkellaks er en ny trussel. I 2023 installeres feller nederst i mange elver i Troms og Finnmark, som skal hindre pukkellaks i å gå opp i elvene, men det mangler kunnskap om effekter av pukkellaks på lokale laksefisk og hvor godt tiltakene virker. Klimaendringene påvirker laksebestandene og forsterker behovet for å håndtere andre trusler, og sikre bestandenes evne til å tilpasse seg endringene.

Solem, Ø., Ulvan, E.M., Kvingedal, E., Foldvik, A., Forseth, T., Bentsen, V.J., Holthe, E., Havn, T.B., Lamberg, A., Fiske, P., Sundt-Hansen, L.E., Spets, M., Berg, M. & Jensås, J.G. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser og tiltak i Orklavassdraget. Samlerapport fra undersøkelser i perioden 2017-2021. NINA Rapport 2116. Norsk institutt for naturforskning. Norsk institutt for naturforskning (NINA) fikk i 2017 i oppdrag fra Kraftverkene i Orkla (KVO) å gjennomføre påleggsundersøkelser i Orkla i perioden 2017-2021. Denne samlerapporten omfatter resultatene fra de fiskebiologiske undersøkelser og tiltak som er gjennomført i Orklavassdraget i denne perioden. Undersøkelsene som er utført har som formål å bedre kunnskapen om bestandsstatus for laks og sjøørret i Orkla. Undersøkelsesprogrammet har omfattet videotelling av fisk ved Bjørsetdammen, vurdering av evt. ny tellelokalitet i vassdraget, drivtelling av gytefisk nedstrøms Bjørsetdammen, rapportering av fangst og beskatningsrater, kjønnsfordeling, kartlegging av flaskehalser på strekningen mellom Bjørsetdammen og kraftverksutløpet ved Svorkmo, analyser av vannføringsforhold, tiltak for å hindre innvandring av fisk i Svorkmo kraftverk, restaureringsplan for området oppstrøms Brattset kraftverk, kartlegging av munningsområder til sidevassdrag og ungfiskundersøkelser. I tillegg er det gitt noen faglige tilrådinger om inn-retning av framtidig undersøkelsesprogram og avbøtende tiltak. Fisketelling ved Bjørsetdammen Det har blitt gjennomført videoovervåking av fisk på Bjørsetdammen i Orkla fra 2013 til 2021. Det ble i 2021 registrert 3844 oppvandrende laks på videoovervåkinga. Dette er omtrent på nivå med 2017 (3858), litt færre enn i 2018 (4092) og 2020 (4015), men flere enn i 2019 (2197). I tillegg ble det i 2021 registrert fire individer med morfologiske trekk som tyder på oppvekst i oppdrettsanlegg, samt én pukkellaks. Av de 3844 laksene som passerte Bjørsetdammen i 2021 var 1016 (26 %) smålaks, 1652 (43 %) mellomlaks og 1176 (31 %) storlaks. Andelen smålaks har dermed gått ned sammenlignet med 2020 og er noe lavere enn gjennomsnittlig andel (33,9 %) smålaks for hele tidsserien. Andelen mellom- og storlaks har økt sammenlignet med 2020 og ligger noe over gjennomsnittet for samtlige år i tidsserien (hhv. 40 % og 26 %). Dermed ser det høye antallet smålaks som ble registrert i 2020 ser ut til å gjenspeiles i 2021 ved at det ble registrert en betydelig økning i antall mellomlaks dette året. Det ble registrert 1513 oppvandrende sjøørreter ved Bjørsetdammen i 2021. Hovedperioden for oppvandringen var fra midten av juni til midten av juli. Antall registrerte sjøørreter som passerte Bjørsetdammen, har økt i perioden fra 2013 til 2021. Utrede alternativ lokalitet for telling lengre ned i vassdraget Dagens telling på Bjørsetdammen gir presise data på antall fisk som passerer, samt gir gode data på kjønn, art og lengdefordeling. Tellingen på Bjørsetdammen suppleres i dag med telling av gytegroper samt drivtelling av fisk på strekninger nedstrøms, og gir i sum trolig et godt bilde av bestandssituasjonen. En alternativ lokalitet med sonar nedstrøms vil vesentlig øke andelen av bestanden som telles, men vil gi dårlig oversikt over art- og kjønnsfordeling om denne kommer som erstatning for dagens telling på Bjørsetdammen. Om sonar blir et tillegg til dagens telling vil datagrunnlaget bli betraktelig bedre, og fjerne behovet for drivtelling på strekningene nedstrøms Bjørsetdammen. Om det besluttes å etablere en sonarlokalitet, bør denne driftes som et tillegg til videotellingen på Bjørsetdammen inntil en har tilstrekkelig grunnlag til å sammenligne de to metodene. Drivtelling nedstrøms Bjørsetdammen Det har blitt gjennomført drivtelling av gytefisk nedstrøms Bjørsetdammen 2013 til 2021. Målet i overvåkingsperioden fra 2013 til 2021 har vært å gjennomføre drivtellinger av gytefisk i vassdraget fra Bjørsetdammen og ned til sjøen hvert år. Dette har kun blitt gjennomført i 2015 og 2016. Hovedårsaken til dette er at sikten i vannet i Orkla i perioder har vært for dårlig, da den varierer fra under to meter til over åtte meter fra september til november, som er den perioden drivtellingene må gjennomføres i. I 2021 ble strekningen fra Bjørsetdammen til Varghølen, en distanse på 23,1 km undersøkt (62 % av anadrom strekning nedenfor Bjørsetdammen). Det ble registrert totalt 1423 laks. Andelen smålaks var i 2021 på ca. 26,9 %, noe som er litt lavere enn gjennomsnittet for perioden 2013–2021. Både andel mellom- og storlaks økte fra 2020, og var i 2021 noe over gjennomsnittet for perioden 2013–2021 (hhv. 37,8 % og 34,8 %). Disse endringene samsvarer godt med resultatene fra videoovervåkingen. I overvåkingsperioden har andel hunnlaks variert lite for mellom- og storlaks, mens det for smålaks har vært større forskjeller mellom år. Registreringene av sjøørret under drivtellingen i 2021 viser at sjøørretbestanden i vassdraget er i vekst, noe som samsvarer godt med resultatene fra videundersøkelsene gjennomført på Bjørsetdammen. Økningen gjelder spesielt større sjøørret i størrelsesklasser med kjønnsmodne individer større enn én kg. Rapportering av fangst og beskatningsrater Den samlede fangsten av laks i 2021 var på 22,6 tonn (8,6 tonn avlivet og 14,0 tonn gjenutsatt). Det er mindre enn i 2020 (27.2 tonn) og 2017 (24.9 tonn), men mere enn i 2018 (18.3 tonn) og 2019 (17.3 tonn). Andelen gjenutsatt laks (på vektbasis) var på 55 % noe som er det nest laveste i perioden fra 2017-2021. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL) har vurdert beskatning og oppnåelse av gytebestandsmål for laks i Orkla fra 1993 til 2021. Den første vurderingen ble gjort i 2009, og da ble beskatningen vurdert tilbake til 1993. Samlet beskatning av laks (alle størrelsesgrupper) har variert mye mellom år i Orkla. Tidlig i tidsseriene lå beskatningen rundt 30-40 % mens etter 2013 har beskatningen variert rundt 15-25 %. Den viktigste årsaken til redusert beskatning i senere år er økt gjenutsetting, og fangstandelen (som både inkluderer avlivet og gjenutsatt fisk) har holdt seg relativt høy. Det har vært stor variasjon mellom år i oppnåelse av gytebestandsmål i Orkla, med generelt relativt dårlig oppnåelse på 1990-tallet, god fra 2000 til og med 2011, deretter dårligere noe år for så å være bedre fra 2017. Gytebestandsmålet ble med høy sannsynlighet nådd i 2020 og 2021. Kjønnsfordeling Genetiske analyser av kjønn hos 465 villaks viste en andel hunnlaks på 59 %. Andel hunnlaks varierte lite mellom de to undersøkelsesårene med 60 % i 2018 og 59 % i 2021. Kjønnsfordelingen fra videoovervåkingen på Bjørsetdammen viste en andel hunnlaks på 56 % i både 2018 og 2021. Drivtelleresultatene viser en jevn kjønnsfordeling med 50 % hunner i 2021. Fangststatistikken viser 46 % hunnlaks i fangsten blant de kjønnsbestemte laksene i 2018, og 42 % hunnlaks i 2021. Kartlegging av flaskehalser mellom Bjørsetdammen og utløp ved Svorkmo Flaskehalser på strekningen Bjørsetdammen-Svorkmo ble kartlagt ved hjelp av miljødesignmetodikken. I tillegg til reguleringseffekter som fraføring av vann, har den undersøkte strekningen stor grad av forbygning og det er også sannsynlig at elva har blitt modifisert i tiden den ble brukt til tømmerfløting. Flaskehalsanalysen viste at identifisert stadium for bestandsregulering basert på habitat og ungfiskdata i stor grad samsvarer. På litt over halvparten av arealet (58 %) er produktiviteten begrenset på parrstadiet og begrensningen skyldes lav tilgang på skjul. Gytevannstand ble vurdert til å være en liten eller ingen flaskehals for eggoverlevelse og sannsynlighet for yngelhabitat som flaskehals ble vurdert som lav. Habitater klassifisert som lavproduktive ble gitt denne klassen på grunn av mangel på gytehabitat. Ved en eventuell tilførsel av gytesubstrat til disse segmentene, ville klassen økt til «høy produktiv». Reduksjon i median laveste sommervannføring (ukesmiddel) etter regulering ble klassifisert som lav, samt at betydningen av forholdet mellom vanndekt areal og vannføring på fiskeproduksjon var lav. Basert på flaskehalsanalysen vil det tiltaket som vil øke produktiviteten på strekningen mest og ha minst kostnad være å øke gyteareal i segmentene. Et slikt tiltak vil endre klassifiseringen på 25 % av strekningen fra lav til høy produktiv. I et lengre tidsperspektiv kan tilrettelegging for naturlige erosjonsprosesser være et mer bærekraftig tiltak. Dette krever imidlertid en mer omfattende gjennomgang av forbygninger og funksjon og vil kunne ha samfunnsmessige konsekvenser. Vannføringsforhold Pålegget om årlige analyser av vannføringsforhold har som formål å undersøke raske vannstandsreduksjoner knyttet til kraftverksdrift som kan føre til stranding eller andre negative reguleringseffekter hos ungfisk. Basert på tidsseriene for driftsvannføring ved Brattset og Grana kraftverk finner vi at det har vært en økning i antall tilfeller med rask reduksjon i vannføring i perioden 1.1.2000-31.12.2021. Grana kraftverk er det som i størst grad driftes med døgnvariabel vannføring, hvor produksjonen i perioder veksler mellom ingen og maksimal produksjon. Driften av Svorkmo kraftverk reguleres i hovedsak ut fra vannstanden ved Bjørsetdammen, men det forekommer likevel episoder med relativt raske reduksjoner i vannføring også her. Det har vært en reduksjon i antall raske nedkjøringsepisoder ved Svorkmo kraftverk i perioden 1.1.2000-31.12.2019, men flere tilfeller igjen i 2020 og 2021. Det er stor usikkerhet knyttet til i hvilken grad disse episodene medfører strandingsfare nedstrøms utløpet av Svorkmo kraftverk. TrønderEnergi Kraft ved F. Vassenden har gjort målinger av vannstandsendringer med fin tidsoppløsning på flere punkter nedstrøms Brattset og Grana kraftverk. Når vi klassifiserer samlet påvirkningen av raske nedkjøringer etter samme parametere som Bakken mfl. (2016), finner vi at nedkjøringene ved Brattset kraftverk trolig har en moderat påvirkning i de øvre delene av strekningen nedstrøms kraftverksutløpet, mens den har liten påvirkning lenger nedstrøms. Samlet påvirkning fra nedkjøringer ved Grana kraftverk blir vurdert som stor helt ned til Vella. I vurderingen har vi antatt at endringen i vanndekt areal er moderat, men dette er en parameter som ikke er målt og kan ha stor påvirkning på klassifiseringen. Tiltak for å hindre innvandring av fisk i inntak til Svorkmo kraftverk Flere studier har vist at en variabel andel (i størrelsesorden 10-20 %) av laksesmolten som skal passere Bjørsetdammen vandrer inn i inntaket og gjennom Svorkmo kraftverk. I regi av forskningsprosjektet SafePass (ENERGIX programmet i Norges forskningsråd, avsluttet 2019) og forskningssenteret HydroCen (Hydrocen - NTNU) har det vært arbeidet intenst med å utvikle løsninger på slike problemer, og det arbeides nå videre med ledegjerder som metode for å hindre at laksesmolt vandrer inn i kraftverksinntak. Basert på erfaringer fra inntaket til Laudal kraftverk i Mandal har NINA nå utarbeidet et nytt prosjektforslag, der det forslås å etablere et heve og senkbart grindbasert ledesystem i de to åpningene i forkant av kraftverksinntaket og at det deretter etableres en fluktåpning i dammen som sikrer at utgytt voksenfisk og vinterstøinger velger å vandre videre selv på vintervannføringer (4 m3/s). Ledegrinda skal lede laksesmolt forbi inntaksområdet og raskt videre nedover elva, men samtidig hindre at utgytt voksenfisk (om senhøsten) og vinterstøinger (om våren) kan komme inn til området foran inntaket og varegrinda. I og med at lysåpningen i denne grindløsningen vil være 5 cm, elimineres problemene med en fisketett grind (typisk 15 mm lysåpning) der fisk kan presses mot grinda og dø på grunn av de høye vannhastighetene og trolig vil falltapet kunne bli minimalt med rett utforming av stavene. Prosjektforslaget er akseptert av TrønderEnergi Kraft AS og prosjektet starter høsten 2022. Restaureringsplan for området oppstrøms Brattset kraftverk Utlegging av gytesubstrat for å styrke ungfiskbestanden på elvestrekningen i området rundt Brattset kraftverk, har vist seg å ikke gi den effekten som man ønsket å oppnå. Befaringer med overflatedriving på aktuelle områdene høsten 2019 og 2020 viste at det kun er massene nedstrøms Nylenfossen som er mer eller mindre intakte. Imidlertid har massene i dette området blitt spylt ut i et område med lav strømhastighet, og delvis i et område med bakevje. Gytesubstratet som ligger igjen her kan fortsatt ha en funksjon som oppvekstområde for årsyngel og ettåringer av laksefisk. Ved utløpet av Stavåa er de utlagte massene borte eller gjenauret og har dermed ingen fremtidig funksjon som gyte- eller oppvekstområde for laksefisk. I september 2020 ble sideløpet på østsiden av Ingridøya, nedstrøms Brattset kraftverk åpnet i regi av TrønderEnergi. Terskelen ved innløpet ble senket om lag 15 cm, i hele sideløpets bredde. Dette ble gjort for å gi sideløpet helårlig vannføring. Samtidig med åpningen ble det lagt ut gytegrus på tre på forhånd utvalgte områder i sideløpet. Gytegrusen ble lagt ut i konsentrerte områder, slik at elva selv kan distribuere grusen nedstrøms utleggspunktene, såkalt sedimentforvaltning. Ved en befaring høsten 2021, kunne det se ut som om deler av den deponerte gytegrusen hadde lagt seg i områder med strømhastighet og dybde som sannsynligvis er ideelle for gyting hos laks og sjøørret. Kartlegging munningsområder til sidevassdrag En kartlegging av munningsområder til sidevassdrag i Orkla tyder på at det bare er Lusa man med sikkerhet kan si at oppvandringsforholdene for fisk har blitt negativt påvirket av reguleringen. I tillegg er det flere munningsområder til sidevassdrag hvor oppvandringsforholdene for fisk mest sannsynlig i større eller mindre grad er påvirket av redusert vannføring eller fysiske inngrep som følge av reguleringen. I disse vassdragene er årsaken sammensatt og faktorer som ikke nødvendigvis har sammenheng med reguleringen, som for eksempel sikringstiltak i forbindelse med forbygninger og grusgraving kan ha påvirket utløpsområdene til bekkene. Ungfiskundersøkelser Ungfiskundersøkelsene i Orkla nedenfor Brattset kraftverk ble videreført i 2021 for å undersøke effektene av det nye manøvreringsreglementet i minstevannføringsløpet mellom Bjørsetdamen og Svorkmo, og for å fortsette den generelle overvåkningen av ungfiskbestandene i Orkla. I tillegg ble det for første gang på ti år gjennomført ungfiskundersøkelser på den øverste elvestrekningen i Orkla ovenfor Brattset. Stasjonsnettet besto av 25 stasjoner nedenfor Brattset og seks stasjoner ovenfor. På stasjonene nedenfor Brattset var tetthetene av årsyngel og parr av laks høyere enn i 2020, men lavere enn i 2019 og 2018. Gytefisktelling i minstevannføringsløpet viste at gytebiomassen (kg hunnlaks) i 2020 var den høyeste siden 2014, og som forventet økte tetthetene av årsyngel i 2021 i den øverste delen av minstevannføringsløpet opp til omtrent samme nivå som i 2018. I nedre del økte tetthetene mindre, og var på et lavere nivå enn i 2018 og 2019, altså i år med lavere gytebiomasse foregående år enn i 2021, og i år hvor det gamle manøvreringsreglementet var gjeldende. Hva som er årsaken til at tetthetene ikke økte etter forventningene i nedre del av minstevannføringsløpet er vanskelig å bestemme ut i fra ett år med undersøkelser. Tettheten av ørretunger var gjennomgående lav på stasjonene nedstrøms Brattset. Spesielt kan tetthetene av ørretparr betegnes som kritisk lave, men i perioden 2018 til 2021 var det en svak tendens til økning av årsyngel. Ovenfor Brattset var tetthetene av lakseparr og ørretparr gode og omtrent på samme nivå eller høyere enn sist det ble gjort ungfiskundersøkelser på denne strekningen (2008-2011). Tetthetene var også høyere enn på stasjonene lengre ned i Orkla i 2021. De gode tetthetene av parr samsvarer godt med habitatforholdene med grovt substrat og mye hulrom for eldre laksefisk. Skjulmålinger viste at skjulkapasiteten er god og at det ikke har skjedd store forandringer i substratsammensetningen i de siste 10-12 årene. Tetthetene av årsyngel var lavere enn i alle de tidligere undersøkelsesårene, både for laks og ørret. Dette kan tyde på at det har vært begrenset med gyting på eller i umiddelbar nærhet av stasjonene i 2020. Til tross for lave tettheter av årsyngel i 2021 viser undersøkelsene at det gytes hele veien opp til Stoin, at det er gode tettheter av lakseparr, og at den øverste strekningen av elva fortsatt er viktig for produksjon av smolt i Orklavassdraget.

Rømming av oppdrettslaks fra oppdrettsanlegg utgjør en trussel mot den genetiske integriteten til de ville laksebestandene. Undersøkelser viser at det er en sammenheng mellom andel rømt oppdrettslaks i et vassdrag og genetisk endring målt som inn­krys­sing med ge­ne­tis­ke mar­kø­rer. Det be­tyr at jo fle­re røm­te opp­dretts­laks det er på gy­te­plas­sen, des­to høy­ere er sann­syn­lig­he­ten for ge­ne­tisk end­ring. I til­legg til an­del rømt opp­dretts­laks på gy­te­plas­sen, kan villaks­be­stan­de­nes ro­bust­het på­vir­ke ni­vå­et av inn­krys­sing. Det­te for­di tall­ri­ke villaks­be­stan­der uten tid­li­ge­re ge­ne­tisk inn­krys­sing an­ta­ke­lig er mer ro­bus­te over­for rømt opp­dretts­laks, si­den den røm­te opp­dretts­lak­sen der mø­ter stør­re kon­kur­ran­se fra bedre til­pas­se­te, ville in­di­vi­der. Dis­se fak­to­re­ne dan­ner grunn­laget for ri­si­ko­vur­de­rin­gen for yt­ter­li­ge­re ge­ne­tisk end­ring hos vill­aks som føl­ge av innkryssing av rømt opp­dretts­laks. Rømt oppdrettslaks – risikovurdering og kunnskapsstatus 2023 — Ytterligere genetisk endring hos villaks som følge av innkryssing av rømt oppdrettslaks

Hagen, I.J., Karlsson, S., Fiske, P., Bjøru, B., Holthe, E., Lo, H., Florø-Larsen, B. & Sollien, V.P. 2023. Evaluering av frivillig kultivering i Bondalselva. NINA Rapport 1940. Norsk institutt for naturforskning. Det har vært gjennomført frivillig kultivering i Bondalselva i Hjørundfjorden i flere tiår. Imidlertid har det tidligere ikke vært gjennomført evaluering av hvordan kultiveringen bidrar til lakseproduksjon, og heller ingen vurderinger av hvilke genetiske effekter kultiveringsvirksomheten har hatt. Formålet med dette prosjektet er å evaluere kultiveringseffekter på laksebestanden i Bondalselva. Hovedvekt i undersøkelsene er lagt på årsklassene med opphav i gytesesongene 2014 - 2016. De evaluerte gyteårsklassene omfatter i hovedsak individer som ble satt ut i plommesekkyngelstadiet, samt et lite antall individer som ble satt ut i øyerognstadiet. Fra gytesesongene 2014 og 2015 var andelen utsatt fisk lav: i gyteårsklassen 2014 ble det funnet 2,6 % kultivert fisk, mens det i gyteårsklassen 2015 ikke ble funnet noen kultiverte individer. Ut fra normal levealder hos laks er det forventet at all fisk fra gyteårsklassene 2014 og 2015 har returnert, men det er først etter fiskesesongen 2023 at de siste fiskene med opphav i gyteårsklassen 2016 er forventet å ha returnert til Bondalselva. De foreløpige resultatene for gyteårsklassen 2016 er 10,5 % utsatt fisk, noe som er omtrentlig som forventet ut fra omfanget på utsettingene. Når det gjelder gyteårsklassene 2014 og 2015 er det sannsynlig at stamfiskene ville ha fått flere avkom dersom de hadde fått gyte naturlig. For disse årene har kultivering i større grad vært en ekstra høsting av gytefisk enn et bidrag til økt bestandsrekruttering. Det var flere usikkerheter knyttet til gyteårsklassen 2016, både med hensyn til effektivt antall naturlig gytende fisk og effektivt antall stamfisk. Dette gjør at det blir vanskelig å beregne kultiveringens påvirkning på bestanden for gyteårsklassen 2016. Selv om de foreløpige resultatene tyder på at tilslaget var forholdsvis høyt, vurderes det som lite sannsynlig at kultiveringen påvirket den effektive be-standsstørrelsen negativt i noen nevneverdig grad. De viktigste konklusjoner og anbefalinger er: a) Det meste av laksen i Bondalselva som stammer fra gyteårene 2014 - 2016 var naturlig produsert og gytebestandsmålet er for det meste oppnådd. Det er sannsynlig at gytebestandsmålet vil bli oppnådd også dersom kultiveringen avvikles. b) En reduksjon i beskatning vil sannsynligvis ha større betydning for å sikre gytebestandsmåloppnåelse enn kultivering. c) Dersom kultivering videreføres bør det gjøres tiltak for å øke overlevelsen til utsatt rogn og yngel. d) Det bør benyttes like mange hunner og hanner som stamfisk, og rognporsjoner fra hver hunnfisk bør standardiseres, slik at hver familiegruppe har like forutsetninger for likt bidrag. e) Individer som ikke blir godkjent i opphavskontroll skal ikke brukes i krysninger.

Styringsgruppen for Trafikklyssystemet satte sammen en ekspertgruppe for å vurdere og gi råd om faglig vurdering av naturfaglige kriterier som kan brukes til å vekte laksebestander i Trafikklyssystemet. Gruppens vurderinger og anbefalinger presenteres i denne rapporten. Vi har vurdert 1) ulike former for vekting i de smoltmodellene som brukes i dag, og 2) vekting ved bruk av tilleggskriterier for å vektlegge den luseinduserte dødeligheten i spesielt sårbare eller viktige bestander. Vår anbefaling er å vekte hver bestand likt i smoltmodellene, det vil si at estimatet for lakselusindusert dødelighet for hvert produksjonsområde fra hver smoltmodell regnes ut som et vanlig gjennomsnitt av dødelighetsestimatene for enkeltbestandene. Videre anbefaler vi å bruke tilleggskriterier for å vurdere hvordan spesielt sårbare eller viktige bestander vil bli påvirket. Vi anbefaler bruk av tilleggskriterier etter et system der det for hvert produksjonsområde hvert år gjøres (1) en vurdering av om heterogenitet mellom bestander i lakselusindusert dødelighet innen produksjonsområdet gjør at spesielt viktige eller sårbare bestander har høyere dødelighet enn klassifiseringen av produksjonsområdet skulle tilsi, og (2) en vekting ved fareklasser som angir fare for tilleggsbelastning fra lus på villaksbestandene ut fra hvor stor effekt dødeligheten har på tilstanden til viktige og sårbare bestander i området, hvor sårbare disse bestandene er for denne dødeligheten, samt vernehensyn ut fra ordningen med nasjonale laksevassdrag. Fareklasse etter en tredelt skala (liten, middels, eller stor) angir fare for tilleggsbelastning fra lus på villaksbestandene. Dette kan betraktes som vekting av tilleggsbelastning på laksebestandene som kan påvirke endelig fargelegging i Trafikklyssystemet. Det anbefalte systemet for vekting av laksebestander er basert på å ivareta laksebestandene ut fra naturfaglige kriterier. En vekting som anbefalt her vil detaljere kunnskapene om biologiske effekter på sårbare bestander og innebære at disse bestandene og deres status kan bli hensyntatt i Trafikklyssystemet. Videre vil det bli en bedre kobling mellom forvaltningssystemene basert på Kvalitetsnormen for villaks, nasjonale laksevassdrag, som begge ivaretar naturfaglige kriterier, og Trafikklyssystemet, og altså en bedre kobling mellom de tre forskriftene knyttet til disse. Kvalitetsnormen for villaks er en forskrift under Naturmangfoldloven og er utformet slik at den gjenspeiler formålet med både denne loven og Lakse- og innlandsfiskloven, der formålet er bevaring og bærekraftig bruk av laksebestandene. I dag er det slik at Trafikklyssystemet kan komme i konflikt med Kvalitetsnormen under Naturmangfoldloven. Eksempelvis kan et område få gult lys og ingen krav om endring av produksjon, og samtidig kan det være elver der som ikke når Kvalitetsnormen på grunn av lakselus. Videre er det eksempler på at nasjonale laksevassdrag, underlagt vern fra egen forskrift, likevel har høy lakselusindusert dødelighet i områder med høy oppdrettsaktivitet. Lakselus fra oppdrett har medført betydelige bestandseffekter i form av redusert innsig av gytelaks fra havet og redusert høstbart overskudd i de mest oppdrettsintensive områdene i Norge. Noen laksebestander er så påvirket at de anses som kritisk truet. Et årlig tap i innsiget av laks til Norge på grunn av lakselus ble beregnet til 29 000-50 000 laks per år for perioden 2010-2014, og 2018 og 2019. Det er mange bestander, særlig i Vest-Norge, som over mange år har blitt sterkt påvirket av lakselus. Vekting med bruk av tilleggskriterier som anbefalt i denne rapporten vil gjøre at tilstand og sårbarhet i norske laksebestander bedre kan ivaretas i Trafikklyssystemet.

International audience

I 2014 ble et nytt nasjonalt overvåkningsprogram for rømt oppdrettslaks i vassdrag utformet og etablert på oppdrag fra Fiskeridirektoratet etter føringer fra Nærings- og Fiskeridepartementet. Dette overvåkingsprogrammet bygger på tidligere overvåking som ble etablert i 1989. Det overordnete målet for programmet er å øke både kvantitet og kvalitet på overvåkningsdata som gir grunnlag for å estimere prosentandel rømt oppdrettslaks i vassdrag. Denne rapporten oppsummerer resultatene fra undersøkelser utført i 2020. publishedVersion

Berntsen, H.H., Ulvan, E.M., Aronsen, T., Ulvan, Østborg, G.M., Fiske, P. og Næsje, T.F. 2021. Innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjorden, Namsfjorden, Nedstrandsfjorden og ved Kvaløya i 2020. NINA Rapport 2020. Norsk institutt for naturforskning. Kilenotfiske Trondheimsfjorden 2020 Det ble fra 1. mai til 31. oktober 2020 fanget totalt 886 laks i kilenøtene ved Ytre Agdenes Merke- og Overvåkingsstasjon (YAMO). Blant disse var 809 villaks, 35 rømte oppdrettslaks, 33 laks med usikkert opphav og 9 kultiverte laks. Antallet villaks som ble fanget i kilenøtene i 2020 (809 individer) var i samme størrelsesorden som i tidligere år (variasjon: 502 - 1429 villaks i 2012 - 2019). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2020 på 4 % var i samme størrelsesorden som i perioden 2012 - 2019 (variasjon: 3,5 - 9,6 %). Det ble merket 422 villaks med Carlin-merker ved YAMO i 2020, og av disse ble 10 % (43 av 422) gjenfanget i elv og 5,2 % (22 av 422) i sjøen. Innsiget av villaks til Trondheimsfjorden ble beregnet til ca. 79 000 laks. Dette er høyere enn innsiget i 2012, 2013 og 2017 og 2019 (31 000 - 59 000 laks), men likt det i 2014, 2015, 2016 og 2018 (variasjon: 74 000 - 85 000 laks). Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Halvparten av alle villaksene (50 %) ble registrert innen uke 25 (21. juni), mens 25 % av den rømte oppdrettslaksen ble fanget i denne perioden. Blant villaksen i kilenotfangsten i 2020 var det flest mellomlaks (66 - 88 cm) (52,5 %), deretter smålaks (< 66 cm) (30,2 %) og færrest storlaks (> 88 cm) (17,3 %). Blant den rømte oppdrettslaksen var det flest mellomlaks (65,7 %), deretter smålaks (25,7 %) og færrest storlaks (8,6 %). Andelen vill smålaks, mellomlaks og storlaks i 2020 var i samme størrelsesorden som tidligere år. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært ett til syv år i sjøen. Tosjøvinter villaks utgjorde den største andelen (47 %), deretter fulgt av tresjøvinter fisk (30 %). Smoltalderen for villaksen varierte fra to til fem år og 63 % av smolten hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elv. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene ved YAMO i 2020 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 64,7 cm (± SD 15,8), med en variasjonsbredde på 21,6–88 cm. I denne rapporten anser vi at oppdrettslaks som hadde rømt ved en lengde mindre enn 30 cm hadde rømt som smolt/postsmolt. Andelen oppdrettslaks som hadde rømt på et så tidlig stadium var 3,3 % i 2020 (1 av 30 individer der lengde ved rømming kunne bestemmes). Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt null til tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene ved YAMO. De fleste oppdrettslaksene (75 %, 18 av 23 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde derfor mest sannsynlig rømt inneværende år, 12,5 % hadde tilbragt ett år i sjøen etter rømming og 8,3 % hadde tilbragt to år i sjøen etter rømming. Kilenotfiske Namsfjorden 2020 Det ble fra 27. april til 13. oktober 2020 fanget 1588 laks i kilenøtene i Namsfjorden. Av disse var 1323 villaks, 35 rømt oppdrettslaks, 222 med usikkert opphav og 8 kultiverte laks. Antallet villaks fanget i kilenøtene i 2020 var dermed lavere enn i 2017 (2460 villaks), men i samme størrelsesorden som i 2013 - 2016 og 2018 - 2019 (variasjon: 1046 – 1512 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2020 var på 2,2 % og dermed lavere enn i perioden 2013 - 2016 (3,4 - 5,7 %), men høyere enn i 2017 (0,2 %) og 2018 (1,3 %). Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Halvparten (50 %) av villaksen var blitt fanget innen uke 23 (7. juni), mens kun 11 % av den rømte oppdrettslaksen var blitt fanget ved samme tidspunkt. Det var flest mellomlaks (66 - 88 cm) i kilenotfangstene i 2020 av både villaks (56 %) og oppdrettslaks (77 %). Blant villaksen var andelen smålaks 23 % og andelen storlaks 21 %. Sammenliknet med tidligere år var andelen vill smålaks, mellomlaks og storlaks i fangsten i 2020 i samme størrelsesorden som tidligere år. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært fra ett til syv år i sjøen, og størst andel (45 %) av laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år og de fleste (75 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene i Namsfjorden i 2020 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 70,5 cm (± SD 16,2), med en variasjonsbredde på 19,8 – 87,0 cm. To av oppdrettslaksene (6,7 %) fanget i kilenøtene i Namsfjorden 2020 hadde rømt på et tidlig stadium, dvs. ved en lengde på < 30 cm. Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt fra null til tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene. De fleste oppdrettslaksene (82 %, 18 av 22 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde mest sannsynlig rømt inneværende år, mens tre fisk (13,6 %) hadde tilbragt én vinter i sjøen etter rømming. Én fisk hadde tilbrakt tre år i sjøen etter rømming. Kilenotfiske Nedstrandsfjorden 2020 Det ble fra 5. mai til 27. juli 2020 fanget totalt 228 laks i kilenota i Nedstrandsfjorden i Tysvær kommune i Rogaland. Av disse var 180 villaks, seks rømte oppdrettslaks, seks laks med usikkert opphav og 36 kultiverte laks. Antallet villaks fanget i 2020 (180 laks) var dermed høyere enn fangsten i 2018 (168 villaks) og 2019 (135 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks var på 2,6 %, noe som er lavere enn det som ble registret i 2018 (7,6 %) og i 2019 (12,7 %). Halvparten av villaksen (50 %) var blitt fanget innen uke 26 (25. juni), mens 30 % av oppdrettslaksen var blitt fanget ved samme tidspunkt. Blant villaksen var 75 % mellomlaks (66-88 cm), 13 % smålaks (> 88 cm) og 12 % storlaks (< 66 cm). Blant den rømte oppdrettslaksen var 50 % mellomlaks, 33 % storlaks og 17 % smålaks. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært ett til fem år i sjøen og 70 % av den aldersbestemte laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte mellom to og fire år og flest villaks (57 %) hadde vandret ut etter to år i elv. Oppdrettslaksen fanget i Nedstrandsfjorden i 2020 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 75,7 cm (± SD 12,1), med en variasjonsbredde på 63–92 cm. Ingen oppdrettslaks hadde rømt på et tidlig stadium (< 30 cm). Antall vintre i sjøen etter rømming kunne bestemmes for to av de seks rømte oppdrettslaks fanget i kilenoten Nedstrandsfjorden i 2020. Disse to oppdrettslaksene hadde mest sannsynlig rømt i 2020. Kilenotfiske Kvaløya, Nærøysund kommune (tidligere Vikna kommune) 2020 Det ble fra 29. mai til 28. august 2020 fanget 691 laks i kilenøtene ved Kvaløya i Nærøysund kommune (tidligere Vikna kommune). Av disse var 573 villaks, 66 rømt oppdrettslaks, 26 med usikkert opphav og 26 kultiverte laks. Antallet villaks fanget i kilenøtene i 2020 var dermed i samme størrelsesorden som i perioden 2011-2019 (variasjon: 388–625 villaks). Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2020 var på 9,5 %. Dette er høyere enn i 2018 (7,5 %), men lavere enn i perioden 2012-2017 og 2019 (variasjon: 16,1 %-52,1 %). Villaksen kom tidligere inn i fangsten enn oppdrettslaksen. Halvparten (50 %, 292 av 573) av villaksen var blitt fanget innen uke 26 (23. juni), mens 35 % (35 av 66) av oppdrettslaksen var blitt fanget ved samme tidspunkt. Det var flest mellomlaks (66 %), deretter smålaks (19 %) og færrest storlaks (15 %) blant villaksen i kilenotfangsten i 2020. Blant den rømte oppdrettslaksen var 85 % mellomlaks, 11 % storlaks og 4 % smålaks. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene. Villaksen hadde vært fra ett til seks år i sjøen, og størst andel (60 %) av laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år, og den største andelen (49 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva. Oppdrettslaksen fanget i kilenøtene ved Kvaløya i 2020 hadde en gjennomsnittlig lengde ved rømming på 71,7 cm, med en variasjonsbredde på 10,8–98,7 cm. Blant oppdrettslaksen hadde 12,5 % (8 av 64) rømt på et tidlig stadium, dvs. med en lengde ved rømming < 30 cm. Etter rømming hadde oppdrettslaksen tilbragt fra null til tre vintre i sjøen før den ble fanget i kilenøtene. De fleste oppdrettslaksene (81 %, 35 av 43 individer der sjøalder kunne bestemmes) hadde mest sannsynlig rømt inneværende år.

Robertsen, G., Ugedal, O., Ulvan E.M., Fiske, P., Karlsson, S., Rognes, T., Krogdahl, R., Spets, M.R., Florø-Larsen, B. & Solem, Ø. 2021. Genetisk kartlegging av kjønn hos laks fra skjellprøver innsamlet ved sportsfiske. NINA Rapport 1955. Norsk institutt for naturforskning. For å sikre at rekrutteringen av ungfisk ligger på et nivå som opprettholder laksebestandene over tid er det formulert et gytebestandsmål (GBM), som inkluderer beregninger av hvor mange kilo hunnfisk som må gyte i hvert vassdrag. Fredning av hunnlaks i hele eller deler av sportsfiske-sesongen er et målrettet tiltak for å øke sannsynligheten for at GBM nås. For at hunnlaksfredning skal virke etter intensjonen må fiskere som får hunnlaks på kroken sette dem ut igjen når reglene tilsier at det skal gjøres, noe som forutsetter at de kan skille mellom kjønnene ut fra ytre morfologiske trekk og respekterer tiltaket. I denne rapporten sammenligner vi kjønn på laks som er rapportert på skjellkonvolutter fra sportsfisket i 2018 med kjønn bestemt ved genetisk testing av skjellene i de samme skjellkonvoluttene. Vi bruker et utvalg skjellprøver fra laks fra sportsfisket i Surna, Orkla og Gaula (som alle hadde ulike grader av hunnlaksfredning i 2018) og Namsen (som ikke hadde hunnfiskfredning) til å undersøke om graden av feilbestemming av kjønn varierer 1) mellom vassdrag med og uten hunnlaksfredning, 2) mellom laks med ulik størrelse og 3) over fiskesesongen. Et viktig resultat er at 21–31 % av laksen i vårt skjellprøveutvalg på ca. 200 individer fra hver elv var innrapportert med feil kjønn. Andelen skjellprøver med riktig rapportert kjønn var 79 % i Namsen, 78 % i Gaula, 76 % i Orkla og 69 % i Surna. I samtlige av de fire elvene var en større andel hunner feilrapportert som hanner enn motsatt. Andelen av individene som var innrapportert som hunner, men var hanner genetisk, lå på ca. 17 % i Namsen, 11 % i Surna, 13 % i Orkla og 10 % i Gaula. Tilsvarende tall for individer som var innrapportert som hanner men som var genetiske hunner var 25 % i Namsen, 45 % i Surna, 32 % i Orkla og 27 % i Gaula. Det var noe høyere grad av riktig innrapportering av kjønn i Namsen enn i de andre elvene, og spesielt for hunner. Videre var grad av riktig innrapportering i vårt skjellprøveutvalg avhengig av størrelsen på laksen: Sannsynligheten for at individer som var innrapportert som hunner var genetiske hunner økte med økende kroppsstørrelse i alle elvene, mens den for individer som var innrapportert som hanner gikk ned med økende størrelse. Fangsttidspunktet påvirket også sann-synligheten for riktig innrapportering. Grad av riktig innrapportering var lavest tidlig i sesongen og økte over sesongen i alle elvene, bortsett fra Gaula hvor den holdt seg på samme nivå. Tidlig hunnlaksfredning (1. juli) synes å kunne føre til at en mindre andel av hunnlaksen blir avlivet sent i sesongen i og med at kumulative andeler av genetiske hunner som ble avlivet etter at hunnlaksfredningen trådte i kraft lå på i hhv. 24 % og 36 % i Orkla og Gaula, mens tilsvarende andeler fra og med 1. juli var 48 % for Surna som hadde hunnlaksfredning fra 15. juli i 2018, og 46 % for Namsen som ikke hadde hunnlaksfredning. I Surna ble 36 % av hunnene i vårt materiale avlivet etter hunnlaksfredningen trådte i kraft der 15. juli. For hanner var fangstene mer jevnt fordelt utover i sesongen med om lag 30 % avlivet i juni i både Namsen og Surna. I Gaula og Orkla ble en noe større andel av hannene fanget i juni (hhv. 40 og 36 %), noe som kan ha sammenheng med at det var strengere sesongkvoter i disse elvene og at en person ikke kunne avlive mer enn 1 laks over 80 cm i løpet av sesongen. Vi minner om at resultatene i denne rapporten er basert på totalt 797 utvalgte skjellprøver av laks fra sportsfisket som var 2 kg og større, og stammer fra kun ett år. Kun avlivet og innrapportert laks er representert i skjellprøveutvalget, og det er dermed ikke mulig å teste genetisk kjønn på gjenutsatte individer. Det er derfor svært sannsynlig at individene som fiskerne var mest sikre på at var hunner ble satt ut igjen etter hunnlaksfredning, og at skjellprøvematerialet vårt dermed har høyere representasjon av laks som fiskerne var usikre på enn det som er tilfelle for hele fangsten. I så fall gir vårt skjellprøvemateriale et skjevt inntrykk av hvor gode fiskerne i elvene som er med i studiet er til å kjønnsbestemme laks. For å kunne trekke mer sikre konklusjoner vil det være verdifullt å inkludere skjellprøver fra år før hunnlaksfredning ble innført, siden en sammenligning av grad av feilbestemmelse i elvene før og etter innføring av hunnlaksfredning vil gi større forklaringskraft.

Hagen, I.J., Karlsson, S., Fiske, P., Bjøru, B., Holthe, E., Lo, H., Florø-Larsen, B. & Sollien, V.P. 2021. Evaluering av kultivering i Ørstaelva. NINA Rapport 1960. Norsk institutt for naturforskning I dette prosjektet har vi benyttet genetiske analyser til å spore utsatt laks i Ørstaelva til stamlaks-foreldre brukt i gyteårene 2010, 2012, 2013 og 2014. Andelen utsatt laks varierte fra svært lavt (1 – 2 %) i gyteårene 2012 og 2014 til henholdsvis 16 % og 12 % i gyteårene 2010 og 2013. I de gyteårene med lavest tilslag har ikke kultiveringen bidratt til den totale bestanden i Ørstaelva. Dette tilsier at laksen som har opphav i de evaluerte gyteårene for det meste var naturlig produ-sert, men at kultivering har gitt et beskjedent bidrag til bestanden i de årene da tilslaget var moderat. Stamfiskens størrelse (lengde og vekt) og frekvensen av to forskjellige varianter (alleler) i genet Vgll3 som har stor betydning for alder ved kjønnsmodning (som igjen kan overføres til størrelse), ble sammenliknet med tilsvarende informasjon for individer fanget under sportsfiske i årene 2015 – 2020. Resultatene fra denne analysen viste at stamfisken i disse fangstårene var signifikant større enn det som er gjennomsnittet i sportsfiskefangstene, og at stamfisken hadde tilsvarende høyere frekvens av genet som er assosiert med høy sjøalder og høy vekt, sammenliknet med individer fanget under sportsfisket. Dette kan tilsi at stamfisken samlet inn i årene 2015 – 2020 ikke har vært et tilfeldig utvalg av bestanden, slik forvaltningen anbefaler. En slik kunstig selek-sjon i kultivering er ikke understøttet av forvaltningens anbefalinger, og kan føre til utsettinger av individer som er dårligere tilpasset det elvespesifikke miljøet. Tilslaget i Ørstaelva varierer fra lite til moderat. Det er dermed mulig at en slik kunstig seleksjon kan påvirke frekvensen av Vgll3 i bestanden. En samlet vurdering av kultiveringen i Ørstaelva tilsier at kultiveringen i de evaluerte gyteårene har hatt liten til moderat effekt i bestanden. Gytebestandsmålet er ikke oppnådd for denne be-standen, det har de siste årene heller ikke vært et høstbart overskudd i elven og bestanden er under sterk påvirkning av rømt oppdrettslaks. Dersom tilslaget kan økes ved å øke overlevelsen til utsatte individer, og kultiveringen drives i henhold til forvaltningens retningslinjer, kan kultive-ring gi et verdifullt bidrag til gytebestanden. Dersom tilslaget forblir lavt, er det sannsynligvis bedre å la stamfisken gyte naturlig i elven.